Dagbladet trykte søndag 27. januar en artikkel av finansmogul George Soros. Argumentasjonen her er en gjentagelse av det Soros sa på World Economic Forum som nylig ble avholdt i Davos. Soros’ artikkel er både uklar og selvmotsigende.
|
Artikkelen inneholder en viktig korrekt innsikt, og en grunnleggende gal antagelse. Innsikten er at dagens økonomiske problemer – boligboblen i USA med sin påfølgende “subprime-krise” og uroen vi nå ser i internasjonale finansmarkeder – er forårsaket av kredittekspansjon, slik Soros sier i innedningen til artikkelen. Han påpeker videre – også korrekt – at “prosesser med sterkt svingende konjunkturer er vanligvis knyttet til kreditter”.
Den gale antagelsen er at dette er et markedsfenomen. Soros forkynner i velkjent keynesiansk stil at finansmarkedet er grunnleggende ustabilt og ute av stand til å bevege seg mot likevekt ved egen hjelp. Som han skriver: “Overlates markeder til seg selv, rammes de av ytterligheter som eufori og fortvilelse.” Kredittekspansjonens årsaker En hver kredittekspansjon starter hos myndighetene gjennom rentepolitikken. Når renta settes under likevektsnivået i kredittmarkedet, finner det sted en monetær ekspansjon i to ledd. Først tilfører sentralbanken ny kreditt til de private bankene. Så øker de private bankene kredittmengden i henhold til det økonomer kaller pengemultiplikatoren. Denne bestemmes av de reservekrav myndighetene setter for bankene. Hvis for eksempel reservekravet er 10 prosent vil den opprinnelige økningen av pengemengden i sentralbanken føre til en ekspansjon som er 10 ganger så stor. (Og hvis reservekravet er 100 prosent vil multiplikatoren bli 1, fordi den er 1 delt på reservekravet.) Med andre ord, hvis sentralbanken øker pengemengden med 100 millioner dollar, vil den totale økningen bli 1 milliard dollar gjennom ytterligere kredittekspansjon i de private bankene. Slik tilførsel av kreditt til markedet er et av hovedinstrumentene i dagens pengepolitikk gjennom såkalte markedsoperasjoner der Federal Reserve setter et midlertidig rentemål – Federal Funds target rate (den amerikanske interbankrenta) – og tilfører likviditet (eller trekker ut likviditet) til det nye målet er nådd. Superspekulanten George Soros er kjent som finanshaien og valutaspekulanten som egenhendig forårsaket den britiske valutakrisen med påfølgende devaluering og frisetting av pundet i 1992. Han har senere vært involvert i andre spekulative aktiviteter i stor skala. Etter finanskrisen i Asia i 1997, kalte ublide thailendere ham for en “økonomisk krigsforbryter”. Soros’ egen erfaring med valutamarkedet i 1992 burde fått ham til å innse at kombinasjonen av statlige kontroller og frigitt kapital skaper en svært ustabil økonomisk cocktail. Den gang var det sammenfallet av priskontroll på valuta (fastkursregime) og frie internasjonale kapitalstrømmer som gjorde det mulig for spekulanter som han selv å utnytte seg av situasjonen. I dag er det kombinasjonen av prisregulering på kreditt (manipulering av renta) og frie utlån (innen rammen av reservekravene) som gjør det mulig for bankene å låne ut penger til boligkjøpere uten kredittverdighet (subprime-lån) og som tilfører finansmarkedet store mengder med kreditt. Resultatet er, ikke overraskende, boom i eiendom og aksjer – såkalt “asset price inflation”. Wicksells innsikt Forholdet mellom rente og kredittekspansjon med påfølgende boom, var en innsikt som ble utviklet av den svenske økonomen Knut Wicksell på slutten av 1800-tallet og videreutviklet av den østerrikske økonomen Ludwig von Mises på begynnelsen av 1900-tallet. Mises og hans protegé Friedrich Hayek var blant de ytterst få økonomer som advarte mot konsekvensene av den amerikanske kredittekspansjonen på 20-tallet og som forutså krakket i 1929. Situasjonen på 20-tallet minner om den vi er inne i nå. Det amerikanske prisnivået på 20-tallet var stabilt, fordi kraftig produktivitetsvekst – som trekker prisene ned – nøytraliserte kredittekspansjonens virkning på konsumprisene. I stedet fant de nye pengene vei inn i aksje- og eiendomsmarkedet. 2000-tallet har tilsvarende vært preget av betydelig pengemengdevekst og produktivitetsvekst – både i form av importert produktivitetsvekst (Kina-effekten) og produktivitetsvekst i landets bedrifter. Man kan derfor spørre seg om prisnivået på forbruksvarer (KPI) er en egnet indikator på økonomisk stabilitet. Det var her Wicksell tok feil. Han mente at målet for pengepolitikken var stabile priser, men som Mises har vist kan det oppstå alvorlige økonomiske forstyrrelser selv om prisene i forbruksvaremarkedet er stabile.
