Første bastante påstand er forsøket på å forklare hvorfor ”det er vanvidd å betvile at Bin Laden stod bak 11. september”. I motsetning til Gilhuus som ikke oppviser en eneste kildehensvisning til påstanden, er det, slik jeg har vært inne på i mine tidligere artikler (på Samtiden nett og i Dagbladet), betydelig dokumentasjon som viser at amerikanske myndigheter ikke har produsert bevis som vil holde i en rettslig prosess for verken a) at de 19 kaprerne gikk ombord i de fire flyene eller b) at Osama bin Laden og al Qaida er ansvarlige for hendelsene. Ingen kan vite om slike bevis eventuelt finnes, for de er ikke tilgjengelige for offentligheten. Man skulle tro det var signifikant også for Gilhuus at verken bin Laden eller andre kjente påståtte al Qaida medlemmer er etterlyst av FBI for ugjerningene 11. september (se http://www.fbi.gov/wanted/terrorists/terbinladen.htm).

 

Kolar (2006) går detaljert gjennom de viktigste videobevisene som er presentert, både den såkalte bin Laden confession-tapen og de to tapene som viser de utpekte kaprerne på flyplasser. Han konkluderer med at confession-tapen er en forfalskning og at ingen av flyplass-tapene dokumenterer at kaprere gikk ombord i de angjeldende flyene (den ene tapen er altså fingert og den andre er fra flyplassen i Portland hvor Atta skal ha flydd til Boston for å gå ombord i flyet som senere ble kapret). Og selv om det eksisterer mange opptak som virker å være bin Ladens bekjennelser, er ikke dette nok til å forhåndsdømme verken ham al Qaida som de eneste rette gjerningsmennene. Eksistensen og bruken av det som trolig er falske beviser krever uansett en solid forklaring fra myndighetenes side. Likevel er det naivt å mene at al Qaida ikke skal ha hatt noen rolle i hendelsene 11. september. Spørsmålet er mer hvilken rolle.

 

I enhver rettsstat gjelder prinsippet om at man er uskylding inntil det motsatte er bevist i retten.

Allerede i 2002 hadde amerikanerne pågrepet omlag 3000 såkalte terrorister. Den beste indikasjonen på eventuell skyld er hvor mange av disse som har blitt stilt for retten og dømt. Det er altså én person. Zacarias Moussaoui ble i 2006 dømt til livsvarig fengsel for å ha hatt forhåndskjennskap til hendelsene 11. September (altså ikke for å ha deltatt i komplottet). Likevel har myndighetene formodentlig anholdt mange av al Qaida-lederne. Hvorfor er ingen stilt for retten? USA har helt korrekt blitt kritisert fra uttallige hold for sin rettsstridige behandling av fanger og fengsling uten lov og dom. Det er høyst kritikkverdig og også mistenkelig at ingen rettssal har hatt sjansen til å spørre ut al Qaida medlemmer. Å trekke frem trusselen mot nasjonal sikkerhet hver gang staten bryter lover er et hult og umoralsk skalkeskjul. Benjamin Franklin skal ha sagt at de som oppgir en essensiell frihet for midlertidig sikkerhet ikke fortjener verken frihet eller sikkerhet.

 

Det kan iallfall være to sannsynlige grunner til at påståtte terrorister ikke blir stilt for retten. For det første ville myndighetene risikere at mange av de lyssky koblingene mellom etterretningstjenestene og terroristaktiviteter ble belyst. Disse tette båndene, for eksempel gjennom finansiering, er godt dokumentert. Se for eksempel Chossudovsky (2005) og Ahmed (2005) for grundig dokumentasjon om forbindelsene mellom amerikanske, britiske og andre europeiske etteretningstjenester og al Qaida medlemmer på Balkan, i Kaukasus, Nord Afrika, i Midt-Østen og i Sentral-Asia. Denne aktiviteten kalles terrorisme under falskt flagg og er ikke bare knyttet til 11. september. Et slående historisk eksempel er det som ofte er referert til som ”Operasjon Gladio”, hvor CIA, MI6 og NATO finansierte hemmelige militære styrker i et uttall vestlige land, og som blant annet infiltrerte kommunistiske grupper og utførte terroraksjoner i deres navn blant annet i Italia (Ganser 2005). Professor Ola Tunander ved PRIO, Senter for fredsforskning, belyser terrorismens ”doble ansikt” når han beskriver hvordan terror historisk også har vært et politisk instrument brukt av statsmaktene (2006).

