Å være den som kommer bærende med forslag om restriksjoner i folks liv, er ikke behagelig. Særlig ikke når man selv er en frihetselskende person.
Mine forslag om å begrense bruken av slør, var ikke tatt i en sving. De har presset seg frem de siste årene gjennom økt innsikt og dermed økt bekymring for utviklingen i Europa. Men tvilen er der stadig vekk.
Senest i disse få ukene etter min siste bokutgivelse, gikk jeg en ny runde med meg selv. Skal jeg rett og slett trekke tilbake de konkrete forslagene i boken Tilslørt. Avslørt? Forslaget om at maskering i det offentlige rommet må forbys? Forslaget om at demonstrative religiøse og politiske symboler ikke skal brukes av verken elever eller lærere i skolen? At det samme skal gjelde for offentlig ansatte. Jeg gikk noen runder med meg selv i flere dager. Det skal ærlig innrømmes at rundene ble utløst av den voldsomme stormen fra særlig ytterste venstrefløy grunnet forslagene. Men, nei, jeg landet på de samme standpunktene igjen.
Jan Arild Snoen og jeg har så godt som sammenfallende syn på de problematiske sidene ved tildekking av jenter og kvinner. Våre veier skilles i hovedsak ved spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til den økende tildekkingen av jenter og kvinner i Norge. Snoens saklige og kunnskapsbaserte kommentar gleder meg. Den gir de beste forutsetningene for en debatt med refleksjon og fornuft i førersetet. Jeg tror forskjellen på Snoen og meg enkelt beskrevet er denne: Snoen har en klar politisk/ideologisk base. Han har et ideologisk kart som hans tanker styres etter. Jeg har aldri hatt med et slikt politisk kart i arbeidet mitt de siste 15 årene innen integrerings- og innvandringsfeltet, verken som sosialist, liberalist eller annet. Jeg er mer praktikeren. Jeg beveger meg i empirien, prøver å forstå virkeligheten, og grubler kontinuerlig rundt forslag til tiltak som kan bidra til å løse avdekkede problemer. Min base er humanisme og at jeg instinktivt reagerer kraftig på urett og overgrep – særlig mot dem som er gjort sårbare i menneskeskapte system. En tilleggsdrivkraft de siste årene er erkjennelsen av at demokratiet vårt er sårbart, at vi kan miste det. Denne drivkraften våknet da jeg erkjente at den totalitære ideologien islamismen har fått godt fotfeste i Europa og på sikt kan bli en reell utfordrer til Europas åpne og liberale demokrati. Dette er så bekymringsfullt at de fleste legale midler som kan frata islamismen innflytelse og sterkere makt, må tas i bruk.
For islamismen er hijaben ”flagget og emblemet” i det offentlige rommet, som den iranske flyktningen i Paris, antropologen Chahdortt Djavann, formulerer det. Djavann går lengre enn dette. Hun kaller rett og slett hijaben for ”islamistenes fremste krigsmaskin” i det offentlige rommet: Dess flere jenter og kvinner de får inn i hijaben, jo sterkere får de manifestert ideologien deres i det offentlige. Ikke underlig støtter Djabvann fullt ut forbudet mot demonstrative religiøse og politiske symbol i den franske skolen. Men hvorfor dette voldsomme varslet mot hijab fra Djavann? Jo, fordi hijaben – som dekker alt hår, samt nakke og hals – er en religionpolitisk konstruksjon fra nyere tid, konstruert av islamistiske krefter. Hijaben har, som Walid al-Kubaisi sier det, ingen nasjonal eller kulturell tilhørighet. Kvinner fra Tyrkia bruker den, det samme gjør norske konvertitter, og kvinner fra andre muslimske nasjonaliteter i Norge. Hijaben er således genial fra et islamistisk ståsted: Den er grenseløs, slik islamistens drøm om verdensrevolusjonen er: En stat – kalifatet. For islamistene er uunderordning av jenter og kvinner helt avgjørende for å realisere deres ideologi. Hijaben er således en markør av kvinner som annenrangs borgere: Hun har begrensede rettigheter.
La det være sagt med en gang: Selvsagt mener jeg ikke at alle unge og eldre kvinner som bruker hijab, bærer med seg en drøm om et islamisert samfunn. Tvert om har jeg understreket i boken at det gjør nok de færreste. Men man kan ikke selv bestemme hvilke iboende verdier et utbredt symbol som hijab har, slik en del unge muslimske kvinner har forsøkt den siste tiden. Stiller jeg opp på TV-skjermen med et prangende kors, sender jeg selvsagt ut klare signal om en viss religiøs tilhørighet. Likeledes hvis jeg bruker synlige politisk og godt kjente symbol. At hijaben brer om seg, er slik jeg ser det et uomtvistelig varsel om en oppseilende verdikamp. Når Snoen sammenlikner hijaben med kors og davisstjerner, faller jeg av. For verken korset eller davidstjerner er symbol på aspirasjoner om å velte det liberale og sekulære demokratiet.
Jeg har tatt feil en rekke ganger. Jeg tok feil hva gjelder tvangsekteskap. Det er mye mer utbredt enn jeg trodde for en del år tilbake. Det samme gjelder omfanget av kjønnslemlestelse, tyder ny informasjon på. Og det samme gjelder hvor utstrakt sosial og religiøs kontroll er i sentrale muslimske miljø. I boken skriver jeg at jeg tror minoriteten bruker slør/hijab ut av tvang eller frykt. Det ser ut til at jeg kan ha tatt grundig feil igjen. En undersøkelse fra Italia viser at 85 prosent av kvinner i slør sier de bruker det ”ut av frykt”. En liknende undersøkelse i Frankrike viste at 77 prosent av kvinner bruker slør av frykt for å bli angrepet av voldelige islamister (Washington Post 14. desember 2003). Hvor utbredt tvang er i Norge, vet vi ikke. Men jeg tror vi skal våge å anslå at kanskje så mange som halvparten som bruker hijab gjør det ut av sosial eller familiær tvang. Det er i så fall svært alvorlig. Og at ”hijab avler hijab”, bør være innlysende. Det påhviler derfor dem som bruker hijab frivillig, et meget stort moralsk ansvar for valget, som de bør konfronteres med ved saklig argumentasjon.
