I Norge er unge partimedlemmer fornøyd med partidemokratiet, men mindre aktive og mindre militante enn i andre land. Selv om ungdommen trives i partiene, er de ikke spesielt interessert i å forbli medlem lenge, få seg lederverv eller stille til valg.
Mellom 2004 og 2007 gjennomførte vi en masseundersøkelse blant ungdom som var medlemmer av politiske partier i seks europeiske land; Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania, Ungarn og Norge. Vi ønsket å forstå hva det er som får disse unge menneskene til å engasjere seg i partipolitikk, når de fleste kvinner og menn på deres alder hevder at de ikke er særlig interessert i politikk. Vi ønsket å finne ut hvem disse unge partimedlemmene er, hva de gjør, hva de tror på og brenner for, og hvordan de ser på sin fremtid.
Det viser seg at i vårt utvalg av land er Norge unikt på flere måter. Valgdeltagelsen er høyere enn i mange andre europeiske land (77,1 prosent stemte i 2005). Faktisk en økning på to prosentpoeng i forhold til valget i 2001. Slik er Norge et av de første landene i Europa som har startet en trend i retning av økt valgdeltagelse, en trend som i en årrekke gikk i motsatt retning. Videre er det slik at selv om ungdom i Norge som alle andre steder er den gruppen som har lavest deltakelse, tyder eksisterende funn fra samfunnsforskningen på at deltagelse i organisasjoner uten partitilknytning, slik som pressgrupper, har økt gjennom de siste ti årene, og plasserer Norge blant den øverste tredelen i Europa.
I arbeidet med undersøkelsen studerte vi to av de tre største norske partiene, Høyre og Arbeiderpartiet. Disse var blant de i alt femten partiene vi studerte i forbindelse med prosjektet ”What brings you here?”[1] 608 unge medlemmer fra de to partiene deltok, og vi foretok dybdeintervjuer av omkring femti Unge Høyre-medlemmer. I denne artikkelen vil vi evaluere hvordan disse svarene skilte seg fra deres franske, britiske, tyske, spanske og ungarske motparter og forsøke å trekke lærdommer om det spesifikke for unge nordmenns politiske syn og hvordan Norge ”passer inn” på Europakartet.
Det første funnet i prosjektet er at det er tre hovedgrunner for å melde seg inn i et politisk parti, som vi kan kalle moralske, sosiale og profesjonelle. Vi finner også at hvert enkelt partimedlem har en ”dominant faktor” som avgjør hva slags type medlem vedkommende er. Fra denne synsvinkelen er Norge helt på linje med gjennomsnittet i Europa. Som i de fleste land har et flertall av medlemmene et “moralsk” utgangspunkt for sitt medlemskap. Deretter følger ”sosiale” årsaker, og til sist ”profesjonelle” grunner. Norge er nr. 4 av 6 med hensyn til ”moralsk” motiverte partimedlemmer (41,5 prosent), nr. 3 med hensyn til de som er medlem av sosiale årsaker (33,1 prosent) og nr. 4 når det kommer til andelen som oppgir profesjonelle grunner for sitt partimedlemskap (25,4 prosent).
Men så stopper likheten med resten av Europa. For eksempel: Da unge partimedlemmer ble spurt om hvordan de rangerte betydningen av politiske saker, ble kampen mot kriminalitet ansett som viktigst, på linje med kampen mot arbeidsløshet. Miljøvern kom på tredjeplass, og ulikt alle andre steder, kom kamp mot ulikhet på sisteplass av seks politiske hovedsaker. Selv om skattelette ble rangert som nr. 5 av 6 av de norske deltagerne, var dette det nest høyeste nivået blant de seks landene. Disse resultatene kan kanskje virke overraskende, men forklares trolig av de relative prestasjonene til ulike europeiske regjeringer gjennom de siste 30 år. Sosial ulikhet er med sikkerhet mye mindre utbredt i Norge enn i Storbritannia og Frankrike, mens skattenivået er vesentlig høyere enn i de fleste andre europeiske land.
Blant de andre prioriterte områdene som respondentene spontant oppga, var utdanning nevnt av både Høyres og Arbeiderpartiets unge medlemmer, i likhet med mange av de andre europeiske partiene som deltok i undersøkelsen. Imidlertid la Unge Høyre-medlemmene også vekt på ønsket om å gjenreise mer frihet i Norge, mens AUF-medlemmene foretrakk sterkere fokus på internasjonal solidaritet og kampen mot fattigdommen.
Unge norske partimedlemmer skiller seg også noe fra sine europeiske motstykker i veien til partimedlemskap. På mange måter ser familietradisjoner ut til å være mindre viktig i Norge enn i Tyskland, Frankrike eller Ungarn, og bare Spania og Storbritannia ligger nær Norge. Imidlertid deler verken Spania eller Storbritannia den norske tilbøyeligheten til å tiltrekke seg unge partimedlemmer gjennom organisasjoner på skolene, et fenomen som er felles for Skandinavia og Finland, men relativt ukjent (i hvert fall i denne skalaen) i andre europeiske land. I Norge ser disse skolebaserte organisasjonene ut til å være den viktigste kanalen til partimedlemskap, og dette kan forklare noen av de andre særtrekkene ved de norske forholdene.
