Det finnes prinsipielle grunner til at monarkiet fungerer godt og at det har legitimitet.
Jan Arild Snoen håper 29. juli på Minervas nettsider at prinsesse Märthas engleskole gir monarkiet et skudd for baugen. Han hevder videre at kongefamilien vår er middelmådig, og at vi derfor, i mangel av andre argumenter for monarkiet, bør kvitte oss med det.
Snoen har kanskje rett i at ”færre og færre har noen dyp monarkistisk overbevisning” og at ”det mest hørte argumentet for å bevare denne anakronismen praktisk - at de som representerer monarkiet gjør slik en god jobb”. Det er definitivt et problem at mange av monarkiets forsvarere ofte kan finne på å si at prinsipielt sett er de republikanere, men… Imidlertid er det normalt en grunn til at ting fungerer godt i praksis. Det finnes altså prinsipielle grunner til at monarkiet fungerer godt og at det har legitimitet. Disse bør frem i lyset, både for å vurdere hvordan monarkiet fungerer, og for å vurdere alternativene.
Jeg mener monarkiet har noen prinsipielle fordeler sammenlignet med et valgt representativt statsoverhode.
Fordel 1: Ikke demokratisk valgt
Den viktigste er nettopp at monarken ikke er demokratisk valgt. Dette utlegges normalt som en svakhet ved monarkiet, men dette aspektet ved monarken både var og er en viktig begrunnelse for det. Et demokrati som bare baserer på flertallets syn, kan bli offer for sterk populisme, brå skifter og undertrykkelse av minoriteter. Derfor var alle tidlige demokratiteoretikere påpasselige med å forsøke å finne institusjoner som kunne motvirke dette: En grunnlov som er vanskelig å endre, en sterk, uavhengig høyesterett eller konsitusjonsdomstol, et tokammersystem i parlamentet. Eller en konstitusjonell monark. Disse institusjonene kan virke som forsvarsverk for den liberale demokratiske rettsstat ved at de hindrer eller forsinker utglidninger.
I Norge er vi rett nok grunnlovskonservative – til gjengjeld er det store deler av den vi ikke bryr oss om, så som maktfordeling o.l. Dertil kan Stortinget endre grunnloven med tre fjerdedels flertall uten å måtte vente på valg i mellom. Norsk høyesterett er blant de svakeste i vestlige land. Tokammersystemet med odelsting og lagting var komplett betydningsløst lenge før det ble avskaffet, og å opprette en eller annen form for overhus e.l. i Norge, det vil si mennesker valgt på en reelt annen måte enn underhuset, vil ikke ha legitimitet i Norge på den måten det for eksempel er det i Storbritannia.
Etter mitt skjønn bør vi styrke høyesterett i Norge. Men også det konstitusjonelle monarkiet kan spille en rolle, i beste fall reelt, men i hvert fall som en symbolsk påminnelse om at en liberal rettsstat ikke er bygget på 100 prosent folkemening 100 prosent av tiden. Nå spiller ikke den norske monarken noen politisk rolle under normale omstendigheter. Man har pekt på Kong Haakons rolle både ved opprettelsen av Hornsrud-regjeringen og ved hans ”Nei” til Hitlers Tyskland – men kan ikke vite at den til enhver tid sittende monark, om en situasjon skulle dukke opp, ville spille en like god rolle. Men vi kan i hvert fall tro at en monark, som ikke trenger frykte gjenvalg, som hele sitt liv har forberedt seg på rollen som forsvarer av konstitusjonen, ville kunne ha muligheten til å spille en slik rolle, og langt større mulighet enn et valgt representativt statsoverhode som vil være en del av de samme politiske skiftninger som parlamentet. Poenget er å sette opp mulige hindre for at parlamentet skal slå inn på farlige stier, og å gi både parlamentet og folket en sjanse til å tenke seg om i hvert fall en gang til.
