Av Inger Lise Hansen, KrFU
Det er mange som forsøker å sette likhetstegn mellom de fire partiene til høyre på partiskalaen ved å kalle de borgerlige partier. Men det er sjelden man definerer ordet borgerlig.
Det er mange som forsøker å sette likhetstegn mellom de fire partiene til høyre på partiskalaen ved å kalle de borgerlige partier. Men det er sjelden man definerer ordet borgerlig.
Kanskje er ikke-sosialistiske partier et bedre begrep i så måte, men jeg er ikke fremmed for å kalle KrF et borgerlig parti så lenge jeg får definere selve begrepet. Samtidig må jeg si at det eksisterer store forskjeller mellom Høyre, Venstre, KrF og Fremskrittspartiet som man ikke kommer utenom. Og kanskje derfor synes jeg det er vanskelig å sette alle partiene i en bås. På mange måter synes jeg det er greit at lederen i FPU ikke liker å kalle sitt parti borgerlig, men snarere bruker begrepet liberalistisk.
For meg er det to viktige avklaringer man må gjøre i forhold til borgerlig. For det første sette det opp mot sosialismens ensidige fokus på samfunnsordninger og statsstyring , og samtidig utdype borgerlighetens fokus på enkeltmenneskene i samfunnet. Det å være et borgerlig parti bør innebære et fokus på enkeltmenneskene i samfunnet, altså borgerne. Det er til enhver tid fokuset på disse som styrer våre politiske valg, og ikke hva som er best for staten. Det vil på en måte si at vi skal finne politiske løsninger som er til det beste for alle menneskene på samme tid som vi ser hva som er best for det enkelte. Det betyr selvfølgelig ikke at noen enkeltmennesker vil være misfornøyde med politikken vår.
En borgerlig politikk er i motsetning til sosialismen orientert om hvordan vi kan skape et mangfoldig samfunn der staten styrer kun det nødvendige, og der frivillige krefter og private initiativ kommer til sterkt uttrykk. Det gamle borgerlige som omhandlet middelklassen og de rike er ikke lenger vesentlig i denne sammenhengen. Men det er gjerne slik at folk oppfatter borgerlig som nettopp det. Noe som betyr at ordet borgerlig byr på en del kommunikasjonsutfordringer, slik som forrige valgkamp viste med uttalelser fra venstresiden som ”skattelettelse til de rikeste”.
I samarbeid er det mange som mener at
det beste fra Høyre og det beste fra KrF
kommer frem. Og da mener man vel kanskje
gjerne at det er når motsetningene møtes
på midten at det blir ekstra bra.
Til nå har jeg bare vært inne på fellesnevneren for borgerlig politikk. Men de tre (og særlig de fire) partiene har sterke motsetninger innenfor denne fellesnevneren. Dette kan gjøre dynamikken mellom partiene meget god, men samtidig støter man også på en del utfordringer knyttet til samarbeid. På mange måter tar man ulike valg i den ene eller andre retningen ut fra hva man ønsker å prioritere høyere enn noe annet, og kanskje man samtidig velger vekk noe annet. Av nyeste eksempel kan man jo si at Høyre har valgt vekk KrF og Venstre når de har et uttalt ønske om regjeringssamarbeid med FrP.
Fra KrFs side vil jeg mene at vi tar utgangspunkt i enkeltmennesket, men ser samtidig at enkeltmennesket har behov for fellesskap og relasjoner, og dermed ser samfunnet som en viktig del når det gjelder å ta vare på det enkelte menneske. Derfor blir det også en motsetning til Høyres fokus på individet for enhver pris. I samarbeid er det mange som mener at det beste fra Høyre og det beste fra KrF kommer frem. Og da mener man vel kanskje gjerne at det er når motsetningene møtes på midten at det blir ekstra bra.
Dette bygger man jo gjerne videre i tankegangen rundt velferdssamfunnet. Der de borgerlige partiene orienterer seg vekk fra velferdsstaten der staten skal ha kontroll og styre alt. Velferdssamfunnet bygger heller på å legge til rette for private initiativ og frivillighet og ser på det som en verdi. Og ikke minst at det er viktig at samfunnet bygges nedenfra og ikke ovenfra. På mange måter handler det også om å begrense statens makt til fordel for borgerne, og ikke minst også la beslutningene tas så nærme borgerne som mulig. Det betyr større lokal myndighet fremfor statlig myndighet. Det er i kommunene man møter og ser behovene til befolkningen best. Her har du en stor utfordring mellom Høyre, KrF og Venstre på den ene siden og FrP på den andre som synes statsmakt ikke er noen uting. Skal man være fokusert på det enkelte mennesket så bør man også være fokusert på å desentralisere makt.
En annet saksområde som gjør samarbeidet utfordrende er vårt fokus på enkeltmenneskets verdi og tanken om rettferdighet tilknyttet miljøspørsmål. For KrF kan man ikke sette miljøpolitikk på sidelinjen, men snarere se at vi har å forvalte naturen og ressursene våre på en slik måte at det kommer menneskene til gode på best mulig måte også i fremtiden. Dersom skadene av det vi gjør i dag blir ødeleggende for fremtidige generasjoner og samtidig ødelegger fattige menneskers mulighet for utvikling er det urettferdig og dermed feil.For Høyre og FrP har disse spørsmålene i liten grad handlet om noe annet enn kun i dag-perspektivet. Høyre har beveget seg i positiv retning, mens FrP henger svært langt etter.
Skillelinjene er altså ganske så tydelige de såkalte borgerlige partiene i mellom. Det er kanskje også derfor mange i mitt parti ikke er komfortable med å settes i bås som borgerlig. For min del er jeg ikke like begeistret for begrepet borgerlig når det også inkluderer FrP. Mye fordi jeg ikke alltid ser det borgerlige ved det partiet, og kanskje fordi populismen ofte tar overhånd.
Poenget mitt er uansett at de borgelige partiene nok ville tjene på å være mer fokuserte på våre annerledesheter i forhold til sosialismen og dagens regjering. Og vise folk at det å være borgerlig ikke handler om å være på lag med de rike i dette landet, men å være på lag med alle borgerne.
- Inger Lise Hansen er leder i KrFU.
