Velferdsstaten bygger på en forestilling om et nasjonalt fellesskap. Det må idealister av alle striper ta inn over seg.
Redaksjonen i Minerva har invitert meg til å kommentere min siste bok, NASJONALSTATEN. VELFERDSSTATENS UTFORDRING og Kristian Meisingsets omtale av boka på www.minerva.as 11. juni. Det var forøvrig gjennom en dansk nettavis at jeg ble oppmerksom på omtalen. Snaphanen.dk skrev den 11. juni: ”Det er ejendommeligt. Når en sværvægter udgiver en bog i Danmark, anmeldes den ofte på udgivelsesdagen eller i det mindste samme uge. I Skirbekks tilfælde, gik der lige præcis tre måneder, før den første norske anmeldelse kom, og i et mindre tidsskrift, ikke et dagblad.”
La det her med en gang være sagt. Min bok om nasjonalstatens forutsetninger og funksjoner hadde ikke en bestemt lanseringsdag og er ikke det tyngste jeg har 
skrevet. Jeg har i forordet plassert manuskriptet i en mellomstilling mellom fagbok og politisk kommentar. Målsetningen har vært å trekke fram en del forsømte sider i debatten om velferdsstaten, spesielt nasjonalstatens betydning for framtidig lojalitet til velferdspolitikken. Manuskriptet er adressert til folk med sosialpolitisk interesse og til folk med meninger om nasjonalitet i samtid og framtid, ikke minst personer som har manglet referanser for å ta til motmæle mot mange antinasjonale fortolkninger i media og i offentlige samtaler. Det har vært interesse for dette, presseomtalene hittil dekker fem hele avissider.
skrevet. Jeg har i forordet plassert manuskriptet i en mellomstilling mellom fagbok og politisk kommentar. Målsetningen har vært å trekke fram en del forsømte sider i debatten om velferdsstaten, spesielt nasjonalstatens betydning for framtidig lojalitet til velferdspolitikken. Manuskriptet er adressert til folk med sosialpolitisk interesse og til folk med meninger om nasjonalitet i samtid og framtid, ikke minst personer som har manglet referanser for å ta til motmæle mot mange antinasjonale fortolkninger i media og i offentlige samtaler. Det har vært interesse for dette, presseomtalene hittil dekker fem hele avissider.Nasjonen: Et moralsk fellesskap
Den moderne nasjonalstaten bygger på en forutsetning om at de stater fungerer best der kulturelle og politiske grenser faller mest mulig sammen. Dette kan legge grunnlaget for et moralsk fellesskap som går ut over en enkel vi-identitet, og være en vaksine både mot anomisk oppløsning og mot politistatens og overbyråkratiseringens fristelser. Det var i nasjonalstatene vi fikk de solide representative demokratier, der folk ikke bare ga tilslutning til visse ledere og visse talsmenn for egne interesser, men der en overordnet samfunnslojalitet ble en del av de ansvarlige valg.
Nasjonalstatene har institusjonalisert et fellesskap i holdninger og referanser, samtidig som partier og presse har representert en variasjon i fortolkning og løsning av politiske utfordringer. Denne kombinasjonen av enhet og mangfold har de siste to hundre år fungert vel så bra som en tidligere kombinasjoner av Kirke og Konge. Og, som jeg argumenterer mer utførlig for i boken, er det lite trolig at denne kombinasjonen kan erstattes av en multikultur som viktigste felles referanse og markedspopularitet som politisk realitetsprinsipp.
En omfattende lojalitet på nasjonalt grunnlag er ikke en naturgitt størrelse. De fleste stater, i samtid og fortid, har bare lyktes i begrenset omfang i å utvikle en slik solidaritet. Dette burde tilsi at de stater som har klart det bra, hadde en bred diskusjon om forutsetningene for sin samfunnslojalitet ut over klasser og generasjonsgrenser. I vårt land, som skulle ha alle grunner for å gå grundig inn i problemstillingen, er dette likevel ikke et tema i den løpende politiske debatt. Solidariteten blir mer og mindre tatt for gitt, eller sett på som noe som kan manes fram når en politiker hever stemmen. Et eksempel på dette fraværet er årets debatt om nye pensjonsrettigheter, som forutsetter at kommende generasjoner er villige til å betale for byrder som de ikke har vært med på vedta. Jeg stiller i første del av min bok spørsmålet om våre politikere her har skrevet ut regning uten vert.
