Halvor Elvik bør lese budsjettdokumenter, ikke bare meningssterke spaltister i New York Times.
Dagbladets Halvor Elvik har latt seg inspirere av et par spaltister i New York Times til å gjenta en av norsk presses favorittmyter om USA, nemlig den om det store budsjettunderskuddet. Faste leserer vil vite at dette er en gjenganger i denne spalten. Det kommer den nok til å forsette å være.
Mange av resonnementene i denne artikkelen kunne ha fortjent en kommentar. Forbindelsen mellom Greenspans rentekutt etter 9/11 og dagens finanskrise er for eksempel ikke glassklar. Krisen skyldes først og fremst at bankene har lånt ut med dårlig sikkerhet, og benyttet seg av ”lokkerenter”, i mindre grad det relativt lave generelle rentenivået (for øvrig omtrent som det norske). Det er mulig at Elvik mener at vanskeligstilte amerikanere burde ha vært nektet lån, eller betalt en høyere rente. Det er til og med mulig at det hadde vært lurt. Siden det ikke akkurat gir en ”sosial” Dagbladet-profil, går han aldri inn i denne problemstillingen. Hva som er forbindelsen mellom underskuddene på statsbudsjettet, utenriksregnskapet og dagens finanskrise forblir også uforklart. Jeg skal imidlertid la det ligge, og heller ta for meg Elviks konkrete påstander.
Elvik skriver: ”Skattelettelsene har redusert statens inntekter så kraftig at den går med store underskudd. Samtidig har utgiftene økt, først og fremst til krigene i Afghanistan og Irak, men også til jordbrukssubsidier og forbedring av ordningene som skaffer billigere medisin til eldre.”
1. For det første er det ikke uten videre riktig at den amerikanske statens inntekter er betydelig redusert under Bush. Da tenker jeg ikke på at de selvsagt har gått opp i absolutt forstand, også justert for inflasjonen.
Som andel av BNP avhenger dette av hvilke år vi sammenligner. Sjekk denne historiske oversikten (se tabell 1.2). Den økonomiske boblen på slutten av Clintons periode medvirket til ekstraordinært store skatteinntekter. De føderale inntektene nådde toppen i 2000, og tilsvarte 20,9% av BNP, et nivå man tidligere bare hadde sett en eneste gang tidligere i amerikansk historie, i krigsåret 1944, da forsvarsutgiftene alene sto for nesten 38% av BNP og skattene ble økt ekstraordinært. Da George Bush tok over i 2001 hadde andelen allerede falt til 19,8%, noe som henger sammen med at børsboblen sprakk. (Budsjettåret i USA går fra 1. oktober, og i 2001 var det Clintons siste budsjett som gjaldt og Bushs økonomiske politikk hadde ikke fått begynt å virke).
De etterfølgende årene falt skatteinntektenes andel av BNP relativt kraftig, hovedsakelig som en følge av en kombinasjon av Bushs skattelettelser og det sjokket for amerikansk økonomi som 9/11 forårsaket. Senere har skattene som andel av BNP økt gradvis, ikke fordi skattesatsene er økt igjen, men fordi god vekst i amerikansk økonomi har økt skattegrunnlaget. I inneværende år er skatteinntektene i henhold til de siste beregningene fra CBO, Kongressens uavhengige budsjettkontor, antatt å utgjøre 18,8% av BNP.
CBO har også en nyttig figur (s. XI) som viser utgifter og inntekter fra 1966 til i dag, og prognoser frem til 2017. Vi ser at inntektene i dag ligger noe over gjennomsnittet for perioden, mens utgiftene er litt under gjennomsnittet. Det er ingen tvil om at skatteinntektene som andel av BNP er noe lavere enn under Clinton, men de er ikke spesielt lave i historisk perspektiv.
Et annet slående budskap i denne figuren er at statens andel av økonomien i USA har vært praktisk talt stabil i flere tiår, samtidig som den økte jevnt og trutt i Europa helt frem til slutten av 1990-tallet, da stabiliseringen inntraff.
2. Og så var det de store underskuddene: I henhold til CBSs siste tall vil underskuddet for inneværende år utgjøre 1,2% av BNP. Dette er historisk sett svært lavt. Ja, jeg gjentar dette for n’te gang: Budsjettunderskuddene i USA er nede på et uvanlig lavt nivå. Bare i fem år siden 1975, nemlig årene under Clinton boomen/boblen 1997-2001 har underskuddene vært lavere.
