Desperasjon fra Arbeiderpartiet i agurktiden.
Et sikkert tegn på sommer i Norge er medias formidling av den ene brannfakkelen etter den andre i fra partipamper, næringslivsfolk og andre med mye på hjertet. Martin Kolberg er en veteran i denne øvelsen og 2008 har ikke vært noe unntak. Mens folk flest gikk inn i sommermodus fiklet Kolberg med fyrtøyet. De rike skulle flås! Verken mer eller mindre. De skulle ikke skattlegges mer, eller bidra mer til Stoltenbergs store spleiselag, de skulle flås. Men hvem er nå disse rike som skal tas? Svaret på det spørsmålet vet vi jo allerede: I Norge betaler både sykepleiere og lærere toppskatt., så han kunne like godt sagt at det er de som står opp om morgenen og går på jobb som skal tas.
Hets og frykt
Det er ikke bare Norges ”rike” som blir hengt ut av Arbeiderpartiets ledelse. Også opposisjonen får gjennomgå og da særlig Fremskrittspartiet, som for øvrig er større enn AP i følge de siste måneders galluper. Skal vi tro Kolberg og Stoltenberg vil Norge gå ad undas dersom FrP får regjeringsmakt etter neste valg; velferdsstaten vil raseres, de rike vil bli enda rikere – på bekostning av alle andre – og Norges renommé som humanitær stormakt vil forvitre. Hvis ikke folk vil stemme på AP ut av tiltro skal de visst nå gjøre det av frykt. Kolbergs brannfakkel hadde knapt rukket å slukne i et flaut hves før Martin Henriksen, AUF-lederen, også var ute med fakkel og fyrtøy. Fra talerstolen på Utøya hevdet han at Norge ville bli som USA dersom Siv Jensen ble statsminister. Mange nordmenn, med sans for liberale demokratiske verdier og markedsøkonomi, synes kanskje ikke det hadde vært så forferdelig, men for Henriksen representerer USA alt som er vondt i verden. Spørsmålet er om AUF er så forstokkede at de tror Norge vil ende opp som militær, økonomisk og kulturell supermakt dersom Jensen blir statsminister?
Stoltenberg er en tilbakelent sjef. Han er sjelden å se på Stortinget eller i debatter med politiske motstandere.
Desperasjon
Det er et tegn på desperasjon når et regjeringsparti, sågar det største, til stadighet går til angrep på opposisjonen. Ikke minst når dette regjeringspartiet sitter i en flertallskoalisjon, som i prinsippet har muligheten til å pløye gjennom den ene hjertesaken etter den andre i Stortinget. Likevel er det nå slik at særlig AP bruker mer tid på å svartmale politiske motstandere enn på å reklamere for egne seire. I stedet for å kommunisere til folket hva de faktisk har oppnådd siden 2005, hvilke deler av Soria Moria-erklæringen som har blitt innfridd, hvor mange varme skolelunsjer som nå serveres og hvor mange svømmebasseng som har blitt fylt, så har Ap henfalt til skremselspropaganda. Det kan være mange grunner til denne strategien. Den mest nærliggende er at resultatene er så svake at de ønsker å snakke om andre ting.
Stoltenberg er en tilbakelent sjef. Han er sjelden å se på Stortinget eller i debatter med politiske motstandere. Faktisk er det oppsiktsvekkende hvor sjelden statsministeren deltar i den offentlige debatten og hvor ofte han sender stedfortredere. Nettopp på grunn av dette var det interessant å observere hvor ivrig han plutselig var etter å debattere da Rimi-Hagen våget å kritisere den rød-grønne regjeringen. En surmaget milliardær – den klarer selv sjefen å håndtere. Det var pinlig åpenbart at Stoltenberg, en politisk broiler fra øverste hylle, så sin mulighet til en skikkelig politisk slam dunk. Som statsminister og dermed profesjonell politisk debattant burde han kanskje holde seg for god for å oppsøke slike lettkasserte seire. Men det gjorde han altså ikke.