Fordel 2: Ikke kompetitivt valgt
Det er også av prinsipiell betydning at et representativt statsoverhode oppfattes som legitimt av en størst mulig del av befolkningen – med andre ord at Kongen virker samlende. I en slik sammenheng kan det være et poeng at monarken ikke er kompetitivt valgt, fordi man dermed unngår et splittende statsoverhode. Skjønt det er slik at den mest legitim politiske beslutningsprosedyre er flertallsvedtak, er disse normalt omstridt, og en betydelig del av befolkningen vil finne seg som en konstant politisk minoritet. Et representativt statsoverhode skal ikke fatte løpende politiske beslutninger, men skal derimot stå som en representant for hele befolkningen. Et kompetitivt flertallsvalg har problematiske sider i en slik sammenheng, fordi 30-40 prosent typisk vil være aktive motstandere av det valgte representative statsoverhodet. I velfungerende konstitusjonelle monarkier er det typisk en lavere andel som føler seg dårlig representert av statsoverhodet.
I en ideell verden kunne man kanskje si at de likevel burde føle seg tilstrekkelig representert av den demokratisk valgte kandidat; i praksis er dette ofte mer tvilsomt. Det kan derfor ha en prinsipiell verdi å supplere den politisk valgte statsminister med et mer tverrpolitisk statsoverhode. Igjen kan dette gjøres på flere måter – en høyt respektert tidligere statsmann kan utpekes av nasjonalforsamlingen, slik det gjøres i en rekke andre land. I hovedsak vil de imidlertid være politiske personer, og må dermed enten utmerke seg med en forbløffende popularitet også hos sine meningsmotstandere, eller med en gjennomgripende pregløshet som gjør at de hverken har fiender eller venner. I praksis skjer det siste oftere enn det første. Nå er det for så vidt slik at også en monark normalt vil måtte være politisk pregløs – men dette er da som et resultat av den politiske rollen, snarere enn som en kvalifikasjon til den.
En praktisk løsning på prinsipielle spørsmål
Det finnes nok betenkelige sider også ved monarkiet, som ved de fleste andre løsninger på statsforfatningen. Det er likevel lett å overdrive dem. Snoen antyder at monarkiet representerer nedarvede privilegier. For meg fremstår monarkrollen mer som en plikt og mindre som et privilegium. Det er rett at institusjonen monarki har historiske røtter tilbake til ulike former for maktbruk og maktmisbruk, men i dens moderne norske form – bygget på en demokratisk grunnlov fra 1814, og valgt til tjeneste i 1905 – tror jeg ikke denne lesningen av monarkiet er den mest typiske.
En annen innvending som ofte høres er at monarkiet er avhengig av (relativt) gode monarker. Dette er imidlertid ikke noen særlig vektigere prinsipiell innvending mot monarkiet enn det ville være å si at dårlige velgere (som i Hitlers Tyskland) er en innvending mot demokratiet. En dårlig monark vil nøytraliseres eller fjernes av parlamentet.
Monarkens positive muligheter ligger i å være en ekstra sikring mot politisk populisme og flertallstyranni, og i å være en representativ leder for hele folket. For en liberalkonservativ er det utfordringene knyttet til maktfordeling og legitimitet som er prinsipielt viktige, men de foreskriver ikke standardløsninger uavhengig av kontekst. Skulle vi mot formodning få en dårlig monark, som ikke evner å ivareta rettsstatens prinsipper eller ikke nyter legitimitet i befolkningen, eller skulle en tronarving ikke lenger være villig til å utøve kongsgjerningen, må vi finne andre praktiske løsninger på disse prinsipielle spørsmålene; noen av de prinsipielle fordelene ved monarkiet er basert på at monarken representerer langsiktighet og tradisjon, og monarken kan ikke byttes ut. Skulle befolkningens syn på hva som er legitimt, endre seg, er også monarkiets dager talte. Kanskje blir det på et tidspunkt mer legitimt med et overhus bestående av kjendiser i stedet?
Men enn så lenge er monarkiet i en norsk kontekst en praktisk løsning av viktige prinsipielle betraktninger. Støyen rundt prinsesse Märtha rokker ikke ved disse gode sidene ved det norske monarkiet. Prinsesse Märtha har ingen konstitusjonell rolle, er ikke en del av Kongehuset, og mottar ikke apanasje. Rett nok er hun i arvefølgen til den norske trone, men det deler hun med mange andre fjernere slektninger. Det blir neppe en aktuell problemstilling. Hva hun måtte foreta seg i sin forretningsdrift og hvilke livssyn hun måtte målbære, bør derfor få forbli en privatsak. Den norske konge regjerer hverken på Guds nåde eller på Märthas engler, men som en god bestanddel i det norske konstitusjonelle liberale demokrati.