Også sammenlignet med andre store industriland er underskuddet beskjedent. Ifølge OECDs oversikt vil Frankrike, Italia, Japan og Storbritannia ha underskudd som er omtrent dobbelt så stort som USAs i 2007. Tyskland har også i de senere år operert med underskudd av omtrent samme størrelsesorden som USA. (Tabell 27 – USAs underskudd er kraftig nedjustert siden denne OECD-publikasjonen ble lagt frem)
3. Fordi de amerikanske budsjettunderskuddene ikke har vært spesielt store, er heller ikke den amerikanske statsgjelden uvanlig stor. Igjen er OECDs tall (tabell 33) nyttige. I henhold til disse ligger USA omtrent nøyaktig på gjennomsnittet innen OECD, og litt lavere enn Euro-sonen.
Når Elvik skremmer med at ”USA kriger på krita hos Kina”, er det misvisende både av denne grunnen, og fordi Elvik impliserer en sammenheng mellom budsjettunderskudd og underskuddet i utenriksregnskapet som er langt fra glassklar. Jeg skal la være å gå inn i drøftelsene av grunnene til de store underskuddene i utenriksregnskapet, men de som er interessert i en annen tolkning enn den som dominerer i norske medier, vil ha glede av å lese en tale Ben Bernanke holdt før han ble sentralbanksjef. Her hevder han at underskuddet først og fremst skyldes høy global sparing, som så plasseres i USA på grunn av at USA anses som den sterkeste og mest solide økonomien. Ifølge Bernanke er det altså investeringsstrømmene som driver handelsunderskuddet, ikke motsatt. Dette er en kontroversiell teori.
Bernanke skriver også litt om (den svake) forbindelsen mellom budsjettunderskudd og utenriksregnskapet, og peker bl.a. på at underskuddet i utenriksregnskapet var høyt også under Clintons boom-år, da statsbudsjettet gikk med overskudd, og at Tyskland over lang tid har hatt både store budsjettunderskudd og store overskudd i utenriksregnskapet.
4. Det er riktig at offentlige utgifter har økt under Bush, og at forsvarsutgiftene og den nye støtteordningen for medisiner har bidratt til det. Jordbrukssubsidiene, som sammenlignet med Norge og EU er relativt beskjedne, har imidlertid ikke økt entydig. De svinger mye fra år til år, men har under Bush ikke nådd opp til nivået fra Clintons to siste år (se tabell 3.2 i budsjettet). Likevel er de samlede økningene ikke dramatiske, og som nevnt overfor er utgiftsnivået i dag litt under historisk gjennomsnitt. I den første perioden økte utgiftene praktisk talt over hele fjøla. Dette er da også kjernen i Greenspans kritikk av Bush – at han har brukt penger som en full sjømann. I sin andre periode har Bush fått de utgiftene som ikke er knyttet til velferdsstaten mer under kontroll.
Det er også verdt å gjenta at forsvarsutgiftene, som for tiden utgjør omkring 4% av BNP, i et lengre historisk perspektiv er uvanlig lave. Det er bare i nedrustningsperioden fra 1994 og inntil Irak-krigen startet at de har vært lavere som andel av BNP (tabell 3.1). ”USA har ikke råd til å krige på underskudd”, skriver Elvik. Det er en meningsløs påstand. Kriger flest finansieres med budsjettunderskudd, og USA kan fint leve med både dagens forsvarsutgifter og dagens budsjettunderskudd.
5. Etter sitatet ovenfor skriver Elvik: ”Noe av dette ville Bush kompensere ved å privatisere sikkerhetsnettet i USA som der heter Social Security. Det mislyktes, men uten at Bush tok konsekvensene og reduserte skattelettelsene.”
Dette er sterkt misvisende på flere måter. Elvik får det til å se ut som om Bush hadde knyttet sine skattelettelser til innsparinger forårsaket av gjennomføringen av en pensjonsreform. Men pensjonsreformen skulle først og fremst bidra til redusere statens utgifter på lang sikt. Den ville faktisk ha redusert skatteinntektene på kort og mellomlang sikt dersom den hadde blitt gjennomført, rett og slett fordi en del av skatteinntektene da ikke hadde gått i statskassen, men inn på private pensjonskonti. Var den gjennomført, ville den altså ført til et høyere underskudd nå, ikke lavere.
For det andre var det aldri snakk om noen full privatisering av pensjonssystemet, eller det Elvik upresist kaller “sikkerhetsnettet”, men en delprivatisering av tilleggspensjonsbiten, omtrent slik som Sverige gjennomførte fra 1999 under en sosialdemokratisk regjering. Men å snakke om å ”privatisere sikkerhetsnettet” kiler trolig norsk venstresides fordommer bedre enn å snakke om en delprivatisering av tilleggspensjonene inspirert av svenske sosialdemokrater.