Sosialdemokratene sliter
En fattig trøst for Det norske Arbeiderparti er at de ikke er alene om å slite med oppslutningen – snarere tvert i mot. Over hele Europa hører man gnisningen av tektoniske plater i bevegelse. Sosialdemokratene strever i motbakke og virker maktesløse overfor høyresidens økende popularitet blant velgerne. Riktignok virket det en stund som om sosialdemokratene hadde klart å fornye seg selv og sitt budskap: I Storbritannia stod Tony Blair i spissen for Labours forvandling til New Labour, og partiet opplevde en renessanse der sosialdemokratisk retorikk og markedsliberal økonomi utgjorde den såkalte ”tredje veien”. I Tyskland så det også lenge ut som om sosialdemokratene i SPD hadde funnet suksessformelen. Gerhard Schröder ledet landet med stor oppslutning og var ikke redd for å snakke om viktigheten av reformer samtidig som han pleiet forholdet til de mektige fagforeningene..
Situasjonen er en ganske annen i dag. Riktignok har både New Labour og SPD regjeringsmakt, men partiene er svake og oppslutningen om dem er lav. Dette er spesielt tydelig i Storbritannia, der Tony Blairs arvtaker, Gordon Brown, er statsminister kun fordi han ikke tør å skrive ut nyvalg. Alle meningsmålinger samt lokalvalgene i våres peker på det faktum at velgerne er lei av New Labour og vil ha de konservative ved roret. I Tyskland er SPD lillebror i en storkoalisjon med kristendemokratene CDU. Bortsett fra utenriksminister Steinmeier, er SPD lite synlige i koalisjonen, som domineres av Forbundskansler Angela Merkel fra CDU.
Embetsmanns-partiet
Et av Arbeiderpartiets store problemer og hovedårsaken til partiets sviktende oppslutning blant velgerne er mangel på visjoner. Mens opposisjonen kurser sine tillitsvalgte i ideologi, presenterer politisk nytenkning og et brennende engasjement for å utvikle, forvandle og forbedre Norge, så profilerer AP seg på gårsdagens politiske løsninger og frykt for det nye. Fra å være partiet alle nordmenn stemte på, har Arbeiderpartiet egenhending redusert seg selv til å være partiet som administrerer Norge – en slags retur til 1800-tallets embetsmannsstat. Det er knappest oppskriften på politisk suksess og massemønstring. Problemene AP har med å begeistre nye velgere blekner likevel sammenliknet med vanskelighetene partiet har med å holde på sine tradisjonelle tilhengerne, arbeiderne. Det er lenge siden Arbeiderpartiet var et parti for arbeidere. Når partiets trolige neste leder er en forfinet, veltalende og ikke minst velstående mann med dobbelt etternavn, er det åpenbart at det er lite arbeidertilknytning igjen i det såkalte arbeiderpartiet. Innad i partiet har venstresiden tolerert overklassegutter som Stoltenberg og Gahr Støre fordi de vinner valg. Situasjonen er imidlertid en helt annen når oppslutningen begynner å svikte – da spørs det om grasrota er villige til å stå last og brask bak sine ledere fra Oslo vest.
Arbeiderpartiet har nemlig over lang tid møysommelig bygd opp en bred maktbase og har i skamløs nepotisme plassert sine egne i posisjoner i offentlige og ikke minst i vårt store statssubsidierte organisasjonsliv
Til tross for at Arbeiderpartiet mister oppslutning blant velgerne og mest sannsynlig regjeringsposisjon ved neste valg, så ville det vært feil å avskrive partiets innflytelse. Arbeiderpartiet har nemlig over lang tid møysommelig bygd opp en bred maktbase og har i skamløs nepotisme plassert sine egne i posisjoner i offentlige og ikke minst i vårt store statssubsidierte organisasjonsliv. Målet er åpenbart. Uansett hvem som sitter ved makten vil AP være i posisjon.
Fremdeles ARK
Et godt eksempel på Arbeiderpartiets makt er partiets forhold til den norske rikskringkastingen NRK, som noen ganger kan virke som APs private kommunikasjonskanal. Nylig så jeg et såkalt ”talkshow” på NRK, der diskusjonen var en ny variant av det populære temaet ”Hvor forferderlig alt vil bli dersom Fremskrittspartiet får regjeringsmakt”. I studio for å snakke om dette var Ove Vanebo, Formann i Fremskrittspartiets Ungdom og Hadia Tajik, politisk rådgiver fra Arbeiderpartiet på statsministerens kontor. Programleder var Christian Strand, bedre kjent som sønn av Arne Strand, politisk redaktør i Dagsavisen og tidligere statssekretær for AP. Det hele var veldig typisk NRK: godt hjulpet av Strand anklaget Tajik Vanebo og FrP for å ville ødelegge Norge. Akkurat hvordan FrP skulle rasere Norge ble ikke diskutert nærmere, men både programlederen og hans gjest fra AP uttrykte en generell bekymring for fremtiden. Til å konkludere diskusjonen hadde Strand invitert en av sin fars kollegaer fra Dagsavisen, som i kraft av sin rolle som objektiv journalist sa seg helt enig med statssekretæren og programlederen. Så kom rulleteksten og NRK kunne klappe seg selv på skulderen og være fornøyde med å ha gjennomført nok en balansert debatt mellom 3 representanter fra venstresiden i norsk politikk og en fra borgerlig side.
