For ti år siden var KrF det ledende partiet på borgerlig side med rundt 20 prosent på flere meningsmålinger. I dag har partiet nok med å holde seg over sperregrensen. Hva var det som egentlig skjedde og hvor går KrF-veien videre?
Etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som ny partileder i 1995, ønsket KrF å åpne partiet. KrF skulle ikke bare være et Kristelig parti, men også et reelt Folkeparti. Det ble kommunisert at man slett ikke trengte være verken avholdsmann eller kristen for å stemme KrF. Den nye partilederens vin til maten ble et symbol på nyorienteringen.
Kontantstøtte og populær regjering
I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent på sommeren til hele 14 prosent ved valget i september. Drahjelpen kom uventet fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet av KrF, Sp og Venstre gikk fra å være det Høyre-leder Jan Petersen betegnet som et luftslott, til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere. KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av nærmest fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Partiet fikk en appell til særlig unge kvinner som man tidligere ikke hadde vært i nærheten av. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. KrF seilte fram på en stemningsbølge som toppet seg vinteren og våren 1998, en bølge som ikke var særnorsk. En verdiorientert tidsånd gagnet kristeligdemokratiske partier. Økonomiske problemer og kraftige renteøkninger høsten samme år, reduserte KrF-populariteten noe. Valget i 1999 ble likevel meget godt for KrF til lokalvalg å være. Og regjeringen fikk en utmerket miljøsak å gå av på i 2000, mens Ap her gjorde en velgertaktisk bommert.
Skuslet bort sitt livs sjanse
I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Partiet brukte ”Bondevik-kortet” for alt hva det var verdt og mye mer til, etter innspill fra sine rådgivere. Det ble bl.a. hengt opp svære plakater med fine bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var av det elendige slaget, fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble slett ikke dårlig; 12 prosent. Men det var en tilbakegang fra 97-valget. Og det var starten på nedturen, slik jeg ser det. Jeg tror den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet her bort sitt livs sjanse til å etablere seg som hovedalternativet til Ap. En sjanse som partiet neppe noen gang vil få igjen.
Kontantstøtte og populær regjering
I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent på sommeren til hele 14 prosent ved valget i september. Drahjelpen kom uventet fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet av KrF, Sp og Venstre gikk fra å være det Høyre-leder Jan Petersen betegnet som et luftslott, til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere. KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av nærmest fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Partiet fikk en appell til særlig unge kvinner som man tidligere ikke hadde vært i nærheten av. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. KrF seilte fram på en stemningsbølge som toppet seg vinteren og våren 1998, en bølge som ikke var særnorsk. En verdiorientert tidsånd gagnet kristeligdemokratiske partier. Økonomiske problemer og kraftige renteøkninger høsten samme år, reduserte KrF-populariteten noe. Valget i 1999 ble likevel meget godt for KrF til lokalvalg å være. Og regjeringen fikk en utmerket miljøsak å gå av på i 2000, mens Ap her gjorde en velgertaktisk bommert.
Skuslet bort sitt livs sjanse
I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Partiet brukte ”Bondevik-kortet” for alt hva det var verdt og mye mer til, etter innspill fra sine rådgivere. Det ble bl.a. hengt opp svære plakater med fine bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var av det elendige slaget, fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble slett ikke dårlig; 12 prosent. Men det var en tilbakegang fra 97-valget. Og det var starten på nedturen, slik jeg ser det. Jeg tror den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet her bort sitt livs sjanse til å etablere seg som hovedalternativet til Ap. En sjanse som partiet neppe noen gang vil få igjen.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte denne til å realisere sin plan B, d.v.s. velge utøvende makt sammen med Høyre og skaffe seg statsministeren. En plan som Bondevik, på NRK radio, avslørte to måneder før valget. Sentrumsalternativets mor, Anne Enger Lahnstein, oppsummerte sine tanker om plan B-utspillet slik i sine memoarer: ”Nå rakner det, tenkte jeg. ..fordi det var så avslørende og fordi det tappet kraft og troverdighet ut av det sentrumsalternativet som avgjort har gitt KrF og Bondevik selv den posisjon de har hatt de siste årene”.
