Norge er tilbake på 34 plass i årets Økonomisk frihetsindeks, men bryter fortsatt ikke inn i rekken av land som er rangert som “mesteparten fri”.
Norge scorer høyt innenfor områdene som er relatert til næringsvirksomhet og eiendomsrett, men scorer lavt på områder relatert til arbeidskraft og omfanget på statlig innblanding.
Indeksen publiseres hvert år av avisen Wall Street Journal og tankesmia Heritage Foundation og er nå i sin 14. utgave. Den tar for seg 10 ulike indikasjoner på økonomisk frihet, inkludert skattebyrde, handelsbarrierer, korrupsjon, og kapitalinvestering.
Den mest iøyenfallende scoren er den lave friheten for arbeidskraft i Norge. Det overregulerte arbeidsmarkedet og de høye kostnadene for å ansette noen blir ofte fremstilt som en fordel i den norske debatten, men konsekvensene av det blir både usosiale og infleksible arbeidsmarkeder som de svakeste taper mest på. Norge er rangert sammen med land som Polen og Nepal når det gjelder økonomisk frihet for arbeidskraft, i den nedre halvdelen av kategorien “for det meste ufritt”.
Alle de andre landene i Nord-Europa er rangert i gruppen av land som der økonomien er “mesteparten fri”, mens Norge ligger i gruppen med land der økonomien er “moderat fri”. Bare en gang i løpet av de siste ti årene har Norge så vidt brutt inn i gruppen av land der økonomien var hovedsaklig fri, og det var i 2000 da Norge scoret høyere på skattefrihet og kapitalinvestering, men lavere på frihandel.
- Lene Johansen (www.lenejohansen.com) er bosatt i Washington DC. Hun jobber som journalist, og er Warren T. Brookes Journalism Fellow i tankesmien Competitive Enterprise Institute
Denne ratingen gir nok et noe galt bilde av Norge, nettopp paa grunn av vektingen av det ufri arbeidsmarkedet (sentraliserte loennsoppgjoer). Uansett er sentraliserte loennsoppgjoer som tar sikte paa aa moderere loenningene (og sikre hoeye investeringer og vekst) aa foretrekke framfor desentraliserte loennsoppgjoer med alt for sterke og lite samarbeidsvillige fagforeninger, slik man saa i England fram til Thatcher. Maalet med loennskoordineringen er jo tross alt (og ironisk nok) aa faa det samlede loennsnivaaet til aa naerme seg det det ville ha vaert i et fritt arbeidsmarked.
Ser vi bort fra loennspolitikken, scorer Norge ganske hoeyt paa mange andre viktige indiktatorer paa oekonomisk frihet – noe som i stor grad forklarer velstandsnivaaet og den hoeye produktiviteten vi har.
Gurius har et viktig poeng. Johansen tar dessuten feil når hun snakker om de høye kostnadene ved å ansette folk i Norge. Selv om kostnadene er høyere enn i USA og enkelte andre land, er de ikke-lønnsmessige kostnadene og lavere enn de er på kontinentet og i Japan, og reguleringene i forhold til å ansette og å sparke folk mindre strenge. Også The Economist anerkjenner det norske arbeidsmarkedet nettopp som fleksibelt, fordi det er relativt (i en europeisk kontekst) enkelt å sparke folk, legge ned bedrifter osv. Dette er kjent som flexicurity.
Denne type amerikanske rankinger som viser så liten innsikt i europeiske forhold, har like liten verdi som negative og kunnskapsløse europeiske generaliseringer om USA. Johansen burde imidlertid vite bedre.
World Bank Ease of Doing Business 2008: Employing workers:
Rank 10. Denmark
Rank 94. Norway