I følge SSB var det 11 900 nyinnsettelser i norske fengsler i 2005. Samme år var det 11 866 personer som satt i norske kommunestyrer og fylkesting. Grovt forenklet kan man dermed hevde at Norge har omtrent like mange politikere som kriminelle.
I følge SSB var det 11 900 nyinnsettelser i norske fengsler i 2005. Samme år var det 11 866 personer som satt i norske kommunestyrer og fylkesting. Grovt forenklet kan man dermed hevde at Norge har omtrent like mange politikere som kriminelle.
Og like grovt sett kan man hevde at de to kategoriene befinner seg i samme skikt på rangeringer av yrkesgrupper som folk har tillit til: Politiske partier er blant de institusjoner i samfunnet som folk har minst tiltro til, uansett hvor i verden man kommer.
Et lettvint anslag til et alvorlig spørsmål, javel, men likevel ikke helt umotivert. Det er lokalvalgår i Norge og landsmøtesesongen er over for norske partier. De har gjort hva de kunne for, og jevnt over lykkes med, å fremstille seg i et gunstigst mulig lys. Men på et dypere plan har partiene grunn til bekymring for seg selv og for sin evne til å representere og mobilisere befolkningen. Det ville riktig nok være meget dårlig tidsanvendelse for partiene å bruke landsmøter i et valgår for refleksjon over dypere spørsmål om partienes situasjon og deres rolle i demokratiet. Men på den andre siden av valget bør en slik refleksjonsprosess skje, innenfor og muligens mellom partiene.
Demokrati er populært, politikere er upopulære
Utgangspunktet for en kritisk diskusjon om politiske partiers rolle må være at de har en meget viktig funksjon å ivareta i demokratiet, og at det nettopp er for demokratiets skyld at de må fornye seg. I et stabilt og ganske dramatikkløst demokrati som det norske, kan dette virke som store ord. Derfor var det en nyttig påminnelse å lese om politikeren fra Belarus som på Høyres landsmøte ble tildelt den nystiftede Sjur Lindebrækkes demokrati- og menneskerettighetspris. Belarus-politikeren var imponert over landsmøtet som demokratisk forestilling, simpelthen fordi han kommer fra et land der et parti i opposisjon ikke kan avholde slike møter.
Demokrati som verdi har idag en universell tiltrekningskraft. Selv i de fleste regimer som meget langt fra er demokratiske, argumenterer makthaverne for at de representerer en annen (og bedre) form for demokrati enn den vestlige. Dette er et uttrykk for at mennesker flest, også de som lever under diktaturer, anser demokrati for den eneste legitime styreform. Det er knapt noen verdensanskuelse som har hatt større gjennomslag i moderne tid enn nettopp demokratiet.
Det er mot denne bakgrunn paradoksalt at demokratiske aktører er blant de minst ansette i de fleste samfunn. I alle regioner av verden er politiske partier blant de minst respekterte institusjoner, og politikere blant de minst respekterte ”yrkeskategorier”.
Politiske partier er nødvendige
Demokratiet forutsetter politiske partier. Den filosofisk anlagte vil kanskje sette spørsmålstegn ved en slik påstand, men i praksis er det vanskelig å vise til demokratiske land uten partier. Det finnes unntak for visse tradisjoner for politisk representasjon hos urbefolkningsgrupper, og muligens for en og annen mikrostat. Men påstanden står. Et nytt og ustabilt demokrati som demonstrerer fenomenet, er Afghanistan. Forut for parlamentsvalget i Afghanistan i 2005 tillot ikke president Hamid Karzai politiske partier. (En av de uttalte årsakene var at partibegrepet var berøvet legitimitet i Afghanistan etter den sovjetiske okkupasjonen.) Det gikk ikke lang tid før det nye parlamentet grupperte seg i fraksjoner som mer eller mindre tilsvarer partier. Forleden passerte en nyhetsmeldig om et formelt parti var under etablering.
Politiske partier er viktige fordi kvaliteten i et representativt demokrati i stor grad avhenger av hvordan velgerbefolkningens forventninger blir ivaretatt i de politiske institusjonene. Partiene er et helt nødvendig ledd mellom samfunnet og det politiske systemet: de skal fange opp og aggregere befolkningens synspunkter, omforme dem til politiske programmer som er gjennomførbare – og, dersom de lykkes med å overbevise velgerne, iverksette politikken gjennom de politiske institusjonene.
Slik er modelltilfellet. Virkeligheten er oftest annerledes. Dessverre utgjør partiene ikke bare et nødvendig ledd, men også det svakeste ledd i demokratiet. Det henger sammen med at partiene ikke lever opp til den rollen de er ment å spille i demokratiet. Nå skal man alltid være varsom med å generalisere, og det gjelder også når man undersøker hvordan politiske partier funksjonerer. Et parti kan selvsagt ikke sees adskilt fra hvilket politisk budskap det har, hvilke maktposisjoner det besitter eller hvilke personligheter det forbindes med. I visse tilfeller kan et partis nedgang være et uttrykk for at demokratiet virker: et parti som ikke representerer sitt velgergrunnlag på en effektiv måte, bør ikke ha livets rett.
