McCain kan vinne i november 2008
Etter mellomvalget 7. november har John McCain styrket sine sjanser til å bli nominert som republikanernes neste presidentkandidat. Hos bookmakerne er McCain nesten like stor favoritt på republikanernes side som Hillary Clinton er det på demokratenes.
McCains stigende stjerne skyldes først og fremst hans rykte som en mann som ikke lar seg diktere av Bush-administrasjonen eller partiet, men som følger sin egen stemme og samarbeider over partigrensene. Nylig ble dette demonstrert da McCain tvang Bush-administrasjonen til å godta innskrenkninger i valget av forhørsmetoder i ”krigen mot terror” i samsvar med Geneve-konvensjonen. Tidligere har han presset Bush til å godta (i hvert fall i prinsippet) et totalforbud mot tortur.
McCain er også blant de fremste forkjemperne for en mer aktiv klimapolitikk, selv om heller ikke han går inn for forpliktende utslippsmål innenfor Kyoto-protokollen. Hans støtte til forskning på stamceller og kamp for reform av valgkampfinanseringen gjør ham populær blant liberalere. Han har også beholdt rester av den godviljen han opparbeidet, særlig i pressen og blant uavhengige velgere, i nominasjonskampen i 2000. Noen av George W. Bushs støttespillere spredte da stygge rykter om at han skulle ha et barn utenfor ekteskap med en svart dame.
Hans fremste aktivum er likevel krigserfaringene. John Kerry overspilte sitt kort som Vietnam-veteran i 2004. Kerrys heltedåder var ikke rare greiene. McCain, som kommer fra en fremtredende soldatfamilie, satt i vietnamesisk krigsfangenskap i mer enn fem år og ble grovt torturert. Siden hans far var øverstkommanderende for alle amerikanske styrker i Vietnam, fikk han tilbud om å bli satt fri. Han avslo, siden hans medfanger hadde knesatt et prinsipp om at alle skulle frigis eller ingen. Ingen kan beskylde ham for ikke å vite hva krig er. Vil et USA velge sin første kvinnelige president akkurat på det tidspunktet landet er i krig og alternativet er en virkelig krigshelt?
Enkelte mener at McCain på grunn av torturerfaringene har en ustabil psyke, selv om eksemplene på dette er få. Hans fremste svakhet er alderen. Dersom han blir valgt, vil han være 72 år når han tiltrer – eldre enn noen tidligere amerikansk president. Det gjenstår å se om han kan vende dette til sin fordel. Ronald Reagans popularitet er høy og stigende i USA, og han var nesten like gammel. Kanskje kan noen også få lov til å spekulere i at McCain bare skal sitte i en periode. Den andre perioden blir så allikevel mest rot og nederlag. Den erfaringen har både Nixon, Reagan, Clinton og Bush den yngre.
Alle målinger viser at McCain har uvanlig stor appell til amerikanske sentrumsvelgere. Men betyr det at han ikke er en skikkelig konservativ? I så fall vil problemet være å bli nominert av republikanske aktivister og primærvelgere. Enhver amerikansk presidentkandidat står midt oppi dette dilemmaet: Langt nok ut på siden til å bli nominert, men ikke så langt ut at man ikke kan gå mot sentrum etterpå for å vinne den store premien.
McCain er ingen skapliberaler. American Conservative Union gir ham 80 av 100 mulige poeng i sine rangeringer (Clinton får 12, Obama 8). McCain har lenge hatt et anstrengt forhold til den kristne høyresiden, ikke minst for den foraktfulle måten han av og til har omtalt dem på, men har det siste året gjort mye for å reparere dette. Det hjelper at han har et restriktivt abortsyn, og mener at såkalt intelligent design skal kunne undervises i skolen, ved siden av utviklingslæren.
Når han stemte mot flere av Bushs store skattelettelser, skyldtes det ikke at han er tilhenger av en stor stat, men at han som fiskalt konservativ setter balanserte budsjetter høyest. Derfor er han også en av Kongressens fremste motstandere av at representantene får øremerke store summer til sine favorittprosjekter. McCain stemte mot både kraftige økninger i riksveibevilgningene og den svært kostbare reformen som innebærer at det offentlige betaler mesteparten av regningen for reseptbelagte medisiner.
Når republikanerne nå gjør opp regnskap etter valgnederlaget, peker mange på at republikanerne har vært på villspor når de har brukt penger som fulle sjømenn. Det gir McCain gode kort på hånden blant denne mer liberalistiske fløyen. Det samme gjelder stamcelle-standpunktet hans og hans liberale syn på innvandringspolitikk, der han langt på vei står sammen med Ted Kennedy og presidenten. Her er imidlertid liberalistene i mindretall, og et flertall blant republikanerne i Representantenes Hus har blokkert denne liberaliseringen. Med et nytt flertall kan man kanskje komme til enighet, slik at denne saken kan ryddes unna før primærvalgene. Hans eget parti er uenig med ham, flertallet i folket enig med ham. McCain har gått imot at føderale myndigheter skal forby homofile ekteskap, men bare fordi han mener dette spørsmålet skal behandles lokalt. Med litt velvilje kan alle republikanere finne noe å være enig i her.
Irak kan skape problemer for McCain, selv om han var en av de første republikanerne som kraftig kritiserte Rumsfelds ledelse av krigen. McCain vil sende flere soldater for å få jobben gjort. Holder dagens stemning seg til 2008, kan han nok vinne nominasjonen med et slikt standpunkt, men vanskelig slå demokratene. Han har også, med noen unntak, vært svært lojal overfor Bush i de siste par årene. Det kan skade ham i selve presidentvalget dersom presidentens popularitet fortsetter å falle.
Hans fremste rival til nominasjonen, Rudy Giuliani, har minst like store problemer med republikanske primærvelgere, med sitt liberale syn på abort og homofile ekteskap og støtte til våpenkontroll. Giuliani har i tillegg et svært rotete privatliv. Mitt Romney satser på å bli høyresidens kandidat, men som mormoner er det få som tror han kan nå helt frem. Nylig avgåtte guvernør Mike Huckabee (fra Hope, Arkansas) er en dark horse, men republikanerne trenger først og fremst å styrke sin appell utenfor sørstatene. Republikanerne har en lang tradisjon med å nominere den som tidlig tar ledelsen. Selv en håpløs kandidat som Bob Dole var uslåelig. Ingen har denne høsten reist like mye rundt for å samle stemmer og penger for partifeller som John McCain. Den gjelden skal nedbetales i 2008.
Ettersom primærvalgene nærmer seg, vil det bli tydeligere at McCain faktisk er republikaner, og hans uortodokse sider vil bli tonet ned. I 2000 var han opprøreren. I 2008 er han favoritten. Den liberale pressen i USA, som har elsket hans opposisjon mot Bush og eget parti, kommer til å vende seg mot ham, og dens norske avleggere vil følge opp.
Dersom helsa holder, vil republikanerne trolig tilgi McCain hans avvik og nominere ham, rett og slett fordi han utgjør deres beste håp. Siden det demokratiske flertallet i Kongressen i mellomtiden trolig har rukket å gjøre seg passe upopulære, skal det mye til for å slå John McCain i november 2008.
Europeerne liker McCain. Delvis fordi han ikke er Bush, men like mye fordi han ikke snakker som Bush. Amerikansk utenrikspolitikk vil trolig ikke bli dramatisk endret med McCain som president (eller Clinton for den saks skyld), men tonen i forholdet vil bli langt bedre. McCain vil lytte, og han vil i motsetning til Bush ha europeernes respekt.
