Skriv ut utskriftsvennlig side

Minerva har snakket med Mohammad Usman Rana om islam og parallellsamfunn, religionens rolle i politikken og teologi, moral og politikk. “Verdiliberalere bør komme seg ut av illusjonen om at islam skal, bør eller trenger å bli verdiliberalt” sier Rana.

Reaksjonene lot ikke vente på seg da Mohammed Usman Rana vant Aftenpostens kronikk-konkurranse med et angrep på ”det sekulære tyranni”. Han ble raskt stemplet som en illiberal mørkemann, og det er ikke umiddelbart galt: “Islam er ikke verdiliberalt,” sier Rana, og står dermed som en eksplisitt utfordring til det liberalere kjemper for. Men under resonnementet hviler det en dypere forståelse av kjernen i det liberale demokratiet – et styresett som lar verdikonservative som Rana ha sine arenaer for utfoldelse av sin tro og sine verdier, men som dermed også gir en forpliktelse til å forsvare det åpne samfunnet.

Samtalen kommer i sin helhet i Minerva No. 3-2008. Her publiserer vi et utdrag.

Om parallellsamfunn
Nordmenn har tradisjonelt sett vært skeptiske til samfunnsgrupper som lever en annen type liv enn majoritetsbefolkningen – såkalte parallellsamfunn. Du har argumentert for at nordmenns toleranse for forskjeller, inkludert religiøse forskjeller må øke. Hva legger du i det?

Altså, jeg kan forstå hvorfor folk er bekymret for visse sider utviklingen av parallellsamfunn. Men hvorfor være så udelt negative? Noe må vi selvsagt enes om: Lover og regler, slik at samfunnet fungerer. Men i hvert fall liberalister burde eller ønske at loven ikke skal berøre den personlige og religiøse sfære, hvordan folk tenker og handler, hva som prekes i kirke eller moské. En slik liberal stat vil berede grunnen for parallellsamfunn.

Religion er en privatsak. Men religion kan også ha politiske konsekvenser, fordi visse religiøse syn innbyr til visse lover. I den grad islamske normer innbyr til visse lover, hvordan vil du skille mellom privat og offentlig religion?

I et sekulært demokrati er selvfølgelig statens lover skilt fra de religiøse lovene. Men menneskenes og politikernes verdimessige syn er farget av religion, og det er legitimt. Muslimer – og andre, homofile, verdiliberalere – må få fremme sitt syn. Verdikonservative muslimer og kristne må kunne fremme en politikk som ikke åpner for en kjønnsnøytral ekteskapslov, eller anledning til adopsjon for homofile par.

Om religion og politikk
Du sier menneskenes verdier vil være farget av religion, og det er selvfølgelig sant; men kan lovforbud eller -påbud begrunnes med religion?

Religiøse må lære å formulere ting i et mer sekulært språk. Det må gjøres, fordi de færreste har et nært forhold til Gud. For ikke-religiøse holder det ikke å si at Gud har sagt det. Men det betyr ikke at religiøs argumentasjon ikke har noen rolle i offentligheten.

De fleste muslimske land har lovforbud mot homofili – og mange vestlige land hadde det inntil nylig. Det kan begrunnes religiøst – mener du det også kan begrunnes sekulært?

Jeg mener det bør være mulig å forfekte det. Men jeg er en vestlig muslim, og for meg er det en uvesentlig problemstilling. Hvis man ser prinsipielt og politisk på det, bør muslimer, som en minoritet, også ha i mente at det blir utfordrende å forfekte minoritetsrettigheter hvis man ikke innrømmer andre samme retten.

Enhver troende muslim må personlig forfekte heterofili – men i en liberal stat må man være forsiktig med forbud. Derimot bør muslimer føle en plikt om å spre og arbeide gjennom diverse påvirkningskanaler for at heterofile ekteskap skal ha en opphøyd stilling i samfunnet. La meg også si at selv om man ser på homofili som en synd, må vi vestlige muslimer være tydelige på å ta avstand fra dødsstraff.

