Høyresiden må forberede reformer som raskt kan gjennomføres ved et regjeringsskifte - reformer som ikke kan reverseres når de først er innført, slik Willoch-regjeringen lyktes med, men Bondevik 2 ikke fikk til.
De siste par årene har jeg hatt litt moro med å provosere tidligere deltakere i Bondevik 2-regjeringsapparatet og støtteapparatet i Stortinget med noen spørsmål. Jeg har nok kanskje, som ofte ellers, opptrådt i overkant provoserende.
I motsetning til altfor mange andre partimedlemmer kan jeg styre min begeistring for Willoch og har et nøkternt forhold til hans påståtte briljante resonnementer. Men noe skal han ha. Mer om det nedenfor.
Spørsmålet jeg stiller er hva det var som var så bra med Willoch-regjeringene på 80-tallet? Og svaret jeg får er alltid identisk: Liberalisering av åpningstidsloven, opphevelse av kringkastingsmonopolet, opphevelse av kreditbegrensningene, liberalisering av boligmarkedet, liberaliseringer av skjenkeregler/ fremvekst av café-kulturen etc.
Oppfølgingsspørsmålet er selvsagt: Og hva oppnådde dere i Bondevik 2 som var så bra? Og straks bremser samtalen opp. Det kommer halvkvedete viser om brems i økningen i antall uføretrygdede, opphevelse av deler av bokbransjeavtalen, avskaffelse av boligskatten (som for øvrig er et godt, men av de fleste, glemt poeng). Ellers er det mindre håndfaste ting som innebærer mindre forbederinger og vitner om relativt god administrasjon gjennom fire år. Men veldig få endringer som innbærer et varig skift mot høyre. Derfor er Willoch historisk mens Bondevik 2 vil bli glemt (eventuelt fortrengt).
Ingen husker
Jada, dette er noe forenklet, men hvis deltakere i regjeringsapparatet ikke klarer å forklare resultatlisten til regjeringen med klarhet og tydelighet, hvordan skulle menige partifeller eller høyresympatisører gjøre det? Svaret er at det kan de ikke. Hvis du ikke tror meg så spør en ikke-politisk engasjert venn om hva de synes var bra med Bondevik 2, og jeg tør garantere at resultatet ditt ikke blir mye annerledes.
Det skal sies at enkelte har tatt en selvironisk tone og fremhevet røykelov og overkjøring av eiendomsretten ved kvotering av styremedlemmer i private selskaper som eksempler på varige endringer. For øvrig et grunnleggende brudd med selve fundamentet i kapitalismen – eiendomsretten.
Tapte muligheter
Eksempelvis gjorde man i realiteten ingenting som endret en håpløst stalinistisk landbrukspolitikk. Det saboterte Sponheim effektivt i kompaniskap med KrF. Han pratet om liberaliseringer, men gjorde i realiteten ingenting.
Man gjorde justeringer i innslagspunkter og satser i skattesystemet, men den varige arven fra skattepolitikken var at Per Kristian Foss og Jan Tore Sanner stod i bresjen for å innføre den utbytteskatten på næringslivet som de i 14 år hadde kalt en dobbeltbeskatning. Slik underminerte de effektivt det som hadde vært deres egen retorikk siden 1992. De tok dermed hele den politiske kostnaden ved å innføre en ny type beskatning og lot de rødgrønne slippe denne.
Nå hadde regjeringen innført skattelettelser for næringslivet på et tidspunkt da konjunkturene var svake, og det var både viktig og riktig. Men jeg tror det er svært vanskelig å vinne et valg ved å vise til slike lettelser.
Liberaliseringer må få tid til å virke for å bli irreversible
Bondevik 2 regjeringen fikk til noen irreversible liberaliseringer, og jeg vet at det var ambisjoner om mer. Disse ble sabotert av stadige ordfører-/fylkes/-kommune-opprør (stryk det som ikke passer) i Krf. Ikke ulikt den måten Senterpartiet driver på i den nåværende regjeringen. Høyrefolk er stort sett så høflig, lojale og samarbeidsinnstilte at man i liten grad mobiliserer land og strand rundt med det siktemål å presse politikken sin vei. Dessverre. Politikk er jo vilje til makt.
