Frykten for innvandring er ubegrunnet. Innvandring er bra både for den enkelte som søker seg en bedre framtid, for landet som immigranten kommer til og for landet immigranten reiste fra. Norge trenger en ny innvandringspolitikk!
Grenser er i bunn og grunn kun begrensninger på menneskelig samkvem. Men mange uroer seg over konkurranse på arbeidsmarkedet og mennesker som kommer for å leve innenfor det norske velferdssystemet. LO advarer til stadighet mot ”sosial dumping”. I tillegg roper selvutnevnte ”praktiske liberalister” som Per Sandberg om ”ingen innvandring så lenge vi har en velferdstat”.
Såkalte liberale motstandere av innvandring ser ut til å ønske å straffe innvandrere fordi liberalistene selv ikke har klart å redusere velferdstaten i sitt eget land. Det blir absurd. For liberalere har kampen for like rettigheter vært fundamentet for politikk og ideologi, fra den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 via den franske revolusjonen til det moderne liberale idéfaunaen fra Rawls til Rand.Tanken om menneskets suverene egenverdi er liberalismens grunntanke.For undertegnede er en person mer enn sin egen marginalnytte. Da kan vi ikke la borgerens fødested begrense borgernes virksomme frihet fordi vi er redd for vårt eget nasjonalbudsjett.
Det paradoksale er at frykten er ubegrunnet. Innvandring er bra både for den enkelte som søker seg en bedre framtid, for landet som immigranten kommer til og for landet immigranten reiste fra.
To myter
To myter preger den norske debatten, holdt levende av en merkelig allianse fra ytterste høyre og ytterste venstre fløy.
Myte 1 lever best hos de mer reaksjonære påhøyresiden. De frykter innvandring som horder av snyltere på velferdsstaten.Tesen er at fri innvandring fra fattige land vil gjøre ”oss” som er født i et rikt land til tapere så lenge vi har en velferdstat.
Svaret er det motsatte – velferdsstatene i den rike del av verden trenger arbeidsinnvandring for å overleve aldrende befolkning og økt konkurranse. Det finnes i dag tungt faglig belegg for å hevde at fremtidens velferdstater er avhengig av arbeidsinnvandring, eksempelvis har Verdensbanken beregnet at hvis verdens rike land økte sin arbeidskraft med 3 prosent mellom 2001 og 2025, ville verden tjene 356 milliarder USD i året. 162 milliarder ville gå til innvandrerne selv, 139 milliarder til landet de flytter til og 143 milliarder til de som blir igjen i de fattige landene. Den politiske motstanden er ikke bare frastøtende, den er ubegripelig. Hvorfor kan man ikke la enhver som har lyst til det få lov til eksempelvis å komme og prøve seg som jobbsøker i Norge i 6 måneder á la USA?
Myte 2 frontes av fagbevegelsen, venstresidens proteksjonister og av nettverk som Attac. Tesen er at innvandring vil tømme fattige land for menneskelige og materielle ressurser og derfor må begrenses.
Det ligger en formyndersk ovenfra-og-ned-holdning i myten, for hvem er vi til å tvinge eksempelvis den enkelte nigerianer til å leve i fattigdom – kun fordi det hevdes at landet hans tjener på det? Myten er ikke bare moralsk forkastelig, den er direkte feil. Ytterlige beregninger fra Verdensbanken viser at offisielle overføringer til hjemlandet fra arbeidstakere fra utviklingsland, med opphold på permanent eller midlertidig basis, globalt utgjorde ca USD 72 mrd. i 2001– eller ca 40 prosent mer enn all offisiell bistand. (Tallet kan være to til tre ganger høyere når uoffisielle kanaler regnes med.) Beløpet ble mer enn fordoblet mellom 1988 og 1999.
Dette er midler som i stor grad går til investeringer og forbruk i utviklingslandene og dermed stimulerer den økonomiske veksten der. Verdensbanken anslår også at dersom rike land hadde tillatt at så mye som 3 prosent av arbeidsstyrken kom fra utviklingsland, ville beløpet kunne økt til USD 160 mrd.
IMFs oversikt over de 20 viktigste kildelandene for pengeoverføringer i 2001 viser at Norge er det 20. største kildelandet med USD 0,7 milliarder. Danmark har samme nivå.