For eksempel understreker unge partimedlemmers aktiviteter den relativt konsensus-baserte formen for stillingstagen i Norge. Stort sett er de norske partimedlemmene de minst aktive av alle seks land i studien. De kommer sist når det gjelder hvor ofte de deltar i demonstrasjoner, debatter, husbesøk, plakatklistring og utdeling av løpesedler. De er også nest sist når det gjelder sannsynligheten for å delta i aktiviteter som ”bekjemper” andre partier. På den annen side er de blant dem i Europa som bruker mest av sin tid til å overbevise familie, venner og potensielle velgere. Dette synes å passe godt med noen av de metodene for å komme i snakk med folk som medlemmer i organisasjoner på skoler benytter seg av, men samsvarer dårligere med noen andre rekrutteringskanaler som dominerer i mange andre land. Dersom du har sluttet deg til et parti på grunn av at dine foreldre, besteforeldre eller venner allerede er medlemmer av det, er det langt mindre sannsynlig at du vil møte særlig mange folk som trengs å overbevises i dine umiddelbare omgivelser!
Disse forskjellene i rekruttering, kanaler for deltakelse og intern organisering gir seg utslag i ulike oppfatninger mellom unge partimedlemmer i Norge og de fem andre landene i studien. Samlet sett fremstår de norske medlemmene som noen av de mest fornøyde. Deres oppfatning av kvaliteten på det indre demokratiet i partiene er gjennomgående positiv, og det samme er deres oppfatning av effektivitet, dvs. deres inntrykk av at de faktisk kan påvirke hva partiet gjør og bestemmer. Dersom vi ser lengre enn Norge, er det også et inntrykk at denne effektiviteten er høyere i små land og i små partier – og særlig Høyre er et lite parti målt etter medlemskap sammenlignet med massemaskinene som det tyske SPD, det britiske Arbeiderpartiet og til og med ungarske MSzP og Fidesz. Andre små partier, som de franske Grønne, Kommunistpartiet og Nasjonal Front, britiske Liberaldemokrater eller det tyske FDP, deler dette trekket med effektivitet innad i partiet og oppfatningen av at demokratiet internt i deres parti samlet sett er ganske tilfredsstillende.
Dette fenomenet med små partier og små land synes å bli bekreftet også når det gjelder mer generelle politiske oppfatninger. De norske medlemmene i vårt utvalg, både medlemmer av Høyre og Arbeiderpartiet, var sammen med sine ungarske kolleger de med størst tilbøyelighet til å tenke på politikken som en profesjon, i klar kontrast til de andre landene. Det er verdt å undersøke sammenhengen mellom disse oppfatningene og grunntrekk i partiorganisasjonen, som tilgangen til partijobber for hardtarbeidende, oppofrende unge medlemmer, og ulike goder som er tilgjengelig for å kompensere de mest ivrige frivillige, etc.
En annen begrensning ved den høye effektiviteten og positive oppfatningen av prosesser internt i partiene, er at den ikke leder til en høyere motivasjon for å forbli partimedlem, eller i å innta lederposisjoner eller stille til valg. Faktisk er det slik, akkurat som i alle andre partier med en høy andel av sosialt motiverte medlemmer, at forventningene om fremtidig deltakelse ligger under gjennomsnittet. Det ser derfor ut til at en stor andel av de yngre partimedlemmene ser på sin deltakelse som en relativt kortvarig affære, uansett hvor mye de liker den – og mer enn i andre land som er med i undersøkelsen.
Samlet sett slår de unge norske partimedlemmene an en spesiell tone på den europeiske scenen – svært fokusert, men mindre militante enn de fleste av sine utenlandske kolleger. I norsk sammenheng ser politiske partier og ungdomsorganisasjoner ut til å bli behandlet litt mer som intellektuelle klubber for ungdom som er interessert i politikk, snarere enn som intenst militante organisasjoner. Unge norske partimedlemmer kan være lojale, men det er svært usannsynlig at de unnlater å kritisere sitt parti dersom de mener det tar feil. De kan være motiverte, men det er mindre sannsynlig at de lar seg bruke som gratis valgkamparbeider enn deres motstykker i Frankrike, Tyskland og Spania. I den forstand er unges deltakelse i politiske partier i Norge både moderne, på den måten at forbindelsen mellom en liten elite og en kjerne av vanlige medlemmer er strømlinjet, og tradisjonell, på den måten at den ligner litt på det nittende århundrets politiske organisasjoner med sitt intellektuelle anstrøk.
Med et konstant behov for å underholde medlemmene og gi sosial avkastning, og med et høyt nivå på intellektuell stimulans, virker det som om norske partier og politiske ungdomsorganisasjoner er nr. 1 i Europa når det gjelder å søke ”det unge” i unge partimedlemmer.
- Dr. Michael Bruter er foreleser i statsvitenskap ved London School of Economics and Political Science (LSE). Sarah Harrison er phd-kandidat ved LSE. Mer informasjon om forskningsprosjektet om unge partimedlemmer finner du på www.youngpm.org.
Oversatt av Jan Arild Snoen.
[1] Dette prosjektet er finansiert av Leverhulme Trust.
