Motivene for å tilsløre seg er så sammensatte at lovforbud sjelden er det riktige svaret. Den omseggripende bruken av hijab bør bekjempes, men med andre midler.
Hege Storhaug har skrevet ny bok. Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme handler om de ulike former for tilsløring som øker i omfang i takt med offensiven til politisk islam. Her bygger Storhaug, som jeg tidligere har intervjuet for Minerva, videre på sin mye omtalte bok Men størst av alt er friheten.
Dette er ingen bokanmeldelse, men Storhaugs bok gir inspirasjon til å utvikle egne tanker om dette vanskelige temaet, som utfordrer både mine liberale verdier og konservatives syn på sivilsamfunnets autonomi – og dypest sett vårt syn på frihet. Når er det å tilsløre seg en frivillig handling, som samfunnet må tillate, og når er det uttrykk for tvang, som samfunnet må beskytte mot?
Storhaug er ikke særlig i tvil – tilsløring er tvang og et symbol på islamisme og underkastelse under patriarkatet. Jeg følger henne et stykke på vei. I noen forsteder til franske byer oppfattes jenter uten hijab som horer, og behandles deretter. I sin ytterste konsekvens risikerer de massevoldtekt. Eller som Australia fremste muslimske leder, Sjeik Taj Din al-Hilali sa om en gruppe muslimske menn som nylig ble dømt for massevoldtekt: “If you take uncovered meat and place it outside on the street … and the cats come and eat it … whose fault is it—the cats’ or the uncovered meat? The uncovered meat is the problem”. (Ifølge Ayaan Hirsi Ali.)
I en slik situasjon er ikke bruk av hijab et fritt valg, men en nødvendig underkastelse. I slike tilfeller er det legitimt for staten å innføre et forbud mot hijab for å beskytte individene mot dette massive og kriminelle presset. I Frankrike har slike ekstreme utslag av krav om tildekking utløst en reaksjon i form av hijab-forbud i skolen. Forbindelsen til volden i forstedene er bare løselig, siden få jenter brukte sløret på skolen før forbudet, og er snarere et resultat av den sterke sekulære tradisjonen i fransk skole. I Norge er vi heldigvis ikke kommet dit at presset for å dekke seg til får slike ekstreme utslag. Derfor er jeg motstander av et hijab-forbud i Norge i dag. Dette drastiske virkemidlet er altså avhengig av kontekst – hvor sterkt vi vurderer at sivilsamfunnets illegitime press er.
Motivene for å bruke hijab er mange og sammensatte, men de kan hovedsakelig deles i to grupper.
Tilhørighet til tradisjonell islam
Tildekningen markerer tilhørighet til muslimske tradisjoner og de forestillinger om kvinnens plass som disse innebærer. Det er delte meninger om tildekningspåbudet er forankret i Koranen, men det er ingen tvil om at det står sterkt i muslimsk tradisjon, særlig i de arabiske områdene, mindre i Sør-Øst-Asia. Opphavet til påbudet, som for øvrig deles med tidlig kristendom, er å beskytte kvinnens seksuelle ærbarhet gjennom å avseksualisere henne og dermed gjøre henne mindre utfordrende for menns blikk.
En kvinne som bruker sløret kan gjøre det fordi hun mener at det å følge islamske tradisjoner er viktig i seg selv, fordi hun deler dette etter min mening forkvaklede synet på seksualitet og menn som seksuelle predatorer, eller fordi hun føler seg tvunget av familien eller andre som har dette synet.
Støtte til politisk islam
Tildekningen kan også være et ønske om å markere politisk identitet, og en avstand til vestlige verdier og levemåte. Særlig gjelder dette når tildekningen skjer ved bruk av hijab, som tidligere var langt mindre vanlig, og som har økt kraftig i takt med islamismens fremvekst fra 1980-tallet. Når det tradisjonelle skautet, der halsen og en del av håret synes, erstattes med hijaben, er det naturlig å se det i politisk sammenheng.