Fra Norge går det bl.a. store overføringer til Pakistan som følge av at personer med pakistansk bakgrunn er en av de største minoritetsgruppene i Norge. Overføringene synes i stor grad å komme egen slekt i opprinnelseslandet til gode; bl.a. til husbygging, og utdanning av familiemedlemmer. Det går også betydelige summer fra Norge til Sri Lanka og Somalia, også der hovedsakelig til slekt og familie.
En delt verden
Til tross for alle disse positive effektene som migrasjonen skaper i dag, og kan skape i fremtiden, så prøver man å begrense den i mesteparten av den rike verden. Eller det vil si, er du hvit, født i Europa eller Nord-Amerika lever du i dag i en åpen verden. Du kan reise til ethvert land, du kan investere i et hvert land og du kan stort sett bosette deg hvor du vil. Men er du bosatt i Asia, Afrika, Sør-Amerika eller Midtøsten er verden stengt. Dine varer får ikke krysse grensene uten toll, du får ikke bevege deg fritt. Du får ikke reise, grunnet frykt for at du vil misbruke reisevisumet til å søke asyl eller permanent opphold. Du får ikke søke jobb, grunnet frykt for at du kommer til å søke sosialtrygd. Og du får ikke søke asyl, så lenge du ikke har klart å smugle deg frem til grensen. Få ting deler verden så sterkt i dag som de ulike som mulighetene til å migrere.
Undertegnede ser i all hovedsak to liberale modeller som kan fungere som mulige løsninger på det norske migrasjonsproblemet.
Den første mulige modellen har blant andre Olaf Thommessen tatt til orde for, kort oppsummert virker det som Thommessen ønsker at Norge skal kopiere innvandringsmodellen fra Canada ved å innføre et poengsystem for målstyrt arbeidsinnvandring. Med målstyrt menes det å premiere kvalifikasjoner og kvaliteter som ”vi” trenger. Tanken er at eksempelvis flerspråklighet, arbeidserfaring og utdannelse som arbeidsgivere i Norge etterspør, kan graderes i poeng. De som passerer et visst antall poeng får så arbeidstillatelse i Norge uten å ha tilsagn på jobb.
Problemet med dette synet er for meg følgende; hvorfor skal det offentlige definere hvilke kvaliteter norsk næringsliv trenger? Og hvordan skal det offentlige klare å ”gjette riktig”?
Den andre liberale modellen for regulert migrasjon man kan se for seg er nærmere den amerikanske modellen. En modell der enhver kan få komme til Norge å prøve seg som jobbsøker eller gründer i eksempelvis inntil 6 måneder. Hvis man får jobb, får man bli.
Fordelen med sistnevnte modell er at prosessen går uten nevneverdig behov for sentrale kvoter, sentralplanlegging eller andre offentlige inngrep i den personlige friheten. Arbeidsmarkedets etterspørsel vil regulere immigrasjonen.Dilemmaet ved en slik modell er om immigranten skal ha rett på noen sosiale ytelser mens man søker jobb? Og hvor lang bør lengden være på en eventuell karantenetid mellom hver 6 måneders jobbsøkermulighet?
Riv grensestasjonene
Undertegnede har ikke svarene på de spørsmålene, eller hvilken modell man burde velge, men mener det er her den norske innvandringsdebatten burde vært. For mens man i Norge under et populistisk klima debatterer ulike måter for å begrense innvandringen, har Canada et årlig mål for hvor mange man minimum skal rekruttere til landet. I år er det et mål om 250 000 innvandrere.
Det er på tide å globalisere migrasjonen. I likhet med handelen har den altfor lenge vært forbehold de ressurssterke i Vesten.Kun hvis vi lar mennesker selv skape seg et liv der de ønsker, kan vi snakke om en fri verden. Det er på tide noen løfter den liberale fanen for fri migrasjon. Både av medmenneskelighet, rettferdighet og for nasjoners egeninteresses skyld. Riv grensestasjonene, de er i bunn og grunn bare til hinder for menneskelig samkvem.
Balance of Payments Yearbook/Global Development Finance 2003
- Erlend Sand jobber deltid i 2007 som prosjektmedarbeider i Civita. Han studerer statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, er aktivt sentralstyremedlem i Unge Venstre, og 1.vara i St. Hanshaugen Venstre.