Det er flere problemer med denne artikkelen. Det første som slår meg er at monarkiet settes opp mot “et valgt representativt statsoverhode”. Det er klart at pest ikke blir så galt dersom det sammenlignes med kolera. Alternativet til monarkiet er ikke nødvendigvis en valgt president, men fraværet av denne stillingen.
Maktfordeling kan beskyttes betydelig mer effektivt på andre måter enn gjennom en monark. Vedkommende er en dukke uten makt. Eller ønsker du at Kong Harald skal ha rett til å nedlegge veto mot lover og bevilgninger han ikke støtter? Og bør gjøre det gjennom sitt nedarvede, ikke-demokratiske, ikke-valgte skjønn?
Dessuten har jeg store prinsipielle problemer med tanken på at staten skal velge min konge. Dersom kongetittelen skal ha en verdighet, bør den være uavhengig av makten. Det er omtrent som en bonde med og uten statlige subsidier. Den ene er en trygdemottaker, den andre et produktivt medlem av samfunnet. Det er ingen ære å være en statlig konge.
Jeg tror det koker ned til et irrasjonelt, følelsesmessig forhold til monarkiet. Som man prøver å rasjonalisere med å koke ned noen argumenter som er sånn cirka i tråd med det ideologiske grunnsynet – eller i hvert fall hevder å være det. Jeg har ingen problemer med slike følelser, det er en naturlig og menneskelig egenskap.
Jeg har selv et slikt forhold til monarkiet. Jeg har en konge. Kongen. Elvis. Det problematiske er når man bruker statlige priviliegier til å fremme ens egne irrasjonelle – men forståelige – ønsker. Dette skaper en unødvendig kamp om statsmonopolet – på stadige nye områder.
Det er det samme som skjer ved en statsreligion. Uten en slik kan man lettere ha fredelig sameksistens. Med en religions monopol/særstilling f.eks. i forhold til undervisning i skolen, blir det plutselig svært viktig at ens egen religion vinner.
Markedet er mangfold og maktdeling. Staten er enfold og “the winner takes it all”.
Harald V vs. Elvis
Bent Johan Mosfjell oppviser i sitt tilsvar til min blogg en pussig mangel på forståelse for den norske forfatning, der han beklager det statlige monopol på statsoverhoder.
La meg først ta Mosfjells substansielle viktige innvending mot mitt argument: ”Alternativet til monarkiet er ikke nødvendigvis en valgt president, men fraværet av denne stillingen.” Av plasshensyn argumenterte jeg ikke i min blogg eksplisitt for hvorfor jeg mener et representativt statsoverhode er å foretrekke fremfor overhodet intet overhode. Den velvillige leser ville muligens likevel gjettet seg til at særlig mitt andre argument – om hvorfor det kan være en fordel at det representative statsoverhodet ikke er kompetitivt valgt – også er et argument for hvorfor jeg mener et representativt statsoverhode er en fordel.
Demokratiske systemer er avhengige av høy legitimitet knyttet til konstitueringen av fellesskapet qua politisk fellesskap og ikke bare politisk konkurrerende blokker. Uten en slik følelse fellesskap er det intet som taler for at mindretallet skal akseptere flertallets styre – de kunne i stedet etablere sin egen stat, som igjen ville få utbrytere – og slik kunne det fortsette inntil vi stod alene igjen, hver på vår tue. Etter mitt skjønn er det av betydning å ha sterke institusjoner som nettopp representerer dette politiske fellesskapet.
En kompetitivt valgt statsminister representerer i første rekke sine velgere, majoriteten, og dobbeltrollen – også å skulle representere mindretallet – er ikke enkel å fylle. Derfor har da også de fleste parlamentariske land et representativt statsoverhode som nettopp representerer det politiske fellesskapet. Imidlertid kan også mitt første argument – poenget med en statsmakt som har en annen basis enn folkeflertallet nettopp som en motmakt – tale for å ha et representativt statsoverhode med for eksempel vetomakt.
