Det er blitt så ukoselig i det tidligere så yndige landet i sør, mener A-magasinet.
Etter at ha lest Klassekampens – unnskyld, A-magasinet var det visst – coverstory på fredag, er det nesten overraskende at det finnes mennesker som vil bo i Danmark. Over seks tekstsider og med tittelen ”Det var et yndig land” presenterer Lars Nehru Sand et gjennomført negativt bilde av landet – en reportasje så dyster at man skulle tro at det var USA A-magasinet dekket.
Gjennom tre grep har journalisten oppnådd sitt mål:
-
Det ensidige utvalget av kilder. Sand har snakket med i alt 13 personer. Av disse uttaler tolv seg negativt om ulike trekk ved Danmark, mens en (politiassistent Anvig) må karakteriseres som nøytral. Det mest positive som fremkommer må vel være at Ashkan Kamali mener at skolegangen har gjort at han forstår Danmark bedre enn sin far, og at hans barn igjen vil ha et håp om å bli integrert.
-
Kildenes negative utsagn får stå uten balanserende informasjon. I en reportasje må selvsagt intervjuobjektene få si det de vil, uten å måtte krangle med intervjueren. Problemet oppstår når journalisten stiller spørsmål med samme vinkling, bare gjengir intervjuobjekter som innfrir forventningene, og ikke føler noe behov for å putte inn faktaopplysninger eller kritiske spørsmålsstillinger som kan bidra til å nyansere det intervjuobjektene sier.
-
Beskrivelsen er uten geografisk eller historisk kontekst. Lars Nehre Sand unnlater å sette situasjonen i Danmark i et relevant perspektiv, for eksempel ved å sammenligne med andre vestlige land, eller situasjonen i Danmark i tidligere tider.
Idyllen Christiania
Reportasjen begynner med en beskrivelse av det nylig revne Ungdomshuset og fristaten Christiania som like gjerne kunne ha vært skrevet av pressegruppen på Blitz. Vi får høre om Rune Larsen som på Ungdomhuset ”laget vegetarmiddager og nattmat frem til 5. mars i år”. Videre har ”Christiania i flere tiår vært en tydelig del av forestillingen om det frie Danmark …. hvor anarkister og subkulturelle kunne surre med sitt”. Ungdomshuset beskrives som ”en viktig politisk ungdomsarena utenfor partistrukturene, en storscene for alternativ musikk og rammen rundt et spesielt ungdomsmiljø hvor flere tusen har følt seg velkommen”.
Da Københavns bystyre bestemte seg for å iverksatte et lovlig fattet vedtak om å la Ungdomshusets eiere få rive bygge, og de som bodde der ulovlig nektet å flytte seg, fremstilles dette slik: ”Storsamfunnet satte hardt mot hardt. Den alternative kulturen gjorde det samme.” Loven og demokratiet blir til det truende ”storsamfunnet”. De som bryter loven, tar seg selv til rette, kaster brannbomber og ødelegger sine omgivelser når de ikke får sin vilje, blir til ”den alternative kulturen”. Og vi må selvsagt ikke velge side i denne kampen. Journalister er jo nøytrale, må vite. I de tapre anarkisters kamp for sin rett, ramponerte de blant annet et nærliggende gymnas for en million kroner, og gikk løs på en barnehage.
Ungdomshuset og Christiania fremstilles som udelt positive fenomener, og dermed er det også udelt negative dersom de skulle forsvinne. Vi finner ikke ett ord om kriminaliteten i Christiania, som går langt ut over den hasjliberalisme som mange av oss kan ha sympati for. Også for dem som liker den ”alternative kulturen” bør det være et tankekors at når christianittene har tilkjempet seg en plass på siden av Loven, så tiltrekker de seg også hardkokte kriminelle elementer som utnytter denne lovløsheten. Området plages derfor periodevis av harde narkotiske stoffer og voldelige oppgjør knyttet til dette. Senest i 2005 ble en mann drept i et slikt oppgjør.
Man kan si mye om Ungdomshuset og Christiania, og det er på ingen måte opplagt at Danmark blir et bedre land av å fjerne dem, men at de bidrar til å gjøre Danmark spesielt yndig er vel en overdrivelse.
