Jeg får ikke mye ut av et besøk på Guggenheim. Men jeg er svært fornøyd med Jackson Pollock-slipset. Selv de som ikke tilhører den intellektuelle eliten, og som røper seg ved ikke å gjenkjenne Pollock, feller spontant rosende smaksdommer når de ser det.
Når jeg er i New York oppfører jeg meg som andre turister, f. eks. ved å besøke Frank Lloyd Wrights Guggenheimbygning på den Øvre Østkant. Sammen med mine medturister, inklusive den sedvanlige flokk av japanere, men nå supplert av voksende flokker av nyrike kinesere, og selvfølgelig jevne Midtvesten-amerikanere, blir vi bombekontrollert før vi endelig slippes løs i bunnen av den storslagne rotunden, for så å drive oppover langs det spiralaktige galleriet med innganger til de forskjellige studioene i etasjene. Jo høyere opp vi kommer, jo mer svimle blir vi, både bokstavelig, når vi ser ned i inngangspartiet, og symbolsk etter å ha sett på det utstilte tilbudet av kunst. Men som turister oppfører vi oss pent, respekterer fotoforbudet og snakker lavt. Vi er gode postmodernister: Vi spør ikke en gang ”But is it art?”, men holder gode miner til skuldertrekningene.
Warhol-kopi
Da jeg var der sist høst var det Richard Prince’s kunst som dominerte: Han er en Warhol-kopi som kopierer reklamefoto (f.eks. Marlborough-cowboyen) og blåser opp gamle vitser fra The New Yorker på store lerreter: ”The doctor to the patient: ”I have bad news and good news. The bad news is that you are terminally ill and will die within a year. The good news is that I am having an affaire with my secretary.”) Dessuten stiller han ut gamle bilkarosserideler. Han gjør det godt. Bildene/objektene selger for tosifrede dollarmillionbeløp. Etter å ha sett hele utstillingen, tar vi heisen ned, besøker museumsbutikken, hvor jeg kjøper et Jackson Pollock-slips, og går videre ut i byen.
Dette har jeg gjort mange ganger, i mange forskjellige byer, uten å ha reflektert over hva det er som foregår. Hvorfor skal turister reflekter så mye? Likevel, nå er det jobben min som filosofisk estetiker å drive med slik refleksjon, og av og til blander man jobb og ferie: Nok en gang slo det meg: Hva er det egentlig det hele lignet på? For ikke lenge siden hadde jeg gått rundt inne i en gotisk katedral litt lenger nede på 5th Avenue, sammen med japanere og kinesere og Midtvesten-amerikanere, og da hadde vi oppført oss på nøyaktig samme måte: Latt oss imponere av den arkitektoniske innpakningen, (hadde ikke en gang brydd oss om at katedralen bare var en kopi), og heller ikke spurt ”But is God here?” og ellers holdt gode miner til skuldertrekningene.
Katedraler
Så de store kunstgalleriene er naturligvis katedraler, og kunstinstitusjonen er en kirke med presteskap. Og akkurat som i både kristendom og islam finnes der et billedforbud: Gud kan ikke avbildes verken i kirker eller moskeer. Og i kunstgallerier kan det som kalles ”kunst” ikke avbildes. Det forblir usynlig og til og med ikke-eksisterende for oss som ikke tilhører menigheten. Vi forstår at det ikke er fotografiet av Marlborough-mannen som er kunst, men noe annet som vi ikke ser. Riktignok er det like usynlig for medlemmene av menigheten, men de har i det minste Troen, takket være en velutviklet og overbevisende teologi/kunstteori.
Vel, jeg er naturligvis ikke den første som oppdager denne sammenhengen. Men som filosof skal jeg gjøre det samme som Richard Prince: Jeg kopierer oppdagelsen, og gjennom dette oppstår nye innsikter som bare noen få vil forstå:
Kirken har sin historie, og det samme har kunstinstitusjonen: Opprinnelig fantes det ikke kunst i vår moderne forstand, slik det heller ikke fantes religion i vår forstand. Våre første forfedre var naturreligiøse, og ettersom alt da ble religion, ble intet religion. Det samme gjaldt kunstlignende fenomener: Avbildninger og dekorasjoner fantes overalt, sammenvevet med andre institusjoner. Disse gav mennesker to typer glede: Avbildningene var datidens fotografier: De gjorde det mulig, på en bedre måte enn i hukommelsen, å fastholde og fryse inntrykk som ellers var i en stadig fluks. Dermed kunne man se hva man så eller forestilte: Et utmerket hjelpemiddel. Og dekorasjonene gjorde synsinntrykkene rike og interessante. Alt dette gav store gleder, men de greske filosofene kom mye lenger erkjennelsesmessig ved å bruke begreper.