 

En annen sannsynlig årsak til at myndighetene ikke stiller anholdte personer de holder fanget som terrorister for retten, kan være at hele terrortrusselen i stor grad er en fiksjon skapt av amerikanske myndigheter og et ukritisk mediekorps. Statistikk skal man ikke stole blindt på, vi kjenner sitatet om at det er tre former for løgn, “lies, damn lies – and statistics”. Om terrorisme taler likevel statistikken sitt klare språk. I følge “Terrorism knowledge base” (www.tkb.org) har antallet drepte grunnet internasjonal terrorisme fra 1995 og frem til i dag variert fra 47 til 970 i året. Altså bortsett fra i 2001, når man regner inn 11. september som et terroranslag, med 3184 omkomne. I 1995 var det 293 drepte og i 2005 døde 482 personer som følge av internasjonal terror. De siste årene har det vært en klar økning i såkalt “domestic terrorism”, altså til forskjell fra internasjonal terrorisme, knyttet særlig til ulike aksjoner i de krigsherjede landende Irak og Afghanistan. Sammenlignet med nær sagt alle andre dødsårsaker utgjør internasjonal terrorisme basert på tilgjengelige tall en forsvinnende liten trussel. Terrorisme er omtrent like farlig som lynnedslag, som tar livet av omtrent 5-600 personer hvert år. Til sammenligning dør i følge FN omlag 10 millioner barn hvert år av årsaker som kan forhindres. Det er ti 11.september-tragedier hver eneste dag. Å grave for mye i realitetene knyttet til legitimeringen av ”krigen mot terror” vil trolig ikke tjene myndighetenes politiske agenda.

 

Neste ubelagte påstand fra Gilhuus er at ingen andre enn de politiske ytterfløyer stiller spørsmålet om elementer fra amerikanske myndigheter kan være involvert i hendelsene. Denne påstanden vitner om at Gilhuus enten bedriver ren fornektelse eller ren løgnaktighet. Statistikken viser at omlag 50 prosent av amerikanske borgere stiller slike spørsmål. 70 millioner stemmeberettigede amerikanske borgere utgjør formidable politiske ytterfløyer. Ikke bare er de mange, det er også et stort antall høyst respekterte samfunnsborgere fra et utall samfunnsområder. Dette tok jeg opp i min andre kronikk i Dagbladet (http://www.dagbladet.no/kultur/2006/09/28/478081.html), så la meg sitere derfra: ”… 100 amerikanske prominente opinionsdannere og familier av omkomne (sendte) i november 2004 en godt dokumentert anmodning til statsadvokaten i New York, Eliot Spitzer. Der ber de om en «immediate inquiry into evidence that suggests high-level government officials may have deliberately allowed the September 11th attacks to occur.» Spørsmålene som stilles dreier seg blant annet om luftforsvaret som sviktet i alle ledd, om lederskapet som feilet, om finansiering av de anklagede terroristene av Pakistansk etterretningstjeneste og om kollapsen av World Trade Center 7. Anmodningen er signert av nærmere 13 000 mennesker. Blant dem er tre presidentkandidater (Nader, Badnarik og Cobb), medlemmer av den første Bush-administrasjonen, Washington-veteraner, tidligere ansatte i etterretningstjenester, en tidligere ambassadør og «Chief of mission to Iraq», Edward L. Peck, fem ganger kongressmedlem Cynthia McKinney, militære veteraner, flere bedriftsledere og kjente aktivister, en rekke professorer (blant annet fra Berkeley), advokater, forfattere, osv. (se www.justicefor911.org). Anmodningen har så vidt meg bekjent ennå ikke blitt besvart fra statsadvokatens kontor.”