Status quo-tyranniet
Det er ikke bare rikskringkastingen som skjelver i knærne ved tanken på en FrP-regjering. De siste månedene har også en rekke representanter fra landets embetsverk stått frem og uttrykt sin bekymring for fremtiden. I likhet med programlederne i NRK, så utgir de seg for å være bekymrede medlemmer av samfunnet som føler seg forpliktet til å stå frem og advare mot FrP. At mange av disse, særlig de som besitter toppstillingene, er betalende medlemmer i AP, nevnes sjelden. Med andre ord velger media og særlig NRK å overse den bakenforliggende agendaen til de bekymrede embetsmennene, nemlig å beholde sine stillinger, sine budsjetter og status quo.
I takt med Arbeiderpartiets sviktende oppslutning og enda viktigere, FrPs stadig økende oppslutning, er det sannsynlig at vi vil se en lang rekke debattprogram på NRK frem mot valget i 2009 der representanter fra AP diskuterer hvordan man skal få bukt med problemet FrP. Ikke minst vil avisene være fulle av kronikker, innlegg og analyser av den såkalte FrP-koden og hvordan den skal knekkes. Det vil bli varsku på varsku fra ikke-statlige organisasjoner hvor folk som fikk jobben gjennom partiet kommer ut og hevder at på et rent faglig grunnlag så er det nok best at AP får beholde makten. Det som kunne synes å være et agurktid-fenomen vil nok ha mye lengre overlevelsestid enn ut august.
- Anne Kristine Jensen, mastergrad i Politisk Økonomi fra London School of Economics. Hun har tidligere bl.a. jobbet i tankesmien Stockholm Network i London, og er nå internasjonal politisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe
Meget bra skrevet og “spot on” i forhold det inntrykket folk flest har av Arbeiderpartiet og deres klakkører.
Vi får håpe at vi kan gi dem en lang og etterlengtet ferie etter valget neste år.
Et tips til Frp: Kvitt dere med Høyre allerede nå!
Ja, men
Det er ganske påfallende hvor mange som er av oppfatningen at en FrP-regjering utgjør et slags systemskifte i forhold til sosialdemokratiet. Selv tror jeg det er ren og skjer ønsketenkning, for FrP er i bunn og grunn sosialdemokrater, selv om Siv Jensen kanskje har Ayn Rand på nattbordet.
FrP på 80-tallet hadde antagelig ambisjoner om å kutte i de statlige utgiftene, og den offentlige velferden, men FrP av i dag har ingen seriøse planer om en slik retning.
Det sier seg selv. FrPs velgerkorps kommer fra mange partier, men mange ville under andre omstendigheter tilhørt Arbeiderpartiet. Artikkelforfatteren er inne på det samme selv. Det er arbeidervelgere. Disse ønsker ikke noe liberalistisk systemskifte.
Men det er naturligvis riktig at venstresiden ser ut til å være på vei mot valgnederlag i 2009, men hva slags regjeringsalternativ har egentlig høyresiden?
På den ene siden ønsker visst FrP å komme i posisjon, men KrF og Venstre vil ikke støtte en regjering der FrP inngår, og Høyres entusiasme er også ganske lunken.
KrF, Høyre og Venstre kunne tenkt seg en gjentagelse av Bondevik II, men dette har ikke FrP lyst til.
Venstresiden vil nok tape valget, men det er utelukkende på grunn av deres egen inkompetanse, ikke fordi høyresiden har noe troverdig alternativ.
Beskrivelsen av NRK er noe unyansert. Det er ingen tvil om at de fleste journalistene i kringkastingen tradisjonelt sett ikke har stemt Høyre og i hvert fall ikke Frp. Finnes det overhode noen journalister utenfor “Fremskritt” som sympatiserer med Frp ?