Utilsiktede konsekvenser
En av de få politikere som så pensjonsreformen i et litt videre perspektiv, var Kåre Willoch som i en kronikk i Aftenposten i november 2004 skrev: ”Dagens unge får dobbelt byrde. Foran den politiske behandlingen av disse problemene kan det være nyttig å minne om at Pensjonskommisjonens forslag ikke vil ramme noen som er født i 1940-årene eller tidligere. De som er født i 1950-årene vil også merke lite. Den generasjonen som skapte så meget av problemet ved å redusere sine barnetall, de såkalte “68-erne”, vil slippe nevneverdige reduksjoner i sine pensjoner. Men yngre generasjoner får den dobbelte byrde: De skal pålegges både å betale høyere pensjoner til “68-erne” enn noen generasjon har fått før, og må samtidig satse mer på flere barn, hvis samfunnet skal bestå.”
Når mange ikke har villet se de moralske dimensjonene ved denne type utfordringer, har det også sammenheng med en nokså blind tro på at olje og innvandring kan fungere som salderingsposter. Men i et historisk og helhetlig perspektiv er dette kortsiktige løsninger. Oljen, som det har tatt over hundre millioner år å utvikle og som skulle være den viktigste råvare for industrien i kommende generasjoner, mener vi å ha rett til å brenne opp fordi vi sier at vi har ”behov” for det.
Bevaring burde vært et kjernebegrep for konservative tenkere. De
burde se at vi står overfor utfordringer som krever noe mye
mer enn bare litt liberal-konservativ korrigering av kursen.
Innvandringen blir på liknende måte begrunnet ut fra produksjonslivets og sosialetatens ”behov” for arbeidskraft, til tross for at både norske, svenske og danske økonomer har regnet ut at den nåværende innvandringspolitikken alt i alt koster mer enn den gir.
Mitt anliggende, som sosiolog, er imidlertid ikke å sette økonomer opp mot hverandre, men å peke på utilsiktede, men likefullt sannsynlige kulturelle konsekvenser av en politikk som kan ha vært igangsatt med gode, men kortsiktige målsetninger. Konsekvensene for nasjonsforståelse og nasjonal lojalitet får her en sentral plass.
Vi har i løpet av siste generasjon eller så opplevd en formidabel økning i velferdspolitiske krav. Samtidig har vi opplevd en nedbygging av de moralske dimensjoner ved nasjonalstaten. Foreløpig klarer Norge seg bra, sammenlignet med de fleste andre land. Men, som jeg skriver, vi står overfor en utvikling ”som disponerer for en motsetning som bør bli gjenkjennelig før den blir kritisk”.
Samfunnsoppløsning?
Faresignalene er der, for de som vil se, selv om vi i dag ikke bør dramatisere om samfunnsoppløsning. Det kan her trekkes fram mange enkeltfenomener som sier noe om et svekket moralsk samhold. Det kan også trekkes fram statistikk. Fra 1960-tallet og til i dag har vi opplevd en fordobling av rusbruken, en firedobling av skilsmisser og en seksdobling av registrerte lovbrudd. Ut fra Emile Durkheims sosiologi kan alt dette ses som kjennetegn på en svekket moralsk integrasjon i samfunnet.
Mange har villet unngå diskusjoner om utfordringer som de ikke har ferdige ideologiske svar på. I politiske miljøer til venstre på den ideologiske skalaen forsøkes utfordringene diagnostisert som manglende sosialpolitiske rettigheter. I politiske miljøer til høyre tales det om å gi individene flere friheter, som alle tings løsning. Og det hender jo at ideologene får rett – den gale mannen som ropte ”klokka er tolv” hver gang det klemtet fra kirketårnet, fikk jo rett to ganger i døgnet.
Vi har ikke i vårt land noe politisk miljø for å diskutere nasjonalstatens tilpasning og moralske funksjoner. Til gjengjeld har vi mange talsmenn som hevdet at nasjonalstaten enten er uønsket, unødvendig eller erstattbar.
