Gucci-Helle har hatt et katastrofevalg. Nok en gang har norske medier bommet fullstendig i sin valgdekning.
De borgelige vant en overlegen seier i Danmark. Mange norske medier har de siste dagene og ukene prøvd å innbille sine lesere og seere om at valget skulle bli en thriller og at ”Gucci-Helle” har uovertrufne politiske lederegenskaper. Realiteten har vært at den borgerlige siden har ledet klart, og at Sosialdemokratiene lenge har ligget an til å gjøre nok et katastrofevalg. Hvorfor kan og vil ikke norske medier si det som det er?
De TV- og radioreportasjer og avisartikler som har hevdet at det danske valget ville bli ufattelig jevnt og spennende, har de siste par ukene vært tallrike. Begreper som thriller og dødt løp har haglet. Men fakta er at det omtrent på hver eneste av de mengder av meningsmålinger som har vært tatt opp har det vært et klart borgerlig flertall.
”Spenningsmomentet ved det danske valget er ikke om det blir et borgerlig eller sosialistisk flertall, men hva slags borgerlig flertall det vil bli. Kommer Venstre+Kons+DF til å beholde flertallet eller kommer Ny Alliance på vippen” skrev jeg på Minerva for to uker siden. Hvorfor i all verden unnlot norske medier å formidle at hva slags borgerlig flertall det skulle bli, var det reelle og eneste spenningsmomentet ved det danske valget? Jeg har fundert litt på det og har funnet to mulige forklaringer.
Journalistisk håp?
Den første går ut på at mange venstreorienterte norske journalister HÅPET at det skulle bli mer spennende og jevnere enn det i realiteten var, og derfor lot sine reportasjer farges. At det store flertallet av norske journalister er venstreorienterte, er velkjent, men like fullt betenkelig. Betenkelig fordi den objektive journalistikken ikke finnes. Som i sin tur betyr at journalistenes politiske preferanser preger og gjennomsyrer det stoffet som formidles til lesere, lyttere og seere. Denne skjeve politiske journalistsammensetningen fører dermed til at formidlingen står i fare for å bli vridd og ensidig. Er dette en forklaring som har noe for seg, så innebærer det et demokratisk problem.
I dekningen av det danske valget, synes jeg at det har vært mer enn påfallende at de positive karakteristikkene av den sosialdemokratiske partilederen nærmest har vært endeløse. Godordene har strømmet på til tross for at Helle Thorning-Schmidt har styrt mot nok et sosialdemokratisk fiaskovalg. Den tidligere borgerlige avisen Aftenposten hadde eksempelvis en tosiders reportasje uken før valget, ført i pennen av Køben-korrespondent Odd Inge Skjævesland. Under overskriften ”Rød ”leppe” farlig utfordrer” mener korrespondenten at Thorning-Schmidt både er ”pågående, tøff, får toppkarakterer av kommunikasjonseksperter, har en egen evne til å komme grusomt bakfra i sluttspurter osv”. Mens Fogh Rasmussen, som har styrt Danmark de siste sju årene, i følge Aftenpostens mann både er feig, traust og har lite nytt å by på.
VGs Harald Berg Sævereid gikk enda lenger og var nesegrus i omtalen av hennes ”retoriske dyktighet og politiske eleganse”. Men han stoppet slett ikke der, for Sævereid ga henne også æren for ”å ha brakt Socialdemokraterne tilbake i teten i dansk politikk” (Hvilken tet er det snakk om?). Videre klinte han til med: ”Hun er ikke bare smart, elegant og målbevisst som politiker, hun er også en fargeklatt i det mange mener er en traurig skare av danske politikere, for det meste menn”. Og som om ikke dette var nok: ”Helle Thorning-Schmidt liver opp i det danske politiske miljøet. Først og fremst fordi hun i dag fremstår som en knalltøff politiker som ikke går av veien for å gyve løs på statsministeren verbalt, slik hun nylig gjorde da hun i en TV-debatt ba statsministeren holde kjeft, men også fordi hun er en kvinne av sin tid.” Før han avrundet, som seg hør og bør, med ”Slik hun fremstår i dag øker oppslutningen om henne og sakene hun kjører frem i valgkampen.
