Ønsker Senterpartiet og regjeringen virkelig et svekket NATO?
Av Vox Populi
Det er skremmende perspektiver for vår forsvars- og utenrikspolitikk når SV fullstendig tar styringen over den. Som avlat for at de tapte Mongstadsaken, får de slengt til seg et kjøttbein for at de skal slutte å knurre. Slik utøver ikke en ansvarlig regjering sin utenrikspolitikk.
Åslaug Haga har rett i at det ikke bare er USA og England som skal ta seg av dritten. Men hun ”protesterer ikke for all verden, men blir med på ferden” når det blir alvor.Hun ser opplagt at dersom NATO blir ytterligere svekket, så øker EUs innflytelse som forsvarsallianse. Det liker hun selvsagt ikke, fordi det kan øve et press på norsk deltagelse. Det bør være et tankekors for flere at vi kan risikere at Europas forsvarspolitikk kan bli besluttet ved et bord vi ikke er invitert til å sitte ved.
NATOs ISAF-styrke er i en kritisk fase i Afghanistan. Dersom man ikke lykkes med å stoppe opprørstyrkene, bereder man grunnen for at nytt Talibanstyre og opplæringsarena for terrorister. Når NATO da spør om vår hjelp, må vi stille opp. Det ligger en sterk forpliktelse i solidariteten som danner grunnlaget for NATO-samarbeidet.
Det er tragisk at vårt forhold til NATO skal bli gjenstand for innenrikspolitisk hestehandel. Vi kan ikke ”være oss selv nok”. Det kan hende vi får behov for NATOs støtte en gang. Da vil vi helst ikke få et nei.
Det er en tilleggsdimensjon at regjeringen igjen viser sin arroganse overfor opposisjonen. At man ikke informerer den utvidede utenrikskomitèen, men velger Stortingets rotunde til pressebriefing er en utilgivelig måte å vise at man er en flertallsregjering på. Ser vi her en kompensasjon for alt det interne rotet? Arroganse skjuler ofte usikkerhet.
