Selvbestemmelse er det sentrale poeng i humanismens argumentasjon for såkalt aktiv dødshjelp, et filosofisk og etisk grunnsyn som gjennom historien har nedkjempet umyndiggjørende bud, lover og tradisjoner
Artikkelen er hentet fra Minerva nr 3-07, der
hovedtema er politikk og religion
hovedtema er politikk og religion
For noen år tilbake deltok jeg i et offentlig debattmøte i Melbourne i Australia om temaet ”selvbestemt død”. Jeg gikk til møtet sammen med lederen av den lokale humanistforening, en eldre jødisk kvinne som under sin oppvekst i Polen hadde overlevd Auschwitz, hvor hele hennes familie var blitt gasset i hjel. På veien mot møtelokalet gikk vi spissrot i et hav av demonstranter med slagord mot dødshjelp, med henvisninger til bibelske bud og advarsler om Guds straffedom. Plutselig stanset mitt følge foran en plakat hvor det stod ”Remember the 6 million Jews”. Hun snudde seg mot meg og sa: ”Det var ingen selvbestemmelse for de jøder som døde i gasskamrene.”
Selvbestemmelse er det sentrale poeng i humanismens spesifikke argumentasjon for såkalt aktiv dødshjelp, et filosofisk og etisk grunnsyn som gjennom historien har nedkjempet umyndiggjørende bud, lover og tradisjoner – ikke minst slike som har vært knyttet til livsprosessene: seksualitet, forplantning, prevensjon, abort, selvmord og – dødshjelp. Humanister mener selvsagt at retten til selvbestemmelse på alle disse områder må ha grenser, f. eks. grensen mot andres behov og rettigheter. Det særegne for humanismen er at grensene trekkes av det menneskelige fellesskap, ikke av guder eller hellige skrifter.
Som motivasjon for dødshjelp er barmhjertighet likevel overordnet også for humanister – slik det er for tilhengere av selvbestemt eutanasi innen alle livssyn. Dette er en allmenn motivasjon, basert på menneskets natur og samfunnets fellesverdier. For eksempel kan medlidenhetsdrap i vår trosnøytrale rettspraksis medføre nærmest symbolske straffereaksjoner. Overlege Stein Husebø fikk kun en påtaleunnlatelse for aktiv dødshjelp til en pasient i 1992, og legen Christian Sandsdalen ble noen år senere etter en flerårig rettsprosess ikke idømt straff selv om han ble funnet skyldig i samme lovbrudd. Professor i medisin (og medisinsk etikk!) Christian F. Borchgrevink fortalte i et intervju i 1992 (tidsskriftet Humanist) at han hadde gitt lidende, uhelbredelige pasienter assistanse til selvmord. Han skrev ut de nødvendige resepter – av medlidenhet. Intervjuet fikk ingen repressive følger. Man behøver ikke være synsk for å forutse at disse tre leger vil fremtre som ærede pionerer i et historisk perspektiv. Man behøver neppe engang skue så langt som 30 år frem i tiden, slik humanisten og filosofen Arne Næss gjorde da han i 1999 skrev følgende til meg:
”Jeg holder på med å kaste papirbunker og finner artikkel av deg i Fri Tanke nr. 7/97. Du sier ”… eutanasi berører helt sentrale verdier i humanismen”. Utmerket! Jeg håper du fortsetter å uttale deg. Det trengs. Allerede innen 30 år håper jeg man ser tilbake på vår tids dominerende holdning som barbarisk.”
Det strider nemlig mot normale menneskers moralske konstitusjon passivt å se andres lidelser blir forlenget mot deres inderligste ønske. Både rettsprotokoller og skjønnlitteratur beskriver hvordan en lovbestemt og påtvunget passivitet i slike tilfelle har ført til desperasjon og makabre handlinger, som medlidenhetsdrap ved kvelning og øksehugg.
Den tidligere president for American Humanist Association, forfatteren Isaac Asimov, sa det slik: ”Ingen anstendig person ville tillate et dyr å lide uten å hjelpe det ut av lidelsen. Det er bare mot mennesker vi er så grusomme at vi lar dem fortsette å leve i smerte, i håpløshet eller i en vegeterende tilstand uten å løfte en muskel for å befri dem.” (Oversatt cover-sitat fra boken Final Exit, New York 1991)
Jeg er ikke enig med Asimov at dette dreier seg om menneskers grusomhet. Dette er vår hjelpeløse og irrasjonelle avhengighet av medisinske og religiøse dogmer fra tidligere sivilisasjoner, den gang folk døde av alderdom og infeksjoner – og hvor en tilstøtende feber var den beste dødshjelp.
