Minerva har utfordret lederne i ungdomspartiene til å skrive om hva de legger i begrepet “borgerlig”. Først ut er Trond Birkedal fra FpU – Han mener at begrepet er upresist og temmelig ubrukelig som politisk betegnelse, og at det overskygger de vesentlige ideologiske spørsmålene.
Av Trond Birkedal, leder i FpU
Minerva har utfordret lederne i ungdomspartiene til å skrive om hva de legger i begrepet “borgerlig”. Først ut er Trond Birkedal fra FpU – Han mener at begrepet er upresist og temmelig ubrukelig som politisk betegnelse, og at det overskygger de vesentlige ideologiske spørsmålene.
Mens folk på venstresiden de siste hundre årene har kranglet seg imellom om hva sosialisme egentlig betyr, bør vi unngå noe lignende blant folk som ikke bekjenner seg til venstresiden. Begrepet borgerlig er både mangetydig og upresist, og overskygger mer ideologiske spørsmål.
Hva man legger i begrepet «borgerlig politikk» varierer etter hvem man spør, og jeg vet iallfall om minst 7 forskjellige oppfatninger om hva det å være borgerlig innebærer. Jeg skal ikke trette leseren med en utgreiing av alle definisjonene, men skal tegne opp de mest sentrale betydningene.
Dersom man med borgerlig politikk, mener ikke-sosialistisk, er det hevet over all tvil at Fremskrittspartiet er et borgerlig parti. Denne definisjonen lager imidlertid vanskelige avgrensningsproblemer. Hvor slutter borgerligheten; hvor høyreorientert må man være før man kan regne seg som borgerlig? Er Senterpartiet et borgerlig parti? Videre er det også partier som ikke bekjenner seg til en sosialistisk retning som vil ha problemer med trykke begrepet borgerlig til sitt bryst. Det er eksempelvis svært sjelden Fremskrittspartiet bruker betegnelsen borgerlig om seg selv.
“Hvis man legger den willochske
forståelsen til grunn, er ikke
Fremskrittspartiet et borgerlig parti.”
En annen vanlig definisjon, ligger mange Høyre-folk nær: «borgerlig» som i «moderat», «konservativ», «forsiktig», «balansert» og lignende. Kåre Willoch har forsøkt å få patent på denne definisjonen, og mange deler hans oppfatning av hva borgerlig ideologi er. Hvis man legger den willochske forståelsen til grunn, er ikke Fremskrittspartiet et borgerlig parti. FrP er et parti som ønsker store endringer, kjappe forandringer og står for en langt mer gjennomgripende og ytterliggående politikk enn mange Høyre-medlemmer er bekvemme med.
Mange (på venstresiden?) pleier å bruke «borgerlige partier» om partier som har en politikk som appellerer til middelklassen og oppover, «eliten», og som en motvekt til partier som vil nå frem hos lavtlønte arbeidere. I så fall, er nok heller ikke Fremskrittspartiet et borgerlig parti; vi vil nå frem til alle – og vi er godt representerte blant mennesker som har en lav inntekt. Men vi har heller ikke noe imot at folk tjener penger og samler seg en formue. «Borgerlig» går vel her på mer sosiologiske forhold enn rent politiske.
«Borgerlig» kan også blir brukt om rene «høyrepartier» (som heller ikke er en god kategori). FrP trives godt også i denne båsen. Problemet er at partier ikke er gitte størrelser. I det siste har en rekke utenlandske partier som er tradisjonelle fløypartier, gått mer til sentrum. Toryene i Storbritannia har tatt et langt steg mot det politiske sentrum. De svenske Moderaterna beveget seg også langt mot venstre i den nylig fullførte valgkampen. Er disse fremdeles «borgerlige»? Et annet forstyrrende moment, er at både liberale og konservative partier kan bli plassert på borgerlig side, selv om de kan ha uoverstigelige uenigheter. Dette gjelder vel også i partier som litt selvmotsigende betegner seg som «liberalkonservative», men det er en annen diskusjon.
Bruken av ordet “borgerlig”
medfører ideologisk tåkelegging.
Det er altså ingen noen god deskriptiv definisjon av begrepet «borgerlig» – begrepet mangler en klar referanse, noe som gjør det ekstremt vanskelig å lage en god vesensdefinisjon. For ytterligere å vise hvor meningsløst begrepet borgerlig er, vil jeg vise hvordan det ser ut når jeg bytter ut synonymer av borgerlig som kan fungere som definiens (ordet som definerer, avgrenser det man vil definere) i en normal definisjon.
–Fremskrittspartiet er et moderat parti. (Her fungerer en av de vanligste definisjonene av borgerlig dårlig)
–Fremskrittspartiet er et ikke-sosialistisk parti. (I denne sammenhengen går det fint å bruke borgerlig om FrP)
Som den observante leser kanskje vil se, inneholder begrepet «borgerlig» så mange betydninger at det fort blir ubrukelig.
Jeg har forsøkt å påvise at ordet «borgerlig» er semantisk flertydig – men minst like viktig er min motstand knyttet til den ideologiske tåkelegging ordet medfører. Det blir rett og slett for utydelig å bruke en fellesbetegnelse på alle partier som ikke vil mene de er sosialistiske; også på høyresiden er det enorme politiske uenigheter og dyptgående ideologiske motsetninger. Noen korte eksempler: KrFs og FrPs syn på gen- og bioteknologi. Venstres og KrFs syn på homofiles rettigheter. FrPs og Venstres uenigheter om miljøpolitikk. Som sagt: det er nok å ta tak i av ting som splitter «borgerlige» partier, selv om de er – ja, nettopp – borgerlige. Hvis vi skal få en virkelig klar og nyansert ideologisk debatt, må man se på de grunnleggende ideologiene partiene mener å ha som plattform. Derfor er jeg inntil videre mer bekvem med å kalle meg liberalistisk enn borgerlig politiker.