Jeg har selv over mange år reagert på skjevheten i spesielt NRK’s dekning av Midt-Østen hvor enkelte korrespondenter ikke klarer å skjule sin forakt for Israel. Bruken av såkalte “eksperter” har også til tider vært klart ubalansert.
På den annen side syntes jeg at de politiske kommentatorene er blitt mye bedre, faktisk så gode at jeg har problemer med å finne ut hvilket parti de sympatiserer med. Dette er et godt tegn. (Nakkim er en av dem.)
Når skal de “verdikonservative” makte å løfte seg opp på prinsipielt nivå? Innen man evner dette kan man fjerne prefikset verdi fra konservativ – dagens konservatisme er verdiløs i alle begrepets betydninger. Når/hvis velgerne oppdager dette vil ikke merkenavnet “Høyre” ha stor markedsverdi. Spread the word.
FrP koden er folkelig konservatisme. Etter brakseieren i 2009 må FrP ta en kamp med det liberale Høyre, men i bunn og grunn er de jo stort sett opptatt av økonomi og blir sikkert blide om de innkasserer en del seiere på det området.
Isoler Venstre, KrFrpH vil vinne.
“På den annen side syntes jeg at de politiske kommentatorene er blitt mye bedre, faktisk så gode at jeg har problemer med å finne ut hvilket parti de sympatiserer med. Dette er et godt tegn. (Nakkim er en av dem.)”
Nakkim stemmer definitivt ikke FrP, så mye ser jeg.
ArK var notorisk skjeve i virkelighetsfremstillingen på 80-tallet. I dag er de noe mer påholdene (men det er langt igjen til det en bør kunne forvente seg av en allmennkringkaster. Eksemplet til Jensen ovenfor er karakteristisk for partiskheten til NrK: 3 mot 1), og en av grunnene kan være at FrP, som snart er landets største parti, og det de representerer, ikke kan behandles like skamløst som man en gang gjorde.
Hennum mener at FrP ikke vil medføre et systemskifte. Tja, ikke i forhold til spørsmålet om et være eller ikke være for velferdsstaten, men definitivt i forhold til spørsmålet om hvordan den vil se ut.
FrPs skolepolitikk vil bli et pedagogisk og ideologisk jordskjelv om den blir gjennomført. Og hva gjeder helsepolitikk, enhver syk nordmann ville fått en helsesjekk som kunne cashes inn der han måtte ønske, privat eller offentlig. Tenk det!
U-hjelpen fjernes.
Kulturpolitikken snus på rygg.
Pressestøtten gås etter i sømmene (i dag fungerer den faktisk mot sin hensikt – den sementerer majoritetens meninger heller enn å utfordre dem.)
Og tenk på utenrikspolitiken; vi ville fått danske tilstander der.
Jo, en FrP-regjering vil være noe radikalt nytt. For første gang på aldri så lenge vil ikke de post-marxistiske, sosialradikale stemmene sitte med roperten alene.
“…det liberale Høyre.”
Det liberale Høyre? Ok, anything goes bare man lar relativismen ta overhånd. Det er selvfølgelig mulig å hevde at Høyre er liberalt sammenlignet med eksempelvis SV, men i forhold til essensene i begrepet er Høyre langt fra noe liberalt parti. Høyre er et sosialdemokratisk parti, kanskje ikke i ord, men definitivt i gjerning. Hvordan Frp skal kunne samarbeide med Høyre kan jeg vanskelig se med mindre de konservative beveger seg kraftig mot, ja nettopp, Høyre.
Jeg tenker liberale som i at de var for den “kjønnsnøytrale” ekteskapsloven. FrP har en konservativ holdning og innstilling til saker, Høyre er gjennomsyret av liberale mennesker som i mangt og meget er enig med SVere.
Jeg tviler ikke på at det er konkrete politiske forskjeller mellom politikken FrP og Arbeiderpartiet. Noe annet ville vært ganske forunderlig.
På samme måte som det er forskjeller mellom KrF/Venstre og Arbeiderpartiet. Poenget er at systemet videreføres.
Vårt politiske system er i seg selv en garantist for dette. Selv hvis FrP ønsket å avvikle velferdsstaten (da ville partiet aldri oppnådd mer enn 4-5% men la det gå), så ville det likevel vært fullstendig ugjennomførlig.
Fordi en slik regjering uansett ville trengt støtten til Høyre, Venstre og KrF, så er det svært begrenset hvor radikal den kan være.