 

Og dette er bare ett eksempel. En annen anmodning om en ny gransking har samlet over 30 000 underskrifter (se http://www.petitiononline.com/11601TFS/petition.html. Å påstå at sannhetsbevegelsen etter 11. september er et marginalt og obskurt fenomen er fullstendig absurd. For en lang liste over sentrale militære, etteretnings-, og myndighetspersoner som stiller kritiske spørsmål, se http://www.wanttoknow.info/officialsquestion911commissionreport. Som trolig også Gilhuus vil legge merke til, har denne listen lite eller ingenting med en høyre-venstre-akse å gjøre. Den kritiske bevegelsen favner hele det politiske spektrum.

 

Neste påstand uten dekning i Gilhuus sin artikkel dreier seg om å tilbakevise at USA i sin ”krig mot terror” samtidig innskrenker borgerrettigheter. Igjen privat synsning uten hold i empiriske forhold. Det vil føre for langt å skulle dekke den massive kritikken amerikanske myndigheter har møtt nasjonalt og internasjonalt for sin rettsstridige håndtering av krigen mot terror og innføringen av ulike anti-terror lover. Terrortrusselen brukes til å innføre sterkere overvåkning og innføring av lover som The Patriot Act og The Military Commision Act.

 

Kritikken om innskrenking av borgerrettigheter som disse lovene medfører er massiv. Ett eksempel er fra Marjorie Cohn (professor at Thomas Jefferson School of Law, president-elect of the National Lawyers Guild, og U.S. representative to the executive committee of the American Association of Jurists): ”The Military Commissions Act of 2006 governing the treatment of detainees is the culmination of relentless fear-mongering by the Bush administration since the September 11 terrorist attacks… Because the bill was adopted with lightning speed, barely anyone noticed that it empowers Bush to declare not just aliens, but also U.S. citizens, “unlawful enemy combatants”… Anyone who donates money to a charity that turns up on Bush’s list of “terrorist” organizations, or who speaks out against the government’s policies could be declared an “unlawful enemy combatant” and imprisoned indefinitely. That includes American citizens… The bill also strips habeas corpus rights from detained aliens who have been declared enemy combatants. Congress has the constitutional power to suspend habeas corpus only in times of rebellion or invasion. The habeas-stripping provision in the new bill is unconstitutional and the Supreme Court will likely say so when the issue comes before it… Although more insidious, this law follows in the footsteps of other unnecessarily repressive legislation. In times of war and national crisis, the government has targeted immigrants and dissidents… We can expect Bush to continue to exploit 9/11 to strip us of more of our liberties. Our constitutional right to dissent is in serious jeopardy…” (http://www.counterpunch.org/cohn09302006.html). Hennes nye bok, ”Cowboy Republic: Six Ways the Bush Gang Has Defied the Law”, publiseres i 2007 av PoliPointPress.

 

Under overskriften ”Rushing Off a Cliff” karakteristerer New York Times loven slik: “… a tyrannical law that will be ranked with the low points in American democracy, our generation’s version of the Alien and Sedition Acts” (28. sep. 2006).

 

For å få et raskt overblikk over debatten om disse nye lovene, søk Wikipedia på stikkord som ”Patriot Act”, ”Military Commisions Act of 2006”, ”unlawful combatants”, extraordinary rendition” osv. En annen kilde til kunnskap om de borgerrettslige sidene ved krigen mot terror er Center for Constitutional Rights (http://www.ccr-ny.org/v2/home.asp).

 

Professor emeritus i internasjonal lov ved Princeton University, Richard Falk, sier følgende om amerikanerenes kriger i etterkant av 11. september: ”A political democracy that adopts a war policy without airing critical views in Congress and the media betrays its identity and does not deserve to be regarded as a democratic society” (2006: 121). Det kan i denne sammenhengen minnes om at betydningen til begrepet “terrorisme” kan spores til Robespierres utsagn om “myndighetens skrekk og trusler under “the Reign of Terror” i Frankrike. Falk fortsetter med å karakterisere den amerikanske rettsstaten etter 11. september: ”This war mentality, configured around the menace of a non-territorial enemy that could be anywhere and everywhere, but also nowhere, overwhelmed American tradtitions associated with the Rule of Law and constitutional restraint, validating encroachments on domestic freedoms in the name of homeland security…” (2006: 124). Professor i filosofi, John McMurtry (2006) ved University of Guelph, karakteriserer krigene i etterkant av 11. september som ”the supreme crime” slik dette ble definert av domstolene i Nürnbergprosessen. Han lister opp en rekke av de internasjonale lovene amerikanske myndigheter har forkastet og konkluderer med at de politiske myndighetene betrakter seg som å stå over loven.