Mosfjell spør videre om jeg ønsker at Kongen skal ha rett til å legge ned veto mot lover og bevilgninger han ikke støtter. Kongen har konstitusjonelt sett rett til å legge ned veto, men det er vel åpenbart også for Mosfjell at det jeg etterspør ikke er en monark som skal blande seg inn i den alminnelige lovgivning. (Jeg kan her avsløre at jeg – tross det som kan synes som et konservativt argument – ikke står helt på linje med grunnlovsfedrene i 1814.) Ett hvert forsøk på å gjøre noe slikt ville da også umiddelbart føre til monarkiets avskaffelse. Det er imidlertid ikke det samme som at monarken er ”en dukke uten makt”. Det jeg skriver, er at monarken kan fungere som en sikkerhetsventil i forhold til et parlament som skulle ta avgjørende skritt bort fra en liberal rettsstat. Ettersom det ikke ofte har vært tilfelle i Norge, har heller ikke Kongens mulighet til å spille en slik rolle ofte vært satt på prøve. Et søkt eksempel kan illustrere poenget:
La oss si at et radikalisert fremmedfiendtlig norsk populistisk parti med høy velgeroppslutning kom til makten og vedtok å fryse muslimers bankinnskudd og frata dem normal rettsstatsbeskyttelse. (Eksempelet er søkt, ja, men ved å bytte ut ordet muslim med ”suspected terrorist” ligner det på lover som er foreslått og vedtatt i andre land.) Hva ville skje dersom monarken brukte sin konstitusjonelle rette til i et slikt tilfelle nekte å undertegne lovene? Ville han gjort det? Burde han gjort det? Jeg skal ikke pretendere å ha svaret, men det kunne i hvert fall blitt interessante tumulter ut av det – og folk og parlament kunne fått en sjanse til å tenke seg om en gang til.
Er monarkiet den beste måten å organisere en slik motmakt på? Kanskje ikke. Et valgt representativt statsoverhode med en mer aktiv rolle som grunnlovsforsvarer ville kanskje kunne spille en tyngre rolle. Jeg vet ikke om mange land der dette har vært tilfelle, men den italienske president har i en del tilfeller fungert som en slik konstitusjonens forsvarer. Nå har da også italiensk politikk vært preget av et kaos og av ulike illiberale fløyer til høyre og venstre som vi ikke kjenner i norsk politikk. (At ikke alle valgte representative statsoverhoder nødvendigvis er så mye bedre enn vår monark, kan kanskje voldtektsanklagene mot Israels Moshe Katsav minne om.)
En direkte valgt utøvende president som er uavhengig av parlamentet kan også gi en maktbalanse. I USA fungerer slike checks-and-balances normalt godt – inntil det samme flertall kontrollerer alle statsmakter. Amerikanske demokratiske velgeres følelse av at ingen føderale organer representerte dem hverken seremonielt eller politisk i hvert fall inntil kongressvalgene ifjor høst, viser imidlertid at et slikt system ikke helt unngår problemene skissert innledningsvis, fordi de ulike statsmaktene (med unntak av høyesterett) velges av omtrent de samme velgerne til omtrent samme tid, og dermed er offer for de samme politiske svingningene.
Det er viktig å merke seg at jeg ikke mener at de prinsipielle spørsmålene knyttet til maktbalanse og representativitet på noen som helst måte tilsier at monarkiet på generelt grunnlag er den best mulige styreform. Jeg har sans for det amerikanske systemet, det britiske systemet og – på sitt vis – også for den italienske president. De nyter imidlertid legimitet som en følge av spesifikke historiske forhold i disse landene, og spørsmålet er imidlertid om disse systemene ville hatt den nødvendige legitimitet i Norge. Jeg er skeptisk til dét. Mosfjell utlegger dette som et ”irrasjonelt, følelsmessig forhold til monarkiet”. Det er ikke så enkelt å forsvare seg mot slike ubegrunnede påstander, og jeg vil heller ikke bruke energi på det. Imidlertid er det et poeng at en statsmakt har legitimitet, og her er det ingen tvil om at emosjoner – sammen med rasjonelle overveielser – også spiller en rolle i praksis. Det kan man ikke se bort i fra når man vurderer hvilken styreform som best ivaretar de prinsipielle utfordringene, fordi en statsmakt uten legitimitet ikke vil kunne fungere i tråd med intensjonene. På samme måte er det vel åpenbart at det finnes sterke emosjoner også i forhold til for eksempel det britiske overhuset eller de amerikanske statsmaktene – det betyr ikke at disse institusjonene mangler en rasjonell begrunnelse.