Fin sak. Jeg synes spesielt poenget om hvorledes AP har infisert den ikke-statlige organisasjonslivet gjennom nepotisme er betimelig. Spesielt siden NRK i månedene som kommer trolig vil fungere som mikrofonstativ for disse medløperne som vil love dommedag hvis vi får en blå regjering etter valget. Jeg sier H pluss Frp.
Alle disse erkjennelser er selvsagt relevante, men for å spørre en person med “innsidekunnskap” i Fremskrittspartiet (dette er jo en generell politisk konstellasjonsdebatt, så litt avsporinger får man tåle). I fjor skrev jeg tilfeldigvis et innlegg på db.no. Hva saken handlet om i detaljer, husker jeg ikke, men de rent konkrete forhold som identifiseres, har holdt seg godt:
“Hva Siv Jensen egentlig mener”
“Når Siv Jensen blir spurt av mainstream-media om hva hun mener om denne saken, sier hun at saken er elendig håndtert av Regjeringen. Det ingen journalister spør henne om, er om hun ville ha støttet Regjeringen om den faktisk hadde klart å stoppe utbetalingene på 210 millioner kroner til Eivind Reiten og de andre Hydro-toppene. Til nå har jeg bare funnet to steder hvor hun uttaler seg om dette – og gjett hva: hun kommer med to diametralt forskjellige utsagn. I NRK Dagsrevyen i går sier hun (uten å ha blitt spurt konkret) at Regjeringen “burde ha grepet inn” (http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/103284, fra 01:23), mens i Dagsnytt 18 (eneste plass hun har blitt spurt konkret) i dag sier hun at hvis hun var statsminister, ville hun ikke ha blandet seg inn i det hele tatt (gå helt til slutt i sendingen):
http://nettradio.nrk.no/default.php
&kanal=P2NoYW5uZWw9bnJrLXAypHN0YXJ0PTIwMDctMDgtMDZUMTglM0EwMyUzQTAwpGV
uZD0yMDA3LTA4LTA2VDE5JTNBMDAlM0EwMKR0aXRsZT1SR0ZuYzI1NWRIUWdZWFIwWlc0P
aRpbm49MKR1dD0wpGJpdHJhdGU9
Konklusjonen er at Siv Jensen prøver å tilfredsstille Frps kjernevelgere (som ikke støtter at Eivind Reiten skal få 28 millioner i bonus) ved å skjelle Regjeringen ut for elendig håndtering av saken, sågar i Dagsrevyen også å si at den skulle ha grepet inn. I Dagsnytt 18 avslører Siv Jensen seg selv ved å si hun EGENTLIG mener. Radioprogrammet fortjener honnør for å ha stilt spørsmålet ingen andre journalister stilte.
Dessverre tror antagelig Frps kjernevelgere fremdeles at Siv Jensen ønsker å frata Hydro-lederne de 210 millioner kronene og bruke pengene på velferd…”
Så mener jeg å gjenkalle at det ganske snart dukket opp et svar i Dagbladets kommentarspalter om at jeg er “blodrød” eller noe i den duren. Faktum er at min nåværende ideologiske posisjon er nasjonal-/verdikonservatisme (gjerne à la S. Skirbekk/P. Hitchens), uten at dette selvsagt interesserer Minervas lesere nevneverdig. Men hva er det som skjer i kunnskapssamfunnet Norge når kommentarers agenda identifiseres på bakgrunn av hvilke personer som nevnes i den ene og andre sammenhengen i en tekst på noen få setninger?
_______________________________
Stopp ødeleggelsen av Grunnloven – det norske folks frihetsbrev!
http://www.opprop.no/opprop.php?id=grunnlov
Kongen vil være kristen – protesterte i statsråd
http://www.kommentar-avisa.no/Artikler-Startside/Hovedoppslag-2008/Kongen_vil_vaere_kristen_-_protesterte_i_statsraad-17.04.2008.pdf
- Bryter Grunnloven
http://www.klassekampen.no/49682/mod_article/item/null
Retorikken til partiene i den sittende regjeringen er vel ikke stort annerledes enn da vi hadde en borgerlig regjering, da Høyre og FrP advarte om rasering av næringslivet dersom de rødgrønne kom til makten. Det er også merkelig å si at vi har en statsminister som sjeldent tar del i den offentlige debatten. Det er ikke lenge siden det lå en undersøkelse på bordet som slo fast at Stoltenberg var den politikeren i Norge som oftest var i media.
test
De første årene av denne stortingsperioden lekte jeg med tanken på en Frp/H/V-regjering, der jeg støtter Venstre, men fordi jeg anser endringene av fire familiepolitiske lover – populært kalt felles ekteskapslov – som en såpass viktig sak, er det ikke lenger mulig å støtte Venstre. Det har tidligere vært et lite paradoks over min støtte til Venstre da det i praktisk politikk ofte har vært nært mine standpunkter, mens jeg ideologisk har vært nærmest Høyre (men bare på papiret).
