Skriv ut utskriftsvennlig side

Utenrikspolitikken blir mer venstredreid. Hvor er den kvalifiserte borgerlige opposisjon?

Det er stadig klarere at utenriks- og sikkerhetspolitikken er det området hvor forskjellen på en borgerlig og en sosialistisk regjering er størst. Dette er nytt ettersom utenriksområdet tradisjonelt har vært et felt hvor man var enige om å være enige selv om man egentlig ikke var det. Kun partier som ikke skulle få ansvar for dette området, som SF og senere SV, kunne dissentere, noe de også gjorde. Men de ”statsbærende” partier Ap og H, med tilslutning av de andre holdt felles front utad. Spesielt gjaldt dette sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Ingen felles front

I dag er den felles ytre fiende Sovjet-Unionen borte og dermed rasjonalet for den felles front utad. Det er plutselig blitt store frihetsgrader i sikkerhetspolitikken. Men det motsatte gjelder også: Nettopp fordi et selvhevdende Russland ikke lenger er NATOs hovedadressat er NATO blitt viktigere for Norge. Vi må for eksempel kjempe for oppmerksomheten omkring våre anliggender i nord i en allianse som preges av koalisjoner av villige. Den kalde krigens sikkerhetspolitisering av utenrikspolitikken gjorde det enklere for små land. Etter den kalde krigen er utfordringene på mange måter større: Kampen mot terror er reell og NATO er engasjert i denne, både i ”Operation Active Endeavour” i Middelhavet og i Afghanistan. USA er stadig mer unilateral i sin utenrikspolitikk, men utfordres av nye stormakter som Kina og Russland. De multilaterale organisasjonene som ble til etter 1945 er svake hvis de ikke er i stormaktenes interesse: FN, NATO, EU og så videre. Det er ikke lenger klart hvilke regler som skal gjelde i internasjonal politikk. Internasjonale organisasjoner og folkeretten forsvinner selvsagt ikke, men vil svinne i betydning dersom stormaktene ikke tillegger dem vekt. Det er i denne brytningstiden vi lever og må orientere norsk utenrikspolitikk.

De rødgrønne: sterke politikere

Den rødgrønne regjeringen har sterke og dyktige utenrikspolitikere: Støre, Solheim, Barth-Eide som de viktigste – som alle kjenner internasjonal politikk og er meget profesjonelle. De har også den store fordelen det er å sitte i posisjon: deres ressurs- og informasjonstilgang er totalt sett helt dominant i forhold til en hjemlig opposisjon som stort sett mangler egne utenriksressurser i form av ekspertise og internasjonale nettverk. Nettopp fordi utenriksfeltet utspilles utenriks er nasjonale politikere ganske så handicappet i omgang med det. Det krever skolering og ekspertkunnskap.

Paradokset nå er at den rødgrønne regjeringens utenrikseksperter er på topp, som en ressursbase, mens det politiske innhold på mange måter er stadig mer kontroversielt. Med det mener jeg at det har skjedd en ideologisk dreining til venstre i utenriks- og sikkerhetspolitikken under denne regjeringen. Dette er ikke overraskende, men helt logisk. Saker som kan nevnes er: forslaget om boikott av Israel som var et SV-initiativ tidlig i perioden, regjeringens ensidige godkjennelse av Hamas som man etter hvert måtte trekke seg fra, reservasjonene mot å sende norske ISAF-styrker til sør i Afghanistan og debatten om hvor og hvordan spesialstyrkene kunne settes inn, den sterke vektleggingen av fredsprosesser, klima og utvikling til fortrengning for fokus på EU og NATO som blant annet Thorbjørn Jagland kritiserer, leflingen med Hugo Chavez’ regime og det radikale Sør-Amerika, svak kritikk av anti-demokratisk utvikling i Russland, osv.