Jeg bruker et helt kapittel på å vise til ti vanlige anti-nasjonale påstander, som ikke står til pålydende. Blant disse er både påstanden om at nasjonalitetsprinsippet fører til krig – men, det hundreåret da nasjonalitetsprinsippet sto sterkest i Europa, 1814-1914, var etter alt å dømme det fredeligste århundre i europeisk historie. En annen påstand går ut at nasjonal identifikasjon må komme i motsetning til internasjonal solidaritet – men, det er i de regioner og land der en demokratisk nasjonal identifikasjon står sterkest, at vi også finner størst givervilje overfor andre.
Nasjonen og demokratiet
Jeg vier flere sider til å drøfte sammenhengen mellom nasjonsbygging og demokratibygging. Demokratiet – folkestyret, av gresk demos og kratia – forutsetter noe mer enn en del formale styringsregler. Et ”folk” er noe mer enn en del mennesker bosatt på et landområde der det finnes felles lover. I utviklingen av et velfungerende folkestyre har Norge en stolt historie å vise til. Her var det langt på vei de samme mennesker som arbeidet for nasjonsbyggingen og for demokratibyggingen, i motsetning til i mange andre land der nasjonsbygging og nasjonsforsvar ble et konservativt foretakende, mens demokratiforkjemperne kunne bli antinasjonale radikalere. Henrik Wergeland fortjener all den hyllest han har fått.
Den norske nasjonsbyggingen har, som demokrati- og velferdsbyggingen, langt på vei vært et radikalt anliggende. Konservatismen er dels blitt oppfattet som bremseklosser, dels som en korrigerende instans. Det gis mange historiske grunner for at en slik oppfatning har festet seg. Men en beklagelig følge av dette er at vi i dag ikke har et bredt fagbasert miljø for å analysere og drøfte utfordringer som ikke uten videre takles innenfor en liberal eller venstreorientert ideologi. De kulturelle forutsetninger for en omfattende moralsk solidaritet er ett av flere slike temaer.
Forutsetningene for en adekvat reproduksjon er en annen påtrengende utfordring. Her er det for øvrig grunn til å se krisetegnene i et europeisk og ikke bare i et nasjonalt perspektiv. Ingen europeiske stater klarer i dag å reprodusere seg, med 2,1 barn pr kvinne. At dette har med kultur å gjøre, viser sammenlikninger mellom grupper med ulik kulturbakgrunn. På dansk hold hevdes det f.eks. at kulturelt danske kvinner føder 1,7 barn i gjennomsnitt, mens muslimske kvinner i Danmark føder 2,5. På sikt har slike forskjeller betydning. Mens europeerne for hundre år siden utgjorde omtrent en fjerdedel av verdens befolkning, representerer de i dag ca. en tiendedel, Og, ifølge franske kilder vil europeerne om en generasjon være nede i 5 prosent, ifølge engelske kilder 7 prosent. Det går an å definere ”europeer” litt forksjellig, men det er vanskelig å komme fra at europeisk sivilisasjon er ved å kjøre seg inn i et historisk sidespor.
Manglende balanse
Den største utfordring mot vår nåværende livsstil ligger likevel på det økologiske plan, eller i den manglende balanse mellom vårt ressursforbruk og naturens evne til å reprodusere ressurser. Ifølge beregninger fra WWF-utredningen ”Living Planet Report 2004”, ville vi trenge 1,2 jordkloder hvis vi skulle holde på nåværende konsumpsjon over lengre tid.
Vi står her overfor utfordringer som gjelder både nasjonens, sivilisasjonens og artens fortsettelse. Dypest sett gjelder det å bevare vilkårene for menneskelige livsformer. Bevaring burde vært et kjernebegrep for konservative tenkere. De burde se at vi står overfor utfordringer som krever noe mye mer enn bare litt liberal-konservativ korrigering av kursen.
Jeg har tidligere skrevet flere bøker om hvordan både konservative og liberale, venstreradikale og høyreradikale ideologer forsøker å nøytralisere vitenskapelig forskning som ikke passer inn i deres ideologi. Da tyr de til fortielse eller til utdefinerende karakteristikker av dataene eller av de som framfører dataene. Synsinger uten belegg om hva som er ”fordommer” og om hva som er ”håpløst reaksjonært” har liten argumentativ verdi, men de kan falle inn i et velkjent mønster – jeg kunne her vise til min doktorgradsavhandling Ideologiavsløring som ideologi fra 1986.