Sysselsetting for innvandrere
Sand har snakket med Noa Redington, redaktør for ukebrevet MandagMorgen, og siterer Redington på at ”danskene er dårligst i Europa på å få innvandrere i jobb”. Det er riktig at Danmark har en relativt lav sysselsettingsrate for innvandrerbefolkningen, selv om den ikke er lavest i Europa. Ifølge en fersk OECD-studie er sysselsettingsandelen betydelig lavere i for eksempel Belgia, Frankrike og Tyskland. Like viktig er det at OECD-rapporten peker på at slik har det vært i siden 1980-tallet. En viktig forklaring er at innvandringen domineres av grupper som det har vært vanskelig å integrere i arbeidsmarkedet – flyktninger og familiegjenforening. Rapporten peker imidlertid på at det nå er tegn på bedring, og sysselsettingsgraden for dem som nå kommer til landet er bedre.
Danmark har hatt et økonomisk oppsving det siste tiåret, med et kraftig fall i den samlede arbeidsledigheten – et faktum som selvsagt mangler helt i A-magasinets elendighetsbilde. Dette har også medført betydelige forbedringer for innvandrerbefolkningen. Sysselsettingsgraden blant dem er nå 7-8 prosentpoeng høyere enn før økonomien snudde rundt 1995. For innvandrere som kommer fra andre land enn OECD-området er forbedringen enda større.
Et annet tegn på bedring er at arbeidsledigheten i innvandrerbefolkningen i aldersgruppen 15-24 år er blant de aller laveste i hele OECD, også lavere enn i Norge. I det omsorgsfulle, sosialdemokratiske paradiset Sverge er arbeidsledigheten for denne gruppen omkring fire ganger så høy som i Danmark.
Få som jobber?
Sand påstår også at i Danmark er det få som jobber: ”Circa halve den danske befolkningen er utenfor arbeidslivet”. Selvsagt er det slik at også Danmark berøres av de generelle trendene der befolkningen blir eldre, og at pensjonistandelen derfor blir større. Utdanningstiden utvides også, i Danmark som i andre land. Derfor er det riktig, som Sand siterer den danske statsministeren på, at velferdsstaten står foran en utfordring. Sand får det til å se ut som om dette er noe spesielt for Danmark. Det er tøv.
For å se om Danmark har en politikk som fremmer sysselsetting, og ikke trygd eller arbeidsledighet, er det mest relevant å se på hvor stor andel av folk i arbeidsfør alder som faktisk står i jobb, og på utviklingen i arbeidsledigheten. Danmark har blant de aller høyeste sysselsettingsrater i verden, og den faller ikke.
Arbeidsledigheten er uvanlig lav. I Europa er det nesten bare Norge, Irland og Sveits som har lavere ledighet. I dag står ledigheten omkring 4-5%, mens den på 1990-tallet var betydelig høyere. Langtidsarbeidsledigheten er også relativt lav.
Som i de fleste andre land falt gjennomsnittlig arbeidstid frem til slutten av 1980-tallet, men deretter har den vært stabilt i Danmark, mens den har fortsatt å falle i Norge, slik at danskene jobber omkring 200 timer mer i året enn gjennomsnittsnordmannen.
Det virker imidlertid som om Lars Nehru Sand har funnet en skikkelig latsabb, men da fremstilles vedkommende selvsagt som et offer for et hardere samfunn. Er folk arbeidsledige er det galt – da holdes de utenfor. Jobber de, er det også galt – da tvinges de til å jobbe.
Sebastian Østergård er utdannet fotograf, men har tydeligvis ikke klart å få seg en jobb innen sitt yrke, og har derfor gått to måneder på sosialhjelp. Og hva er det vel ikke den grusomme staten gjør med denne unge, friske og arbeidsføre mannen i et land med et av Europas beste arbeidsmarkeder: ”Det kreves at han velger noe som raskt bringer ham i arbeid”. Eller hvordan var det nå igjen? Tre setninger tidligere skriver Sand: ”Nå må han velge enten utdanning, omplassering eller trygd”. Han kan altså ikke velge å gå på sosialhjelp i det uendelige – stakkars gutt.
”Før snakket folk om hobbyer og fritid. Nå snakker de om jobb og lønn, sier Sebastian Østergård”. Noen burde fortalt ham at dette slett ikke er en uvanlig opplevelse for dem som har levd et relativt bekymringsløst liv som studenter, og så oppdager at det kanskje er på tide å bli voksen og forsørge seg selv.
