Av Svein Tore Marthinsen
Nestledervalget viser at et stort mindretall i SV er ukomfortable med å sitte i en regjering som fører en politikk som ligger langt unna partiets primære standpunkter. Det knappe, regjeringsvennlige flertallet har imidlertid bestemt seg for at SV vil stå og antagelig falle med det rødgrønne prosjektet i 2009.

I april 2005 lå SV på over 17 prosent i gjennomsnitt på meningsmålingene. De største SV-optimistene så for seg et valgresultat noen måneder senere som skulle gjøre partiet jevnbyrdig med storebror Ap. Siden den gang har det meste gått på tverke for SV. Man fant seg aldri til rette under valgkampen fordi partiet kom i en uvant forsvarsposisjon. Når man aldri har spilt i forsvar før, så gjør man som regel ikke noen god forsvarsjobb.

Valgkampen viste at SV slett ikke er unntaket som bekrefter denne regelen. Velgertilliten ble kraftig svekket fordi velgerne innså at SV måtte avlyse egen politikk på flere områder for å kunne ta plass rundt Kongens bord. SV fikk dermed, paradoksalt nok, merke regjeringsslitasjen før de fikk begynt. Valgresultatet ble et mageplask på 8,8 prosent. Partiet tapte, smått utrolig, halvparten av sine velgere på skarve fem måneder. Inngangen til et historisk regjeringssamarbeid ble bortimot det verst tenkelige.

Siden har SV-problemene bare ballet på seg, fordi dette bakteppet skapte et i overkant stort SV-behov for å markere egen politikk i den Ap-dominerte regjeringen. Et behov som flere SV-statsråder har søkt å ivareta uten å skaffe seg nødvendig ryggdekning i regjeringen. De har tatt sjansen – og tapt. For egenmarkeringene er lite forenlige med å sitte i en koalisjonsregjering der man må være enige hver eneste dag. Det er ikke mulig å både ha en felles regjeringspolitikk og en privat partipolitikk ved siden av.

Konsekvensen har blitt at SV-statsrådene, og partiet med dem, stadig har måttet legge seg flate. Og jo mer de har lagt seg flate og beklaget, jo mer synlig har gapet mellom SV-teori og praksis blitt. Mens velgerflukten har fortsatt parallelt med at SV-statsråder som Øystein Djupedal, Helen Bjørnøy og Heidi Grande Røys oppnår bunnkarakterer på velgermåling etter velgermåling.

”Det svakeste ledd” het et spørreprogram på NRK for noen år siden. Konseptet gikk ut på å drite ut de som gjorde det dårligst i gjettekonkurransen. Dagens regjering har også et slikt ledd, og det heter SV. At partiet i tillegg sitter i den første norske flertallsregjeringen på 20 år, innebærer at presset på regjeringens SVakeste ledd er enda større. Fordi makten er forskjøvet fra Stortinget til regjeringen. Forhandlingene og kompromissene på Stortinget er færre. Spenningen knyttet til utfallet av sakene er mindre. Arbeidet på Stortinget er mindre interessant. Arbeidet i regjeringen er derimot mer interessant, både for lobbyister og medier.

Det gjør det enda viktigere for regjeringen å ikke trå feil. Flertallssituasjonen setter enda høyere krav til indre enighet og samhold. Krav som SV har store problemer med å innfri.

 

Det er flere årsaker til at SV har blitt flertallskoalisjonens hakkekylling. Ambisjonsnivået til fløypartiet var høyt og velgerforventningene tilsvarende store. Så store at de i praksis ikke er mulige å innfri. Dessuten er det slik at partiet i liten grad tidligere har blitt utsatt for en kritisk presse. I så måte er regjeringspartiet SV et takknemlig offer. Fordi journalistene nå gis en mulighet til å bevise at deres sterkt overrepresenterte SV-sympatier (ca. 30 prosent av norske journalister stemmer SV) ikke påvirker deres arbeidsmetoder.

Sosialistisk Venstreparti, eller Sosialistisk Folkeparti som det het i starten, ble dannet av utbrytere fra Ap. Utbryterne var misfornøyde med Aps USA-vennlige linje i utenrikspolitikken. Dette er nå 46 år siden. Partiet har i all sin tid vært i opposisjon. Derfor kan ikke SV noe annet enn opposisjon. Tiden etter SVs regjeringsinntreden har mer eller mindre sammenhengende gått med til opplæring i hvordan man skal oppføre seg når man er et regjeringsparti.

Fikk dette meget langvarige voksenoppplæringskurset et slags gjennombrudd på sist helgs landsmøte? Tja. Henriette Westhrin gikk i alle fall av, og landsmøtet valgte Stoltenberg-sekretær og forholdsvis moderate Bård Vegar Solhjell til ny nestleder i stedet for den radikale og opposisjonelle Ingrid Fiskaa. Valget anskueliggjorde at det er et flertall i SV for å binde seg til regjeringsmasten fram til stortingsvalget i 2009.

Men flertallet var knapt; 114 mot 90. Det store mindretallet, som trosset både Djupedal-trusler og partileder Kristin Halvorsens klare og innstendige Solhjell-oppfordring, viser med all mulig tydelighet at mange SVere fortsatt slett ikke er komfortable med å være i maktposisjon. For det gjør oppriktig vondt i SV-sjelen å være en del av makten og sågar forsvare den.

Tilsynelatende har man nå, gjennom nestledervalget, lagt et slags lokk over de indre spenningene i SV. Men det hjelper egentlig lite å legge lokket på så lenge SV-plata fortsatt er skrudd på for høy varme. Snarere tvert i mot. Partileder Halvorsen er likevel for tiden sterk nok til å greie å skru ned plata de nødvendige hakk når det koker over neste gang. Derfor er det sannsynlig at SV vil bli sittende i regjering ut denne perioden.

Et regjeringsbundet og halvfornøyd SV åpner opp for at RV, eller Rødt som man nå kaller seg, får en sjelden fin sjanse til å karre til seg de rødeste og mest frustrerte SV-velgere, i den grad det finnes noen igjen. Venstre bør også kjenne sin besøkelsestid og kunne kapre noen SV-velgere som mener partiet i altfor stor grad er bundet opp av miljøsinker i Ap og Sp. I sum innebærer dette at utsiktene til gode SV-resultater både ved høstens lokalvalg og neste stortingsvalg er på nivå med de sjansene en snøball har i en italiensk pizzaovn.