Oss og dem?
I Vesten har frykten for politisk islam økt etter 11. september. For meg virker det som mange vestlige kommentatorers tolkning av islam mer generelt er preget av dette.

Muslimer oppleves fort som farligere enn alle andre. Jeg tror det er fordi man har en mediedekning som er slik den er. Det finnes dessverre kriminelle muslimer som utfører terroraksjoner rundt om kring. Jeg kan forstå den psykologiske reaksjonen på det hos ikke-muslimer.

Det viktigste muslimene selv kan gjøre med dette, er å vise frem andre bilder av islam. Vi må ha flere muslimer, unge, godt utdannede, som fremmer en positiv holdning rundt islam, som viser at islam bidrar til samfunnsansvar, fred og nestekjærlighet i samfunnet. Her har muslimer vært savnet.

Et problem i forhold til offentlighetens bilde av islam er at globalt bor de fleste muslimer i land som er svært forskjellige fra Vesten, og særlig i de arabiske landene er synet på viktige verdier som demokrati, ytringsfrihet og kvinners rettigheter ganske annerledes enn i Vesten. Er det en naturlig oppgave for vestlige muslimer å kritisere forhold i muslimske land, og dermed klargjøre at det finnes andre bilder av islam enn det disse landene projiserer?

Jeg ser på meg selv som en vestlig muslim, og sverger til vestlig islam. Da er det viktig å skape forståelse for en vestlig form for islam. Det anser jeg som en viktig plikt personlig. Det er en plikt som går to veier: For det første kan norske muslimer bidra til at norske politikere bedre skal kunne forstå den muslimske verden, at Norge skal få et bedre forhold til, og agere bedre i forhold til den muslimske verden. Jeg verdsetter Jonas Gahr Støres initativ REFLEKS som tar opp slike problemstillinger.

For det andre må muslimer i Vesten også kritisere når det er grunn til det. Jeg kritiserer muslimske politikere i muslimske land ofte, det er det også muslimske lærde i vesten som gjør. Men jeg er litt ambivalent til alltid å måtte rykke ut og fordømme alt som er galt i muslimske land. På den prinsipielle siden mener jeg det ikke er min oppgave. Men pragmatisk sett må man kanskje gjøre det, for å unngå at feilaktige oppfatninger om muslimer sprer seg.

Mange muslimer søker dessuten reform i muslimske land. Men reform trenger ikke samsvare med alle aspekter av vestlig samfunn. Reform trenger ikke å bety en vestliggjøring. Jeg mener man må lære av hva tradisjonell islam har forfektet. I tidlige muslimske samfunn ble minoriteter som kristne og jøder møtt med respekt. Islam må reformeres i retning mot og i tråd med det tradisjonell islam handler om, hente inspirasjon fra samfunn som etter datidens standarder var progressive.

Mange i Vesten forbinder islamsk lov med strenge straffer, de tror at de strenge straffene er det som er sharia. Men islam som tro ønsker ikke å straffe. Og lovene som omhandler straffer i islam setter veldig strenge krav for hvordan samfunnet kan være før man kan gi strenge straffer. Fokuset er rettferdighet, rettferdighet, rettferdighet, før man kan innføre slike straffer.

Om teologi og tolkning
Men ville det være ålreit med strenge straffer for det mange i Vesten oppfatter som bagateller dersom samfunnet var rettferdig?

I tråd med islam synes jeg at straff generelt skal man være forsiktig med. Jeg synes også det er viktig å utfordre den utbredte tanken i Vesten om at islam og demokrati er uforenlige. De arabiske diktaturene er jo stort sett ikke islamske, mens mange av de mer demokratiske opposisjonsbevegelsene bygger på islamsk tankegang. Det er for eksempel den verdiliberale Hosni Mubarak som er diktatoren i Egypt, det er han som arresterer opposisjonelle og stopper ytringsfriheten. Det muslimske brorskap, som ofte demoniseres i Vesten, har i økende grad vært opptatt av folkestyre ytringsfrihet, og tar avstand fra vold. Det samme ser du i Tyrkia, hvor det islamske AKP kjemper for demokrati og utvikling, mens sekularistene med nebb og klør kjemper for å forby demokratiske partier de misliker. Slike islamske krefter kan kjempe for demokrati i muslimske land, ikke et verdiliberalt demokrati, men et verdikonservativt demokrati fundert på islamsk filosofi.