Konformitet og innovasjon
Et gjennomgangstema i artikkelen er at Danmark er i ferd med å bli mer konformt. Vi vet at det er god sammenheng mellom mangfold og toleranse og innovasjon, noe blant annet den amerikanske samfunnsforskeren Richard Florida har skrevet om i flere bøker. Danmark ligger nær toppen i Europa når det gjelder innovasjon og kreativitet innen næringslivet. Den jevne nordmann opplever dette ikke minst i møte med dansk design. Er det sannsynlig at et homogent, konformt og lukket land ville kunne få til dette? Florida har også utviklet det han kaller en global toleranse-indeks. Danmark rangeres der som nr. 2, etter Sverige.
Aldersgrensen virker ikke
Et av de mest kontroversielle tiltakene til den danske regjeringen er aldersgrensen på 24 år for henting av ektefelle fra utlandet. De to innvandrerguttene som er intervjuet sier at dette bare har ført til at de som kommer må leve under jorden, og ikke kommer ut i samfunnet der de blir integrert. Dette er et interessant synspunkt, men når dette er det eneste som står om denne lovendringen, bidrar det til den skjeve helheten.
Sand kunne ha valgt å intervjue en med innvandrerbakgrunn som nå har giftet seg med en danske, noe som formodentlig bidrar til integreringen, siden denne andelen har økt etter lovendringen. Eller han kunne ha intervjuet enn innvandrer som tar høyere utdanning, siden også denne andelen har økt etter lovendringen.
Ulykkelige dansker
Et gjennomgangstema i reportasjen er at det ikke er noe hyggelig i Danmark lenger, og at danskene egentlig er ganske sure og grinete. Ja, de som Lars Nehru Sand har fått tak i, virker ganske grinete. Pussig da, at danskene jevnt over skårer helt i verdenstoppen i det som kalles subjekt opplevelse av velferd.
Lykkeforskningen bør tas med en klype salt, men når en journalist skal ta pulsen på et lands psyke, burde det være interessant hvordan folk selv sier de har det. Men dette passer det ikke for journalisten å nevne, eller kanskje han ikke kjenner til denne forskningen. Det passer heller ikke å nevne at Danmark ligger helt i toppen i internasjonale rangeringer av såkalt sosial kapital – tillit mellom mennesker og mellom individer og byråkrati og stat.
A-magasinets journalist avslutter med å sørge over at røykeloven kommer til Danmark fra 1. august. Dersom dette er et symptom på den snikende uhyggen i Danmark, er det noe landet har felles med sine naboer.
Synder: Lars Nehru Sand/A-magasinet.
Auda.
What a wicked takedown!
Her må man si at Snoen virkerlig har Fisket ( se http://en.wikipedia.org/wiki/Fisking ) Lars Nehru Sand! Kanskje man skal oversette Fisking med Snoing?
Kanskje ASB kunne tenke seg å vise til de vridde fremstillingene, som Fisk er så kjent for, i Snoens artikkel, i stedet bare for å fremme en påstand?
Det ser nå ut som om det er Nehru Sand som Fisker som faen her..
Du har ikke helt skjønt greia, Vampus?
Det er litt forvirring rundt begrepet Fisking her. Det er den som (avsnitt for avsnitt) påpeker skjevheter og feil som Fisker – ikke den som har begått feilene. Dersom vi skal benytte begrepet her er det altså jeg som Fisker – Nehru Sand blir Fisket.
Og forøvrig tror jeg vel ikke begrepet “å bli Snoet” vil gå inn i det norske språk
I tilleg, Nehru Sand skriver:
“Danskene har kjørt en tøffere linje enn Norge og Sverige. Den sittende danske regjeringen har begrenset innvandringen ved å kutte i starttilskuddet for nyankomne og heve aldersgrensen for ekteskap med utenlandske borgere.”
…og impliserer, også ved bruk av intervjuobjektene, at integrering i Danmark er vanskeligere enn tidligere.
Ny måling fra Catinet tilsier det motsatte, også hva gjelder nedgang i diskriminering:
http://www.catinet.dk/vis_nyhed.asp?nid=502