Parallellsamfunn
Det kunne ellers være flere ting å si om Meisingsets tolkning av min tekst, men jeg ser det ikke som min oppgave å gi en tolkning av denne tolkningen. Originalen er tilgjengelig; jeg vil vise til den.
På ett område bør jeg likevel svare. Det gjelder Meisingsets påstand om jeg postulerer en utvikling i retning av parallellsamfunn, uten at jeg drøfter dette i forhold til empiri. Det jeg skriver, etter å ha drøftet dysfunksjonelle trekk ved vestlig kultur kombinert med en noe naiv multikulturalisme, er “Fraværet av overordnet kultur har ført til at flere minoritetsmiljøer kan etablere seg, mer og mindre som parallellsamfunn til majoritetsamfunnet. Etter hvert som disse blir større og tydeligere, gis det grunner for å se på dem som mulige framtidige alternativer til dagens nasjonalstater.” Her er det et mulig scenario jeg tar opp, ikke et foreliggende faktum. Men denne muligheten kunne jeg gjerne ha underbygd mer. Tendensene i denne retning er drøftet i en rikholdig litteratur fra Danmark, Holland, England og Tyskland. I Italia har til og med senatspresidenten, Marcello Pera, advart mot etableringen av et islamsk parallellsamfunn i landet. På Googles nettsider finnes 900 artikler under stikkordet ”parallellsamfunn” og 38 800 under ”parallell society”
Meisingset tilkjennegir en identitet med nære venner og familie heller enn med kulturer og stater, som om dette var alternative størrelser. Videre bekjenner han seg til en liberal tro på at et mangfold av religioner og kulturer vil berike samfunnet. Det er mye som kunne sies om dette perspektivet. Det har vært sagt at der turisten ser en blomstereng, ser botanikeren en slagmark. Det kunne føyes til at der glad-liberaleren bare ser kulturelle berikelser, ser sosiologen en kamp mellom livsformer. Det kunne også sies at folk med en klassisk konservativ orientering vil ha lettere for å ta inn over seg sosiologisk innsikt enn de som ensidig fokuserer på et individsentrert perspektiv.
Minervas kvartalskrift forsøkte på 1960-tallet å bøte på noe av ensidigheten i norsk liberalkonservatisme ved å åpne for flere sentrale europeiske, og amerikanske, tenkere. Om det nåværende Minerva vil følge opp denne tradisjonen, gjenstår å se.
Det var i alle fall hyggelig å få en invitasjon til en kommentar. Ikke alle medier gir det.
- Sigurd Skirbekk er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo.
Så meldes det nå om at det er beregnet nær 450.000 øst-europeere til Norge de nærmeste 20 årene. Slike undersøkelser pleier å undervurdere antall og må gjerne justeres opp i ettertid. Det blir også hevdet at de fleste av disse vil reise hjem, men det har vi jo hørt før.
Kristne europeere er kanskje å foretrekke i forhold til integrering, men synes man virkelig det er ok å skifte ut befolkningen på denne måten?
Er en balkanisering av Norge fremtiden? Vil vi bare se mer av slik etnisk konflikt som vi så mellom kurdere og tjetsjenere for noen dager siden?
“Vi har i løpet av siste generasjon eller så opplevd en formidabel økning i velferdspolitiske krav. Samtidig har vi opplevd en nedbygging av de moralske dimensjoner ved nasjonalstaten.”
Og der formulerte emeritusen det som er vårt vestlige samfunns akilleshæl: den selvsentrerte individualismen.
Den stikker så dypt at det knapt er noen som påkaller oppmerksomhet rundt problemet. Fra ytre venstre til det libertinske høyre tror en at samfunnets største problem er at individet ikke er fritt nok.
Denne individfunderte frihetsfetisjimen ligger bakenfor alt, fra ropet om lik ekteskapslov, den alltid tilbakevendende diskusjonen om fattigdom “i verdens rikeste land” til de visstnok, fra samfunnets side, diskriminerte muslimske kvinner med hijab.
Den har krøpet inne alle åpninger. Vi ser den til og med i Minerva i tiende potens når Martin Sandbu krever borgerlønn, som angivelig skal ta de elendigste (og de meste makelige blant oss) det siste stykket frem mot paradiset.