I en artikkel i Newsweek i fjor skrev Ayaan Hirsi Ali om sløret som politisk markering: ”Muslims and Islamic activists who may be well integrated into society. Yet they have made a clear choice. They reject the Western lifestyle. The veil is an expression of the moral philosophy they hold and wish to impose upon others. They seek to provoke, to intimidate.”
Også et økende antall velutdannede muslimske kvinner i Vesten bruker sløret for å markere identitet. Det gjelder for eksempel den kvinnelige ledelsen i Pakistansk Studentersamfunn.
Det er ikke tilfeldig at denne foreningen i fjor inviterte til filmfremvisning med den fremtredende indiske predikanten Zakir Naik. Han er tilhenger av dødsstraff for frafalne muslimer, polygami fordi det hindrer mannen i å være utro, slår fast islams tradisjon med at kvinners vitnemål i mange typer saker teller halvparten av menns og at de skal arve halvparten av menn, vil ha kjønnsdelte skoler, vil forby musikk, støttet ødeleggelsene av de buddhistiske statuene i Afghanistan osv. I et meget opplysende TV-intervju forklarer Naik hvorfor muslimer får bygge moskeer i Vesten, mens det bør være (og i noen land er) forbudt å bygge gudshus for fremmede religioner i muslimske land og aktivt ta til orde for andre religioner.
Grunnen er ganske enkelt at like sikkert som at 2+2 er 4, så er det at islam er den eneste sanne religion, og man kan selvsagt ikke tillate spredning av løgner. Det må jo være grenser for ytringsfriheten. Når Vesten tillater dette, er det ifølge Naik fordi vi er usikre på våre egne verdier, usikre på at 2+2 virkelig er 4. Dette er en gjenganger innen islamistisk tenkning – toleranse og pluralisme er et tegn på usikkerhet og svakhet.
Kort sagt – Zakir Naik er en ekstrem islamist. Når de hijab-kledde lederne i Pakistansk Studentersamfunn ønsker å la seg opplyse av en slik mann, er det illevarslende.
Hijab som mote
Noen trekker frem at hijaben rett og slett er mote. Jeg har problemer med å ta det argumentet alvorlig, hvis man da med mote ikke inkluderer politiske eller kulturelle markeringer som for tiden er kule hos noen. Men da er jo spørsmålet hvorfor dette er kult. Det kan umulig være rent tilfeldige svingninger i synet på estetikk?
Jeg har også problemer med dem som hevder at hijab er et symbol på frigjøring. Ved å kle seg i hijab blir kvinnen fri til å gå ut i samfunnet. Men dette er i så fall helt på patriarkatets premisser, og for meg er ikke det et symbol på frigjøring, men på aksept av undertrykkelse.
For å oppsummere. Det finnes mange grunner til å tilsløre seg, og symbolikken i bruken av hijab er ikke glassklar. Noen brukere kan ha andre motiver enn det budskapet jeg mottar, nemlig at hijab først og fremst er en markering av et kvinneundertrykkende og seksualfiendtlig verdisyn, kombinert med støtte til politisk islam. Symbolers verdi er først og fremst avhengig av hva mottakeren oppfatter, ikke hva avsenderen ønsker å si. For meg er det ingen tvil om at hijaben symboliserer et ønske om separasjon fra den vestlige verden og vestlige verdier, og jeg tror veldig mange leser signalet på samme måte.
Forbud mot religiøse symboler?
For tre år siden ble en lærer i Kristiansand pålagt å fjerne en davidstjerne, siden noen (formodentlig jødehatende) muslimske elever hadde reagert negativt på dette. Siden læreren heller ikke var jøde, var det rimelig å oppfatte bruken av davidstjernen som en politisk ytring, og ikke religiøs ytring, selv om læreren selv påsto det. Saken endte med at statsråd Kristin Clemet slo fast som et prinsipp at det var tillatt med religiøse og politiske symboler i skolen. I Frankrike har de altså fastslått det motsatte prinsippet, primært for å få hijab ut av skolen.
