Hvorfor har incest og drap så stor plass i nyhetssendingene?
De siste dagene har en ny kriminalitetshistorie fra Østerrike dominert nyhetsbildet. Josef Fritzl har fått syv barn med sin datter, holdt tre barn og datteren innesperret i kjelleren i årevis, og nå er ett av barna livstruende skadet.
Det er mye kriminalitet og elendighet i verden. Likevel har verdenspressen, den norske inkludert, kastet seg massivt over denne saken. Det skyldes at omstendigheten er noe uvanlige, og ikke minst at dette handler om incest. Som NRK innledet sin reportasje med på tirsdag: ”Her holdt han datteren fanget som sexslave i 24 år”.
Tabloidavisene skriver naturligvis side opp og side ned om saken. Alle tenkelige personlige forhold skal belyses, og enhver nabo opphøyes til ekspert og psykolog. Dagbladet har, trolig i ren sympati med ofrene, sett seg nødsaget til å trykke bilder av tre av barna. (Aftenposten bruker fem sider i dag, men mye av dette er kommentarstoff av samfunnsmessig interesse.)
NRK og TV2 følger opp. På tirsdag var saken toppoppslaget hos TV2-nyhetene 18.30, med et innslag på nesten 6 minutter. Onsdag var saken verdt 4 minutter. Hos NRK 19.00 var toppoppslaget tirsdag verdt nesten 10 minutter, onsdag over 5 minutter. Den utsendte medarbeideren Knut Magnus Berge kunne vise frem en celle lignende den Fritzl sitter i, og fortelle at på søndag hadde mor og datter møtt hverandre for første gang siden hun var barn, og litt om hvordan psykiaterne karakteriserte dette møtet. Femåringen som aldri hadde sett dagslys før, gledet seg visstnok stort over å kjøre politibil.
Jeg har ikke problemer med å se at saken vekker ”human interest”, men er den virkelig en nyhet som fortjener slik oppmerksomhet? Hva har dette med meg å gjøre? Hva har det i det hele tatt med noen andre enn ofrene, deres intetanende naboer og lokale sosial- og politivesen å gjøre? Er det noe allment å lære av saken?
Det er naturlig å skille mellom kriminalitet som har allmenn interesse fordi den har en samfunnsmessig dimensjon, og den som først og fremst er pirrende, som en kriminalroman. Det er naturligvis ikke alltid at dette skillet er glassklart.
Bhatti-saken tilhører den første kategorien, først og fremst fordi (den ikke dømte) Arfan Bhatti angivelig var politisk/religiøst motivert, og det planlagte anslaget faller inn i et mønster av internasjonal terrorisme. Forholdet til den blonde og fagre nyhetsreporteren har naturligvis human interest, men det er også samfunnsmessig interessant, siden det berører forholdet mellom pressen og kriminelle miljøer.
Økningen i voldtektssaker i Oslo i de senere år har samfunnsmessig interesse fordi det ikke handler om enkeltsaker, men en trend, og fordi reportasjer om dette setter fokus på et fenomen som blant annet har med holdninger og med innvandringspolitikk å gjøre. I tillegg kan et slikt mediefokus virke preventivt både ved å skremme gjerningsmenn og få potensielle ofre til å være mer forsiktige.
NOKAS-saken hadde store økonomiske dimensjoner, og det handlet om organisert kriminalitet – en gjeng som sto bak betydelige deler av væpnede ran i Norge over en lengre periode. Dessuten ble en politimann drept.
Alt dette er i tillegg saker som direkte handler om det norske samfunnet.
Men mange av de virkelig store kriminalitets-føljetongene de siste årene har ikke hatt noen slik samfunnsmessig dimensjon. De er enkeltstående hendelser, gjerne i utlandet.
Fjorårets store sak, den forsvunnede McCann-jenta, er en ren kriminalroman. Var det foreldrene som gjorde det? En fremmed? En bekjent av familien? Er hun død? Det er grunn til å spørre om hvorfor media fokuserer så mye akkurat på denne saken – det er tusenvis av barn som forsvinner hvert år. Hvite, taleføre foreldre med rike støttespillere solgte inn saken, og et veldig søtt barnebilde hjalp godt til.
For to år siden hadde vi en annen sak i Østerrike – Natascha Kampusch: Kidnapping, overgriperens selvmord og noe som ligner på Stockholm-syndromet – offerets sympati med gjerningsmannen. Saken hadde for så vidt interessante psykologiske dimensjoner, men det er vel liten tvil om at det som solgte den mediemessig var ”sexslave”-vinklingen.