Der veiene skilles
Selv om barmhjertighet er et felles ideal for ulike livssyn, vil humanismen og religionene ofte skille lag når idealet om barmhjertighet støter mot tradisjonelle holdninger til livsprosessene. Bare i sterkt forsinket etterpåklokskap har kretser innen kirken akseptert nytenkning på disse områdene. Til tross for budet om barmhjertighet har kirken påført gravide ungjenter, nedkjørte flerbarnsmødre, homofile og døende svære lidelser. Den troende har vært forpliktet til ikke å klusse med Guds skaperverk, og barmhjertigheten har måtte vike plassen. Her har humanismen stått i en friere stilling, og har kunnet vise nye veier.
Humanismen står i særlig skarp kontrast til religiøse fromhetsidealer som fremstiller lidelsen som en positiv verdi, et hjelpemiddel til menneskelig ydmykhet (Jobs bok) og en dypere forståelse for Kristi offerdød. (Paulus brev til Fil. 3,10). I den kristne tradisjon er det særlig den katolske kirke som har idealisert lidelsen, som ifølge Kongregasjonen for Troslæren (5. mai 1980) har ”en spesiell plass i Guds frelsesplan, særlig lidelsen i livets siste stund.” … ”Man må derfor ikke bli forundret om en del kristne foretrekker å moderere bruken av smertestillende midler for å påta seg i hvert fall en del av sine lidelser og bevisst forene seg med Kristi lidelser på korset,” sier Kongregasjonen. Forfatteren Christopher Hitchens skriver i sin bok om Mor Teresas indiske hospital at dette syn på lidelse også ble brukt til å trøste døende kreftpasienter, som til tross for hospitalets store inntekter, ikke fikk adekvat smertebehandling. (The Missionary Position, London 1995).
Det er ingen tvil om at den katolske kirke fører an i kampen mot eutanasi på den globale livssynsarena. Denne kirke har gjort eutanasi til et sentralt lærespørsmål, og Vatikanet uttaler seg i diktats form om emnet. Pave Johannes Paul II sa i sin encyklika Evangelium Vitae: ”I overensstemmelse med mine forgjengere … stadfester jeg at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov.” I et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskoper av 11. februar 2002 heter det at eutanasi er ”en alvorlig synd mot Gud”. Disse klare og sterke advarsler fra kirken, gjør at katolikker har vært toneangivende i alle vellykkede forsøk på å torpedere forslag om avkriminalisering av aktiv dødshjelp.
Den katolske kirke er i denne sammenheng godt støttet av evangeliske og fundamentalistiske protestantiske trossamfunn, mens tradisjonelle protestantiske (for eksempel lutherske og reformerte) retninger ofte er mer nyanserte og mindre agitatoriske. Selv om de tradisjonelle protestantiske kirker også er motstandere av dødshjelp, vil man på internasjonale konferanser om temaet ofte treffe teologer fra slike konfesjoner som også er medlemmer av eutanasiforeninger.
Selvsagt er det mange vanlige katolske kirkemedlemmer som synes paven er for kategorisk i dette spørsmål – som i abortsaken. Det fins også lærde katolske teologer med et mer positivt syn på dødshjelp. Den best kjente avviker er den sveitsiske teologen Hans Küng, som også i denne sak taler Roma midt imot. Riktignok fratok Vatikanet ham i 1979 professoratet i katolsk teologi ved universitetet i Tübingen, men han er uansett en av den kristne religions høyest respekterte etikere. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, og i 1999 var han invitert av Bondevik-regjeringen til Verdikommisjonens dialogmønstring for religioner og livssyn i Oslo. Hans høye anseelse henger blant annet sammen med hans innsats for en global konsensusetikk. Han var initiativtaker til og pennefører for deklarasjonen A Global Ethic fra Verdensparlamentet for religioner i 1993. Denne kristne autoriteten utgav sammen med sin katolske kollega Walter Jens boken A dignified dying i 1995 (tysk utgave 1994), og han har i god teologisk tradisjon forfattet 20 ”teser” til støtte for aktiv dødshjelp (2001). Tesene er nå oversatt til norsk og utgitt privat av Christopher Hawkins Borchgrevink i samarbeid med Foreningen Retten til en verdig død. Skriftet heter Dødshjelp? Teser til en avklaring. (Drøbak 2007).
Den første tese avsluttes med følgende sentens: ”Dødshjelp er å forstå som den ultimate livshjelp.”
”Men det kan jo diskuteres om denne mannen kan kalles katolikk”, sa en kjenning i den norske katolske kulturelite, da jeg forela ham Küngs konklusjoner.