Mosfjell avslutter med en merkelig utlegning om forholdet mellom Kongen og staten. Han har store prinsipielle problemer med at staten skal velge hans konge. Det gjør den da heller ikke: Folket i folkeavstemning godkjente Kong Haakon VII som konge i 1905, og siden har staten (hvem nå det måtte være) ikke valgt monark. Det gir Kongen en uavhengighet i forhold til Stortinget. Men at monarken skulle være uavhengig i forhold til staten eller at det ikke bør være et ”statsmonopol” synes å være et pussig ideologisk hopp. Vel har Mosfjell gjennom et langt liv utmerket seg ved sitt fiendtlige forhold til staten, men vi diskuterer altså statsoverhodet. Monarken er en del av staten, slik også alskens valgte presidenter vil være.
Det er i det hele tatt uklart hvem som ”bruker statlige privilegier til å fremme (…) irrasjonelle (…) ønsker” gjennom kongemakten. Kongen? Vi som mener at monarkiet fungerer godt? Hvilke statlige privilegier er i det i så fall vi er tildelt? Jeg kan forstå at republikanere føler seg dårlig representert i et monarki, med et statsoverhode de ikke ønsker. Et lands styreform må selvfølgelig være forankret og ha legitimitet i et bredest mulig lag av befolkning – det er imidlertid ikke mulig å sikre hundre prosent konsensus. At det finnes republikanere i Norge er derfor ikke noe vesentlig vektigere argument mot monarkiet enn tilstedeværelsen av tilhengere av parlamentarisme i USA er mot presidenten. Min diskusjon av monarkiet har konsentrert seg om hva slags statsoverhode, innenfor et parlamentarisk demokrati og innenfor en norsk kontekst, som både kan ha legitimitet i et bredt lag av befolkningen og oppfylle viktige funksjoner i en liberal rettsstat.
Derfor halter også Mosfjells sammenligning med statskirken. Det er ingen grunn til at vi skal ha en statsreligion – der er jeg naturligvis helt på linje med Mosfjell. Imidlertid er det gode grunner til å ha et statsoverhode. Problemet løses heller ikke ved å fjerne det representative statsoverhodet, fordi dennes rolle da i første rekke vil overtas av regjeringssjefen. Hvordan dette skal svekke en ”unødvendig kamp om statsmonopolet” er uklart for meg, om enn ingenting sammenlignet med absurditeten i denne sammenheng i Mosfjell utsagn om at ”markedet er mangfold og maktdeling”. Jeg er usikker på om han her ser for seg et land med flere konkurrerende presidenter, statsministere og konger, som alle kan kjøpes til konkurransedyktige priser?
Mosfjell har forresten – som velger – en finger med i spillet om den norske kongemakt: Det er stortingsvalg hvert fjerde år, og fullt mulig å stille til valg med et republikansk program. Dersom et flertall av befolkningen i valg skulle gå inn for å fjerne Kongen og å endre statsform, vil han også bli fjernet. (Av samme grunn gir selvfølgelig heller ikke et godt monarki noen garanti mot en illiberal utvikling – men at systemet ikke perfekt er etter mitt skjønn ikke et vektig argument.)
Mosfjell og jeg er imidlertid enige når det gjelder hans personlige konge, Elvis: Hans dårlige musikksmak er ikke en sak for staten, og bør heller ikke danne grunnlag for noen statsmonopol.
Per skrev: “Kong Harald er i kraft av sitt embete også overhode for den norske Statskirken. Det står i Grunnloven at Kongen må bekjenne seg til den kristne tro. Med det jeg ovenfor skrev i mente, hvorfor raljeres det ikke tilsvarende over dette? Svaret er selvsagt TRADISJON. Den kristne tro står så sentralt i den norske kulturarven at ingen – ihvertfall ikke seriøse debattanter ala VGs Olav Versto, Liberalerens Pleym Christensen eller Jan Arild Snoen – ville bruke det som et argument mot monarkiet at personer innen kongefamilien bekjenner seg til kristendommen.”
Per, hvis du har lest Liberaleren så vet du at vi er motstandere av monarkiet, av prinsipielle grunner (embeder bør ikke gå i arv).
Da vet du sikkert også at vi er mot statskirkeordningen. For religionsfrihet, og mot offentlige subsidier (også til trossamfunn).
Av en eller annen grunn føler jeg på meg at det blir lettere å fjerne statskirkeordningen enn monarkiet, hvis nå bare Aps statskirkemotstandere er rak i ryggen og avviser nok et ullent Giske-kompromiss.
