Russernes fremmedfrykt har dype røtter og fikk ny næring da Sovjetsamveldets fall førte til at NATO ekspanderte helt til Russlands egne grenser.
Det har blitt stadig vanligere å referere til at nasjonalismen igjen er på fremmarsj i Russland. Landet har på ny stormaktsambisjoner og viser militære muskler også i de norske nærområdene.
Innad i Russland kommer latent fremmedfrykt til overflaten gjennom stadig flere brutale angrep på utlendinger og ikke-russiske minoriteter. Antisemittismen er utbredt. I ulike deler av den russiske økonomien innføres begrensninger på utenlandsk deltakelse, nå sist i en lovendring som fratar utlendinger retten til å inneha russiske fiskekvoter. Som lederen for det føderale russiske fiskeribyrået uttrykte det i et avisintervju sist sommer: ”Vi skal brenne utlendingene ut uten nåde, med glødende jern.” Hva er det som gjør slik retorikk mulig? Hva sier utsagnet om russernes forhold til naboer og andre utlendinger?
La oss først ta et lite skritt tilbake, for å se noe lenger bakover i historien. Tidlig på 1990-tallet var den kalde krigen over, jernteppet borte og russerne i full gang med å lære seg Vestens politiske styringsprinsipper: demokrati og markedsøkonomi. Landets viktigste maktposisjoner var besatt av folk med sympati for forpliktende internasjonalt samarbeid og nedbygging av grenser. I nord stilte utenriksminister Andrej Kozyrev seg bak etableringen av Den euro-arktiske Barentsregionen i 1993.
To år senere satt jeg på et kjøkken i Murmansk og hørte en russisk kollega frese mot den samme Kozyrev på tv-skjermen: ”Forræder…” Reportasjen dreide seg om utviklingen i det tidligere Jugoslavia, og min kollega mente at den russiske utenriksministeren hadde forrådt sine serbiske brødre. ”Men noe annet kunne man vel ikke forvente av den jøden,” la han til. ”Er Kozyrev jøde?” spurte jeg. ”Det visste jeg ikke. Navnet høres ikke jødisk ut.” ”Slikt vet bare vi russere,” svarte kollegaen min. ”En ekte russer ville ikke gitt etter for Vesten på den måten. Dessuten er han for tynn til å være russer.” (Dette minner meg om en russisk propagandaartikkel jeg leste noen år senere, som sa at det aller verste er de tykke jødene: ”De ser ut som oss – godslige og trivelige – så man kan ikke gjenkjenne dem i mengden.”)
Nettopp hendelsene på Balkan fikk stor betydning for russere flests oppfatning av Vesten utover 1990-tallet. Etter oppløsningen av Sovjetunionen hadde mange blitt sittende tilbake nærmest lamslåtte og forvirrede: Kanskje var kapitalismen likevel kommunismen overlegen? Kanskje var rett galt og verden snudd på hodet? Var det likevel slik at Vesten var oppriktig interessert i at det skulle gå russerne godt? I siste halvdel av 1990-årene begynte imidlertid brikkene å falle tilbake i sitt gamle mønster. Vesten viste sitt sanne ansikt ved å la NATO sluke det ene tidligere Warszawapakt-medlemmet etter det andre. Selve beviset på alliansens onde hensikter kom da den invaderte Serbia våren 1999. ”Var det ikke det vi visste?” sa mange russere. ”Vesten har aldri ønsket Russland vel, men tvert imot fortsatt den kalde krigen med mer subtile midler, under slagord som partnerskap og demokratibygging.” ”Den kalde freden” ble en utbredt russisk betegnelse på den nye tid.
I nordområdene endret stemningen seg rundt årtusenskiftet. Fra norsk side var det vel knapt noen som la merke til et leserinnlegg i Poljarnaja Pravda fra leder av komiteen for patriotisk oppdragelse i Murmansk fylkesduma våren 1999: ”Etter noen år med liberal reform […] er igjen patriotismen på fremmarsj. I stadig større grad fylles rekkene av patrioter opp av folk som bare for kort tid siden ignorerte nasjonale interesser og isteden forsøkte å overbevise oss om forrangen av diverse abstrakte allmennmenneskelige verdier (min utheving).” Eller lettere parafrasert en erkjennelse jeg har hørt fra mange russere: ”I tiden rundt Sovjetunionens sammenbrudd mistet vi troen på oss selv og gjorde knefall for vestlige verdier. Nå er vi blitt mer edruelige og innser at Russland og Vesten i stor grad har mostridende interesser.” En viss orden var gjenopprettet. Svart var igjen svart, og hvitt var hvitt.