Ekteskap uten lidenskap
Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, og mangelen på lidenskap stod synlig klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. Regjeringssamarbeidet gikk seg etter hvert til, og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn deres størrelse skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til. Og enda verre; KrF greide ikke å kommunisere hva man ønsket å få til.
Regjeringsslitasjen slo dermed inn for fullt. De nyvunne velgerne flyktet. Representanter for KrFs venstreside, særlig på lokalplanet, ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Denne voldtektssaken ble meget belastende for partiet, og enda mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask på seks prosent ved lokalvalget i 2003.
KrF forskrevet seg
En intern ”havarikommisjon” ble satt ned for å se på årsakene til fiaskoen. Partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Både partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF burde, etter kommisjonens anbefaling, framstå som et ”tydeligere verdiparti”. Hauglands tidligere rival, Dagfinn Høybråten, ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig skal være tydelige på er, fem år etter, fortsatt uklart for denne skribent.
20. juni 2005 trakk FrP sin støtte til en Bondevik-ledet regjering, og valgkampen ble dermed torpedert før den fikk begynt for regjeringspartiene KrF og Høyre. KrF greide overhode ikke å reise seg, og stortingsvalget plasserte partiet helt på sidelinjen i norsk politikk. Ei heller lokalvalget i fjor høst ga noe som helst slags løft for partiet, KrF har nå i fem år stått og stampet rundt seks prosent.
Forklaringen på den massive nedgangen er sammensatt: Kontantstøtten og minstepensjonsløft ble innført og ikke erstattet av tilsvarende gulrøtter, ”verdibølgen” blant velgerne avtok, taktiske feilgrep ble foretatt, sentrum-høyre-regjeringen ble upopulær og enkeltsaker som Medhaug-saken har ødelagt. I sum førte det til at tusener på tusener av velgere flyktet. Partiet lakk i alle mulige ender, og særlig Ap, FrP og Venstre har nytt godt av KrF-kollapsen.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
Folkeparti eller menighetsparti?
Skal KrF på nytt forsøke å bli et bredt folkeparti med mål om 15-20 prosent oppslutning? Eller skal partiet nøye seg med å satse på å gjenvinne sin tradisjonelle posisjon som et parti for ”åtteprosentsmenigheten”? Foreløpig synes det som om man har tatt mål av seg til noe midt i mellom. Det er neppe klokt, det blir verken fugl eller fisk. For bredde og tydelighet er to størrelser som fort blir gjensidig utelukkende, særlig for et interesseparti. Kanskje bør KrF holde seg til fisken i stedet for å smake på fuglen?
Og hva skal KrF gjøre i regjeringsspørsmålet? Skal partiet satse på at sentrum som alternativ skal gjenoppstå fra de døde, skal partiet på nytt velge Høyre, eller skal KrF bryte sin historiske tradisjoner og gå til sengs med Ap? KrFs veivalg er meget viktig fordi det kan danne grunnlag for hva slags regjering Norge skal ha etter valget neste høst.
Etter det dundrende valgnederlaget i 2001 ringte, utrolig nok, den gedigne valgtaperen Jens Stoltenberg til Kjell Magne Bondevik for å spørre om de skulle gifte seg slik at Stoltenberg-regjeringen ufortjent nok skulle kunne fortsette. Bondevik takket, i følge hans egne memoarer, nei til Stoltenbergs frieri av to årsaker; dels fordi velgerne hadde gitt klar beskjed om at de ønsket Ap og Stoltenberg ut av regjeringskontorene. Og dels fordi det ville fortone seg særs merkverdig hvis de to som gjennom hele valgkampen framstod som hovedmotstandere, plutselig skulle gå hen og gifte seg rett etterpå.