Ustabile partier, stabile systemer?
Enkeltpartiers vekst og fall kan likevel ikke forklare hvorfor partier taper anseelse som ”system” eller ”vesen”. Kan det bero på at de ikke er i stand til, eller ikke vil, ta lærdom av de signaler velgerne gir? Sentral-Europa etter murens fall kan tyde på dette. Selv etter de folkelige og fredelige revolusjonene i 1989, begivenheter som man skulle tro ville gjøre partiene bevisst sitt demokratiske ansvar, hadde mange av de nye partiene ikke noe nytt å bringe til den politiske arena, men videreførte og forsterket snarere negative trekk fra forløperne. Populister av ulik farge dominerte blant de nye partiene, de gamle og etablerte partiene besvarte utfordringen med å fremme urealistiske løfter for å appellere til en befolkning som ikke var vant til å vurdere konkurrerende programmer fra forskjellige partier.
Generelt er partisystemer bemerkelsesverdig stabile. Selv om enkeltpartier går opp og ned i størrelse, har partimønsteret en tendens til å bestå. Et slående eksempel er Argentina etter den økonomiske og konstitusjonelle krisen i 2001-2002. Meningsmålinger viste da at 0 – null – prosent av befolkningen hadde tillit til politiske partier. Gatedemonstrasjoner hadde paroler som at ”alle må gå!” I dag er peronistpartiet igjen dominerende, etter at splittelse banet veien for et nytt lederskap.
Tillitsbristen fremstår derfor som relativ: Riktignok gjelder den ”partiene”, ”politikerne”, ”systemet”, men samtidig er velgerne rasjonelle nok til å fatte at noen må velges. Da velger man det for tiden minst dårlige alternativ, og uten nødvendigvis å forvente at resultatet blir mer tilfredsstillende. I så forskjellige regioner og situasjoner som Sentral-Europa og India er det nå en etablert forventning at det styrende parti kommer til å tape neste valg. Kanskje gjelder dette også Norge?
Den paradoksale kombinasjonen av mistillit til og stabilitet i partisystemer kan muligens bunne i en utvikling mot partier som forsøker å favne bredere gjennom å nedtone ideologi og opptre pragmatisk. Dersom image, ”branding” og personligheter blir viktigere, vil det normalt være til fordel for partier som er etablerte, ressurssterke og profesjonelt organiserte. Til tross for den økende personfikseringen i politikken, er det relativt sjelden at enkeltpersoner uten sterke partier lykkes over tid. Det viste seg med Ross Perot i USA, Francois Bayrou i Frankrike – og kanskje også med Carl I Hagen i Norge inntil Fremskrittspartiet la vekt på å utvikle en mer stabil organisasjon. Nyere unntak på den internasjonale scenen er Ecuadors president Rafael Correa og Sharons Kadima-parti i Israel, det sistnevnte dog etablert med utgangspunkt i en sittende regjeringssjef.
Politisk stabilitet eller politisk konkurranse?
Berlinmurens fall i 1989 førte ikke bare til demokratisering i Sentral-Europa, men ble etterfulgt av en demokratiseringsbølge i Afrika. På begge kontinenter betydde dette en plutselig oppblomstring av politiske partier; plutselig, fordi partier regelmessig hadde vært forbudt. Disse partiene sto like plutselig overfor store forventninger: De skulle sikre legitimitet til nye, demokratiske styresett, vise stabilt lederskap i turbulente endringsprosesser og innfri befolkningens forventninger om høyere levestandard. Disse utfordringene skulle partiene møte uten å ha hatt muligheten til å utvikle seg organisk og over tid, slik partivesenet utviklet seg i Vest-Europa og Nord-Amerika, men også i Latin-Amerika samt India.
Partiene i de nye demokratiene var derfor ikke-eksisterende, eller i beste fall svært uforberedte. Dette tomrommet ble raskt fylt av godt plasserte enkeltpersoner i det gamle statsapparatet eller i mediene, og/eller personer med økonomiske ressurser, ikke sjelden knyttet til kriminell virksomhet. Det disse bidro med til det demokratiske politiske liv, kan forklare endel av de problemer mange land sliter med idag: elitestyrte partier, politiske monopoler eler oligopoler, tette politiske bånd mellom den politiske og økonomiske elite (så tette at det i noen sammenhenger er én og samme elite, eller en og samme person), for ikke å snakke om den korrupsjon som naturlig følger i slike systemer.
