Hvis SVs nestleder Audun Lysbakken er liberal, så har ordet mistet all politisk kraft.
Det er en hedersbetegnelse å være liberal. Så ærefult er det at Norges eldste parti, Venstre, forsøker å frata alle andre retten til å bruke begrepet. Forsøket er ikke bare historieløst, men også temmelig latterlig. Om Venstre fra 1884 til i dag kan mye sies, også at partiet har bekjent seg til en form for sosialliberalisme. Men Venstre har også vært nasjonalt og radikalt, og tett alliert med de såkalte motkulturene som neppe kan regnes som utpregede liberale avleggere. Sannheten er heldigvis ikke så deprimerende som at bare 5 prosent av Norges befolkning er liberale.
I det siste har også SVs radikale nestleder Audun Lysbakken begynt å definere sitt politiske ståsted som ”liberal sosialisme”, en slags fortsettelse av tankegangen fra Magnus Marsdal og Bendik Wolds bok ”3 venstre”, der de beskrev en slags sosialistisk individualisme. Marsdal og Wold pekte på venstresidens historie, og identifiserte en radikal individualistisk arv med blant annet Rousseau som eksponent. Lysbakken har tidligere plassert seg i samme selskap. Marxistisk, revolusjonær, men allikevel med en distanse til pansersosialismen som har preget venstresiden gjennom de sovjettro i NKP og maoistene i AKP (m-l). Sett i et slikt perspektiv er SVs tradisjon mer liberal. På tross av en ikke særlig renhårig linje overfor røde diktaturer verden rundt, sto partiet alltid på det liberale demokratiets side i Norge. På en debatt hos Civita torsdag gikk Lysbakken enda lenger. Han trakk opp klassiske liberale problemstillinger som hensynet til personvernet og rettsstaten, og påpekte at SV på Stortinget ofte har stått for en renere liberal linje i disse sakene enn både Høyre, Venstre og KrF.
Er så begrepet ”liberal” tømt for innhold? Som politisk merkelapp er det kanskje det. Liberal har blitt et fyndord som alle partier smykker seg med, og når det kan brukes av både Per Sandberg og Audun Lysbakken sier det seg selv at ordet er tømt for innhold. Vi lever i et liberalt demokrati, og enhver politisk diskurs foregår innenfor disse rammene; dermed er vi også alle liberalere. Det betyr rett og slett at vi i bunn og grunn støtter demokratiet. Og rettsstaten. Og at vi er relativt åpne og tolerante, i hvert fall i forhold til mange i andre land.
Men denne skinnuenigheten skjuler dypere forskjeller. I bunn og grunn har det radikale, sosialistiske synet på demokrati svært lite med det liberale å gjøre. Vi kan kanskje best se forskjellen om vi ser utenfor landets grenser, til for eksempel Lysbakkens og Jan Davidsens helt Hugo Chavez. Venezuelas leder er (foreløpig) ingen diktator i klassisk forstand. Snarere er han en radikal populist som erstatter institusjoner (som var i dårlig forfatning fra før) med et plebisitært demokrati. Nettopp her kommer den revolusjonære sosialismens store svakhet til syne: Sosialister elsker å predike at sosialismens kjerne å utbre demokratiets makt – men bare en bestemt form for demokrati: Flertallsstyre. Sosialismen setter ikke opp noen grenser for ”flertallets” eller statens makt. Nettopp det er kanskje den viktigste forklaringen på hvorfor sosialister så mange ganger i historien har endt opp med å støtte mordere og diktatorer.