6. Arbeidsledigheter er begynt å stige, skriver Elvik. Jo, det er riktig at dagens nivå på 4,6% ligger et par tideler over bunn-nivået fra mars. Dette bør imidlertid ses i litt lengre perspektiv enn en enkelt måned. Arbeidsledigheten i USA er lav, sammenlignet med de fleste store europeiske land, og også historisk sett. Siden 1970 er det bare i Clintons boom-år fra 1998 til 2000/01 at den har vært lavere. Etter en oppgang da boblen sprakk og 9/11, har arbeidsledigheten falt fra omkring 6% i 2002/2003 til dagens nivå
7. ”Pengene blir dyrere” skriver Elvik, noen dager etter at sentralbanken satte ned renten med et halvt prosentpoeng. Et mysterium. Tolket velvillig, kan Elvik muligens sikte til den gruppen som har tatt opp lån med ekstra lav eller ingen rente de aller første årene, den type lån som nå har utløst krisen i finansmarkedene. Dette er ikke en ubetydelig gruppe, men likevel ikke akkurat ”folk flest”. De fleste amerikanere med lån berøres lite av kortsiktige endringer i rentebetingelsene, siden de har langsiktig bundet rente. Men på grunn av mulighetene for refinansiering peker pilen nå likevel i retning ”billigere” penger, ikke dyrere for disse, som altså er de langt fleste.
8. Elvik trekker også frem stillstanden i amerikanernes reallønn og økt ulikhet. Dette er en komplisert affære, som jeg vil komme nærmere tilbake til i denne spalten ved en senere anledning.
Synder: Halvor Elvik/Dagbladet.
Liker Dagbladet og Halvor Elvik USA, svaret er enkelt – NEI. Hvis spoersmaalet er om Dagbladet og Halvor Elvik liker Bush saa er svaret et enda klarere NEI. Stort sett er det ingen journalister i Norge eller noen norske medier som har et positivt syn paa USA eller alt som er amerikansk.
Men sannheten som Jan Arild Snoen ikke forteller er at republikkanere kan ikke balansere et budsjett. De bruker penger som fulle sjoemenn og unnskylder seg som grinete under. Det er nesten patetisk aa se hvordan de alltid har en unnskyldning, det er aldri deres skyld.
Republikkanerne lover alltid aa balansere budsjettet og bygge ned offentlig sektor. Sannheten er at de bygger opp offentlig sektor og er spesialister paa “pork” (tilleggsbevilgninger slik som the bridge to nowhere i Alaska).
Da Bush vant valget i 2000 hadde han et republikansk flertall i senatet og i kongressen. De “konservative” hadde sjansen til aa vise at de kunne bare bruke de pengene de hadde. Hva skjedde, tidenes stoerste underskudd. Bush og republikkanerne er ikke konservative, bare store i kjeften.
At USA ikke er verre enn europeiske land gjoer ikke saken bedre. Europeiske land klarer saa og si aldri aa balansere budsjetter eller bygge en sterk oekonomi.
Konklusjon er at Halvor Elvik og Dagbladet tar feil, noe som er ventet. At Jan Arild Snoen er positiv til USA er meget positivt, men jeg vil anbefale aa se paa hva som blir sagt her borte og hviken politikk som faktisk settes ut i livet. Som Dick Cheney sa, Reagan proved deficits don’t matter. Yeah – right
Ingenting av Bergs kritikk står i motsetning til det jeg har skrevet, bortsett fra at Berg tar feil i at Bush opererte med “tidenes største underskudd”. Det er bare å følge linken til budsjettdokumentene. Underskuddet nådde sin topp i 2004 med 3,6% av BNP. I perioden 1982 til 1993 var underskuddet større i ni av de tolv årene, med en topp på 6% i 1983.
Takk for svar Snoen. Siden jeg er gift med en amerikaner og bor i USA er jeg glad for at det er noen i Norge som liker landet og som mener at det er viktig aa ha sterke baand mellom USA og Norge.
I mitt svar brukte jeg $ og ikke % av GDP, her er to kilder for de som vil lese mer.
http://www.globalpolicy.org/socecon/crisis/tradedeficit/tables/budgetdeficit.htm
http://www.cbo.gov/ftpdocs/78xx/doc7878/03-21-PresidentsBudget.pdf
Jeg mener at en konservativ politiker som snakker om aa ikke ha underskudd burde bli holdt ansvarlig for den politikken de foerer. Historisk sett saa har Bush jr. blitt slatt av sin far og Reagen naar det gjelder % av GDP, men han vinner naar det gjelder $.
Hvis en vil se hvor mye USAs gjeld oeker med hvert sekund kan en se paa denne siden
http://www.brillig.com/debt_clock/