Abbas nekter Israel å løslate Hamas-ledere. Fatah hater nå Hamas mer enn erkefienden.
Palestinernes president Mahmoud Abbas har nylig kommet med en uttalelse som er så talende for det forgiftede forholdet mellom de palestinske rivalene at jeg tviler på at den kommer til å bli nevnt i norsk presse.
Ifølge den liberale og troverdige israelske avisen Haaretz har Abbas gitt israelske myndigheter beskjed om at dersom Israel slipper fri fengslede Hamas-medlemmer som sitter i det palestinske parlamentet som en del av en fangeutveksling mot soldaten Gilad Shalit, så vil Abbas ikke bare gå av som president, men legge ned hele den palestinske selvstyreadministrasjonen (PA).
Fiendskapet mellom Hamas og Fatah har altså nådd et slikt nivå at Fatah presser Israel så mye de kan for å hindre at deres rivaler slipper fri. I en slik situasjon er avtaler mellom PA og Israel av begrenset verdi. De vil uansett bare omfatte Vestbredden, og Hamas vil ikke på noen måte være bundet av dem. En israelsk separatavtale med Hamas er enda mindre sannsynlig, men underlagt samme problemstilling.
En bærekraftig avtale i Palestina/Israel er først mulig når palestinerne er blitt noenlunde enig seg imellom, slik at Israel har en avtalepart som kan binde brorparten av palestinerne. På 90-tallet så det ut til at Arafat og Fatah kunne være en slik partner, men Arafat drev dobbeltspill og støttet samtidig terrororganisasjoner, samtidig som Hamas bygde seg opp som en rival, og korrupsjon undergravde Fatahs stilling blant palestinerne.
For meg virker det mest sannsynlig at en slik palestinsk ”enighet” vil oppstå gjennom at den ene parten nedkjemper den andre militært, snarere enn at Hamas og Fatah kommer frem til et kompromiss. Det er åpenbart at Israel lettere kan komme frem til en langsiktig avtale med det mer pragmatiske Fatah enn med islamistiske Hamas, som ser på utslettelse av jødestaten som en religiøs plikt, og som mens jeg skriver, driver militær trening av småguttene på sin variant av ”sommerskolene”. Legge merke til opplæringen i korrekt utførelse av nakkeskudd.
Det er mulig å se konturene av en militær løsning. Hamas er sterkt svekket på Vestbredden gjennom massearrestasjoner av deres ledere. Det er sterke indikasjoner på at Fatah samarbeider med Israel om å knekke Hamas der. På Gaza-stripen er Hamas foreløpig sterkest, og begge steder er henrettelser uten rettergang og utstrakt bruk av tortur en del av dagens orden. http://www.r-a.no/nyheter/utenriks/article3689361.ece
Det lille Gaza-området er lettere å isolere (eller kontrollere militært fra israelsk side) enn Vest-Bredden. Å knekke Hamas blir vanskelig, men det kan tenkes at Egypt kan spille en mer aktiv rolle – Israel skulle gjerne ønske seg en egyptisk overtakelse av Gaza, for den saks skyld. Mubarak ligger i skarp konflikt med Hamas’ moderorganisasjon i Egypt.
Hamas’ sterkeste støttespillere er Syria og Iran, og her skjer det også ting. Israel ser ut til å ha følere ute for forhandlinger med Syria, mens en militær løsning planlegges for Iran.
Veien til en varig fred i Midt-Østen går gjennom å isolere og nedkjempe de kreftene som aldri vil gi seg før Israel er fjernet fra kartet – dvs. Hamas, Hizbollah og Irans prestestyre, og inngå et kompromiss mellom de øvrige. Kjernen i kompromisset er to stater, grensejusteringer som inkluderer i Israel mange, men langt fra alle, bosetninger på Vest-Bredden, i bytte mot land av tilsvarende verdi, og en løsning for Jerusalem som holder byen samlet, men plasserer den under en felles administrasjon av en eller annen type.