Nå ser vi at Høyre og Venstre er gjennomsyret av radikalere, som ikke en gang debatterer de fire lovendringenes juridiske substans (jeg var i Lagtinget, og man kunne få inntrykk av at en del representanter ikke en gang hadde lest odelstingsproposisjonen. Media så først ikke ut til å vite at det fantes et Lagting heller, men det er en annen sak), men henviser til at “det er et verdispørsmål”. (Tar forbehold om den eventualitet at våre kristne venner i Ja til ekteskapet etc. lyver, da jeg ikke har lest odelstingsproposisjonen.)
I tillegg anser jeg at det er liten bevissthet om Grunnloven blant dagens st.tingspolitikere, se f.eks. http://www.klassekampen.no/49682/mod_article/item/null (gjelder selvsagt også for både dem som snudde fra “ja” til “nei” om endring av § 93). Dessuten må det vurderes om en endring av § 2 i neste periode for å avskaffe statsreligionen (applaudert av KrF) strider mot § 112 om Grunnlovens ånd.
Dette hører vi ikke snakk om i media, bortsett fra hvis du leser kronikker av Johan I. Holm i DagenMagazinet (som for øvrig er blitt en god, allmennorientert avis etter fusjonen). Nei, dere verdikonservative på Minerva som er oppgitt av radikalere i Høyre og andre steder burde lese Kystpartiets partiprogram (http://www.kystpartiet.no/partiprogram.html) og se om ikke partiet fortjener å få noen representanter inn på Stortinget i 2009.
For øvrig kan jeg bare slutte meg til Mats Hennums beskrivelser av Frp som et sosialdemokratisk parti. I alle fall er partiet ideologisk uforutsigbart, for å si det forsiktig, men man får vel si at liberalismen er partiets hovedrettesnor da det står i deres program, samtidig som partiets “ånd” på viktige områder minner mer om konservatisme og sosialdemokrati. Se bare på mitt eksempel om opsjonssaken over. Siv Jensen ønsker seg flere velgere, og da tør hun ikke stå frem på Dagsrevyen og si at hun ønsker at staten skal være passiv i en sak der “vanlige folk” føler stor avstand til Eivind Reitens millionpakker osv. Dette er derimot greit å nevne i Dagsnytt 18.
Siv Jensen burde være ærlig og redelig nok til å si det samme i Dagsrevyen som i Dagsnytt 18, og ikke to forskjellige ting som nærmest er antagonister (slik jeg husker det fra i fjor). Men så er vel ikke DnA så mye bedre når det er snakk om å “flå de rike” uten å nevne skjermingsfradrag og annet.
Alle disse populistiske utspillene kan finne sted fordi vi har den pressen vi har. Pressen forakter tilsynelatende innholdet i odelstingsproposisjoner, stortingsmeldinger og parti- og prinsipprogrammer. Når blir partiene konfrontert med at deres programmer plutselig ikke gjelder for hele fireårsperioden, osv.?
Rettelse: “oppgitt over” skal erstatte “oppgitt av”. Preposisjonsbruk på norsk kan være vanskelig, men denne var stygg.
Det er vel litt interessant at AP gikk på sin store valgsmell i 2001 etter nettopp å ha flørtet litt for mye med markedsliberalismen. Dette med Blairs tredje vei var nok litt oppskrytt og passet lite både i Norge, Tyskland og Frankrike (der Jospin også forsøkte å ta en Blair). AP gjennomførte sin egen tredje vei på 80- og 90-tallet. Men det var nok en grense for hvor mye nordmenn ville ha av denslags. Et parti som både skal forsvare fellesverdier OG markedsliberalisme kommer i store problemer. Det er også derfor FrP har så liten troverdighet for 70% av befolkningen. Nei, jeg tror ikke man skal avskrive Ap altfor fort. Et egalitært land som Norge er et godt sted for sosialdemokratisk tankegang. Og FrPs forsøk på å forene sosialdemokrati med liberalisme vil ende med fiasko.