Drapet på den lille jenta Engla i Sverige nylig, og lignende forsvinninger og drap i den vestlige verden, får også stor oppmerksomhet. Barn og sex selger.
Orderud-saken fikk utrolig mye dekning i norske medier, men den hadde ingen samfunnsmessig interesse. Det dreide seg om tre økonomisk motiverte drap innen familien. Det som stimulerte interessen var at slike drap kunne begås i kaldt blod av noen som lignet på oss – en tilsynelatende stabil bonde, attpåtil.
Det er ingen tvil om at mange nordmenn er interessert i krimsaker, og heller vil høre og lese om dem enn om matvarekrise, krigen i Irak, global oppvarming og Barack Obama. Hos NRK nett-TV ligger i skrivende stund tirsdagens Fritzl-sak som mest sett. Vi vet at krimbøker selger svært godt, og TV er full av krimserier.
Så er dette da bare surmaget kritikk over ”vanlig folks” dårlige smak og manglende perspektiv – ren elitisme? Mulig det. Avisene må få skrive det ”folk vil ha”, og ingen tvinger meg til å verken lese eller skrive for disse publikasjonene.
Utfordringen går mer spesifikt til redaktørene som definerer dette som viktige nyheter i den tvangsfinansierte allmennkringkasteren NRK og hos TV2: Hva er det som skiller disse kanalenes fremste nyhetsprogrammer fra underholdningsprogrammer? Gir et slikt skille noen mening?
Det er utruleg viktig å reflektere over og debattere dette med “offentlighetens interesse”, når media bruke så mykje plass på det som før blei kalla “personlege tragediar”. Dei personlege tragediane blir behandla som om dei var av største “offentleg interesse”, medan dei kan hende heller er av største “personlege interesse”. Eg les og les, og vemmes og græt og pønskar ut kva eg ville gjort om det var min nabo eller mine slektningar. Det er ei interesse tufta på det personlege plan, i mine eigne kjensler og tankar kring det å vere mor, det å ha naboar som lukkar seg inne bak gardinene sine, det å vere nysgjerrig på kva som eigentleg skjer hos andre folk, og dei sterke kjenslene eg får når det blir rulla opp slike private mareritt.
Her er ein bloggpost som drøftar media og Kampusch-saken:
http://anathemablog.blogspot.com/2008/04/samfunnet-og-den-sterke-kvinnen.html
Og her er eit døme på kva desken i Dagbladet let passere:
http://haustljos.wordpress.com/2008/04/28/dagbladet/
Hjertens enig i kritikken. Blir alltid litt forundret når jeg ser folk på t-banen sitte fordypet i tankefull konsentrasjon over en svær VG-sak om farn som mishandlet datteren i over 20 år. Hva sier det egentlig om dem?
100% enig! At tabloide løssalgsaviser kjører hardt på denne typen saker er fullt forståelig. Deres jobb er å selge mest mulig. Men at NRK holder på i samme stil er pinlig. Desverre oppfører NRK seg som en kommersiell kanal, noe som etter min mening gjør at statskanalen mister sin eksistensberettigelse. Den eneste grunnen til å forsvare en offentlig eiet tvangsfinansiert kanal er om denne sender viktige programmer som de kommersielle kanalene ikke vil sende.
NRK burde aldri gi seg inn i budrunder om innhold mot TV2 og de andre private kanalene. Det blir helt meningsløst og bidrar null komma nix til mangfold på skjermen. Pengene de sparer på å holde seg borte fra å ta inn kommerse progtrammer burde de investere i fakta- og nyhetsavdelingen slik at vi kunne ha fått et NRK vi kunne ha sluppet å skamme oss over.
Incest, sier du, joda, men kjernen i dette er seksualiteten – den gode mot den onde.
I vesten er den mannlige seksualitet avskrevet som ødeleggende. Den forfatteren som for noen år siden prøvde å foreslå begrepet vaginastaten, var helt klart inne på noe, før han ble slått til jorden av både kvinner og menn…
Den mannlige seksualitet er erklært forkvaklet og undertrykkende. Den kvinnelige beskrives som vakker og frihetssøkende. Dette indoktrineres vi til å oppleve. Når så Kampusch og Fritzl-sakene eksploderer, så innfrir de dermed samfunnets mest fargerike frykt for den bunnløst ondskapsfulle maskuline kraft. Ofrene er kvinner og barn, men også homofile menn, må vite. (Sistnevnte er menn slik menn skal være, fridd fra sitt maskuline, mentale åk. Emosjonelt helbredet. De tør være seg selv, utforske sin seksualitet utenfor fordommene. Frie.)
Og hvem skal så beskyttes de vergeløse, de voldtatte?