Spørsmålet som da umiddelbart melder seg er: Hvordan i all verden kunne ei slik uslåelig superdame tape valget så ettertrykkelig? Kanskje det har noe med politikk å gjøre? Helle-Schmidt står for en sentrumsorientert linje. Sosialistiske velgere vil kalle den høyreorientert. En linje som funket bra for Tony Blair i sin tid, men som ikke funker like bra på venstreorienterte velgere verken i Danmark eller Norge. Bl.a fordi vi, i motsetning til i Storbritannia, har et flerpartisystem.
Dette fikk også Jens Stoltenberg smertelig erfare i 2000-01; SV vokste seg den gang store på det tomrommet som åpnet seg til venstre i kjølvannet av Stoltenbergs ”moderniseringslinje”, og Ap ble tvunget til å legge om kursen. Det tilsvarende skjer nå i Danmark. Socialistisk Folkeparti har vokst seg store på det gedigne vakumet som Thorning-Schmidts politiske veivalg og taktiske feilvalg medfører. Antagelig vil derfor også hun nå tvinges til å legge om kursen og hive Blair på skraphaugen. Hvorfor er det ingen norske medier som har stilt kritiske spørsmål ved hennes politiske kurs? Mangelen på slike spørsmål er et symptom på at pressen svikter fundamentalt på et helt essensielt område.
Den første går ut på at mange venstreorienterte norske journalister HÅPET at det skulle bli mer spennende og jevnere enn det i realiteten var, og derfor lot sine reportasjer farges. At det store flertallet av norske journalister er venstreorienterte, er velkjent, men like fullt betenkelig. Betenkelig fordi den objektive journalistikken ikke finnes. Som i sin tur betyr at journalistenes politiske preferanser preger og gjennomsyrer det stoffet som formidles til lesere, lyttere og seere. Denne skjeve politiske journalistsammensetningen fører dermed til at formidlingen står i fare for å bli vridd og ensidig. Er dette en forklaring som har noe for seg, så innebærer det et demokratisk problem.
I dekningen av det danske valget, synes jeg at det har vært mer enn påfallende at de positive karakteristikkene av den sosialdemokratiske partilederen nærmest har vært endeløse. Godordene har strømmet på til tross for at Helle Thorning-Schmidt har styrt mot nok et sosialdemokratisk fiaskovalg. Den tidligere borgerlige avisen Aftenposten hadde eksempelvis en tosiders reportasje uken før valget, ført i pennen av Køben-korrespondent Odd Inge Skjævesland. Under overskriften ”Rød ”leppe” farlig utfordrer” mener korrespondenten at Thorning-Schmidt både er ”pågående, tøff, får toppkarakterer av kommunikasjonseksperter, har en egen evne til å komme grusomt bakfra i sluttspurter osv”. Mens Fogh Rasmussen, som har styrt Danmark de siste sju årene, i følge Aftenpostens mann både er feig, traust og har lite nytt å by på.
VGs Harald Berg Sævereid gikk enda lenger og var nesegrus i omtalen av hennes ”retoriske dyktighet og politiske eleganse”. Men han stoppet slett ikke der, for Sævereid ga henne også æren for ”å ha brakt Socialdemokraterne tilbake i teten i dansk politikk” (Hvilken tet er det snakk om?). Videre klinte han til med: ”Hun er ikke bare smart, elegant og målbevisst som politiker, hun er også en fargeklatt i det mange mener er en traurig skare av danske politikere, for det meste menn”. Og som om ikke dette var nok: ”Helle Thorning-Schmidt liver opp i det danske politiske miljøet. Først og fremst fordi hun i dag fremstår som en knalltøff politiker som ikke går av veien for å gyve løs på statsministeren verbalt, slik hun nylig gjorde da hun i en TV-debatt ba statsministeren holde kjeft, men også fordi hun er en kvinne av sin tid.” Før han avrundet, som seg hør og bør, med ”Slik hun fremstår i dag øker oppslutningen om henne og sakene hun kjører frem i valgkampen.
Spørsmålet som da umiddelbart melder seg er: Hvordan i all verden kunne ei slik uslåelig superdame tape valget så ettertrykkelig? Kanskje det har noe med politikk å gjøre? Helle-Schmidt står for en sentrumsorientert linje. Sosialistiske velgere vil kalle den høyreorientert. En linje som funket bra for Tony Blair i sin tid, men som ikke funker like bra på venstreorienterte velgere verken i Danmark eller Norge. Bl.a fordi vi, i motsetning til i Storbritannia, har et flerpartisystem.