Alt det Bondevik 2 fikk til var å avskaffe fordelsbeskatningen av bolig. Det er det jo delte meninger om er økonomisk fornuftig eller ikke, men politisk fornuftig var det. Det Bondevik-regjeringen nesten fikk til var Friskoleloven. Dessverre satte man ikke hardt mot hardt i spørsmålet om hvorvidt skoler skal, gud forby, få lov til å gjøre noe så umoralsk som å tjene penger. Enda profittmotivet er en grunnleggende bestanddel i kapitalismen, og det som driver den økonomiske og teknologiske utviklingen, og dermed velstandsnivået, fremover.
Men det ble da en friskolelov på tampen av fireårs-perioden. Problemet var at den ikke fikk virket slik at da Djupedal med et pennestrøk reverserte den, så var det ikke 15000 friskoleelever med søsken og foreldre som demonstrerte utenfor storting og departement. Derfor ble også den politiske kostnaden for de rødgrønne veldig liten.
Den politiske kostnaden ved å oppjustere skattesatser og ikke inflasjonsjustere innslagspunkter er dessverre også veldig liten.
Løsningen er grundige forberedelser og rask handling
Ved mange former for liberalisering blir kostnadene og ”ofrene” ofte raskt synlig, mens de positive sidene ofte trenger lenger tid på å synes og bli satt pris på. Derfor er det viktig at man ikke begynner å tenke på hva man skal gjøre og hvordan man skal få gjennomført det når man kommer inn i regjeringskontoret, men lenge før.
Høyre har mange dyktige jurister, økonomer og fagfolk på mange områder. De bør settes i arbeid med å forberede de lovforslag som må settes ut på høring slik at dette kan skje mer eller mindre umiddelbart etter at man oppnår regjeringsmakt. Dessuten må Høyre prioritere de områdene der man kan oppnå irreversible liberaliseringer.
Landbrukspolitikken – modent for plukking
Et område som åpenbart er klar for vidtrekkende reformer og liberaliseringer er landbrukspolitikken. Målet bør være å avskaffe alle landbrukssubsidier og tollmurerer på landbruksprodukter i løpet av fireårsperioden. Høyre bør gjøre dette klart slik at alle som driver landbruk må være forberedt på dette.
Partiet bør bruke økonomer og jurister til å utrede hvordan dette gjøres trinnvis for å bedre omstillingsevnen, samtidig som man er sikker på at alle subsidier og tollmurer blir avskaffet fullstedig i perioden.. I følge en Masteroppgave fra UMB gjengitt i Nationen var det i 1965 drøyt én byråkrat per hver hundrede bonde. I dag er det samme forholdet nesten en til fem. I 1965 var ca 155.000 bønder og 3800 byråkrater, i 2006 var det 51.200 bønder og 7400 byråkrater. Sannsynligheten for at det er blitt færre byråkrater under denne regjeringens to siste år, anser jeg som uhyre liten. Høyres mål bør være at de fleste av de 7400 landbruksbyråkratene får mulighet for omskolering.
Deretter bør man privatisere landbruksmafiaen i Tine og Nortura – enten ved særlov eller ved frivillighet, antageligvis en kombinasjon. Dette vil synliggjøre enorme verdier for bøndene. I 2007 var det 12 353 melkebønder i Norge. Bortsett fra 346 stk er alle sammen eiere av Tine. Tine styres gjennom en svært innviklet og topptung organisering og er i realiteten et pampevelde der organisasjonens propaganda styrer.
Tine hadde i 2007 en omsetning på 15,9 milliarder kroner, og hadde første kvartal 2008 en omsetningsøkning på 12 prosent. Ledelsen i Tine har lenge kjempet mot at verdien av virksomheten skal verdsettes. En årsak er at det ville synliggjøre hvor elendig avkastning bøndene får på den investerte kapitalen i Tine, og skape helt andre krav til effektivisering av konsernet.