Kongefamilien bør også få de medfødte rettigheter alle vi andre skal nyte godt av; til liv, personlig frihet, og søken efter lykke. Å fjerne deres stavnsbånd ved arv vil også gi dem friheten til å dyrke den religion de vil, evt la være å dyrke noe somhelst.
Jeg trenger ikke bruke religion som et argument mot monarkiet, men fremhever gjerne at en av fordelene for kongefamilien ved at monarkiet fjernes er at de får den religionsfriheten vi andre nyter godt av.
Nils A. Andresen skrev i sitt svar til Mosfjell:
“Mosfjell har forresten – som velger – en finger med i spillet om den norske kongemakt: Det er stortingsvalg hvert fjerde år, og fullt mulig å stille til valg med et republikansk program.”
Frem til 2007 var de eneste partier hittil representert i Stortinget som stiller til valg med republikk på programmet RV og SV. Begge venstresiden. Totalitære partier som RV er det uaktuelt å stemme på. Et parti som vil erstatte dagens monarki ved å velge kronprins Haakon til president på livstid viser at de ikke tar sine republikanske synspunkter på alvor.
Fra våren 2007 har også Venstre republikk på sitt program, om enn indirekte. Partiet er mot arvelige posisjoner, men har helst odelsretten i tankene. Partiledelsen er klar over at slik standpunktet er formulert rammer det også monarkiet. V har dermed gjenreist sin republikanske fane, som partiet senket i 1905. Aldri så sent at det ikke er godt for noe!
Jeg har ett stort problem med denne artikkelen, og det er hele premisset den hviler på, nemlig at en monark er samlende. Selv er jeg ikke personlig motstander av Kong Harald, men jeg misliker sterkt hele den etterfølgende genersjonen og mener de er komplett uskikket til å representere Norge.
Påstanden om at en demokratisk og kompetitivt valgt president ikke er samlende er også bare det: En påstand. Erfaringen fra land med presidenter hvis rolle er å være symbolske statsoverhoder er jo tvert i mot at disse kan være akkurat like samlende, slik tilfellet er f.eks. i Finland, Tyskland eller Italia. Det er åpenbart annerledes i Frankrike og USA, der presidenten representerer den utøvende makten.
Men like viktig er jo det prinsipielle: Det er vanvittig at noen skal få en høy statslønn på grunn av sin fødsel, på bekostning av vanlige folk og i strid med liberale prinsipper om sosial mobilitet og like muligheter; og det er ingen grunn til å tro at noen blir gode til å representere et land bare fordi de er født inn i en familie hvis jobb har vært å gjøre det (ref. Knugen i Sverige, som ikke kan passere en salatbolle uten at det kribler under fotsålene).
Denne debatten er en avveiing mellom rasjonell og prinsipeill tenkning på den ene siden og følelser på den andre.
Som konservativ bør man etter min mening være tilbakeholden med å endre samfunnsystemer som har vist seg å fungere over tid. Snoen skriver mye fornuftig, men jeg syntes han kanskje gikk noe langt i sin karakteristikk av nåværende monark (noe jeg også har sagt til ham).
Man kan sikker si mye om retoriske egenskaper, men han har etter min mening utført gjerningen rent statsforfatningsmessig på en klok måte. Nyttårstalene har også vært partinøytrale og virket samlende.
Jeg er ikke uenig i at monarkiet som statsform på mange måter er en overlevning fra en annen tid, og at det rent intellektuelt kan være en utfordring å akseptere at statsoverhodet arver posisjonen.
Så lenge vi har forstandige monarker tror jeg allikevel at tiden ikke er inne nå for store endringer. Dertil er tilslutningen i folket for stor.
Ellers er det korrekt at vetoretten ligger der som et latent verktøy som kan være en sikkerhetventil i krisesituasjoner, jfr Kongens nei i 1940. Selv om Kongen formelt kan utsette en regjeringsbeslutning, vil et veto i strid med f eks Stortingets flertall temmelig sikkert føre til monarkiets fall, selv om det kan ta noe tid.
Et mellomstandpunkt kan være at man endrer Grunnloven slik at vetoretten fjernes som de gjorde i Sverige.
Usa [URL=http://www.pridemountaincreations.com/centro-benessere-it.php] centro della it benessere [/URL] quale http://www.pridemountaincreations.com/alessandro-sala.php delle.