http://www.amazon.com/Institutional-Economics-Social-Public-Institute/dp/1840642459

Det er også vel verdt å lese bøkene til Douglass North og Hayeks Constitution of Liberty. Ellers har økonomen og “hayekianeren” Peter Boettke (George Mason University) skrevet mange interessante artikler om økonomisk utvikling og institusjoner, for eksempel denne:

http://economics.gmu.edu/pboettke/pubs/2006/Role_of_the_Economist_-_Final.pdf

Institusjonalisme er en langt mer fruktbar tilnærming til økonomisk utvikling enn “kultur” som ofte får et statisk meningsinnhold og som lett kan bli stereotyp. Som antropologen Jack Goody skriver i Capitalism and Modernity: “Hvis kultur endrer seg, som den jo må, hvordan kan den da være en forklaringsvariabel? [...] Fra mitt ståsted, er ‘kultur’ en meningsløs variabel, fordi det er altomfattende og bruken [av begrepet] forhindrer at man ser på mer spesifikke faktorer.”

Tanken om unike og vedvarende kulturelle trekk gjør også at vi har lett for å se verden som oppdelt i atskilte kulturelle “øyer”. Globalhistorien viser hvordan kulturell og økonomisk utveksling har pågått i tusener av år, og hvordan verden er knyttet sammen. Se for eksempel essayet mitt om globaliseringsboka Bound Together av Nayan Chanda her på Minervas sider:

http://www.minerva.as/Default.asp?vis=artikkel&fid=2138&id=2410200709525026452&magasin=ja

Det er vel verdt å få med seg at både Kina og India hadde utviklet ganske sofistikerte markedsinstitusjoner for flere hundre år siden. Tanken om Kina som stagnerende og døende – slik vi finner det gjenfortalt hos blant annet Landes – kommer blant annet fra Weber og Marx. Men disse 1800-tallstenkerne hadde ikke tilgang på dagens historieforskning som har vist at vårt tradisjonelle bilde av Kina er galt. Jack Goody og en rekke globalhistorikere har også påvist at den type “rasjonalitet” som Weber trodde var unikt for Vesten er å finne i Østen. Ergo: Østen var godt utviklet økonomisk og institusjonelt i tidlig nytid med protoindustri, kommersialisering, markedsinstrumenter, eiendomsrett etc. etc. Vi må derfor også se på andre forklaringsvariabler.

Men vi bør vel også se mer spesifikt på den faktiske politiskøkonomiske utviklingen og mer detaljert på utviklingen av institusjoner. Her har globalihistorikere en tendens til å generalisere og overforenkle. Dette er imidlertid ikke en så treffende kritikk av boka til O’Rourke og Findlay, fordi den handler om forbindelsene mellom regioner (handel og maktkamp) og ikke den spesifikke utviklingen innen enkeltland – selv om de kommer noe innpå dette i kapittelet om den industrielle revolusjonen.

Det at vesten utviklet seg slik det gjorde på det tidspunktet det gjorde, er altså både et resultat av institusjoner (som er foranderlige/utvikler seg over tid) og et sett med historiske “tilfeldigheter” (eller kanskje mer riktig – sammenstilling av faktorer) og det historikere gjerne kaller “path dependency”.

For eksempel fikk Svartedauden stor betydning for Europas senere økonomiske utvikling. Likeledes fikk det faktum at det tyskromerske imperiet aldri ble sentralisert, men kun var et imperium i navnet stor betydning – fordi det sikret et desentralisert politisk system med økonomisk og militær rivalisering mellom framvoksende nasjonalstater (tesen til Eric Jones i The European Miracle).

I det hele tatt er forklaringen på “the Rise of the West” svært kompleks – og det finnes sjelden enkle svar på historiske spørsmål. Et annet interessant spørsmål er imidlertid: Hvorfor var det noen land som fulgte i Storbritannias fotspor og industrialiserte og oppnådde “moderne vekst”, mens andre ikke gjorde det? Her er det interessant å se nærmere på økonomisk politikk, langsiktig institusjonell utvikling og hvordan dette igjen henger sammen med path dependency.

Problemet fra et metodologiske ståsted er at den kapitalismen vokste frem i Europa først, og nærmere bestemt Nordvest-Europa. Noen nødvendige elementer – det sivile samfunnets relative økonomi, i hvert fall elementer av en stabil rettsstat, i noe utstrekning patentrettigheter osv. – var også endel av kulturelle trekk som, om ikke særegent europeisk, så i hvert fall langt fra universelle.

Kapitalistiske institusjoner som siden har oppstått i ikke-vestlige land, har alle gjort det i relasjon til Vesten. Japan er tydeligst, men de senere asiatiske tigrene, India, Kina og andre forholder seg også intenst til vestlige institusjoner og vestlig kultur, samtidig som landene har en rekke ideografiske særtrekk.

Poenget er altså ikke at ikke-vestlige kulturer ikke kan utvikle kapitalistiske kulturer. Kulturer er jo heller ikke statiske, og vestlig kultur i 1650 ville tross alt virke ganske fremmed for oss idag. Det interessante spørsmålet er hvilke kulturelle komponenter som påvirker de institusjonene som skal til for at kapitalismen skal blomstre. Med fare for å velge karikerte eksempler kan det være interessant å se på forskjeller mellom Estland og Russland (eller Turkmenistan) etter Sovjetunionens fall – selv om det er mange andre forskjeller enn kultur – og det kan være interessant å tenke rundt betydningen av kvasiføydale strukturer på markedsøkonomiens utforming i Latin-Amerika.

Douglass North har vel for øvrig blitt stadig mer opptatt av den kulturelle betydningen for utviklingen av institusjoner, hvilket også er i tråd med konservativ politisk tenkning.

Tormod

Ligner boka litt på The Birth of Plenty, skrevet av William J. Bernstein i 2004? hvor han legger frem sine teorier om hva som skal til for å skape økonomisk vekst. Den går gjennom mange av de samme emnene forstår jeg, men starter med Holland i år 1600 og beveger seg derfra til dagens verden.