Sukring av den bitre omstillingspillen
Synnøve Finden har 518 millioner i markedsverdi og 830 mill i omsetning i 2007. Det tilsvarer en verdi på 62 prosent av omsetningen. Skulle man bruke det samme forholdet på Tine kommer man frem til en verdi på 9,9 milliarder. Det gir en snittverdi pr bonde på 826 000 kroner. Dette er meget nøkterne anslag på Tines verdier, blant annet fordi de i motsetning til Synnøve Finden sitter på store eiendomsverdier som de har hatt historiske lave inngangsverdier på. Det er selvfølgelig ikke helt sammenlignbart, men gir et bilde av hvilken verdi selskapet har.
Alt dette representerer verdier bonden i dag i realiteten ikke har tilgang til eller får noen særlig avkastning på. Hvis man legger ned melkeproduksjonen eller selger kvoten får man tilbake et nærmest symbolsk beløp for sin andel av samvirket. Det gir jo ikke akkurat incentiver til å slutte med en irrasjonell melkeproduksjon.
Men hvis man samtidig opphever omsetningsbegrensningene på landbrukseiendommer, og fjerner bo- og driveplikt, ville ytterligere verdier for bøndene synliggjøres. Alt i alt vil dette sukre den bitre omstillingspillen for bøndene, men da må en slik liberalisering få tid til å virke. Det hjelper ikke med en slik reform hvis den blir innført 6 måneder før et valg.
Og når man først har avskaffet subsidiene, byråkratiet, omsetningslovene, målprisene, bo- og driveplikt, konsesjonslover og samvirkemonopolistene – tror noen virkelig at det vil oppstå igjen? Selvfølgelig ikke. Ingen hadde opprettet slike systemer i dag, på samme måte som ingen hadde gjeninnført eter-monopolet eller de håpløse åpningstidslovene.
Så la oss få en bred debatt og idédugnad på høyresiden, (jada, FrP må med) hvor vi finner ut hvordan vi kan skifte det politiske tyngdepunktet varig mot høyre. Vi trenger mange irreversible liberaliseringer.
- Christopher Rødsten er Spesialrådgiver i Gambit Hill & Knowlton og medlem av representantskapet i Oslo Høyre. Rødsten har tidligere hatt oppdrag for Synnøve Finden, som omtales i artikkelen.
Å så glade vi er i å gå løs på hverandre på høyresiden. Den forrige regjeringen gjorde masse bra, i tillegg til fjerning av boligskatten. Off the top of my head: Den omstilte forsvaret til faktisk å bli i stand til å krige, gjennomførte store skattelettelser som de rødgrønne ikke har turd å reversere, Kunnskapsløftet i skolen (og deregulering av skolen), innførte pasientrettigheter og større valgfrihet i helsevesenet. Du må ikke gjøre din egen uvitenhet til et alment problem.
Og det finns mange studiebesök og referenser : New Zealand, Irland, Sveits, Danmark, Finland…
Meget god artikkel !
Irreversible liberaliseringer, der lærte jeg et nytt begrep.
Et meget godt ekempel er fritt sykehusvalg, dette var venstresiden tydelig i mot, Bondevik 2-regjeringen innførte det raskt, og hva ser vi ? Jo, hvilke sosialister har snakket om å fjerne dette ?
Når det skal være sagt, så snakket SVere foran 05-valget om å gjenninføre restriksjoner ang. åpningstider. Men det ble bare nyttesløse rop, nå vil vel de færreste innføre dette igjen, fordi en ser at slik ikke trengs. Etter 09-valget bør forbudet mot Søndags- (og helst også helligdags-)åpne butikker også fjernes, vi vil da høre masse protester fra folk som mener dette er mer enn hva samfunnet trenger, men når de er blitt vant til å gå på Coop Søndags formiddag vil de naturligvis ikke ha søndagsstengt tilbake.
Jeg vill også oppfordre til å gå løss på universitets sektoren ganske nådeløst. Omdann alle universiteter og høyskoler til uavhengige stiftelser, gi ingen former for basisstøtte. Gi bare støtte etter prinsippet ” publish or parish”, samt vri mer over på teknisk-naturvitenskaplig forskning. Dermed kan man få fjernet universitets sektoren som ”think tank” for sosialistene. Det hadde vært fantastisk om en høyre-frp regjering kunne tvangs proletarisere
en del av de venstre-ekstreme professorene som herjer i det Norske land!
