Når selv en skrullete overklasseeksentriker som Boris Johnson kan bli ordfører i London, er det mye som taler for at de britiske konservative vil vinne neste parlamentsvalg.
Liten tue kan som kjent velte stort lass, og etter det begivenhetsrike lokalvalget i England torsdag 1. mai angrer nok Labour-statsminister Gordon Brown på at han ikke hørte på kritiske røster i eget parti. Men mannen som tilsynelatende var så flink til å tenke makro da han var finansminister for Tony Blair, er blitt mer opphengt i mikroøkonomiske spørsmål etter at han selv ble statsminister.
For det var nemlig avskaffelsen av det laveste trinnet i inntektsskatten på 10 prosent som førte til at Brown sist uke ledet Labour til sitt dårligste valg siden 1. verdenskrig, om man skal tro BBC Newsnight. Oppsiktsvekkende nok har denne skjerpingen av beskatning endt opp med at de aller fattigste – som er blant Labours kjernevelgere – er blitt hardest rammet. Etter at Brown som finansminister bidro til å gjøre Labour troverdig i den økonomiske politikken, partiets akilleshæl på 1980-tallet, gav han denne gang sin rival David Cameron en skattepolitisk gavepakke Tory-lederen knapt kunne ha drømt om.
Verre for Brown var det at han fremstod som stotrete og handlingslammet i møtet med den dynamiske unge Tory-lederen. Britiske medier har i lengre tid satt den kommunegrå Brown opp mot den fargerike Cameron, som ofte bruker popkulturelle referanser når han kommuniserer med velgerne. I tillegg syntes det som om Labour ikke hadde noe konkret å tilby velgerne. Cameron er blitt kritisert for å være lite konkret i sine løfter, men viste en imponerende evne både til å rive fra hverandre Labours argumenter og til å fremme tradisjonelle Tory-saker: lov og orden, skattelette og anti-byråkrati.
On message
Toryene var altså virkelig “on message” denne gang. Etter miserable valgresultater det siste tiåret, la partiet denne gang EU og innvandring til side. Gordon Browns lite strategiske avgjørelse om å signere EUs grunnlovstraktat uten forutgående folkeavstemning, noe Labour hadde lovet velgerne ved siste parlamentsvalg, oppfattes alment som et svik blant patriotiske briter. Siden denne saken ble kjørt av media slapp de konservative å kjøre dette frem selv, samtidig som partiet kunne skumme fløten av velgernes misnøye.
Nå var det alment forventet at toryene kom til å gjøre et strålende kommunevalg, men ingen ville helt tro at omfanget av revolten mot Labour skulle bli så omfattende. Ikke bare fikk de konservative 44 prosent av stemmene, nei selv Liberaldemokratene gikk med 25 prosents oppslutning forbi Labour, som med 24 prosent slukøret måtte se på, mens de mistet over 300 seter i kommunestyrer land og strand rundt.
Den blonde luggen
Juvelen i kronen var likevel utvilsomt valget av den eksentriske og uberegnelige Boris Johnson som ordfører i London. I utgangspunktet slet toryene med å finne kandidater som ville stille opp mot Labour-kandidat Ken Livingstone. Ikke minst fordi Livingstone har en høy stjerne blant londonere og inntil for få måneder siden syntes uslåelig. Faktisk var Johnson sjettevalget til de lokale toryene.
Britene fikk sin første smak av Londons nye ordfører da han som spaltist og siden redaktør for det konservative idétidsskriftet The Spectator stadig vekk dukket opp på tv-skjermen med sin uregjerlige blonde lugg. Ikke minst gjorde den Eton- og Oxford-utdannete Johnson suksess som gjesteprogramleder på Have I Got News For You, et programkonsept som i Norge er blitt adaptert under navnet Nytt på nytt.