Ap-kurtise
KrF kan få et nytt slikt frieri fra Ap. For det brenner nå et stort og blått lys for den sittende rødgrønne regjeringen. Et gjennomsnitt av alle meningsmålinger i mars, viste at regjeringspartiene har tapt nesten sju prosentpoeng, noe som netto tilsvarer ca 200 000 velgere, siden stortingsvalget for drøyt to år siden. Ingen ting tyder i dag på at de rødgrønne vil beholde flertallet etter valget i 2009. Skal Ap beholde regjeringsmakten, så må nok derfor partiet atter en gang ut på frierfred og skaffe seg flere partnere. Favorittbruden er fortsatt KrF. Frieren har ved budsjettkorsveier gitt noen millioner i budsjettgaver til den utvalgte. Gavene har vært mer til rusomsorg, folkehøyskoler, private lærerhøyskoler, samlivskurs og kirkebygg. Kort sagt; mer til mange av KrFs hjertesaker. Smart tenkt, for skal man få et ja, er det nødvendig å appellere til hjertet.
Aps KrF-kurtise er slett ikke av ny dato. Samtlige budsjett under Gro Harlem Brundtlands regjeringstid på 90-tallet ble eksempelvis gjort opp med KrF som det viktigste støttepartiet. Alle disse budsjettforlikene kom i stand uten vesentlige problemer bl.a. fordi avstanden i økonomisk politikk mellom de to partiene ikke er særlig stor. Derfor kan det tilsynelatende fortone seg som et paradoks at KrF alltid har valgt Høyre når det kommer til spørsmål om regjeringsmakt. Både Lyng-regjeringen 1963, Borten-regjeringen 1965-71, Willoch-regjeringen 1983-86, Syse-regjeringen 1989-90 og Bondevik-regjeringen 2001-05 var borgerlige regjeringer der Høyre og KrF lå i samme ekteseng – tidvis og riktignok på hver sin side av sengen.
KrFs høyretradisjon
Går en litt dypere inn i materien, fortoner imidlertid ikke KrFs høyresving i regjeringsspørsmålet seg så merkelig. Det henger sammen med at økonomiske spørsmål ikke er så viktig for KrF og partiets velgere. Partiet har først og fremst sin forankring i kulturelle og verdimessige konfliktlinjer. Hovedforklaringen på KrFs høyrevalg opp igjennom historien er at Høyre alltid har ligget vesentlig nærmere enn det Ap gjør i de fleste av sakene knyttet til disse dimensjonene. Deriblant abortspørsmålet, familie-, kirke- og skolepolitikk.
Skal KrF vinnes, er det derfor slett ikke nok at Ap kommer KrF i møte på de hjertesakene som smerter Ap minst. De må også komme KrF i møte på saker der Ap i de senere år har smelt det ene knyttneveslaget etter det andre midt i fleisen på sin ønskede ektemake. Deriblant liberalisering av bioteknologiloven, svekkelse av kontantstøtten, svekkelse av ekteskapets særstilling via en kjønnsnøytral ekteskapslov, svekkelse av friskolene samt uthuling av den kristne forankringen i skoler og barnehager. Imøtekommenhet i disse sakene sitter fryktelig langt inne i Ap-kretsene. Antagelig for langt.
Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, og mangelen på lidenskap stod synlig klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. Regjeringssamarbeidet gikk seg etter hvert til, og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn deres størrelse skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til. Og enda verre; KrF greide ikke å kommunisere hva man ønsket å få til.
Regjeringsslitasjen slo dermed inn for fullt. De nyvunne velgerne flyktet. Representanter for KrFs venstreside, særlig på lokalplanet, ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Denne voldtektssaken ble meget belastende for partiet, og enda mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask på seks prosent ved lokalvalget i 2003.
KrF forskrevet seg
En intern ”havarikommisjon” ble satt ned for å se på årsakene til fiaskoen. Partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Både partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF burde, etter kommisjonens anbefaling, framstå som et ”tydeligere verdiparti”. Hauglands tidligere rival, Dagfinn Høybråten, ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig skal være tydelige på er, fem år etter, fortsatt uklart for denne skribent.
20. juni 2005 trakk FrP sin støtte til en Bondevik-ledet regjering, og valgkampen ble dermed torpedert før den fikk begynt for regjeringspartiene KrF og Høyre. KrF greide overhode ikke å reise seg, og stortingsvalget plasserte partiet helt på sidelinjen i norsk politikk. Ei heller lokalvalget i fjor høst ga noe som helst slags løft for partiet, KrF har nå i fem år stått og stampet rundt seks prosent.