De aktive eutanasimotstanderne i religiøse trossamfunn er ofte knyttet til kristelige partier og grupper med navn som Menneskeverd og Pro Vita. De protestantiske variantene av disse miljøene baserer seg på litteratur av verdenskjente kristne apologeter som Francis A. Schaeffer og C. Everett Koop. Disse to er også forfattere av boken som i norsk oversettelse heter Menneske – hva er du verd? (Luther Forlag, 1982.) Her levnes lite håp for en menneskehet som aksepterer selvbestemt eutanasi. I apokalyptiske ordelag heter det at ”neste skritt blir å kvitte seg med de mennesker som er uønskede, handikappede eller en byrde for samfunnet. Det kan gjelde senilitet, skrøpelighet, tilbakeståenhet, sinnslidelser og inkontinens. Men når det har gått så langt, dreier det seg ikke lenger om barmhjertighetsdrap. Vi befinner oss i stedet på samme plan som nazistene under annen verdenskrig.” Boken baserer disse dystre utsikter på utbredelsen av det humanistiske livssyn: ”Nå som humanismen har tatt over i Vesten, har vi også et lavt syn på mennesket.”
De humanistiske organisasjoner
I likhet med de religiøse bevegelser er livssynshumanismen organisert i nasjonale og internasjonale foreninger og forbund, og som i religionene er det også i den organiserte humanismen nyanser og særsyn i de fleste etiske spørsmål. Når det gjelder dødshjelp har den internasjonale humanistunionen (IHEU) imidlertid vært samstemt. Ved unionens verdenskongress i 1974 ble det enstemmig vedtatt en resolusjon til støtte for ”barmhjertig, selvbestemt eutanasi”, og kongressen i 1999 vedtok en appell til alle land om å endre lover som forbyr leger å gi aktiv dødshjelp til en pasient ”som er uhelbredelig syk og lidende”. Selv om de fleste nasjonale humanistgrupper har fattet lignende vedtak, vil man også finne enkeltmedlemmer som er motstandere av det rådende syn i egen bevegelse. Dette kan bl.a. gjelde leger, som er bundet av hippokratiske yrkesregler. Men ingen organisert gruppe innen den humanistiske verdensunion har avgitt noen uttalelse mot eutanasi, og i de fleste land er det en høy grad av sammenfall mellom medlemskap i humanistorganisasjoner og eutanasiforeninger.
Human-Etisk Forbund i Norge har en historie i denne sak som kan illustrere hvor følsomt og komplisert spørsmålet kan være. Stifteren av Human-Etisk Forbund, Kristian Horn, stemte for verdensunionens erklæring om eutanasi i 1974, og som offisiell delegat gjorde han det på vegne av sitt norske forbund. I 1999 stemte forbundets delegater også for appellen om lovendring, men siden det ikke forelå noe landsmøtevedtak i det norske forbundet, ble det likevel antatt at forbundet ikke hadde noe felles standpunkt i saken. Et eget eutanasiutvalg (Stavrum-utvalget) ble nedsatt, og fremla i 2004 utredningen Selvbestemt død? Flertallet i utvalget gikk ikke lenger enn til å ønske straffefritak i spesielle tilfelle for leger som gav dødshjelp. Flere lokallag var lite fornøyd med dette utfall av utredningen, særlig det store og innflytelsesrike Oslo Fylkeslag. Resultatet av nye forhandlinger på landsmøtet i 2007 ble et vedtak som klart sier at ”Prinsippet om individets selvbestemmelsesrett skal være grunnleggende for Human-Etisk Forbunds deltakelse i eutanasidebatten.” Vedtaket sier videre at ”en like viktig grunnverdi er hensynet til våre medmennesker” og at alle har ansvar for virkningen egne valg kan ha for andre. Vedtaket kan vanskelig forstås annerledes enn at forbundet moralsk sett vil akseptere selvbestemt eutanasi når hensynet til andre er ivaretatt på ansvarlig vis. Dette prinsipielle etiske standpunkt sier imidlertid intet om ønskeligheten av legalisering.
Litteratur:
Kari Vigeland: Assistert død, Aschehoug 1996
Jarle Ofstad: Den siste hjelper, Arneberg, 2006
Torbjörn Tännsjö: Noen ganger skal man drepe, Pax, 2007
Derek Humphry/Ann Wicket: The Right to Die, Harper, New York, 1987
<?xml:namespace prefix = o ns = “urn:schemas-microsoft-com:office:office” /><o:p> </o:p>
-
Levi Fragell (født 30. mars 1939) har vært styreleder og deretter generalsekretær i Human-Etisk Forbund og president i International Humanist and Ethical Union (IHEU) i London. Som pensjonist leder han nå foreningen Retten til en Verdig Død.
Da http://www.pridemountaincreations.com/alessandro-sala.php abbiamo, http://www.pridemountaincreations.com/centro-benessere-it.php fa.