Det er dyrt å bygge vei, men er det ikke enda dyrere å la være?
Av Johannes Klemsdal aka Yosh
Sommeren 2006 begynte en interessant debatt å ta til norske medier. VG skrev en serie om standarden på norske veier (muligens for å minske omfanget på agurknyhetene), som ble fulgt opp som hovedreportasje i bladet Memo (som dessverre ble lagt ned et par uker senere). Et par måneder tidligere hadde seks Høyre-representanter på Stortinget fremmet et forslag om utredninger om mulighetene for høyhastighetstog i Norge. Utover høsten har både tog og veier fått flere oppslag, og det har kommet frem i lyset at Norge har de dårligste veiene i OECD, og at jernbanen er enda dårligere. I det siste nummeret av Horisont – NHOs kvartalmagasin – ble situasjonen oppsummert følgende: ”SV er i mot vei, og FrP er i mot jernbane, men Norge trenger begge deler”, noe undertegnede er svært enig i. I dette innlegget kommer jeg ikke til å argumentere hvorfor Norge trenger bedre vei og jernbane, men heller reflektere litt rundt finansiering av infrastruktur.
Infrastrukturbygging er en investering (i alle fall hvis prosjektet gjennomføres der det faktisk bor folk). Prosjektene generer penger tilbake igjen, faktisk mer enn man bruker på å lage og vedlikeholde dem. Allikevel forholder man seg ganske forskjellig til finansiering av samferdsel fra land til land. I Norge blir veiprosjektene i praksis betalt av staten, før så en bomstasjon blir satt opp for å betale staten tilbake. Staten er lite lysten på å legge ut mye penger, og bilistene lite lystne på å betale bompenger, så veibyggingen forblir ganske begrenset, og resten av visa er velkjent.
Hos søta bror er situasjonen temmelig annerledes. I Sverige tar staten opp lån på flere hundre milliarder kroner for å bygge motorvei og jernbane. Næringslivet (og samfunnet for øvrig) får det enklere, mennesker og varer kommer seg raskere (og tryggere) frem dit de skal. Dette fører til en verdiøkning, som igjen vil gi staten økte inntekter i form av skatter og avgifter.
Dette skjer naturligvis ikke bare i Sverige. Ved bygging av stamvei i Norge får man ned i løpet av en 10-års periode 3-4 ganger mer tilbake enn det koster å bygge den. Eller for å ta et mer håndfast eksempel: Tall fra Bilaksjonen viser at hvis man bygger stamvei for 200 mrd kroner, vil man spare 62 mrd kroner årlig. Innen 4 år har man dermed fått igjen pengene. Noe av grunnen til at dette tallet er så høyt skyldes at bilulykker alene koster det norske samfunnet 25 mrd kroner pr år (i følge TØI-beregningene til Trygg Trafikk).
I det store og det hele lønner det seg veldig å satse på samferdsel. Hvorfor gjør vi da ikke som svenskene? Norge har da i tillegg så mye penger på bok at vi ikke trenger å ta opp lån for å gjennomføre prosjektene. Aksjene og obligasjonene oljefondet har investert i skal gi rundt 4 % avkasting i året, dvs. litt under 50% avkastning i tiåret. Til sammenligning vil stamveibygging gi rundt 350% ”avkastning” i løpet av de samme 10 årene. Det er dyrt å bygge vei, men er det ikke enda dyrere å la være?
Da Bergensbanen ble åpnet i 1909 kostet den for fattige Norge et helt statsbudsjett å bygge. I dag, nesten 100 år senere, ligger Bergensbanen der enda. Samtidig diskuterer vi om vi har råd til et høyhastighetstogprosjekt som koster 1/7 av dagens statsbudsjett. Høyhastighetsringen vil koste rundt 100 mrd og ta 10 år å bygge. Men å finne 10 mrd årlig på et budsjett på 710 mrd er altså ikke mulig. På tross av prosjektet ville gitt et tilbud til ¾ av Norges befolkning, og vært et gode i flere generasjoner fremover. Holder Norge på å spare seg til fant?
