Norge har noe å lære av hvordan tyskerne belyser forholdet mellom tysk og europisk kunst.
Det kan innvendes at det er noe sent å kommentere Blicke auf Europa - det offisielle tyske kulturelle bidrag til presidentskapet i EU, som belyser forholdet mellom tysk og europisk kunst i det 19. århundre. Det tyske presidentskapet er tross alt avviklet. Men etter å ha åpnet 7. mars i Brussel, ble utstillingen først flyttet til Neue Pinakothek i München den 22. juni. Der skal den vises til 2. september, og det er en svært interessant utstilling.
Den er delt opp i seksjoner som ser på interaksjonen mellom europeisk og tysk kunst. Det finnes således en del om Hellas, Italia, og for den saks skyld Norden. I avdelingen ”Nordens lys – Skandinavia” er ikke mindre enn fire Johan Christian Dahl (1788 – 1857) bilder utstilt, hvorav maleriet Hünengrab im Winther (1825) har fått en viktig plassering. Den norske kunstner fremheves som svært viktig i utviklingen av det tyske landskapsmaleri.
Det fascinerende med utstillingen er i hvor stor grad den i gjennom tysk kunst klarer å kommunisere felles europeiske verdier. Scenen settes passende med ”dannelsens land – Hellas” som er den første avdeling. Her sementeres den vestlige kulturs verdier. I avdelingen ”dragningen mot Syden – Italia” understrekes poenget ytterligere med både Friedrich Overbecks (1789-1869) og Theodor Rehbenitz (1791-1861) Germania und Italia som blir selve symbolet på den store felles kulturarv som binder Norden og Syden sammen. En ting er hvordan italienske kunst har påvirket vår malekunst, men innflytelsen går også andre veien. Friedrich Nerlys (1807-1878) Die Piazzetta in Venedig bei Mondschein er et typisk eksempel på måneskinnsmaleriet som man gjerne forbinder med den norske maleren Knud Baade (1808 – 1879)
Samtidig fremgår det hvor tett sammenvevd våre myter og ideer er. Jeg vil henvde at denne pan- europeiske arven er man ikke er bevisst nok i Norge. Et eksempel fremkommer i våre skildringer og oppfatninger av eventyr. Kvitebjørn Kong Valemon oppfattes som en typisk norsk eventyrfortelling, men er også en omskrivning av myten om Amor og Psyke.
Det er nettopp utstillingens evne til å få tilskuerne til å heve blikket fra den ”populære” nasjonale kunsthistorie som gjør den spennende. Publikum ser sammenhengen mellom myter og eventyr, og oppfordres til å tenke over det. De ser hvordan nordiske kunst, representert ved J.C Dahl, henger sammen med tyske kunst og igjen hvordan det minner om tyske kunstnere i Italia. I den engelske avdeling ser man hvordan engelske pre-Raphaelites minner om tyske Nazarenere uten komplekse ord. Nettopp fordi utstillingen tør å vise eksemplene, tydeliggjøres sammenhengen, fordi alle ser det. Derfor er man i stand til å fortelle komplekse historier om hvordan historiske hendelser har påvirket forskjellige folk. Dette er et typisk dannelsesprosjekt som i stedet for å servere publikum en historie på et fat tvinger dem til å tenke og reflektere.
I en tid hvor flere utstillinger konstrueres som ”blockbusters” med enkle fortellinger, er Blicke auf Europa interessant. En ”blockbuster” som krever noe av publikum og ikke bare bekrefter gamle sannheter. I Norge kan det kanskje være en inspirasjon til å satse på våre internasjonale kunstnere fremfor de nasjonale. Hans Gude, J. C Dahl, Kund Baade og Thomas Fearnley, er alle kunstnere som døde i utlendighet. De står solid plantet i en europeisk dannelseskultur som det er stor interesse for i Europa, noe som synliggjøres i J.C Dahls presens i europeiske utstillinger og museer. Så, åpn opp døren og slipp ånden inn…