Forklaringen på den massive nedgangen er sammensatt: Kontantstøtten og minstepensjonsløft ble innført og ikke erstattet av tilsvarende gulrøtter, ”verdibølgen” blant velgerne avtok, taktiske feilgrep ble foretatt, sentrum-høyre-regjeringen ble upopulær og enkeltsaker som Medhaug-saken har ødelagt. I sum førte det til at tusener på tusener av velgere flyktet. Partiet lakk i alle mulige ender, og særlig Ap, FrP og Venstre har nytt godt av KrF-kollapsen.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
Folkeparti eller menighetsparti?
Skal KrF på nytt forsøke å bli et bredt folkeparti med mål om 15-20 prosent oppslutning? Eller skal partiet nøye seg med å satse på å gjenvinne sin tradisjonelle posisjon som et parti for ”åtteprosentsmenigheten”? Foreløpig synes det som om man har tatt mål av seg til noe midt i mellom. Det er neppe klokt, det blir verken fugl eller fisk. For bredde og tydelighet er to størrelser som fort blir gjensidig utelukkende, særlig for et interesseparti. Kanskje bør KrF holde seg til fisken i stedet for å smake på fuglen?
Og hva skal KrF gjøre i regjeringsspørsmålet? Skal partiet satse på at sentrum som alternativ skal gjenoppstå fra de døde, skal partiet på nytt velge Høyre, eller skal KrF bryte sin historiske tradisjoner og gå til sengs med Ap? KrFs veivalg er meget viktig fordi det kan danne grunnlag for hva slags regjering Norge skal ha etter valget neste høst.
Etter det dundrende valgnederlaget i 2001 ringte, utrolig nok, den gedigne valgtaperen Jens Stoltenberg til Kjell Magne Bondevik for å spørre om de skulle gifte seg slik at Stoltenberg-regjeringen ufortjent nok skulle kunne fortsette. Bondevik takket, i følge hans egne memoarer, nei til Stoltenbergs frieri av to årsaker; dels fordi velgerne hadde gitt klar beskjed om at de ønsket Ap og Stoltenberg ut av regjeringskontorene. Og dels fordi det ville fortone seg særs merkverdig hvis de to som gjennom hele valgkampen framstod som hovedmotstandere, plutselig skulle gå hen og gifte seg rett etterpå.
Ap-kurtise
KrF kan få et nytt slikt frieri fra Ap. For det brenner nå et stort og blått lys for den sittende rødgrønne regjeringen. Et gjennomsnitt av alle meningsmålinger i mars, viste at regjeringspartiene har tapt nesten sju prosentpoeng, noe som netto tilsvarer ca 200 000 velgere, siden stortingsvalget for drøyt to år siden. Ingen ting tyder i dag på at de rødgrønne vil beholde flertallet etter valget i 2009. Skal Ap beholde regjeringsmakten, så må nok derfor partiet atter en gang ut på frierfred og skaffe seg flere partnere. Favorittbruden er fortsatt KrF. Frieren har ved budsjettkorsveier gitt noen millioner i budsjettgaver til den utvalgte. Gavene har vært mer til rusomsorg, folkehøyskoler, private lærerhøyskoler, samlivskurs og kirkebygg. Kort sagt; mer til mange av KrFs hjertesaker. Smart tenkt, for skal man få et ja, er det nødvendig å appellere til hjertet.
Aps KrF-kurtise er slett ikke av ny dato. Samtlige budsjett under Gro Harlem Brundtlands regjeringstid på 90-tallet ble eksempelvis gjort opp med KrF som det viktigste støttepartiet. Alle disse budsjettforlikene kom i stand uten vesentlige problemer bl.a. fordi avstanden i økonomisk politikk mellom de to partiene ikke er særlig stor. Derfor kan det tilsynelatende fortone seg som et paradoks at KrF alltid har valgt Høyre når det kommer til spørsmål om regjeringsmakt. Både Lyng-regjeringen 1963, Borten-regjeringen 1965-71, Willoch-regjeringen 1983-86, Syse-regjeringen 1989-90 og Bondevik-regjeringen 2001-05 var borgerlige regjeringer der Høyre og KrF lå i samme ekteseng – tidvis og riktignok på hver sin side av sengen.