Reflekterte mennesker kan være uenige om hvorvidt skolen eller offentlige kontorer er en egnet arena for politiske og religiøse symboler, og hvor grensen går. Storhaug ønsker seg forbud mot hijab på høyskoler, universiteter og for offentlige ansatte. Jeg er uenig. Det skal særdeles tungtveiende grunner til for å forby ytringer, også i denne delen av det offentlige rommet. Hijab, davidstjerner og kors er på riktig side av denne streken.
Hva med hakekors, brunskjorter eller T-skjorter som hyller Osama bin Laden, Adolf Hitler eller benekter Holocaust? Feil side, etter mitt skjønn. Det vil si at jeg vil forby dem på skoler og offentlige institusjoner, men ikke generelt. Hva med hammer og sigd-symboler og Che? Av en eller annen grunn har den kommunistiske varianten av massemord bedre ord på seg enn den fascistiske, men jeg ville la det gå, siden det bare ville glede de tanketomme kommunist-jyplingene dersom noen forsøkte å håndheve et slikt forbud.
Storhaug vil også ha forbud mot hijab i skolen, og her delvis med en annen begrunnelse. Foreldre har ikke rett til å påtvinge barn å gå med slike symboler – hijab på barn kan ikke ses på som et uttrykk for deres frie valg, men familiens tvang. Jeg har mer sans for dette argumentet, men tviler meg likevel frem til et nei. Storhaug viser til den svenske integreringsministeren Nyamko Sabuni, som ønsker et totalforbud mot slør på alle barn under 15 år. Men den begrunnelsen Storhaug viser til, at Sabuni er opprørt over at barn skal være bærere av et seksualiserende plagg, er problematisk. Jeg har sansen for Storhaugs og Sabunis argument om at tilsløring faktisk kan virke seksualiserende. Men det er åpenbart at også sekulære norske barn går med klær som kan oppfattes seksualiserende. Jeg synes ikke forbud er et legitimt virkemiddel mot dette, selv om skolereglementene kan brukes til å sette noen grenser.
Men hva om jenter uten hijab blir mobbet og trakassert på skoler med muslimsk flertall? Da nærmer vi oss franske tilstander igjen, og ordensreglementet på den aktuelle skolen bør endres. Igjen er forbud avhengig av kontekst.
Lars Gule er tilhenger av forbud mot niqab (heldekkende slør der bare øynene ses) i skoleverket. Det er jeg enig i, fordi dette hindrer læreprosessen. Storhaug går et hakk videre, og vil ha forbud mot niqab og burka i det offentlige rom. Her kommer sikkerhetsmessige hensyn som et tilleggsargument. Igjen synes jeg ikke grunnene til forbud er tungtveiende nok, men dette er også avhengig av tid og sted. Med en større terrortrussel enn vi opplever i Norge i dag, kunne det være riktig med et forbud. Dessuten kan folk med slik klesdrakt bortvises fra særlig utsatte områder.
Ytring møtes med ytring
Som liberalist er jeg for ytringsfrihet, og den friheten skal strekke seg langt. Derfor er jeg, med de forbehold og unntak jeg har nevnt, imot forbud mot tilsløring.
Min liberalisme er imidlertid ikke det samme som livssynsnøytralitet eller kulturrelativisme. I karikaturstriden i fjor ble det av mange fremholdt at vi må ha respekt for andres livssyn. Ikke ubetinget! Jeg respekterer alles rett til å mene hva de vil og ytre seg om det, noe som innebærer toleranse for alle syn, men selvsagt har jeg ikke en ubetinget respekt for innholdet i disse ytringene. Jeg ser ingen grunn til å skille mellom politiske og religiøse overbevisninger her. Som ateist synes jeg mye av det kristne, muslimer og hinduer tror på er både latterlig og farlig. Men selv om det er mange oppfatninger jeg ikke har respekt for, betyr det selvsagt ikke at jeg ved enhver anledning ypper til krangel med religiøse mennesker.
