Astrup Fearnley Museets direktør Gunnar B. Kvaran forteller Minerva om problemet med ”sosialdemokratisk kapitalisme”, hvordan man overlever som et privat museum, og det offentlige kunst-Norges manglende forståelse av kunstens globalisering.
- Vårt mål er å samle på internasjonal samtidskunst. Spesielt amerikansk. Det gjør at vi i motsetning til Nasjonalmuseet og andre offentlige aktører, pr. definisjon har et globalt perspektiv.
 |
| Fra utstillingen “Lights on”. |
- Vi kan si at norske kunstnere befinner seg i vestlig kontekst, nærmere bestemt innenfor hva jeg vil kalle den anglo-saxiske sfære. Et eksempel er påvirkningen fra britiske og amerikanske kunstnere. Se den rollen engelsk har inntatt i norsk samtidskunst, og hvordan norske kunstnere forholder seg til anglo-saxiske problemstillinger.
Samtidig peker han på at norsk kunst har trekk som gjør at den ikke blir anglo-saxisk.
- Norge har selvsagt noen særpreg. Vi har et felles språk og noen kulturelle normer som påvirker kunstnere. Jeg vil bruke et bilde om at det kommer en utståling fra Norge, som fra alle land. Denne utstråling gjelder mange felt. I Frankrike - der jeg er utdannet – tenker man for eksempel, blant dem på venstresiden, på norsk sosialdemokrati som et modellsystem. Innenfor kultur gir Munch, Ibsen og i dag Jon Fosse en norsk utstråling, og påvirker nok norske kunstnere.
Det er i dette skjæringspunktet Kvaran mener at Astrup Fearnley Museet befinner seg og virkelig kan gjøre en forskjell.
- Vi er i Norge, det vil si at omgivelsene setter en ramme rundt museet og samlingen. Samtidig søker vi å gå i en dialog med norsk kunst. Jeg vil i all beskjedenhet hevde at vår samling påvirker norske kunstnere.
Berlin – en satellitt av London og New York
Det er imidlertid ikke en trend at norske kunstnere pakker kofferten med tanke på å slå seg ned i London. For øyeblikket ser det ut til at Berlin og ”die deutsche Kultur” virker mest tiltrekkende. Men hvis man setter et likehetstrekk mellom Berlin og tysk kultur tror Kvaran man er på et blindspor. Da forstår man ikke hvordan globaliseringen fungerer på kunsten.
- Norge har sterke bånd til Tyskland, men disse båndene er ikke de sterkeste. Det er heller ikke den tyske kultur som trekker kunstnere til Berlin. Nei, byen har et unikt premiss: Det er utrolig billig der.
Han mener de lave prisene fører til at kunstnere fra hele verden flytter til Berlin. Som bedrifter produserer kunstnere der det er billigst.
- Slik har vi har fått et fristed av internasjonale kunstnere. Mange av dem kan verken lese eller tale tysk. De lever i en verden hvor engelsk er talemålet. Et eksempel kan være den dansk/islandske kunstner Olafur Eliasson som bor og opererer fra Berlin, (og snakker godt tysk!) men har utstillinger over hele verden. Da i særdeleshet USA og England.
Derfor, fortsetter Kvaran, kan man si at Kunstscenen i Berlin er avsondret fra Tyskland. Med en viss ironi peker han på at det er en morsom historisk parallell i og med at Berlin inntil 1989 heller ikke var ”en del” av Tyskland.
- Berlin er i kunstneriske henseende i dag en satellittstat av London og New York. Når det er sagt vil det være naivt å tro at norske kunstnere i Berlin ikke blir utsatt for den tyske ”stråling”. Den vil imidlertid først virke over tid.
Hvordan overleve som privat museum?
For å overleve som et privat museum med en global agenda er det naturligvis viktig med internasjonale samarbeidspartnere. Den viktigste partner til Astrup Fearnley Museet er det svært anerkjente London baserte galleriet Serpentine Gallery.
- Serpentine Gallery mottar i motsetning til Astrup Fearnley Museet en ikke ubetydelig offentlig støtte. For å motta disse midlene forutsettes det at institusjonen driver med undervisning. Er ikke en konsekvens av samarbeidet at britisk kultpolitikk indirekte legger slike føringer på Astrup Fearnely Museet?
- Det er riktig at den største avdeling ved Serpentine Gallery er utdannelsesavdelingen. Men formidling er også svært viktig for private museer. For et privat museum er det gjennom formidling at man forankrer institusjonen i samfunnet, i en kontekst. Det er slik man oppnår sosial betydning.
Han understreker at en privat institusjon som skal bringe utenlandske impulser inn i en norsk kunstoffentlighet står overfor helt andre kommunikasjonsutfordringer en et offentlig museum som driver med forvaltning.
- Vi må være bedre enn alle på formidling. Derfor må det være en rød tråd som går gjennom alt som kommer fra museet. Slik skal man kjenne igjen museet.
Katalogen som varemerke.
For alle utstillinger ved Astrup Fearnley lages det en gratis avis, en katalog, et formidlingsprosjekt for mobiltelefoner. Det er med på å bygge et varemerke. Siden museet har gratis inngang er publikum ofte interessert i å betale for dyptgående informasjon. Litt som i IT-bransjen der man kan laste ned programvaren gratis, men må betale for support.
- Det fordelaktige med katalogene er at de gir publikum gode opplevelser slik at de kommer igjen. Katalogene ser jeg på som våre ambassadører. De skrives på engelsk, og det er alltid en kjent internasjonal skribent som skriver en viktig tekst.