Det var og er selvsagt ikke noe galt i å utnytte politiske muligheter som den nyvunne demokratiske friheten byr på. Problemet oppstår dersom de politiske krefter som tidlig blir dominerende etter en demokratisk omveltning, utnytter sin dominans til å befeste posisjonen og beskytte seg mot den politiske konkurransen som demokratiet forutsetter. Man skal ikke se langt utenfor Norge for å registrere dette problemet idag. Dessverre kan man heller ikke se bort fra at det internasjonale samfunn, i en naturlig iver etter raskt å bidra til politiskstabilitet i form av sterke flertallsregjeringer, faktisk har bidratt til å hindre naturlig fremvekst av en politisk konkurransekultur med flere, sterke partier. Det er naturlig at internasjonal bistand i en demokratiseringsprosess søker å bidra til stabilitet: selv om demokrati sikrer stabilitet, kan prosessen mot demokrati være konfliktskapende, fordi den dreier seg om å endre maktforholdene i et samfunn. Nettopp derfor legger det internasjonale samfunn gjerne vekt på å bidra til både økonomisk og sikkerhetsmessig stabilitet i land som kommer ut av konflikt eller diktatur. Men der er en risiko for at man gjennom denne innsatsen legger et grunnlag for regimer som med stabilitetsargumentet i hånd utvikler seg i udemokratisk retning. Når man idag ser at enkelte land i den tidligere østblokken er på vei bort fra demokratiet, og at stabilitet og ”sterke menn” er argumenter for å avvikle demokratiske rettigheter, må også vestlige land spørre seg: hvor stor vekt la vi på å legge grunnlag for politisk konkurranse, i forhold til den vekt vi la på behovet for stabilitet?
Hva så med det norske partisystemet?
Hva så med partiene i de gamle, veletablerte demokratiene? Sammenligningsvis er problemene mindre enn i de fleste land i andre regioner. Likevel er det en rekke tegn som bør tas alvorlig. Partiene har synkende appell, valgdeltagelsen går under ett nedover, ungdoms valgdeltagelse er tildels bekymringsfullt lav, innvandrergruppers enda lavere. Denne utviklingen skjer samtidig som partiene blir mer profesjonelle, og der partienes landsmøter fremstår som viktigere som enkeltstående mediebegivenheter enn som drivhjul i en demokratisk prosess. En illustrasjon av dette er at de store politiske nyhetene ikke kommer som resultat av forslag som legges frem for landsmøtene for debatt og vedtak, men som utspill i partilederens tale ved landsmøtets åpning. Dette er hverken udemokratisk eller unaturlig i mediesamfunnet. Men det bør være tillatt å reflektere over om partiene, partivesenet og demokratiet kan være tjent med mer reelle politiske prosesser som kan bidra til å overbevise befolkningen om partienes grunnleggende betydning for demokratiet.
I Sverige har Moderaternas partisekretær Per Schlingmann gitt et oppsiktsvekkende oppriktig bidrag til refleksjon over partivesenets situasjon. Oppsiktsvekkende ikke minst fordi partier som sitter i regjeringsposisjon sjelden finner grunn til selvransakelse. Schlingmann viser til at han nylig gikk tilbake til politikken etter noen år i næringslivet: ”Jeg kom fra en tilværelse i flate organisasjoner der medarbeidernes engasjement, kunnskap, kreativitet og initiativkraft var det som drev virksomheten fremover. Jeg kan nå konstatere at forskjellene er enorme. Dagens partier bærer former fra en tid da tempoet i samfunnet var langsommere, da muligheten til kommunikasjon mennesker imellom var mer begrensede, da Sverige ikke var særskilt internasjonalisert, da samfunnet var mindre komplekst og da mennesker helt enkelt levde andre liv.”
Han konstaterer at ”det handler om den nedarvede kultur og selvbilde som finnes i partiene. Det finnes en logikk i det svenske partivesenet som setter partiet og dets interesse i første rekke og menneskers hverdag i andre rekke.” Han mener dette er årsaken til at partier mister medlemmer, at de tillitsvalgte ikke speiler befolkningen, og at avstanden mellom politikken og velgerne er størst hos de mennesker som står lengst fra arbeidsmarkedet og samfunnsfellesskapet.
Det er ikke sikkert at situasjonen er annerledes i Norge.
- Vidar Helgesen er utdannet jurist, og arbeider nå som generalsekretær i IDEA (International Institute for Democracy and Electoral Assistance). Han har tidligere blant annet vært statssekretær i Utenriksdepartementet og spesialrådgiver i Røde Kors.
Du skriver at:
“Den paradoksale kombinasjonen av mistillit til og stabilitet i partisystemer kan muligens bunne i en utvikling mot partier som forsøker å favne bredere gjennom å nedtone ideologi og opptre pragmatisk. Dersom image, ”branding” og personligheter blir viktigere, vil det normalt være til fordel for partier som er etablerte, ressurssterke og profesjonelt organiserte. Til tross for den økende personfikseringen i politikken, er det relativt sjelden at enkeltpersoner uten sterke partier lykkes over tid.”
Hvilken spådom vil du gi for Ny Alliance i Danmark? Som – enn så lenge – ikke har noen organisasjon å snakke om bak de tre i ledelsen, men som forsåvidt nedtoner ideologi (de vil være et reelt sentrumsparti) og vektlegger verdier (”akkurat det danskene vil ha”) fremfor konkret partipoliitkk. Naser Khader er vel nettopp en enkeltperson uten et sterkt parti.