At Norges internasjonale omdømme settes på spill for å tekkes et lite norsk regjeringsparti er intet mindre enn en komplett skandale.
Av Alpeluen
Et lite attraktivt trekk ved moderne samfunnsdebatt er sverting av politiske motstandere, og som regjeringens udiskutable prügelknabe har SV til tider måttet bade i svartmaling. Eksemplene er mange, men man bekjenner kun egne synder: for ganske nøyaktig et år siden mente undertegnede at SV “garantert [ville] sørge for lavere aktivitetsrate, høyere arbeidsløshet, høyere rente [...] og Europas høyeste avgiftsnivå.” Det er ikke akkurat nostradamisk sus over dette – tvert imot har Kristin Halvorsens tid i Finansdepartementet vært en av regjeringens positive overraskelser. Og de rødgrønne – riktignok heller til tross for enn på grunn av SV – har stått for en av de mest positive energipolitiske utviklingene på år og dag, i og med at det nå faktisk bygges et gasskraftverk.
På ett punkt ser det imidlertid ut til å være hold i pessimismen, og det er utenrikspolitikk. Det heter seg at innenrikspolitikk handler om hvordan vi skal leve, utenrikspolitikk handler om vi skal leve, men ministerfordelingen tydet sterkt på at SV ville konsentrere sin regjeringsgjerning om det førstnevnte. Virkeligheten har blitt en ganske annen, for Jonas Gahr Støres UD-skip har nesten konstant måttet seile i sterk slagside fra babord. Først ville SVs sentralstyre med finansministeren i spissen boikotte Jaffa-appelsiner og andre israelske handelsvarer, noe som raskt utviklet seg til en mindre internasjonal skandale. Så ble kubanske opposisjonelle kastet ut av den norske ambassaden på den norske frigjøringsdagen, et initiativ som luktet SV lang vei (Hallgeir Langeland har flere ganger nominert Fidel Castro til fredsprisen). Og i dag, som for å krone sitt første regjeringsår, har de rødgrønne vedtatt å si nei til å bidra med NATO-styrker i Afghanistan.
Av reaksjonene å dømme er det ganske åpenbart at SV har satt hardt mot hardt for å vinne en politisk seier som kan veie opp for all kamelslukingen i gasskraftsaken. Men at Norges internasjonale omdømme – for ikke å snakke om afghanernes sikkerhetssituasjon – settes på spill for å tekkes et lite norsk regjeringsparti som ikke fikk fullt gjennomslag for sin fundamentalistiske miljøpolitikk er intet mindre enn en komplett skandale, og det er bare å håpe at denne saken får alvorlige virkninger for regjeringens oppslutning, og for SVs evne til å påvirke utenrikspolitikk i resten av stortingsperioden.
På ett punkt ser det imidlertid ut til å være hold i pessimismen, og det er utenrikspolitikk. Det heter seg at innenrikspolitikk handler om hvordan vi skal leve, utenrikspolitikk handler om vi skal leve, men ministerfordelingen tydet sterkt på at SV ville konsentrere sin regjeringsgjerning om det førstnevnte. Virkeligheten har blitt en ganske annen, for Jonas Gahr Støres UD-skip har nesten konstant måttet seile i sterk slagside fra babord. Først ville SVs sentralstyre med finansministeren i spissen boikotte Jaffa-appelsiner og andre israelske handelsvarer, noe som raskt utviklet seg til en mindre internasjonal skandale. Så ble kubanske opposisjonelle kastet ut av den norske ambassaden på den norske frigjøringsdagen, et initiativ som luktet SV lang vei (Hallgeir Langeland har flere ganger nominert Fidel Castro til fredsprisen). Og i dag, som for å krone sitt første regjeringsår, har de rødgrønne vedtatt å si nei til å bidra med NATO-styrker i Afghanistan.
Av reaksjonene å dømme er det ganske åpenbart at SV har satt hardt mot hardt for å vinne en politisk seier som kan veie opp for all kamelslukingen i gasskraftsaken. Men at Norges internasjonale omdømme – for ikke å snakke om afghanernes sikkerhetssituasjon – settes på spill for å tekkes et lite norsk regjeringsparti som ikke fikk fullt gjennomslag for sin fundamentalistiske miljøpolitikk er intet mindre enn en komplett skandale, og det er bare å håpe at denne saken får alvorlige virkninger for regjeringens oppslutning, og for SVs evne til å påvirke utenrikspolitikk i resten av stortingsperioden.
Hva om du selv forsøker å se denne saken i et utenrikspolitisk perspektiv. Hvorfor er det automatikk i å delta i en operasjon som tøyer grensene for NATO’s mandat så langt som dette? Norge deltar allerede med betydelige styrker for NATO både i Kosovo og Afganistan. Nå er det heller ikke så sikkert at det å videreføre ISAF med stadig større innsats vil gjøre det så mye tryggere her hjemme. Krigen i Afghanistan er i ferd med å utvikle seg til en skikkelig hengemyr, ikke ulikt problemene russerne hadde.
Når det gjelder det innerikspolitiske: Selvsagt vil et parti i regjering forsøke å få gjennom sin politikk. Regner med at Høyre gjorde det samme da de var del av forrige regjering. At ikke Høyre nå får bestemme utenrikspolitikkens detaljer er et resultat av forrige valg. Jeg for min del synes ikke det er noen skandale.