I det siste har også SVs radikale nestleder Audun Lysbakken begynt å definere sitt politiske ståsted som ”liberal sosialisme”, en slags fortsettelse av tankegangen fra Magnus Marsdal og Bendik Wolds bok ”3 venstre”, der de beskrev en slags sosialistisk individualisme. Marsdal og Wold pekte på venstresidens historie, og identifiserte en radikal individualistisk arv med blant annet Rousseau som eksponent. Lysbakken har tidligere plassert seg i samme selskap. Marxistisk, revolusjonær, men allikevel med en distanse til pansersosialismen som har preget venstresiden gjennom de sovjettro i NKP og maoistene i AKP (m-l). Sett i et slikt perspektiv er SVs tradisjon mer liberal. På tross av en ikke særlig renhårig linje overfor røde diktaturer verden rundt, sto partiet alltid på det liberale demokratiets side i Norge. På en debatt hos Civita torsdag gikk Lysbakken enda lenger. Han trakk opp klassiske liberale problemstillinger som hensynet til personvernet og rettsstaten, og påpekte at SV på Stortinget ofte har stått for en renere liberal linje i disse sakene enn både Høyre, Venstre og KrF.
Er så begrepet ”liberal” tømt for innhold? Som politisk merkelapp er det kanskje det. Liberal har blitt et fyndord som alle partier smykker seg med, og når det kan brukes av både Per Sandberg og Audun Lysbakken sier det seg selv at ordet er tømt for innhold. Vi lever i et liberalt demokrati, og enhver politisk diskurs foregår innenfor disse rammene; dermed er vi også alle liberalere. Det betyr rett og slett at vi i bunn og grunn støtter demokratiet. Og rettsstaten. Og at vi er relativt åpne og tolerante, i hvert fall i forhold til mange i andre land.
Men denne skinnuenigheten skjuler dypere forskjeller. I bunn og grunn har det radikale, sosialistiske synet på demokrati svært lite med det liberale å gjøre. Vi kan kanskje best se forskjellen om vi ser utenfor landets grenser, til for eksempel Lysbakkens og Jan Davidsens helt Hugo Chavez. Venezuelas leder er (foreløpig) ingen diktator i klassisk forstand. Snarere er han en radikal populist som erstatter institusjoner (som var i dårlig forfatning fra før) med et plebisitært demokrati. Nettopp her kommer den revolusjonære sosialismens store svakhet til syne: Sosialister elsker å predike at sosialismens kjerne å utbre demokratiets makt – men bare en bestemt form for demokrati: Flertallsstyre. Sosialismen setter ikke opp noen grenser for ”flertallets” eller statens makt. Nettopp det er kanskje den viktigste forklaringen på hvorfor sosialister så mange ganger i historien har endt opp med å støtte mordere og diktatorer.
Det liberale, borgerlige demokrati har sitt fremste kjennetegn nettopp i begrensningen av flertallets makt, det sosialistiske demokrati i den totale utbredelsen av den. Rettsstaten er det borgerlige demokratiets kjerne, og med den det sivile samfunnet og hele det intrikate nettverket av institusjoner som utgjør et samfunns skjøre balanse mellom frihet og orden – uavhengige domstoler og institusjoner, en fri presse og den private eiendomsretten.
Det er nettopp i disse forordningene at garantiene og sikkerheten for enkeltmennesket ligger. Sosialismens varige problem er mangelen på prinsipielle og faktiske grenser for statens makt. Revolusjonen svikter – nesten uten unntak – fordi den er så uendelig utålmodig. Fordi kampen for Den Rette Vei gjør alle rettsregler, alle trege prosesser og alle rettigheter til blokader som må ryddes av veien før rettferdigheten kan vinne frem.
Det er sikkert mulig å være liberal sosialist. Men spesielt liberalt er det fortsatt ikke.
Det er sikkert mulig å være liberal sosialist. Men spesielt liberalt er det fortsatt ikke.
Meget bra!
Selv om han er fra Porsgrunn…..
Venstre er stadig i retning av en liberal tenkning, noe både mailen min og mye av politikken antyder. Fin artikkel, selv om jeg da trodde høyre definerte seg som et konservativt parti? =)
Høyre er i all hovedsak et konservativt parti, skjønt det finnes liberale tilbøyeligheter der også. I bunn og grunn må ethvert parti som støtter enkeltmenneskets frihet stå forgrunnet i liberalismen til større eller mindre grad.