Staten, åpenbart, og stadig nye lovforordninger, komiteer, utvalg og ombud! Media må i denne sammenheng ses som samtidens frie agenter; de kan være vel tabloide, men de er tross alt på rett side.
Og når samfunnet påminnes hvor farlig maskuliniteten er, får man enda en grunn til mer feminisering av småguttene. Før en så i neste omgang undrer seg over hvorfor guttene scorer så dårlig i skolen, henger seg og kjører seg ihjel.
(Det er en festlig amerikansk maskulinist som hevder at kvinner er like avhengig av menn i dag som de var det før: mens damene i tidligere tider var avhengig av en far, bror eller mann, er de i dag avhengig av Uncle Joe. Frigjort er de fra faktiske forhold, men like sterkt bundet er de av usynlige, men høyst reelle byråkratiske bånd.)
” Avisene må få skrive det ”folk vil ha”, og ingen tvinger meg til å verken lese eller skrive for disse publikasjonene. “
Det var vel en artikkel (Her på Minerva?) som betimelig påpekte at journalistens oppgave ikke har noe med informasjonsformidling eller sannhetsøken å gjøre. Journalistens oppgave er simpelthen å velge ut og formidle (”vinkle”) saker som skaffer lesere til annonsene. Punktum. Det har lenge vært en uttalt strategi for NRK å være størst – det har blitt sett på som viktig for å bevare statskringkastingens relevans og lisensens legitimitet. Ironisk nok fører det til at NRK er nødt for å konkurrere med de kommersielle på deres bane, med deres metoder. Konsekvensen for mangfoldet er åpenbar.
Jeg er ellers enig med Snoens kommentarer om viktigheten av dette. Imidlertid er det en vanskelig, og tildels subjektiv, oppgave å skille mellom hva som har samfunnsmessig interesse og hva som er spekulativt.
Vil man, så kan man argumentere for en viss samfunnsmessig interesse i Orderudsaken, overlagte trippeldrap er sjeldne i vårt samfunn, koblingen til attentatforsøkene mot Anne Orderrud Paust og hennes tilknytning til utenrikstjenesten. Mitt poeng er at det nødvendigvis må være en viss subjektiv vurdering i grenseoppdragningen mellom offentlig interesse og personlig tragedie.
Ideelt skulle mediemangfoldet ha tatt hånd om dette – forskjellige redaktører vurderer den samfunnsmessige betydningen forskjellig. Det Dagbladet slår opp på førstesiden skulle kunne være en notis i Aftenposten eller VG. Problemet oppstår fordi redaksjonens oppgave etterhvert er begrenset til å skaffe lesere til annonsene markedsavdelingen selger.
Litt pirk: “Det som stimulerte interessen var at slike drap kunne begås i kaldt blod av noen som lignet på oss – en tilsynelatende stabil bonde, attpåtil.”
Ingen er dømt for å ha begått Orderuddrapene. Vi vet således lite om de ble begått med kaldt blod av noen som ligner på oss, ei heller om det var en mer eller mindre stabil bonde. Vi vet riktig nok at en presumptivt stabil bonde og hans ditto kone og veterinærstudent er dømt for å ha med noenlunde kaldt blod medvirket til at drapene fant sted.
Ser at folk drar til Fritzls hus for å se på det. Merkelig. Kan det være noe med fremstillinger av det onde?
Det har vel gjennom hele kulturhistorien vært viktig. Fremstillinger av djevler. Uthengninger av de syndige. Markeringer av hvor grensen går.
Er dette ting som får folk til å føle seg litt bedre, litt mer normale, tryggere på at de selv er gode mennesker?
Mc Cann saken en en roman? Neppe, det er mye i denne saken som kunne vært handling i en roman (som alt annet som skjer i verden), men det gjør det ikke til en roman. En roman er et fantasiverk, selv om noen romaner benevnes som nøkkelromaner og noen er inspirert av virkeligheten.
Til forskjell fra ficumentarer/mockumentaries(som Michael Moores) så er massemediarapporter tross alt en strøm av rapporter fra ulike kilder via ulike massemedia, og det er utrolig ureflektert å bruke et begrep som roman i en slik sammenheng.
Å omtale Orderud-saken som økonomisk motiverte drap kan sikkert forsvares utifra dommen, men denne saken har flere dimensjoner, og de fleste sakene du omtaler har en slags avsky-faktor, som mennesker faktisk bruker for å plassere seg selv , og sin omgangskrets i.
I tilegg sørger disse sakene, utifra sin brede pressedekning,- for å gi en slags felles avsky-plattform under menneskers tilfeldige møter i hverdagen, de er et av mange ulike typer av samfunnslim.