Morgenbladets redaktør svøper seg i 70-talls retorikk etter en overdose av Dag Solstads siste roman. Slikt er farlig for utenrikspolitikken.
Dag Solstad er en eminent forfatter. Kanskje den beste Norge har fostret etter krigen. Men når Morgenbladets redaktør mener Solstads analyse av verdenspolitikken er presis, og ved å referere til Armand V og ”det amerikanske griseansiktet” (sic.) vil la ham styre utenrikspolitikken, da har det gått for langt.
”Norge ut av Nato”, skriver Alf van der Hagen. Det er verdt å avlegge både historien og den faktiske situasjonen i Afghanistan en visitt for å forsvare NATOs tilstedeværelse.
11. september 2001. Denne dagen forstod de vestlige samfunn med USA i spissen at de stod overfor en ny trussel som hadde vokst frem i skyggen av den kalde krigen: Den radikale islam. Nesten 3000 mennesker døde i angrepet på et av verdens mest åpne samfunn. Fordømmelsen var unison. Likeså var kravet om at det barbariske religiøse styret i Afghanistan skulle gi fra seg gjerningsmennene. Talibanstyret nektet, og NATO gikk til angrep. NATOs grunnprinsipp, at et angrep på en er et angrep på alle, gjelder i like stor grad om angriperne er terrorister beskyttet av en røverstat. Mellom linjene later Morgenbladet til å falle for retorikken fra det ytterste venstre om at aksjonene mot Talibanregimet stred mot folkeretten. Sannheten er at både ”Enduring Freedom” og ISAF- styrkene hadde og har soleklare FN- mandater.
At Morgenbladet så blander inn konflikten i Irak viser bare hvor sviktende argumentasjonen til avisen er. NATO deltok ikke i angrepet på Irak.
Hva så med situasjonen på bakken i Afghanistan? Et land der livet stort sett har vært “solitary, poor, nasty, brutish, and short”, som hos Hobbes, er fortsatt milevis unna både et stabilt demokrati og et fungerende velferdssystem. Befolkningen er utålmodige, men gir allikevel klart uttrykk for at de støtter både President Karzai og NATOs nærvær (kilde: Worldpublicopinion.org) Talibangeriljaen, som nå ruster til ny kamp mot troppene og regjeringen, har minimal støtte i befolkningen. Det kan kanskje være vanskelig å forstå fra en pidestall i Akersgaten, men for det afghanske folket er situasjonen i dag sannsynligvis bedre enn da de religiøse tyrannene styrte.
Morgenbladets argument må derfor basere seg på ren egoisme. For avisen kan vel ikke for alvor innbille seg at det å trekke NATOs styrker tilbake vil gjøre situasjonen bedre for sivilbefolkningen? Det er ingen tvil om at en løsning i Afghanistan i bunn og grunn må være politisk. Men det er heller ikke tvil om at en slik politisk løsning forutsetter en stabilitet som bare NATOs nærvær kan gi. Til og med det humanitære arbeidet er avhengig av beskyttelsen fra forsvarsalliansen. Ifølge Aftenposten mener både Care, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen at det er riktig å sende militært personell til Afganistan. Generalsekretær Thomas Archer i Flyktninghjelpen uttaler at “Sikkerhetssituasjonen i sør er så dårlig at de humanitære organisasjonene ikke får fri tilgang til dem som trenger hjelpen mest.”
Morgenbladets (og Dag Solstads) vei er sannelig minste motstands vei. For Norge og Vesten. Trekk alle soldatene tilbake! La Taliban igjen rulle innover landet. La slørene dras ned, både foran ansiktene til Kabuls kvinner og foran våre egne øyne. La oss overlate fattigfolket til seg selv og aldri mer skjenke dem en tanke annet enn i solidaritetsdemonstrasjoner foran Stortinget hvor vi paraderer vår omtenksomhet for verden, og ignorerer det faktum at vår feighet er skyld i av menn igjen blir steinet fordi de ikke tilhører den rette tro, og at jentebarn nektes den mest grunnleggende utdanning.