KrFs høyretradisjon
Går en litt dypere inn i materien, fortoner imidlertid ikke KrFs høyresving i regjeringsspørsmålet seg så merkelig. Det henger sammen med at økonomiske spørsmål ikke er så viktig for KrF og partiets velgere. Partiet har først og fremst sin forankring i kulturelle og verdimessige konfliktlinjer. Hovedforklaringen på KrFs høyrevalg opp igjennom historien er at Høyre alltid har ligget vesentlig nærmere enn det Ap gjør i de fleste av sakene knyttet til disse dimensjonene. Deriblant abortspørsmålet, familie-, kirke- og skolepolitikk.
Skal KrF vinnes, er det derfor slett ikke nok at Ap kommer KrF i møte på de hjertesakene som smerter Ap minst. De må også komme KrF i møte på saker der Ap i de senere år har smelt det ene knyttneveslaget etter det andre midt i fleisen på sin ønskede ektemake. Deriblant liberalisering av bioteknologiloven, svekkelse av kontantstøtten, svekkelse av ekteskapets særstilling via en kjønnsnøytral ekteskapslov, svekkelse av friskolene samt uthuling av den kristne forankringen i skoler og barnehager. Imøtekommenhet i disse sakene sitter fryktelig langt inne i Ap-kretsene. Antagelig for langt.
Skal KrF greie og markere seg i en stadig skarpere medie- og partikonkurranse, er partiet nødt til å framføre sterk opposisjon til den sittende regjeringen i en del saker. I en valgkamp blir budskapene alltid spisset, og dermed er sjansen nok en gang stor for at Høybråten og co vil gå så hardt ut mot regjeringen i den valgkampen som snart ligger foran oss, at retorikken vil sette bom for enhver Ap-tilnærming etter valget.
Velger Høyre nok en gang?
KrF har flere friere; Høyre og FrP vil jo gjerne også holde bryllup med partiet. Og KrF vil at frierne skal kurtisere, smigre og gi dem mest mulig først. Derfor vil KrF ta laang betenkningstid, posisjonere seg om lag midt i mellom sine friere og neppe gjøre sitt regjeringsvalg før etter valget. Så tror jeg at partiet vil velge Høyre nok en gang.
Det kan være en suksessrik strategi som gir maksimal uttelling for partiet og dets velgere i form av en politisk innflytelse som langt overstiger partistørrelsen. Men det er samtidig en meget risikabel strategi fordi tålmodigheten kan ta slutt selv for den mest fortapte frier. Jo mer kostbar KrF gjør seg, jo større er faren for at frierne mister interessen og i stedet kaster sine giftesyke øyne på neste kandidat; Venstre. For i kjærlighet generelt, og politisk kjærlighet spesielt, handler det ofte om å prøve å elske dem man får.
Velger Høyre nok en gang?
KrF har flere friere; Høyre og FrP vil jo gjerne også holde bryllup med partiet. Og KrF vil at frierne skal kurtisere, smigre og gi dem mest mulig først. Derfor vil KrF ta laang betenkningstid, posisjonere seg om lag midt i mellom sine friere og neppe gjøre sitt regjeringsvalg før etter valget. Så tror jeg at partiet vil velge Høyre nok en gang.
Det kan være en suksessrik strategi som gir maksimal uttelling for partiet og dets velgere i form av en politisk innflytelse som langt overstiger partistørrelsen. Men det er samtidig en meget risikabel strategi fordi tålmodigheten kan ta slutt selv for den mest fortapte frier. Jo mer kostbar KrF gjør seg, jo større er faren for at frierne mister interessen og i stedet kaster sine giftesyke øyne på neste kandidat; Venstre. For i kjærlighet generelt, og politisk kjærlighet spesielt, handler det ofte om å prøve å elske dem man får.
- Svein Tore Marthinsen er statsviter og skribent
Flott artikkel Svein tore!