Men da filosofien ble skjøvet til side av kristendommen gjennom middelalderen, ble avbildninger gitt en betydningsfullhet ut over alle proporsjoner. Ordets religion (Kristendommen) ble formidlet til analfabeter gjennom avbildninger av Guds sønn og hans disipler og fortellinger. Uten teologien var avbildningene ikke mye verdt. I renessansen forbedres riktignok evnen til å avbilde det man ser, og ikke bare det man forestiller seg, men fortsatt er bildene avhengige av store pakker mytologi (”Leda og svanen”), eller propaganda (”Solkongen.”)
Fra romantikken av blir kunsten en forsøksvis autonom institusjon, men det blir også filosofi og vitenskap. Avbildningene kan framtre som seg selv, på egne ben eller øyne, men utkonkurreres som erkjennelsesmiddel. Det viser seg raskt at det ikke er så meget et bilde alene kan si. Munchs ”skrik” avbilder ren angst, men det er også alt. Psykologer, filosofer og farmakologer vet mer. Cezannes komposisjoner beriker dekorativt vårt syn, men handler ikke om gud og meningen med livet og Maxwells ligninger. van Goghs bilde av bondesko fører oss ikke tilbake til fortiden, uansett hva Heidegger sier.
Ved begynnelsen av forrige århundre oppgies derfor kunstens avbildningsprosjekt, men dens selvbilde om betydningsfullhet vedvarer: Det lages i stedet nonfigurative bilder som er dekorative nok, men som også kobles til kunstens egenproduserte mytologi. Kandinski’s figurer er kryptiske symbolske henvisninger til en annen verden. Ikke minst stiller Duchamps ut et urinal som egentlig bare er et bilde av seg selv, men som da samtidig handler om noe annet enn seg selv, noe det er blitt produsert berg av tekster om. Når Andy Warhol stiller ut kopier av vaskepulveresker, har kunsten, ifølge Arthur Danto, endelig blitt fullbyrdet, (At Pontus Hultén fikk laget kopier av disse kopiene og stilte dem ut i Moderna Muséet bidro ikke til mer fullbyrdelse.)
Og dermed er jeg tilbake der jeg begynte: Vandrende rundt i en kunstkatedral hvor kunsten er usynlig, akkurat slik Allah eller Gud er usynlig inne i moskeer og kirkebygninger. Etter mitt syn har denne usynlige Gud (Allah tar jeg ikke sjansen på å si noe om) ikke fått til særlig mye opp gjennom århundrene. Heller ikke tror jeg det er mye å hente fra den usynlig kunsten i Guggenheim. Men jeg er svært fornøyd med Jackson Pollock-slipset. Selv de som ikke tilhører den intellektuelle eliten, og som røper seg ved ikke å gjenkjenne Pollock, feller spontant rosende smaksdommer når de ser det. Kanskje det egentlig var slipsdesigner han var? Ifølge kunstteologien skal dryppemerkene referere til hans usynlige indre kreative ego. Men på mitt slips er de blitt til svært synlige dekorasjoner som beriker mitt og andres synsfelt. Jeg har også en venn som lager synlige kunst. Den henger ikke i katedraler, men den hjelper meg til å se hva man så eller forestilte. Det er ikke så verst. Visdom må jeg vel likevel ettersøke andre steder? Slik det er utenfor kirken jeg må søke trøst?
- Arild Pedersen er filosof ved UiO, med spesiell interesse for filosofisk estetikk.
“Selv de som ikke tilhører den intellektuelle eliten, og som røper seg ved ikke å gjenkjenne Pollock, feller spontant rosende smaksdommer når de ser det. Kanskje det egentlig var slipsdesigner han var?”
Eller kanskje han var optatt med å være seg selv, “Der Ding an Sich”, og at maleriene hans er nettop utrykk av hans individ? På samme måte som en barnetegning ikke nødvendigvis må si noe konkret, men bare kommer ut av en indre trang til å skape? Pollock var forøvrig en CIA sponset kriger mot kommunismen…
Det er vel mulig at det er en forutsetning for å kunne gi rosende omtale av kunstkopi på slips, enten det er Pollock, Warhol eller Bugs Bunny, at man ikke er en del av den “intellektuelle eliten”?