Norge – ute av det gode selskap

Det er neppe noe galt i at en regjering med SV som partner fører en utenriks- og sikkerhetspolitikk som passer ideologisk med denne profilen. Den tid er som sagt fordi da man holdt felles kurs av geostrategiske grunner. Men det som følger av dette, også helt logisk, er at et borgerlig alternativ bør finnes nettopp på dette politikk-området. Det er helt klart at en annen politikk i NATO ville føres av en borgerlig regjering, også en annen politikk vis-a-vis USA. Et borgerlig alternativ vil være opptatt av at Norge skal være i den innerste krets i NATO slik man tradisjonelt har vært og at forholdet til Washington er det beste. I dag er vel Jens Stoltenberg den eneste europeiske statsminister som ikke har vært på besøk hos president Bush. ”Vi sier kun at det er vanskelig å finne et tidspunkt”, sier en amerikansk diplomat til meg, ”men alle vet hva det betyr”. Også andre tradisjonelle allierte murrer over reservasjonene i ISAF og den vaklende støtten som denne regjeringen gir til de krigførende aspekter ved operasjonen. ”Dere pleide å være i den innerste krets i NATO, men er nå et annet sted”, sa en britisk ambassadør jeg traff på en sikkerhetspolitisk konferanse nylig. Selv om man ikke kan bevise at Norges stilling er svekket i NATO med kvantifiserbare data, er det vel verd å merke seg hva utenlandske diplomater observerer. Amerikanerne sier ofte at det er fåfengt å fremføre slik kritikk offentlig i Norge fordi det er så mye anti-amerikanisme her at enhver kritikk drukner i slik respons.

Hvor er de borgerlige?

Det er altså liten tvil om at det finnes mye mer valg i utenriks- og sikkerhetspolitikken nå enn før, og at disse valgene har store konsekvenser. Dette betyr videre at det vil være til dels store forskjeller på en sosialistisk og en borgerlig regjering. En sosialistisk regjering vil selvsagt føre en sosialistisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens en borgerlig regjering vil føre en borgerlig sådan. Men hvor er bevisstheten om dette i borgerlig leir? Hva slags alternativ utenriks- og sikkerhetspolitikk vil en slik regjering føre? Jeg er klar over at det ikke finnes noe regjeringsalternativ, men det er påtagelig at det nesten ikke finnes utenrikspolitisk debatt og dyktige utenriks- og sikkerhetspolitikere i noen av de ikke-sosialistiske partiene. Dette er helt tydelig i Høyre, som alltid før har lagt stor vekt på dette politikkfeltet. I dag er det ingen utenrikspolitikere med tyngde i partiet, med unntak av tidligere statssekretær Vidar Helgesen. Formannen i Forsvarskomiteen, Jan Petersen, glimter til med gode utspill av og til, men ikke svært ofte. Partilederen kan ikke dette feltet – som forblir et felt for spesielt skolerte, fordi det er så komplisert, og det er så vidt jeg kan se, ingen andre Høyre-politikere som har utenriks- og sikkerhet som sitt spesiale. Dette er alvorlig for et seriøst og stort parti, spesielt i vår tid fordi det ikke lenger er gitte svar på fundamentale spørsmål. Ser vi på de andre partiene på borgerlig side, er bildet enda mye verre enn i Høyre: Fremskrittpartiets utenriks- og forsvarspolitikere er generelt sett naive og uskolerte. De forstår lite av kompleksiteten i det internasjonale systemet og tror at USA alltid har rett. I KrF og V finnes det stort sett ingen som kan kalles utenrikspolitikere. Det står med andre ord svært dårlig til i borgerlig leir på dette politikk-området som nå faktisk er blitt et av de aller viktigste for enhver regjering.

Derfor har den rødgrønne regjeringen et uhyre lett spill når den propaganderer for fredsprosesser og norske pådriverroller i ditt eller datt – det er jo ingen kvalifisert opposisjon. Hvis de borgerlige skal bevæpne seg, er det med kunnskap. Uten uavhengig ekspertise som kan for eksempel FN eller NATO, sikkerhetspolitikk eller EU, er det tomt prat når man kritiserer regjeringen med dens meget dyktige utenrikspolitikere. Civita, i tillegg til partiene selv, bør se det som en akutt og viktig oppgave å skolere en ny generasjon borgerlige utenriks- og sikkerhetspolitikere.

Det blir i det minste mindre kjedelig å bo i Norge dersom vi kan få til kvalifiserte debatter om verden utenfor.

• Janne Haaland Matlary er professor dr.philos. i statsvitenskap (internasjonal politikk) ved UiO og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har flere internasjonale verv, bl.a. styremedlem i IESE Business School (Barcelone), og medlem av en ‘groupe de sages’ for NATO.