Frihet fra hva? Seg selv? Kan borgerlønn ta meg vekk fra meg selv?
Kun et fellesskap som tar sin egen overlevelse som en selvfølge kan for alvor kaste seg inn i impulsnær nytelse. Og mixet med stor innvandring fra kulturer som er langt mer kollektivistiske, stolte og selvhevdende, ser vi begynnelsen på en type fellesskap som bærer slutten på seg selv i magen.
Det ville vært bra om det var sånn at de dro hjem igjen. Jeg tror svært mange blir og da bidrar de til å bringe Norge nærmere et multietnisk/kulturelt land. Jeg tror vår homogene befolkning er en stor fordel og gjør vårt land stabilt og fredelig.
Hvis vi kunne innføre arabiske regler for arbeidsinnvandrerne hadde også jeg sett det som positivt. (At de arbeider, og så drar hjem.)
Har ikke lest boken til Skirbekk ennå, men her følger bare noen anmerkninger basert på Minervas omtale: Den danske nettavisens omtale av boken var særdeles treffende, men kan sakens realiteter ha med forlaget boken er utgitt på, å gjøre? Der finner man nemlig ikke medstrømslitteratur. For øvrig er karakteristikken litt upresis, idet avisen Dag og tid har anmeldt boken.
“Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag” er nok en mer akademisk anlagt og mer “makrokulturorientert” enn f.eks. “Men størst av alt er friheten” av Hege Storhaug, og i tillegg bygger de på forskjellige ideologiske plattformer. Jeg som nasjonalkonservativ behøver vel ikke nevne at Skirbekks posisjon er den jeg i hovedsak finner mest tiltalende. Merker også med glede at det er i denne retning “folkets røst” her i Minervas kommentarspalter beveger seg.
Dette er en bok som burde leses, men for tiden går det i skjønnlitteratur for meg, og da er det greit å kutte ut sakprosa for en stakket stund.
_______________________________
Stopp ødeleggelsen av Grunnloven – det norske folks frihetsbrev!
http://www.opprop.no/opprop.php?id=grunnlov
Kongen vil være kristen – protesterte i statsråd
http://www.kommentar-avisa.no/Artikler-Startside/Hovedoppslag-2008/Kongen_vil_vaere_kristen_-_protesterte_i_statsraad-17.04.2008.pdf
- Bryter Grunnloven
http://www.klassekampen.no/49682/mod_article/item/null
“Leser” forutsetter jo da at “ikke-vestlig” er muslimsk innvandring. Det er jo muslimsk innvandring som er problemet, ikke “ikke-vestlig”. Det er vel ingen som tror at vi hadde hatt samme problemet med kinesisk eller fillippinsk innvandring som man har med muslimsk innvandring?
450.000 øst-europeere de neste 20 årene vil være bra – det er arbeidsinnvandring. Befolkningen blir ikke “skiftet ut” av den grunn siden alle (vi) som er her allerede ikke forsvinner. Et tillegg, ikke en utskiftning. – Like mange ikke-vestlig innvandrere vil derimot være en større byrde da de som regel er en netto utgiftpost for landet – (og sosialkulturelt vil måtte lytte mer til Islamsk råd enn nasjonalt lovverk, lovgivere og politisk ledelse)
OK – Ja, det kan du si. Nå er det jo endel innvandrere fra ikke-vestlige muslimske land som kommer hit forå bli befridd islamske regimer, iranere spesielt. Ikke overraskende at mange av dem er Frp-ere
[...] Sigurd Skirbekk mener at velferdsstaten må forankres i en relativt homogen befolkning – bare da er det grunnlag for offentlig organisert solidaritet. Velferdsstaten bryter sammen dersom noen etniske grupper oppfatter det slik at andre bruker velferdsstaten til å snylte på dem, mener Skirbekk. Som jeg nevnte innledningsvis tror jeg han er inne på noe – følelsen av et folkelig fellesskap er nødvendig. Men jeg tror at det er mindre nødvendig at dette fellesskapet har en etnisk eller kulturell basis, dersom verdigrunnlaget som danner basis for velferdsstaten for øvrig – gjensidighet og maksimal selvhjulpenhet, deles. [...]