Stort sett alt du skriver stemmer bra med midt virkelighetsbilde, men mange viktige detaljer uteblir.
For det første så tror jeg Dagfinn er noe av problemet med KrF. Han er en meget dyktig politiker, men han er trangsynt når det snakkes om å sette “politisk dagsorden”.
Dagfinn fronter kun de såkalte hjertesakene, og ikke de andre sakene som er vel så viktig når man skal drive Norge AS. Det er det store problemet.
For å få innsyn hva slags økonomisk politikk KrF har, så må man nesten sitte på stortinget eller i det minste være et aktivt medlem.
Og det er ikke bare innen økonomisk politikk det gjelder…
Tror mange både innad i partiet og velgerne generelt kan si seg nogenlunde enig med meg i det.
Antall ivrige idealister har også økt i KrF, og de kommer ofte fra ungdomsorganisasjonen KrFU.
KrFU begynner å ligne mer og mer på Sosialistisk Ungdom, både i politikk og opptreden.
Jeg har alltid forbundet KrF med det å søke sannheten i politikken, og handle deretter. Men nå tror jeg partiet snur seg oftere med vinden. Om det skyldes lave målinger eller bare generasjonsskifte vet jeg ikke, men det er ingen tvil om at friske og “opplyste” ungdommer har kommet høyere på rangstigen enn før.
Jeg tror også at KrF har mistet vel så mange velgere til Høyre som til andre partier, og at disse kan gjenvinnes. Men dette skjer nok ikke over natten, og valget i 2009 er nok også litt for tidlig.
Vi savner Bondevik. Han var en skikkelig statsleder. Hadde også håpet på at Børge Brende og Per Kristian Foss kunne få fart på Høyre, og samtidig dra lasset på borgelig side frem mot 2009, men vi får nøye oss med Dagfinn og Erna foreløpig.
Hvem vet, kanskje Sponheim blir statsminister i 2009?
KrF har ALDRI vært det største partiet på borgerlig side. Det er nemlig en umulig oppgave for KrF som er et SENTRUMSPARTI. Jeg vet at Minerva-gjengen og forsåvidt en del sosialister, ikke har innskrevet “sentrum” i ordbøkene sine. KrF har vært størst i sentrum, og er det igjen ifølge dagens meningsmåling presentert i DN og Vårt Land.
KrF hadde gode meningsmålinger på rundt 20 % og fikk 13,7 % ved valget ‘97. Nå kan det se ut som om KrF kan få tosifret ved neste valg. 8,3 % idag, en økning på nærmere 2 % fra forrige måned. Høyre fikk ca. 12 % idag. Jeg tror Høyre vil slite med å kapre velgere med mindre de rister av seg FrP. Det er kun Høyre som vil samarbeide med FrP, men også de håper vel å slippe det. Venstre og KrF vil aldri komme Høyre ordentlig i møte med mindre flørtingen med Frp opphører.
http://sondreolsen.no
Enig med Krf’er at dette er en bra og kunnskapsrik artikkel.
Når det gjelder dette med personfokusering, er nok dette mer fremtredende etterhvert også i Norge. Selv om kontanststøtten var hovedårsaken til brakvalget i 1997, mener jeg også at den personlige innsatsen til Svartad Haugland var en medvirkende årsak. Hun gjorde det rett og slett godt i TV-debattene.
Krf’s største problem er lekkasjen til Frp, særlig fra de lavkirkelige miljøene. Stikkord som Israel og fremmedfrykt er antakelig dekkende.
Krf’s standpunkt i stat/kirkedebatten var heller ingen innertier når vi ser resultatene fra høringsrunden til menighetene. Miljøer med tradisjonelt mange Krf-velgere.
Endelig er gjennomsnittalderen til partiets velgermasse høy – noe som over tid kan redusere oppslutningen ytterligere. Til tross for en uforholdsmessig innflytelse har derfor partiet store utfordringer i de nærmeste årene. En uklar holdning til regjeringsspørsmålet i 2009 er i alle fall ikke løsningen.