Siden ble han parlamentsmedlem i den ekstremt velstående valgkretsen Henley, men hans parlamentskarriere har ikke akkurat vært noen ubetinget suksess. Først tråkket han uti ved å fornærme hele Liverpools befolkning etter nedlatende bemerkninger under et besøk i byen. Halvrasistiske uttalelser der han brukte uttrykk som “piccaninnies” om innvandrere og “tribal warriors” om afrikanere fulgte, før han til slutt endte i medias søkelys for utroskap. Noe som førte til at daværende Tory-leder Michael Howard sparket Johnson fra posten som kulturminister i skyggeregjeringen sin. Gjenreisningen begynte under David Cameron, som utropte den rappkjeftede Johnson til skyggeminister for høyere utdannelse.
Johnson kastet ikke bort tid etter å ha sikret seg nominasjonen som toryenes kandidat i London. Han fokuserte på en håndfull saker som var begripelige for velgere flest og hamret løs på disse. Tory-klassikeren lov og orden stod øverst på listen, ofte i kombinasjon med tiltak for å bedre det overbelastede kollektive transportnettet i den britiske hovedstaden. Han ville også gå byens administrasjon grundig etter i sømmene for å spare inn penger på et byråkrati som hadde svulmet opp i Livingstone-æraen.
Snusk og uklar strategi
I likhet med Camerons ekstremt vellykkede angrep på Gordon Browns personlighet, satte Johnson og hans rådgivere i gang med å så tvil om Livingstones karakter. Spørsmål om korrupsjon og sløsing ble satt på dagsordenen, da det viste seg at flere millioner som var øremerket til kulturtiltak rettet mot Londons etniske minoriteter var forsvunnet på mystisk vis. Alle tråder pekte mot Labour-politikeren Lee Jasper, en alliert og nær venn av den avtroppende ordføreren. At Jasper tilsynelatende bedrev seksuell sjikane mot en kvinne som mottok penger fra offentlige fond han forvaltet, hjalp ikke akkurat hans buddy Ken. Johnson fikk også god drahjelp av flesteparten av de London-baserte dagsavisene. Ikke minst kjørte ettermiddagsavisen Evening Standard en knallhard linje mot Livingstone. Noe som dels kan spores tilbake til en personlig feide mellom en av avisens journalister og Livingstone.
Den sittende Labour-ordføreren gjorde den klassiske feilen mange politikere som har sittet for lenge ved makten gjør, nemlig at han undervurderte sin motstander. Først ble Johnson forsøkt latterliggjort. Når meningsmålinger så viste at Johnsons oppslutning begynte å krype opp mot Livingstones, forsøkte Labour desperat å tegne toryen som en ekstremist. Problemet var at Labour viklet seg inn i sin egen retorikk. På den ene siden var Johnson latterlig, på den andre siden farlig. Labour klarte ikke å bestemme seg om mannen var en klovn eller rasist. Labour talte med spaltet tunge og velgerne ble først forvirret. Og siden irritert. Hva er så galt med å bringe litt humor inn i det politiske gravalvoret? Følgelig flokket de til valgurnene og stemte på Boris.
Livingstone tjente heller ikke på at han fremstod som en enstøing og særing. I løpet av sine åtte år ved makten bygget han ikke de maktalliansene som kanskje kunne ha reddet ham da Labour-demningen brast på landsbasis. Samtidig pleiet han merkelige kontakter, som hans forhandlinger direkte med president Hugo Chavez om oljeleveranser fra Venezuela til London. Denslags opptreden ble for eksentrisk selv for Londons velgere.
Frykt i forstedene
Mens Livingstone forsøkte å demonstrere at det var trygt å ta undergrunnen, kjørte Johnson en kampanje for mer politi på kollektive transportmidler. Mens Livingstone syntes å ha mistet kontakt med mannen i gata, kommuniserte Johnson et budskap av frykt som appellerte til pendlere. Spesielt i suburbia, der toryene vant solide flertall. Johnsons team var da også bevisst på å inkludere forstadsvelgerne. De var blitt neglisjert av Livingstone, som i hele sin ordførerperiode har konsentrert seg om å pleie sine velgere i det sentrale London. Strategien om å la Livingstone vansmekte i vanstyrte indre strøk av London gav full uttelling blant forstadsvelgere som var lei av offentlig sløsing.