Det er mulig en slik liberalisering vil være nyttig for å få økt landbruksproduksjon, for i dag er landet avhengig av ca 50% import. Beredskapsmessig er dette betenkelig. Det er lenge siden 1940, men da var det viktig at man hadde settepoteter jevnt utover det ganske land og nesten 250 000 bønder over det ganske land.
Beredskapsmessig var det småbrukene som var viktigst for lokalbefolkningen, og hver landsdel og kommune er avhengig av egenprodusert mat. Transportårer kan stenges eller begrenses ved nasjonale/internasjonale kriser til havs og til lands.
En SV-politiker uttalte forleden i en forsvarsdebatt at “man skal jo ikke tro at verste vil skje med Russland…” Ja, hvorfor har vi da et militært forsvar, hvis det ikke nettopp er i “worst case”-scenario?! Normalt sett får vi jo ikke bruk for det, heldigvis, og slik er det også med matproduksjon. Infrastrukturen må kunne tilveiebringe mat på et døgns varsel.
Nå er det slik at mange små bruk ligger brakk, og fortsatt slutter bønder med husdyr som sau og geit. Dette har dessuten økologiske konsekvenser med attgroing, flåttutbredelse og fraflytting.
Kanskje vil liberalisering av bo- og driveplikt mm. kunne avhjelpe i enkelte strøk, mens andre stader kreves mer.
Hva med “kontantstøtte” for sau og geitehold? Gi f.eks. 1000 kr pr sau i året og sikre årsinntekt for en småbonde – 100 sauer gir 100 000kr. La så bonden sjøl få omsette kjøttet etter eget forgodtbefinnende uavhengig av salgskanaler og EU-direktiver. Lokalt produsert kjøtt og melk er kort-reist mat, og bør oppmuntres. Smittefaren er minimal siden lokal slakting ikke smitter hele landsdeler slik Gilde ble rammet av ifjor. Mattilsynet bør tillate upasteurisert melk! Økologisk produksjon er helsemessig og ressursmessig ønskelig, særlig for små-skala landbruk på Vestlandet, og i Nord-Norge. Dessuten bør turismen ses i denne sammenheng: frittgående husdyr er trivelig å se på, og nisjeprodukter kan selges fra gårdsbutikker i større grad.
Småbruk bør også verdsettes utfra et barnefamilie-perspektiv. Barn er den mest sentrale ressursen i ethvert samfunn, og vi har som kjent underskudd på ung, sunn arbeidskraft. Etableringsstøtte for unge familier på småbruk bør derfor vurderes, (i tillegg til kraftig økning av barnetrygd, selvsagt).
Generelle ordninger er å foretrekke, for unødig byråkrati stjeler av overskuddet. Arealtilskudd med f.eks to trinn, og “saue-kontantstøtte” bør vurderes. Statlig fond til å hjelpe ubemidlede ungdom til å kjøpe småbruk er også en tanke i denne sammenheng.
Når det gjelder store bruk på flatbygdene i Sør-Norge har nok Høyre den beste politikken i fredstid.
En interessant og spissformulert artikkel.
Sammenligningen mellom Willoch og Bondevik II halter imidlertid på et vesentlig punkt: Høyre i 1984 var det dominerende partiet på borgerlig side og hadde derfor større innflytelse internt i regjeringskollegiet enn Bondevik II.
Ellers kan du dessverre også ta med endringene i Tomtefesterloven som også var et inngrep i eiendomsretten og som delvis ble desavuert av Høyesterett i ettertid. Bondevikregjeringens engasjement ifm nedleggelsen av Union før valget i 2005 var heller ikke særlig imponerende.
Kjøttvekten gjelder også i Stortinget. Det er begrenset hvor store endringer man kan få igjennom når man sitter i en mindretalls koalisjonsregjering. Forhåpentligvis kan det kanskje åpne seg noen muligheter i 2009 hvis Høyre gjør et godt valg.