Høsten 1999 tok en lang periode med god samarbeidsånd slutt i den norsk-russiske fiskeriforvaltningen i Barentshavet. Det internasjonale havforskningsrådet anbefalte drastiske kutt i torskekvotene, og russerne anklaget Norge og landets vestlige allierte for å stå bak i et forsøk på å knuse russisk fiskerinæring. Tankegangen var at et velstående Norge kunne tåle kvotekutt og til og med kompensere med oppdrettsfisk. Russland lå på sin side med brukket rygg, og en allerede utarmet fiskerinæring ville lide en rask død dersom reduksjonen ble gjennomført. En tidligere russisk delegasjonsleder i den norsk-russiske fiskerikommisjonen uttalte til russisk presse at det var en lang tids utvikling som nå kulminerte: ”Den norske part utnyttet kaoset som oppsto etter Sovjetunionens oppløsning til å få igjennom en rekke forslag som først og fremst tjener norske interesser.” Da Norge to år senere for første gang arresterte et russisk fiskefartøy i fiskevernsonen rundt Svalbard, forklarte guvernøren i Murmansk det på denne måten: ”Slik er det alltid: Når en stat midlertidig svekkes, vil nabostatene forsøke å dra fordel av det.” Og da Norge rundt samme tid innførte en ny miljølov på Svalbard som ville kunne legge begrensninger på russisk næringsaktivitet på øygruppen, så man det som en bekreftelse på at nordmennene mer enn noe annet ønsket å kaste russerne ut fra både Svalbard og Barentshavet.
Den norske påpekningen av behovet for bærekraftig utvikling og bekjempelse av miljøkriminalitet lot man seg ikke overbevise av. Som andre fyndord fra etter den kalde krigen var det vel bare et dekke for vestlige økonomiske og militære interesser. I bunn og grunn så man det som en naturlig ting, i tråd med den utbredte russiske nullsum-tilnærmingen til internasjonal politikk: Den enes vinning vil med nødvendighet være den andres tap. Om man ikke kan vinne noe selv, vil motstanderens tap alltid være i egen interesse. Og i godt selskap tillater man seg å kalle en spade for en spade. Ifølge en anekdote skal en norsk fiskeriminister omtrent på denne tiden ha fått følgende tillitserklæring fra sin russiske motpart: ”Du gjør hva du kan for å ødelegge russisk fiskerinæring. Og det respekterer jeg deg for.”
De russiske reaksjonene på norske miljø- og fiskeritiltak rundt årtusenskiftet ble av mange norske aktører først tolket som noe i nærheten av anomalier. Hadde de hørt feil? Ja, hvordan skal man egentlig forstå denne tilsynelatende paranoiaen? Da jeg for noen år siden tok opp det samme spørsmålet på et norsk-russisk seminar om russisk identitet, bemerket en kjent russisk etnolog: ”Du må huske på dét, at i tradisjonell russisk folklore er utlendingen og djevelen én og samme person.”
Beveger vi oss til det politiske plan, kan vi i alle fall (for å holde djevelen utenfor inntil videre) slå fast at en hovedkonfliktlinje i russisk politisk filosofi gjennom flere hundre år har vært mellom de vestvendte, som mener at Russland er et tilbakeliggende land som må ta lærdom av Vest-Europa, og de slavofile, som inspirert av ortodoks kristendom hevder at Russland har en åndelig misjon i verden og må finne sin egen politiske vei. Kommunismen var en vestlig idé, og de første årene etter den russiske revolusjonen i 1917 var preget av internasjonalistisk tankegods og kulturell åpenhet mot utlandet. Under Stalin ble drømmen om verdensrevolusjonen erstattet av parolen om kommunisme i ett land. Tradisjonell russisk nasjonalisme ble kledd i rødt og paranoiaen tok overhånd. Etter utrenskninger og verdenskrig ble grepet strammet ytterligere. På slutten av 1940-tallet ble det f.eks. innført forbud mot å gjengi sammendrag av russiske forskningsartikler på engelsk, i tråd med den nye devisen om at det ikke finnes én vitenskap, men to konkurrerende: den kommunistiske og den borgerlige (eller russiske og vestlige, om man vil.) Vesten skulle i alle fall ikke få noe gratis.
Da sovjetepoken gikk mot slutten, var det igjen vestvendte ideer som dominerte. President Mikhail Gorbatsjov legemliggjorde tilnærmingen med sin rasjonelle politikkoppfatning og vektlegging av internasjonalt samarbeid (og – kan man legge til – sin nøkterne fremtoning). Tidlig på 1990-tallet vendte den slavofile forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn tilbake fra eksil og prekte en mer organisk tilnærming til politikk enn Vestens flerpartisystem og representative valg, uten at han ble den helt store oppmerksomheten til del. Isteden ble det alliansen mellom gammelkommunister og nynasjonalister som vant folkeopinionen. Skepsisen til vestlig innflytelse var den samme her.