En ung muslimsk kvinne som velger å vise sin identitet ved hjelp av symboler som knytter henne til islamismen, signaliserer avstand fra det norske samfunnet og de verdier dette bør bygge på. Jeg misliker det, akkurat som jeg misliker at noen synes det er kult (eller ”mote”) å gå rundt med bilde av den blodtørstige massemorderen Che Guevara eller symbolene på det mest dysfunksjonelle totalitære diktaturet – CCCP – på brystet. Ja, jeg misliker faktisk hijaben enda mer, fordi islamismen er en reell trussel, der bomber sprenges og folk dør, mens Che-kulten bare er barnestreker og nostalgi.
Når det er ganske klart at bæreren av religiøse symboler gjør dette som et bevisst politisk valg, og det politiske valget er sterkt i strid med liberale verdier, er det ikke bare riktig men rent ut en plikt å ta avstand fra dette. Derfor ser jeg på de islamistiske kvinnene i Studentersamfunnet med misbilligende blikk.
Om å holde seg unna
Ved siden av lovforbud, reguleringer og verbal avstandstaken finnes det et annet virkemiddel: Å holde seg unna folk som har diametralt motsatte verdier av dine egne. Kall det gjerne boikott. Ingen kan hindre meg i å kjøpe bøkene mine andre steder enn hos kommunistbokhandelen Tronsmo. Ingen kan hindre meg i å kjøpe mine grønnsaker der jeg blir ekspedert av en tyrkisk kvinne med håret flagrende fritt fremfor fra en hijab-kledd pakistaner. Men er ikke dette diskriminering?
Staten og lovverket skal forholde seg nøytral og behandle alle likt. Det er rettstatens grunnvoll. Som privatperson har jeg imidlertid retten til å velge hvem jeg vil omgås og handle med. Også i slike private forbindelser mener jeg at det er galt å diskriminere på basis av noe en ikke har valgt selv – slik som rase, kjønn og seksuell legning.
Derimot er det helt legitimt å diskriminere på basis av hva folk selv har valgt å mene, ytre og gjøre. Men også her kan vi få problemer med vårt liberale begrepsapparat i møte med en religion som man i så stor grad ikke velger, men fødes inn i. Sanksjonene mot dem som forlater islam er kraftige i de fleste islamske kulturer, og islamsk tradisjon foreskriver dødsstraff for de frafalne. I Norge er de negative følgene av å velge seg bort fra islam mer overkommelige, og særlig gjelder dette for en mer liberal praktisering av islam, som det å velge en vestlig klesstil.
Personlig har jeg en høy terskel før jeg boikotter noen – det skal grunnleggende uenighet og en følelse av trussel til før jeg gjør det. Derfor kan jeg godt ta en øl med en kommunist i dag. Jeg hadde ikke gjort det med en nazist under krigen.
Når det i tillegg er grunn til å lure på hvor fritt valget har vært for den som bruker symboler jeg ikke liker, skal det veldig mye til for at jeg aktivt skal boikotte hijab-bærende kvinner. Det kan jo være at den unge kvinnen i ekspedisjonen på IKEA på Furuset bærer hijab fordi det er betingelsen som familien har satt for at hun skal kunne jobbe. Da kan jeg ikke bebreide henne.
Liberalisme handler ikke om at alt er like bra og at vi ikke skal bry oss. Tvert imot skal vi ta til motmæle mot alle krefter som vil undergrave et fritt og liberalt samfunn, enten det er kommunister, fascister eller islamister. Liberalisme handler om hvilke virkemidler vi kan ta i bruk overfor det vi ikke liker.
Hvis du skal hente en pakke på ditt tilknyttede postkontor, eller overvære foreldremøte med den hijabkledde læreren til ditt barn (skolen er ikke så veldig valgfri) – så er boikott som du beskriver ikke et egnet virkemiddel.
Du kan selvsagt flytte…
Med henvisning til postkontor som eksempel mener jeg hijabkledde postfunksjonærer.
Å ikke ha noe med dem å gjøre – boikott som du kaller det – funker ikke, egentlig…
Jan Arild Snoen er i mot et hijab forbud. Det er jeg enig i. I utgangspunktet må jo folk få lov til å kle på seg – og av seg – etter eget forgodtbefinnende. Nå trengs det riktignok enkelte kjøreregler, vi har lover mot blotting, og vi har lover som forbyr ekstrem tildekking fordi det kan anonymisere kriminelle (særlig i demonstrasjoner, f eks). Dette er ingen begrensning av ytringsfriheten. Det er kun en begrensning på enkeltmenneskers eksesser og personlige fetsijer, og fra et liberalt ståsted må dette kunne godtas. Men hva med hijab?