Myndighetenes ansvar Ansvaret for ustabilitet og krise ligger altså uforbeholdent hos myndighetene, ikke i markedet slik Soros synes å mene. Markedsaktørene gjør bare det man kan forvente av dem, nemlig å svare på incentiver og de feilaktige prissignaler myndighetene gir. Løsningen på problemene ligger dermed også hos myndighetene, nemlig å avvikle den skadelige pengepolitikken som har vært ført i USA de siste tiårene. Det er på tide for amerikanske politikere og velgere å ta et oppgjør med Greenspan-eraen – og den mytiske auraen som har spunnet rundt ham – og fundere pengepolitikken på en mer stabil grunn. Dette vil innebære en slutt på unødvendig manipulering av renta under det nivået som sikrer likevekt i kredittmarkedet og finansmarkedet, slik vi har sett med “the Fed’s” aggressive lavrentepolitikk i 2002 og 2003, som har forårsaket dagens subprime-krise. Og nettopp her trekker Soros delvis riktig konklusjon og erkjenner myndighetenes rolle når han skriver at “kredittekspansjonen må nå følges av en periode med innstramming”. Angrende synder? Det kan synes merkelig at en person som har skodd seg så mye på de siste tiårs markedsliberalisering – og spesielt frigivelsen av internasjonale kapitalmarkeder – i sine senere år har gått så kraftig til angrep på markedet. Soros er som kjent opphavsmannen til det polemiske begrepet “markedsfundamentalisme” og en velkjent kritiker av Reagan og Bush. Kanskje han føler behov for å gjøre opp for tidligere synder. Uansett, så tåkete tenkning som vi ser i ovennevnte artikkel bidrar lite til økt forståelse av dagens økonomiske utfordringer. Soros er tydeligvis ute av stand til å skille klart mellom stat og marked, pengepolitiske reguleringer og folks svar på incentiver. Dermed fremstår utsagnene hans som dypt selvmotsigende. Hvis årsaken til den økonomiske krisa er kredittekspansjon, slik han selv sier, ligger ansvaret pr definisjon hos myndighetene som både setter renta, tilfører bankene kreditt og setter reservekravene. At bankene, giret opp av ny kreditt, fører en aggressiv utlånspolitikk til kunder som normalt sett ikke ville ha fått lån, er nettopp det man kan forvente av markedsaktørene ved kredittekspansjon. Det er spesielt merkverdig å betegne myndighetenes rentemanipulering og likviditetstilførsel som “markedsfundamentalisme” og tilskrive dette til Reagans “myte” om “markedets magi”, slik han gjør i artikkelen. En mer treffende diagnose av pengepolitikken i USA vil være “feilslått styringsoptimisme”.
|
- Marius Gustavson er masterstudent i historie ved UiO
Meget klarsynt og svært velskrevet! Paradoksalt roper man på mer statlig styring når det i realiteten er planøkonomisk monetært vanstyre som er årsaken til disse problemene.
Les Manias, Panics and Crashes av Kindleberger og du vil se at kredittekspansasjon ikke krever statlig deltagelse!
Faktisk skyldes mye av ekspansajonen av kreditt i vår nåværende boble ufornuft fra finansnæringens side, som selvfølgelig kom i tillegg til rentenedsettelsene.
Kanskje kan man argumentere for at det lave rentenivået og prisstigningen som fulgte var med på å gi banknæringen feile incitamenter, men kan ikke dermed frita dem for selvstendig ansvar.
Det er interessant at du nevner Kindleberger. Han er nettopp en representant for det keynesianske synet på finansmarkedet og boom-bust-syklusen. Jeg har faktisk lest Kindleberger og er uenig i det han skriver. Kredittekspansjonen i USA på 20-tallet var forårsaket av at The New York Fed under ledelse av Benjamin Strong bevisst førte en lavrentepolitikk og ekspansive markedsoperasjoner (tilførsel av kreditt gjennom kjøp av statspapirer) for å hjelpe Storbritannia tilbake til gullet med pari kurs ($ 4,86). Denne politikken ble forsøkt lagt om i kontraktiv retning i 1928, noe som markerte starten på den internasjonale nedgangskonjunkturen fordi kapitalstrømmen ut av USA snudde. Dette er ganske basic økonomisk historie.
Depresjonen som fulgte ble gjort verre ved en rekke blundere i penge- og finanspolitikken for ikke å snakke om handelspolitikken (Smoot-Hawley-tolltariffen i 1930).