En senatskomité i Canada la forrige uke frem en rapport som anbefalte at landet trekker seg helt ut dersom ikke andre NATO-land bidrar mer. For Morgenbladet er det et argument for at Norge bør trekke seg ut. For Minerva er det selve argumentet for at Norge bør forbli medlem i NATO, og bidra med flere soldater.
11. september 2001. Denne dagen forstod de vestlige samfunn med USA i spissen at de stod overfor en ny trussel som hadde vokst frem i skyggen av den kalde krigen: Den radikale islam. Nesten 3000 mennesker døde i angrepet på et av verdens mest åpne samfunn. Fordømmelsen var unison. Likeså var kravet om at det barbariske religiøse styret i Afghanistan skulle gi fra seg gjerningsmennene. Talibanstyret nektet, og NATO gikk til angrep. NATOs grunnprinsipp, at et angrep på en er et angrep på alle, gjelder i like stor grad om angriperne er terrorister beskyttet av en røverstat. Mellom linjene later Morgenbladet til å falle for retorikken fra det ytterste venstre om at aksjonene mot Talibanregimet stred mot folkeretten. Sannheten er at både ”Enduring Freedom” og ISAF- styrkene hadde og har soleklare FN- mandater.
At Morgenbladet så blander inn konflikten i Irak viser bare hvor sviktende argumentasjonen til avisen er. NATO deltok ikke i angrepet på Irak.
Hva så med situasjonen på bakken i Afghanistan? Et land der livet stort sett har vært “solitary, poor, nasty, brutish, and short”, som hos Hobbes, er fortsatt milevis unna både et stabilt demokrati og et fungerende velferdssystem. Befolkningen er utålmodige, men gir allikevel klart uttrykk for at de støtter både President Karzai og NATOs nærvær (kilde: Worldpublicopinion.org) Talibangeriljaen, som nå ruster til ny kamp mot troppene og regjeringen, har minimal støtte i befolkningen. Det kan kanskje være vanskelig å forstå fra en pidestall i Akersgaten, men for det afghanske folket er situasjonen i dag sannsynligvis bedre enn da de religiøse tyrannene styrte.
Morgenbladets argument må derfor basere seg på ren egoisme. For avisen kan vel ikke for alvor innbille seg at det å trekke NATOs styrker tilbake vil gjøre situasjonen bedre for sivilbefolkningen? Det er ingen tvil om at en løsning i Afghanistan i bunn og grunn må være politisk. Men det er heller ikke tvil om at en slik politisk løsning forutsetter en stabilitet som bare NATOs nærvær kan gi. Til og med det humanitære arbeidet er avhengig av beskyttelsen fra forsvarsalliansen. Ifølge Aftenposten mener både Care, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen at det er riktig å sende militært personell til Afganistan. Generalsekretær Thomas Archer i Flyktninghjelpen uttaler at “Sikkerhetssituasjonen i sør er så dårlig at de humanitære organisasjonene ikke får fri tilgang til dem som trenger hjelpen mest.”
Morgenbladets (og Dag Solstads) vei er sannelig minste motstands vei. For Norge og Vesten. Trekk alle soldatene tilbake! La Taliban igjen rulle innover landet. La slørene dras ned, både foran ansiktene til Kabuls kvinner og foran våre egne øyne. La oss overlate fattigfolket til seg selv og aldri mer skjenke dem en tanke annet enn i solidaritetsdemonstrasjoner foran Stortinget hvor vi paraderer vår omtenksomhet for verden, og ignorerer det faktum at vår feighet er skyld i av menn igjen blir steinet fordi de ikke tilhører den rette tro, og at jentebarn nektes den mest grunnleggende utdanning.
En senatskomité i Canada la forrige uke frem en rapport som anbefalte at landet trekker seg helt ut dersom ikke andre NATO-land bidrar mer. For Morgenbladet er det et argument for at Norge bør trekke seg ut. For Minerva er det selve argumentet for at Norge bør forbli medlem i NATO, og bidra med flere soldater.