Folk flest hadde opplevd at demokrati og markedsøkonomi førte til politisk kaos og økonomisk urettferdighet. Skepsisen mot det tidlige 1990-tallets vestvendte politikere var nok ofte styrt mer av hverdagens strabaser enn av ideologisk refleksjon. Forholdet mellom Russland og Vesten ble likevel innvevd i folkelige fremstillinger av hvorfor det ble som det ble i den postsovjetiske russiske økonomien. Som så ofte før ble jøden skyteskive og representant for mye av det som var ikke-russisk og ondt. På et noe prosaisk plan ser vi det i hvordan ulike grupper nyrike russere fremstilles i folkelig kultur og offentligheten for øvrig. På russisk brukes begrepet ”nye russere” om dem som plutselig ble rike i kjølvannet av de økonomiske reformene tidlig på 1990-tallet. I vitser og parodier presenteres de som prangende og ikke alltid like oppvakte. Begrepet oligark forbeholdes de virkelig store, som stort sett finnes i tilknytning til Russlands enorme olje-, gass- og metallkompleks. Nesten alle oligarkene er av jødisk avstamning, og fremstillingen av dem i russisk offentlighet går derfor lett inn i en antisemittisk diskurs. Der den ”vanlige” nye russer er tykk, godslig og ikke altfor forutseende – han var på rett sted til rett tid – er oligarken mager, slu og beregnende. Mikhail Khodorkovskij bak lås og slå – den jevne russer lar seg ikke opprøre.
Vladimir Putins presidentperiode har vært en parademarsj for russisk selvfølelse. Etter tidenes ydmykelser under Gorbatsjov og Jeltsin forbindes Putin med ro og orden, økonomisk fremgang og selvtillit på den internasjonale arena. Putins ideologi er da også fundert mer på orden og stolthet enn på direkte brodd mot ”den andre”. Om utlendingen ikke lenger tegnes med horn i pannen, finner man likevel ofte en underliggende antakelse om at amerikanerne, jødene og deres allierte står parate til å ta for seg av Russlands frodige naturressurser og infisere de godtroende russerne ideologisk. F.eks. er det en utbredt oppfatning i Russland at internasjonale miljøvernorganisasjoner egentlig er ideologiske redskap for vestlige etterretningstjenester. I 2000 kom FSB i Murmansk med en offentlig advarsel til befolkningen om ikke å tro på vestlige miljøvernorganisasjoners gode hensikter. (Underforstått: Det er djevelen som taler.) Våren 2006 innførte Putin nye regler som skulle gjøre det vanskeligere for frivillige organisasjoner å motta støtte fra utlandet. Begrunnelsen var utilslørt: Dette var nødvendig for å redusere faren for at naive elementer i det russiske samfunnet skulle la seg forlede av vestlig ideologi som var innrettet mot å skade Russlands interesser. Et par år tidligere intervjuet jeg en representant for Moskva-kontoret til WWF. Vi hadde snakket om hvordan kontoret ble finansiert, og rett nok kom store deler av pengene fra utlandet. ”Hender det…?” spør jeg. Hun avbryter meg: ”Alltid!” ”…at dere blir anklaget…?” ”Alltid!” … for å tjene utenlandske interesser?” ”Alltid. Alltid. Alltid.”
Bildet er likevel ikke entydig. Den vestvendte innflytelsen er fortsatt til stede, en form for respekt for det vestlige likeså. Europa er den uavvendelige ”andre” som russisk identitet defineres mot i et innfløkt og iblant uforutsigbart elsk-hat-forhold. Men kommer man fra Vesten med en utilslørt læremesterholdning eller altruistisme too good to be true, er faren til stede for at det er djevelen russerne ser.
Artikkelen er tidligere publisert i Minerva nr. 4/2007.
- Forfatteren er forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt og professor II i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Blant hans seneste bøker er Moderne russisk politikk (Fagbokforlaget, 2006) og Den nye nordområdepolitikken (Fagbokforlaget, 2007).
Fremdeles aktuelt og lesverdig! Dog litt terminologisk pirk: Hvorfor benytter forfatteren den forblommede og overmåte positivt ladede gammel-motdagistiske benevnelsen “Sovjetsamveldet”, når han vet at Sovjetunionen aldri var noe “samvelde” – hverken formelt eller reelt – men rett og slett en union (”Sojuz Sovjetskikh Sotsialistitsjekikh Respublik”)?