Det er umulig å diskutere overvåkningssamfunnet uten å henvise til George Orwells roman 1984 som kom ut i 1948. I hans samfunn er Store Bror, statsmakten, en totalitær makt som overvåker den enkelte døgnet rundt.

Men Orwells roman er totalt utdatert, for skrekkscenarioet han presenterte like før 50-tallets kommunistjakt satte inn var ren science fiction. I dag er det virkelighet. Vestlige stater har selvfølgelig ikke blitt totalitære overvåkingsregimer, men teknologien er der. Muligheten er til stede.

George Apenes, direktør i Datatilsynet, har sagt at den største utfordringen som truer oss er at Lille Bror ser oss. En myriade av små og store elektroniske spor som lagres i databaser, og som den enkelte har lite kontroll over. Vi vet at den private overvåkingen i Norge er ute av kontroll og at politiet de siste årene har fått flere fullmakter til å drive blant annet telefonavlytting.

Nå kommer et nytt direktiv, fra Europas hjerte, som sender oss enda et steg på veien mot overvåkingssamfunnet. I et nytt direktiv pålegger EU Norge å lagre telekommunikasjonsdata i fra 6 til 24 måneder. Bloggeren Vox Populi formulerer det godt:

“Tenk deg at det står en myndighetsperson ved postkassen din hver dag. Han registrerer all posten din. Hvem som er avsender, når den er sendt, hvor den kommer fra og hvor stort omfang den har. All informasjonen som nedtegnes legges i en database og lagres for et tidsrom av 6-24 måneder. Hadde du syntes det var ok? Du hadde sannsynligvis blitt fly forbanna og bedt vedkommende forsvinne til et vesentlig varmere strøk.

Men når myndighetsgnomene gjør det samme med e-posten din og i tillegg lagrer all informasjon om hvem du ringer til, hvor lenge samtalen varte, hvor mobiltelefonene din befant seg da du ringte og hvor mottakeren av samtalen befant seg. Og gjør det sammme med alle SMSene og MMSene dine.”

Datatilsynets direktør Georg Apenes, snart personvernets siste barriere i dette landet, skriver det slik:

“Samtlige personvernmyndigheter innenfor EØS-området har for lengst påpekt at lagringsdirektivet frontkolliderer med Den Europeiske Menneskerettighetserklæringens artikkel 8 om retten til en respektert privat sfære. Når det likevel blir innført i nasjonal lovgivning, skyldes det at politikerne mener at hensynet til lov og orden må gå foran hensynet til de – etter hvert åpenbart nokså gammelmodige – borgerlige frihetsidealer.”

Dette er de små skritts politikk mot et samfunn hvor privatlivet sakte men sikkert forvitrer. For hvert steg kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres. Ingen hevder at et slikt register med nødvendighet kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt til stede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. Som Georg Apenes skriver er det som å “konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

Et mindretall på borgerlig side har i mange år advart mot uthulingen av personvernet, men i Høyre har landsmøte etter landsmøte presset frem videre fullmakter, i Fremskrittspartiet råder batongfløyen og til og med i Venstre fikk Odd Einar Dørum partiet med på en mindre restriktiv holdning. Kanskje det er på tide å våkne nå.

 

På Stortinget har opposisjonen gått sammen om et forslag om å legge seg for minimumsrammen for implementering av direktivet, det vil si sletting av opplysningene etter 6 måneder som er minimumsrammen. Regjeringspartiene stemte mot. Det er oppsiktsvekkende, ikke minst fra Sosialistisk Venstreparti som i mange år har fremstått som en klar forsvarer av personvernet – ofte mot krefter i Høyre og Fremskrittspartiet.

I bunn og grunn er det bare en måte å stanse direktivet på: Nekte å ta det inn i norsk lovverk. Det vil samtidig sette EØS-avtalen i fare, og true andre vitale norske interesser. Spørsmålet er om ikke denne saken er av så avgjørende prinsipiell art at selv EU-tilhengere i opposisjonen må foreta en grundig sjeleransakelse.

Du kan skrive under på et opprop mot direktivet her.