Dette fikk også Jens Stoltenberg smertelig erfare i 2000-01; SV vokste seg den gang store på det tomrommet som åpnet seg til venstre i kjølvannet av Stoltenbergs ”moderniseringslinje”, og Ap ble tvunget til å legge om kursen. Det tilsvarende skjer nå i Danmark. Socialistisk Folkeparti har vokst seg store på det gedigne vakumet som Thorning-Schmidts politiske veivalg og taktiske feilvalg medfører. Antagelig vil derfor også hun nå tvinges til å legge om kursen og hive Blair på skraphaugen. Hvorfor er det ingen norske medier som har stilt kritiske spørsmål ved hennes politiske kurs? Mangelen på slike spørsmål er et symptom på at pressen svikter fundamentalt på et helt essensielt område.
Kunstig drama?
Det var den første forklaringen. Den andre forklaringen er faktisk enda verre å svelge. For den dreier seg om at såkalt ”godt mediestoff” innebærer at man for enhver pris må prøve å skape et dramaturigsk inntrykk av at noe er helt jevnt og spennende. Thrillere, drama og spenning til siste slutt tror man holder best på seerinteressen. Og da gir man blanke i om inntrykket som skapes, mangler rot i virkeligheten. Media konstruerer dermed en virkelighet. Det skapes en medievirkelighet. En virkelighet som overhode ikke finnes. En liksomvirkelighet som jeg tror de aller fleste mediebrukere betakker seg over å bli presentert for og være en del av. Men likevel blir vi alle, som følger TV- og radiosendinger og leser aviser, høyst ufrivillig, en del av den. Bør ikke mediene bestrebe seg på å komme seg ut av dette nå? For et liv på liksom er ikke noe særlig til liv. Hverken på kort eller lengre sikt.
Det var den første forklaringen. Den andre forklaringen er faktisk enda verre å svelge. For den dreier seg om at såkalt ”godt mediestoff” innebærer at man for enhver pris må prøve å skape et dramaturigsk inntrykk av at noe er helt jevnt og spennende. Thrillere, drama og spenning til siste slutt tror man holder best på seerinteressen. Og da gir man blanke i om inntrykket som skapes, mangler rot i virkeligheten. Media konstruerer dermed en virkelighet. Det skapes en medievirkelighet. En virkelighet som overhode ikke finnes. En liksomvirkelighet som jeg tror de aller fleste mediebrukere betakker seg over å bli presentert for og være en del av. Men likevel blir vi alle, som følger TV- og radiosendinger og leser aviser, høyst ufrivillig, en del av den. Bør ikke mediene bestrebe seg på å komme seg ut av dette nå? For et liv på liksom er ikke noe særlig til liv. Hverken på kort eller lengre sikt.
- Svein Tore Marthinsen er statsviter, frilanser og skribent. Han har også et engasjement som seminarleder i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo
Vel. Vi kan ihvertfall være glade for at det gikk slik det gikk i det danske valget.
Takk for en fyldig oppklaring av det Danske valget
Så at jeg ble lurt av de venstrevridde journalistene denne gangen.
Norske journalister lider vel også av en mangelfull utdanning, spesielt sett i forhold til Danmark.
Dette er jo helt korrekt beskrevet. Og i NRK varte illusjonene om spennende, jevnt valg helt til kl. 23 på valgnatten. Storligen gledet man seg med danske SFs fremgang, på sosialdemokratiets, de radikales og enhetslistens bekostning, et SF som om enn dansk i våre medier beskrives som “nesten norsk”.
Forøvrig mangler vi i norsk mediedekning av Danmark den alternative politisk-ideologiske premisseverden som Venstre og de Konservative tydlig eksponerer og gir begrunnelser for sine politiske valg for Danmarks fremtid. En vilje til en annen samfunnsutvikling enn den sosialdemokratiske. Videre mangler også norske medier vilje til å synliggjøre for norsk offentlighet den fremgang Danmark har hatt under regjeringene Fogh Rasmussen.
Allikevel er det enda verre med svenske mediers dekning av dansk politikk; i Danmarks naboland i øst presenteres de danske flertallspartienes politikk i utplukk hvis oppgave er å vise frem Fogh-æraen som konsekvent amoralsk, noe man bør akte seg for å bli antastet ved berøring med.