En annen faktor som vippet seieren i Johnsons favør var at Livingstone i løpet av sin ordførerperiode har økt avgiftene i London til bristepunktet. Et godt eksempel er prisen for å reise med undergrunnen, som i dag er på hårreisende fire pund (ca 40 kroner med dagens kurs) for en enkeltbillett. Nå bruker riktignok 99 prosent av londonere det såkalte Oyster-kortet som gir betydelige rabatter. Men med en ukespris som starter på 24,20 pund (ca 245 kroner) er ikke dette heller billig. Labour har kanskje holdt skattenivået noenlunde i sjakk. Det flere og flere desillusjonerte velgere demonstrerte ved lokalvalget denne gang var trøtthet over alle de indirekte skattene og avgiftene folk er blitt pålagt, både lokalt og nasjonalt, siden Labour overtok makten i 1997.
Johnsons første dager
Denne uken startet Boris Johnson sin ordførergjerning med å sette i gang tiltakene han lovet i valgkampen. Flere kriminalitetsforebyggende tiltak ble introdusert – såsom våpen-scannere på undergrunnsstasjoner, alkoholforbud på undergrunnstog og busser, flere politifolk på offentlige transportmidler og treningsleire for unge kriminelle. Han vil også revurdere Livingstones forslag om å utvide Londons bompengering – den såkalte “congestion charge”. I tillegg ba Johnson alt på sin første dag om en gjennomgang av Londons voksende byråkrati.
Målet er å vise frem London som et fyrtårn for verdiene til David Camerons “nye” konservative, for å vise at partiet er klar for makt også på den nasjonale arena. Folk flest i London har reagert positivt på Johnsons første steg som byens ordfører. Samtidig hviler det en viss uro under overflaten, som om ikke alle helt klarer å stole på en mann som aldri klarer å avslutte en hel setning. Vil det bli seriøs business eller vil det bli tut og kjør, slik man er blitt vant til fra Johnson?
Kurs mot seier i 2010
Dersom lokalvalget 1. mai hadde vært et parlamentsvalg viser prognoser fra The Daily Telegraph at toryene ville fått en majoritet på 116 medlemmer i underhuset. Et totalt maktskifte etter at Labour har dominert britisk politikk siden Tony Blair ble valgt til statsminister 1. mai 1997. Nøyaktig elleve år senere viste de konservative altså at de holder stø kurs mot Downing Street i 2010. Det eneste som tilsynelatende kan stoppe dem er om de selv tråkker grundig uti i løpet av de neste par årene. Eller at begivenheter utenfor partiets kontroll stanser dem i oppløpet.
Eller som daværende Tory-statsminister Harold Macmillan i sin tid uttrykte det på spørsmål om hva som skulle til for å stoppe et tilsynelatende ustoppelig politisk tog: “Events, dear boy, events.”
- Sverre Ole Drønen er frilansskribent bosatt i London.
22. Mai skal det være by-election (nyvalg i en enkeltkrets) i kretsen Crewe and Nantwich. Nå viser målinger at her kan toryene vinne og dette er i en krets egentlig regnet som sikker for Labour. Taper Labour her vil det stilles enda tydeligere spørsmål om Brown er den rette i statsministerstolen. Eller toppers at noen dekker britisk politikk !
Forøvrig blir det også nyvalg i Boris krets, (muligens ikke før over sommeren) her skal faren hans stille opp for toryene, men her har vel ikke noen andre partier nubbesjans.
http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/7415362.stm
Da ble det en klar tory-seier i Crewe and Nantwich. Dette går fra vondt til værre for Gordon Brown.