Snoen ønsker heller ikke å forby maskering i det offentlige rommet. Jeg brukte selv burka en dag i Oslo. Det var en voldsom opplevelse. Nærmest et mentalt terroranslag både mot meg selv og omgivelsene. Plagget er så fullstendig fornedrende. Og det skaper det totale kjønnsapartheid. Snoens argument mot samtlige forbud jeg har foreslått er basert på ”kontekst”. Altså først når ulike grader for tildekking fører til et ”illegitimt press” på sivilsamfunnet, kan forbud innføres. Jeg klarer ikke å følge hans tanker knyttet til maskering av kvinner. Ja, det er foreløpig få maskerte kvinner i Oslo. Men i humanismens navn, i likestillingens navn, og også med tanke på sikkerhet i det offentlige rommet, må dette redselskabinett av et klesplagg kunne forbys. Jeg vil også minne om at vi faktisk har et forbud mot uniformering i det offentlige rommet.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (DEM) ga i 2005 Tyrkia medhold i å forby hijab ved universitetene. DEM konkluderte med at en stat kan etter konvensjonens artikkel 9 gripe inn mot religionsfriheten når tre vilkår innfris: (1) at det foreligger et lovforbud mot slør, (2) at myndighetenes inngrep handler om hensyn til offentlig sikkerhet, orden, helse, moral eller å verne andres rettigheter og friheter, (3) og når inngrepet er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, som det heter, altså at inngrepet er et tilsvar på en presserende tilstand i samfunnet.
Det ble påpekt at Tyrkias forbud innfridde vilkåret i menneskerettighetskonvensjonen om å ”beskytte andres rettigheter og friheter”, særlig kvinners rettigheter fra å bli presset av religionpolitiske krefter til å bære slør. Å beskytte likestilling og sekulariteten til den tyrkiske staten, to av republikkens helt sentrale bærebjelker, ble fremhevet som nødvendig for Tyrkia i en tid med økende press fra islamistisk hold. Domstolen konstaterer at de som bærer hijab, kan ha en negativ innvirking på dem som velger å ikke bære hijab. Medstudenter kan oppfatte hijabet som en religiøs plikt. Religion må ikke utøves og uttrykkes på en måte som fører til konflikt med de grunnleggende ideene bak menneskerettighetene, som likestilling, eller andres rettigheter og friheter, het det i dommen.
Innfører vi forbud som Tyrkia, kan vi tape en tvist i DEM. Det innser jeg, ettersom islamismen i dag ikke utgjør samme press i Norge som i Tyrkia. Men jeg er sikker på dette: Hvis det ikke handles nå som problemet ikke synes å være presserende, vil det bli langt mer ubehagelig og vanskelig å skulle ”rydde opp” den dagen problemet har fått et langt større omfang. Det er vel akkurat her Snoen og min vei skilles. Som Machiavelli sier det i boken Fyrsten: politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp.
Kanskje vi vet mer om et tiår om hvorvidt Snoen eller jeg har rett i hvordan vi skulle forholdt oss konkret til den økende tildekking av jenter og kvinner i dag. Mitt håp er at Snoen har rett i en forsiktig linje. Men jeg frykter at jeg har rett; tildekkingen vil fortsette å bre om seg, på bekostning av jenter og kvinners menneskerettigheter, det sekulære demokratiet og et folkelig fellesskap.
I tvil om hijab og Islams sanne ansikt? Følg med på TheReligionofPeace.com
Artikkelen til Walid al-Kubaisi ga god oversikt og var veldig interessant. Mye jeg ikke visste. Er enig med deg i at hvis hijaben brukes som et symbol for ekstrem islamisme, så må den forbys.
I all verden. Takk for spennende lesning, Storhaug. Men Kubaisis kronikk var en aha-opplevelse av dimensjoner for eget vedkommende.
Har denne vært gjenstand for debatt? Skulle gjerne likt å lese “moderate muslimer” i Norges tilsvar til dette. Shit.
Ad: «Når Snoen sammenlikner hijaben med kors og davisstjerner, faller jeg av.»
Kanskje bedre å sammenligne med sigd & hammer eller svastika? Begge ideologiene hadde bl. a. også religiøse aspetker og behov for å kontrollere alle sider ved både samfunn og individ.
en veloverveid tekst. Jeg er tilbøyelig til å gi Storhaug rett.
Et forbud synes uforenlig med liberale prinsipper, men vi lever med mange slags forbud som det er minst like vanskelig å begrunne prinsipielt, f.eks. i narkopolitikken. Et forbud kan forsvares som en påkrevd støtte til kvinner i islamske miljøer. Vet vi altså hva som er best for dem i en sak som denne? Ja, hvorfor skulle vi ikke vite det? En student skrev om hijab i et essay dette semester: “Dette er press på piker og kvinner som bor i Norge og ingen vil motstå dette presset. Samfunnet kaller denne undertrykkelsen “kultur”". Dette er et poeng som må gjentas til det kjedsommelige sålenge ordet kultur like kjedsommelig som ukritisk repeteres i festtaler. Liberalitet er ikke primært respekt for kultur, derimot for individet, noe som selvsagt ikke avgjør spørsmålet om forbud.
Liten grunn til å tvile på at studenten vet hva hun snakker om.
En vanskelig sak, det er sikkert.