Siden total anonymisering i form av maske allerede er ulovlig i en rekke kontekster, er det lite radikalt å kreve forbud mot burka og andre klesskikker som ikke viser stort mer enn øynene. Men det muslimske sløret, hijab, viser hele ansiktet, det dekker kun til håret, ofte bare delvis. Det er sågar ingen grunn til å forby det. Som Snoen også påpeker, vi aksepterer Davidstjerner, uavhengig av hvorvidt denne kan knyttes Sionismen som ide, og hvorvidt dette er en rasistisk og nasjonalistisk eksess. Vi tillater våre medborgere å bære Palestinaskjerf, uavhengig av de terroraksjoner som har blitt utført i navn av dette symbolet. Vi tillater hammer og sigd, helt uavhengig av hvorvidt vi knytter det til handlingene til Stalin og andre kommunistiske forbrytere. Vi har heller ikke forbud mot å bære et svastika – selv om vi har forbud mot å hylle Adolf Hitler. Vi er tolerante, og det burde ikke være noe som helst problem for det norske samfunn å tolerere at enkelte jenter velger å bære hijab – helt uanvhengig av hvilke identitetsmessige og politiske budskap de sender ut. Vi skal tolerere såpass.
Det vi ikke skal tolerere er at noen blir tvunget til å kle seg på en måte de ikke ønsker. Enten det er ved å forby klesplagg, eller påby dem. Vi tvinger ikke Jøder til å bære Davidstjerne – men vi forbyr den ikke heller. Både påbud og forbud ville vært en ekstrem eksess, en grotesk krenking av individets integritet. Så vil vi heller ikke at Muslimske jenter skal tvinges til å bære hijab – men vi kan heller ikke forby den. Så hva skal vi gjøre?
Dette må sees i et større perspektiv. Problemet er ikke hijab som sådan, problemet er maktforhold innad i familien, og innad i den sosiale gruppen. Det er disse maktfoholdene man må gjøre noe med, ikke hijaben. På dette området er problematikken rundt hijab nært knyttet til problematikken rundt tvangsekteskap. Ekteskap mellom en norsk statsborger og en utenlandsk statsborger er i utgangspunktet en flott ting. Den utenlandske statsborgeren er sikret integrering gjennom sin norske ektefelle, landet får tilført sårt trengt arbeidskraft og kompetanse, og eldrebølgen minimeres. Til enhver tid er det ca 25000 norske studenter, i gifteklar alder, som studerer ved Univeristeter og Høgskoler i utlandet. Dersom 10% av disse tar med seg en ektefelle hjem, har eldrebølgen fått seg et kraftig skudd for baugen. Men med tvangsekteskap, som med hijab, angriper man et forsåvidt legitimt problem, en krenking av et individs integritet, med håpløse virkemidler. Et forbud mot hijab vil krenke alle de som bruker hijab av egen fir vilje, og som synes hijab er viktig for å vise sin identitet. Ved å sette umulige krav til den som ønsker å stifte familie med utenlandsk ektefelle krenker vi f eks alle de studentene som har vært i utlandet. Og vi skader norsk økonomi. Vi skal være forsiktige med å forby ting i hytt og pine, vi må prøve å finne problemene bak det vi ikke liker. I begge disse tilfellene er det maktforhold innad i familien. Disse kan vi ikke endre på ved å forby hijab eller familiegjenforening, mend et betyr ikke at de er uforanderlige. Her kommer noen tiltak vi bør styrke for å endre slike maktforhold:
1. Gratis norskopplæring til alle. Gjerne knyttet opp mot rettigheten til kontantstøtte, ledighetstrygd, og andre velferdsgoder. Kvinner som går på språkkurs flere ganger i uka er nødt til å skape seg et nettverk, og de kommer vekk fra mannens kontroll i hvertfall for noen timer. Dette vil svekke mannens makt, helt uavhengig av om hun lærer norsk eller ikke.