 

Siste påstand fra Gilhuus med snev av innhold, før han til slutt konkluderer med pinlig irrasjonelle utfall som grundig avkler hans egen tekst, dreier seg om de byggtekniske aspektene ved WTC byggenes kollaps. Her trekker Gilhuus frem den eneste kilden han har med i artikkelen, magasinet Popular Mechanics sin artikkel “Debunking 9/11 lies”. At dette er Gilhuus sitt eneste sannhetsvitne om de byggtekniske sidene av kollapsen er interessant all den tid offisielle myndigheter har utgitt to “tunge” ingeniør-rapporter om kollapsene (FEMA og NIST). Popular Mechanics sin artikkel (og en tynn 100 siders bok bygd på denne utgitt i 2006) er forsvarerne av de offisielle versjonene sin viktigste kilde, og denne kilden er grundig kritisert flere ganger, for eksempel her: http://911research.wtc7.net/essays/gopm/indexg.html, her: http://www.serendipity.li/wot/pop_mech/reply_to_popular_mechanics.htm og her: http://www.prisonplanet.com/articles/September2006/270906Debunked.htm. For seriøs kritikk av de offisielle versjonene når det gjelder de tekniske aspektene ved byggenes totale disintegrasjon, se for eksempel S. E. Jones (2006), Griffin (2006), Hoffman (2005) og Wood (2005).

Gilhuus avviser kritikken mot amerikanske myndigheter i forhold til 11. september uten å ha satt seg godt inn i saken og uten å belegge sine påstander med kilder eller dokumentasjon. Denne form for a priori paradigmatisk tenkning kan kritiseres på uttallige måter. Måten å argumentere på er rent normativ, en forfektning av moralske påstander ut ifra subjektive og emosjonelle forhold uten belegg verken fra empiriske kilder eller generelle vitenskapelige prinsipper. Gilhuus sin artikkel kan slik ikke tillegges vekt utover sin normative og politiske funksjon – og eventuelt underholdningsverdien.

 

 

 

Ahmed, N. M. 2005. The War on Truth. 9/11, Disinformation and the Anatomy of Terrorism. Arris Books.

 

Chossudovsky, M. 2005. America’s ”War on Terrorism”. Global Research.

 

Falk, R. 2006. THe Domestic Challenge. In Griffin & Dale Scott (eds.), 9/11 and American Empire: Intellectuals Speak Out, Olive Branch Press.

 

Ganser, D. 2005. NATO’s Top Secret Stay-Behind Armies and Terrorism in Western Europe. Frank Cass.

 

Griffin, D. R. 2006. ”The Destruction of the World Trade Center: Why the Official Account Cannot Be True”. In Zarembka (ed.), The Hidden History of 9-11-2001, Elsevier, JAI.

 

Hoffman, J. ”Building a Better Mirage”, Desember 2005. http://911research.wtc7.net/essays/nist/

 

Jones, S. E. 2006. ”Why Indeed Did the World Trade Center Buildings Collapse”. In Griffin & Dale Scott (eds.), 9/11 and American Empire: Intellectuals Speak Out, Olive Branch Press.

 

Kolar, J. 2006. ”What we now know about the alleged 9-11 hijackers”. In Zarembka (ed.), The Hidden History of 9-11-2001, Elsevier, JAI.

 

McMurty, J. 2006. 9/11 & the 9/11 Wars: Understanding the Supreme Crimes. In Griffin & Dale Scott (eds.), 9/11 and American Empire: Intellectuals Speak Out, Olive Branch Press.

 

Popular Mechanics. 2006. Debunking 9/11 Myths. Hearst Books.

 

Tunander, O. 2006. THe War on Terror and Pax Americana. In Griffin & Dale Scott (eds.), 9/11 and American Empire: Intellectuals Speak Out, Olive Branch Press.

 

Wood, J. 2005. ”A refutation of the official collapse theory”. http://janedoe0911.tripod.com/BilliardBalls.html