Kvaran henter en serie kataloger for å illustre hvordan katalogene har utviklet seg. Alle nye kataloger er i et håndterlig format som gjør det enkelt å ta dem med seg og bruke dem som oppslagsverk.
- Før var det populært med store coffee table bøker, som var dyre, og solgte dårlig. Våre små kataloger er et slags symbol for museet. Det som er virkelig gledelig, ja vi trodde kanskje det ville skje, men det har faktisk overgått våre forventninger, er at de selger knallgodt. I snitt selger vi cirka 1000 eksemplarer av hver katalog, men Jeff Koons-katalogen solgte oppimot 3000, smiler Kvaran.
Siden museet er opptatt av den globale kunstverden er det spesielt hyggelig at katalogene har stor omsetning i utlandet.
- Jeg tror omkring 40 prosent selges internasjonalt. Det er bra, spesielt med tanke på at vi sender rundt 200 eksemplarer til viktige museer i utlandet. Uansett, det bygger museets profil utenfor Norge.
Et privat museum må sørge for inntektene. Derfor har museet i samarbeid med Serpentine Gallery begynt å selge de utstillingene de lager. ”The Uncertain States of America” en utstilling om amerikansk samtidskunst er så langt solgt til 11 land, ”China Power Station” er solgt til fire. Det skaffer museet inntekter og forsterker den internasjonale tilstedeværelse.
Sosialdemokratisk kapitalsime
Denne salgsoffensiven er delvis et resultat av norsk kultur. I USA får museene store donasjoner fra enkelpersoner, bedrifter eller stiftelser. I Norge i vår tid har ikke kunstpublikummet for vane å gi gaver til de kulturinstitusjoner de setter pris på.
- Har du noen tanker om hvorfor det er så vanskelig å skaffe private donasjoner i Norge?
- Jeg har tenkt mye på det. Da jeg var direktør for Bergen Kunstmuseum, og vi hadde meget dårlig økonomi, fikk jeg en gang et svar på en henvendelse om en donasjon: ”Nei, ærlig talt. Jeg har allerede betalt for museet. Jeg betaler da skatt” Første gang jeg fikk det svaret tenkte jeg at det var en sær individuell oppfatning. Da det gikk opp for meg at det var en allmenn oppfatning tenkte jeg: Dette blir ikke lett!
Da Kvaran kom til Astrup Fearnley Museet tenkte han at han sto ved himmelrikets porter. Her ble han leder for en privat institusjon. MED PENGER. Samtidig måtte det jo bli lettere å få donasjoner. Hans resonnement var at selskaper burde være interessert i å profilere seg gjennom å støtte et privat museum.
- Da fikk jeg svaret: ” Nei, det er jo bare Astrups greie, det er ikke noe for oss”. Så nå spør jeg meg selv; Har vi en spesiell type kapitalisme i Norge som er så indoktrinert i sosialdemokratisk tankegods at den liberale dannelsesideologien er blitt borte?
Han mener allikevel det bare er en del av problemet
- Samtidig ser vi at staten er den rikeste kapitalisten av alle. De har jo også problemer med å bruke penger på kunst. Jeg tenker det er en gjerrighet som utspringer av en religiøs nøysomhet og sosialdemokratisk nyttetankegang.
Til tross for dette synes han ikke bildet er helt svart. Det dukker opp en ny generasjon med penger som er interessert i kunst. Slik skapes et større kunstmarked som gjør at flere gallerier kan holde et høyt nivå.
- Jeg tror vi har vært en motor i å skape denne interessen for å samle på internasjonal samtidskunst. Slik påvirker vi Norge. Det vesentlige er allikevel at tendensen innvarsler et nytt livssyn hvor kultur er viktig. En som samler på kunst kan kanskje finne på å gi donasjoner. Dessverre har ikke politikere fanget det opp ennå. Men disse samlerne sitter i næringslivet, og allerede er samarbeidet mellom kultur og næringsliv bedre. Jeg tror det vil styrke seg.
Manglene utferdstrang!
- Finnes det en måte å styrke dette samarbeidet?
- Vel, det er klart at man kan gjøre noe med skattereglene.
- I Danmark gis det penger til galleristene for å markedsføre danske kunstnere på internasjonale messer, og man kan skrive av førstegangsinnkjøp av moderne kunst over fem år.
- Du vet, danskene har alltid vært selgere. Det har produsert og solgt. Det er klart den danske stat forstår at de må skape et marked utenfor Danmark for dansk samtidskunst. Samtidig har dansker en offensiv holdning, den preger hele deres karakter. Dansker er morsomme. Det vesentlige er at de ønsker at dansk kunst skal erobre verden… slik vikingene ville. Med en slik holdning fatter en hver kjøpmann at kunst er interessant!
For Kvaran understreker at skattelette er bra, men hovedsaken er holdningen.
- Den offensive holdningen man ser i Danmark preger ikke akkurat Norge. Norske kunstnere er internasjonale, men den offentlige kunstverden er svært opptatt av det lokale. Ja, jeg vet om OCA (Office for Conteporary Art – red.anm), men det forandrer ikke det generelle bildet. Vi mangler det man på islandsk kaller ”útrás”! Viljen til å reise ut og erobre verden (men kanskje norske kunstbyråkrater ikke er vikinger?)
Jeg er en vare.
Nei, du er ikke en vare, bevare meg vell. Det er vel å ha litt for høye tanker om seg selv.
Jeg har lest Kant, Hegel og Marx.
[...] er et intervju med Gunnar Kvaran, direktør for Astrup Fearnley, som ble publisert på Minerva i Mangfoldsåret 2008. Minerva og [...]