Nå ønsker jeg ikke å ta håp og livsglede fra folk. Men at åtte prosent på en enkeltstående måling (de andre målingene viser stort sett nivåer rundt seks prosent) kan skape full jubbel i KrF-kretser, sier vel det meste om den situasjonen partiet befinner seg i…
Er enig i at KrF er et sentrumsparti på den økonomiske høyre-venstre-aksen. Men langs andre akser, som f.eks den moralsk-religøse, er KrF et fløyparti.
Noen folk i partiet synes vel det er OK å definere seg som borgerlige, mens andre sikkert sverger til ikke-sosialistisk.
MeldingDe som stemmer på KRF er idioter og har ikke peiling på noe anna enn dumme verdispørsmål og religion. LA oss drite over KRFere
Interessant artikkel, med gode analyser. Når det gjelder KrFs tydelighet er jeg imidlertid ikke helt enig. Riktignok er det vanskelig for KrF å komme på i en venstrevridd presse, og i konkurranse med et stort FrP, Sponheims bajaseri og etterhvert også et mer aktivt Høyre.
Men jeg synes å ane at KrF har blitt tydeligere i tre saker (utover de klassiske krike og verdispsm): For det første: Fattigdomsbekjempelse (og det er ikke, og bør ikke tolkes som en venstredreining – i så fall er det en falitterklæring for ikke sosialistisk side) For det andre: Eldreomsorg (Høybråtens utspill om bredt forlik ble kåret til lokalvalgkampens beste). For det tredje: Sykehuspolitikken, der både Høybråten og Dåvøy har stor troverdighet og innsikt.
I tillegg har de fått en bredere familiepolitikk, med større fokus på de svakeste barna, og barnevernet. Det tror jeg kler partiet.
Uansett tror jeg partiet er avhengig av en ny verdibølge, for å nå nye og gamle høyder på meningsmålingene. I England snakker Tory lederen stadig mere om “Well Beeing”. Kanskje ser vi en ny verdibølge i emning, der andre verdier en økonomisk vekst får et større fokus?
Roger
Roger Jakobsen:
“Uansett tror jeg partiet er avhengig av en ny verdibølge, for å nå nye og gamle høyder på meningsmålingene. I England snakker Tory lederen stadig mere om “Well Beeing”. Kanskje ser vi en ny verdibølge i emning, der andre verdier en økonomisk vekst får et større fokus?
Ikke vet jeg hva toryene snakker om for tiden, men de tre punktene du nevner ang krf-politikk, fattigdomsbekjempelse, eldeomsorg og sykehus, er da økonomiske, ikke verdimessige i sin karakter (her ser jeg bort fra at all politikk jo bygger på verdier; også utryddelsen av jødene under Hitler kan kalles verdistyrt).
Alle disse tre er angår omfordeling, og er derfor sosialistisk/sosialdemokratisk i sin natur.
Det jeg instinktivt tenker på som verdipolitikk, er verdikonservatisme som ikke primært er motivert av økonomiske interesser, men av verdimessige overveielser.
Som når KrF er mot abort, så er det det kristne verdisyn som er motiverende, ikke at en abort koster staten noen tusenlapper man gjerne vil spare inn. Likeledes med synet på ekteskapet; det er ikke penger som motiverer en, men en grunnholdning om at noe er å foretrekke, uavhengig av hva som lønner seg.
Apropos lønner seg, kanskje KrF burde funnet tilbake til en verdikonservatisme. I disse relativiserende tider, kan det at mange finner appell i det. Prisen for en sånn politikk er selvsagt at KrF kunne risikert å overta plassen til Frp som det progressive medias hatobjekt nummer en.
Men hva så?
Det å være hat-objekt for venstrevridde-medier er da bare flott? Da får man oppmerksomhet til å snakke om sin egen politikk. Krf burde definitivt forsøke å legge bort sine diplomatiske silkehansker og snakke rett ut – uten å frykte venstrevridde hat rekasjoner.
KrFU, Hareide etc. er nok dessverre et problem siden de ikke ser ut til å være interessert i å arbeide for et mer dyds basert samfunn, men isteden synes å fremme hedonismen akkurat som sosialistene …