Men nå skal det også sies at Unge Høyre – som pr. dags dato er Torbjørns arena (om enn kanskje ikke lenge til) – karakteriserer seg som liberalkonservative.
Forøvrig et meget interessant innlegg, men jeg er ikke enig i at begrepet “liberalisme” er tømt for innhold, men det er kanskje modifisert til en viss grad. Jeg føler at dette har blitt en slags underliggende ideologi for veldig mange mennesker og partier, som de kan bygge en mer utformet ideologi oppå. Uten å være en ekspert på feltet, mener jeg at liberalismen kan pendle langt både til høyre og venstre – i motsetning til sosialisme og konservatisme.
Politiske begreper er notorisk vanskelige å gi et presist innhold. “Liberalisme”, “konservatisme” og “sosialisme” kan enten forstås som gjensidig utelukkende og presist definerte kategorier, eller som beskrivelser av nokså vagt definerte politiske temperamenter som lar seg kombinere. Hvis vi holder oss til den første muligheten, blir ikke “liberal sosialisme” noen større (eller mindre) selvmotsigelse enn “liberalkonservativ”, som vel i norsk sammenheng er et godt innarbeidet og fruktbart begrep. Hvis vi derimot forstår disse begrepene som mer utflytende og delvis overlappende begreper, som i den andre mulige forståelsen, kan vi uten problemer kombinere to av dem eller sågar alle tre i en beskrivelse av en gitt politisk posisjon. At Lysbakken, som tidligere har omtalt seg selv som marxist, nå i stedet omtaler seg som “liberal sosialist”, kan dermed ikke sees på som noe annet enn et fremskritt, i det minste for ham personlig. Og han plasserer seg dermed også i bedre selskap enn det Marx kan tilby dagens sosialister: både John Stuart Mill og L. T. Hobhouse, som ikke akkurat kan beskyldes for å være antiliberale, brukte begrepet “liberal sosialist” for å beskrive sin egen, sosial-liberale posisjon. Men Lysbakken har naturligvis noe å ta igjen, før han blir like klartenkt som de to han med sin begrepsbruk indirekte, men sannsynligvis uforvarende, identifiserer seg med.
Hvor har du det fra at Venstre vil “frata alle andre retten til å bruke begrepet?”. Jeg synes du er vel så historieløs og latterlig, om vi skal fortsette i samme språk. Venstre er – faktisk opplysning! – det eneste partiet i Norge som bruker etiketten liberal om seg selv. (Unntatt en rest av Det liberale folkepartiet). Hvis andre ønsker å gjøre dette, må vi jo ta debatten. Selvsagt vil vi mene at det er vi som forvalter den liberale arven best i Norge. På samme måte som jeg vil tro Høyre mener å ha den beste forståelse av hva verdikonservativ politikk er. (Gjerne liberalkonservativ for meg, men heller ikke det begrepet brukes jo av Høyre selv – i hvert fall ikke på nettsiden). Så hva er utilstrekkelig ved å være konservativ? Og hvorfor ikke ta skrittet ut – være liberal – og bli med i det liberale partiet? Personlig kunne jeg aldri vært høyremann (bortsett fra en ungdomssynd i UH
) – like lite som sosialist. Folk må gjerne kalle seg liberale – det er bra det, og vi diskuterer gjerne innholdet. Men hvis et parti vil gå fra sin egen tradisjon til vår – har vi selvsagt noen spørsmål å stille. Finnes det noe slikt parti? Jeg ser ingen, men jeg ser enkeltpersoner fra høyresiden og venstresiden som vil ta liberal-begrepet som sitt eget. Det er litt frekt, hvis de ikke vil ta et lite oppgjør med h.h.vis konservatismen og sosialismen og forklare hvorfor de heller vil være liberale.