2. Mye bedre mottakssenter for de som blir utsatt for vold i hjemmet, og en utbredt aksept og sympati for de som må gå i skjul for sin egen familie. Vi må vise at storsamfunnet er der for deg.
3. En inkluderende skole. Vi trenger en skole hvor barn møtes, og hvor deres vennskap aksepteres, uavhengig av hvor deres foreldre enn skulle komme fra, hva de gjør, og hvor mye de tjener.
4. En ordensmakt som prioriterer maktmisbruk i hjemmet, og lovhjemler som styrker individets integritet. Dette er vanskelig, ofte mtstridende, men desto viktigere at det gjøres ordentlig. Forbud mot enkelthandlinger, som å bære hijab, er svært i hvertfall et svært lite egnet virkemiddel.
Forøvrig vil jo en boikott kun segreregre samfunnet vårt. Vi burde oppsøke de som er diametralt uenige med oss, og snakke med dem. Vi burde behandle dem med respekt, og prøve å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Og vi må forvente at de gjør det samme med oss.
Jeg synes også hijab-forbud er kinkig… Spør man en 5 år gammel jente med hijab om hvorfor hun har på hijab, får man ofte svaret at mamma og pappa sier jeg skal ha det på. Og det får jo være greit, siden det er foreldrene som bestemmer hva barn skal ha på seg. Hijab kan enkelt (om enn ikke nødvendigvis korrekt) sammenlignes med lue, skaut som folk i Norge brukte før i tiden, caps, sjal o.l. Og hijab er såpass vanlig at man nærmest har sluttet å bry seg om det – iallefall jeg.
Det som er poenget mitt er den stadig større delen av det offentlige rom som tydelig blir spist opp av religion og religiøse symboler. At den offentlige skole stadig i større grad blir befengt med sådan er provoserende.
Niqab og burka er ekstrem maskering, total tildekking og anonymisering – og om vi allerede har en lov mot sådan så er det vel ingen problem i vente? Eller faller religiøs maskering i en kategori for seg selv og krever egen lov? I så fall bør den komme snarest!
Det er to ting jeg synes er merkelig i hijab-debatten:
1. Fokuseringen på religiøse symboler i det offentlige rom.
2. Fokuseringen på hijab som et religiøst symbol.
Det første synes jeg er rart, fordi jeg ikke kan si at jeg oppfatter noen endring i antall eller tetthet av religiøse symboler rundt meg. Jeg tror eksponeringen mot religiøse symboler i det offentlige rom har vært temmelig konstant de siste 50 år – minst. Men jeg registrerer en annen forskjell, en positiv sådan; mangfoldet i de religiøse symbolene jeg blir eksponert for har økt voldsomt. Og mangfold er jo stort sett bra. Essensen av religion er jo kultur og sivilisasjon, så jeg er glad for mangfoldet.
Forøvrig har jeg til gode å møte Muslimske jenter som bruker hijab ut i fra religiøse hensyn. Religion sier for enkelte noe om å tildekke håret, men det kan jo gjøres på mange måter. I Malaysia, som eksempel, bor det Muslimer, Hinduer, Kinesere (litt forskjellige religioner), og Kristne om hverandre. Hvordan kan da McDonalds ha identiske uniformer til alle? Jo, de åpner for at Muslimene kan ha på cap’en bak fram, og velge en størrelse for stor, slik at skjermen dekker nakken og håret får plass inni. Men caps er neppe et religiøst plagg!
[...] til ytringsfriheten i saken om blasfemiparagrafen og motstand mot politihijab, men også mot et generelt forbud mot hijab i det offentlige rom er veletablert. Det samme er min relativt militante ateisme, manglende respekt for religionen og [...]
[...] bruken av hijab på unge jenter i skolen, men ikke vil forby det. Hennes resonnement ligner på det jeg selv har fremført når det gjelder bruk av hijab [...]