Forresten, mens Danmark går i valg herjer nyhetsoppslagene om Pakistan over skjermen, fra førstesidene, i eteren. Og her er den politiske nyhetsformidlingen enda mer tabloid. Til de grader at Nordens folk må forstås som helt uorienterte om de hendelser og forløp som skjer i den vestre del av det indiske subkontinentett. I land, en region som er arena for de vanskeligste geopolitiske utfordringer, land hvor store deler av Nordens nå bosatte befolkning har sin opprinnelse og kulturelle bakgrunn.
Utrolig velskrevet og veldokumentert artikkel !!!!
En sann fornøyelse å lese.
Med vennlig hilsen Michael Tetzschner
Spesielt er utviklingen av ftenposten til en skamløs SV-blekke beklagelig – det må da ha skapt rom for en ordentlig høyreorientert dagsavis? Nei – VG er det ikke.
Men til hovedsaken – Slik er dekningen av alle europeiske valg: Er sosialistene i opposisjon i Tyskland, Storbritannia, Danmark, Sverige eller Frankrike – er det stadig reportasjer i avisene og NRK. Har de samme landene en konservativ opposisjonsleder, får man knapt nok vite hvem de er før de er valgt. Forleden så vi Mona Sahlin på RedaksjonEN- er det virkelig noen som tror at Reinfeldt hadde blit invitert som gjest av Viggo Johansen da han var i opposisjon?
Takk for en god artikkel!
Uten å ha ført noen form for statistikk på det, merket jeg at både TV2 og Dagsrevyen den siste uken opp til valget bortimot utelukkende refererte til hva venstresiden (og spesielt Socialdemokratene) sa, gjorde og mente.
Hadde det vært debatt, var det Gucci-Helles stemme vi fikk høre (Fogh skulle fremstå som han var på defensiven og uten evne til å svare for seg). Skulle noen profileres, var det den spennende og moderne Gucci-Helle som var interessant (bare dager igjen til hun skulle vinne valget, må vite).
Tror dessverre begge dine hypoteser stemmer; journalister ville skape drama, og de ønsket så inderlig en seier til venstresiden.
Men dengang ei…
Takk for fine tilbakemeldinger og innspill!
I følge dagens Morgenblad (16.11.) så behersker artikkelforfatteren (eller var det tidsskriftet MInerva?) “forargelsens kunst”. Det er da noe…
Du sier at resultatet av Socialdemokratens forsøk på sentrumspolitikk (Blair-strategien) er at Socialistisk Folkeparti vokser. Samtidig er det såvidt jeg har skjønt vanlig å karakterisere Foghs politikk som sentrumspolikk og Blair-aktig. Hvorfor får ikke det en effekt i form av et større, mer liberalistisk høyreparti? Er det fordi alternativet heter Konservative og sitter i regjerning med ham? De har jo nylig fått partiet Liberalerne, eller hva det heter, men tror ikke de gjør det særlig bra.
Fogh og co fører en sentrumsorientert politikk?
Tja, den gjengse oppfatningen er vel snarere at den danske regjeringen fører en sjeldent høyreorientert politikk til en nordisk regjering å være. Mye av bakgrunnen for dannelsen av Ny Alliance var jo å få en “ny Fogh” (i betydningen mer sentrumsorientert).
Dansk Folkeparti, som jo faktisk økte sin oppslutning ved valget, fyller et evt. tomrom til høyre for den danske regjeringen. Partiet har noen innslag av liberalisme i seg i skatte- og avgiftspolitikken, men Kjærsgaard har tonet dette betydelig ned til fordel for den ikke akkurat liberalistiske innvandingspolitikken.
Et rendyrket liberalistisk parti blir aldri av en viss størrelse i Norden. De liberale ideene må pakkes inn i sosialt, konservativt og populistisk tankegods for at nok velgerne skal “kjøpe dem”.
Flott artikkel! Jeg tror nok mest på:
“What a man wishes to believe, he will believe”, en kjent psykologisk effekt. Venstreorienterte journalister ønsket å tro at Schmidt ville vinne, og trodde det.
Samme i 2004, jeg la merke til den ekstremt positive dekningen av Kerry, og Bush ble levnet liten sjans. NRKs dekning var legendarisk: De fikk seg nesten ikke til å si at Bush vant utover natta, så pottesure var de. Det var gravfølge-stemning i studio. Kostelig underholdning for meg…