Jeg er usikker på hva du mener med ”ikke et verdiliberalt demokrati”. Den vestlige forståelse av demokrati er ikke bare folkestyre. Folkestyre uten rettsstat og garanterte minoritetsrettigheter er et tyranni – et flertallstyranni. Kravene blant mange muslimer i Egypt og andre land, for eksempel under karikaturstriden, om dødsstraff for blasfemi er vanskelig forenlig med en slik forståelse av demokrati.

Som vestlig muslim er det tungt å svelge. Å laste ned en islam-kritisk tekst, for eksempel, og så bli dømt til døden for det – det er utenkelig for meg. Og vestlige muslimer må påpeke slike ting. Men den debatten kan ikke føres av vestlige liberalere. Jeg deler ikke tanken om at islam må reformeres på en måte som undergraver muslimsk tro.

Men også du snakker om at islam må tolkes, at Koranen må tolkes. For å sette det litt på spissen kan man si at når noe kan tolkes, kan alt tolkes. Alt har en kontekst. Stoler du nok på muslimske lærde til at du kan overlate viktige spørsmål til dem?

Mye kan tolkes, selvfølgelig. Men man kan ikke ignorere tydelige påbud eller forbud eller retningslinjer. Og tolkning må gjøres av skolerte lærde innen islam. Lekfolk kan selvfølgelig ha innsyn i teologi, og ha spørsmål til teologene. Men for å tolke Koranen må man kjenne Koranen, tradisjonene og prinsippene for tolkning. Lekfolks pseudotolkninger av islams hellige tekster er ganske irrelevante og uinteressante. Vi har eksperter på alle felt – medisin, jus, økonomi – jeg synes ikke det er urimelig at man også skal ha større tiltro til eksperter på islamsk vitenskap. – Så ja, jeg stoler på de lærde.

Min innvending vil være at det er forskjell på å overlate til andre forvaltningen av sin formue, og å overlate til andre forvaltningen av sin sjel. Man må ha veldig tillit til sine lærde for å overlate moralvurderinger til dem. Fortjener de den tilliten?

Muslimske lærde har bidratt veldig mye. Men det er også et behov for flere muslimske lærde født og oppvokst i vesten, som Hamza Yusuf. De vil bedre kjenne de kontekstene våre spørsmål går inn i.

Men spørsmålet er ikke bare hvem som kan tolke, men også rammene for hva som kan tolkes, hva som er bindene for menneskene. I hvert fall for liberale kristne kan man si at Bibelen i prinsippet kan være gjenstand for kritisk debatt. Bibelen er skrevet av mennesker, på ulike tidspunkt, redigert, endret, satt sammen på et kirkemøte og så videre. Profeten var også en mann – kan du tenke deg at en mer liberal islamsk teologi forsøker å kontekstualisere Profeten mer aktivt?

For muslimer er Koranen Guds ord i direkte og reneste form, uten menneskelig redigering. Og Profeten er Koranen i praksis – å rokke ved ham rokker ved alt. Det er absolutt ikke en aktuell problemstilling. Men det er viktig å få frem at kontekstualiseringer av konkrete tekster skjer hele tiden. Og islam er i utgangspunktet ikke en streng religion. Hvis du sammenligner Koranen med de jødiske og kristne tekstene, er det på mange områder færre forbud og påbud. Islam har en passende blanding av både spiritualitet, kjærlighet og regler.

Blant annet legger Koranen vekt på at menneskets natur ikke skal endres, budene er i tråd med menneskets natur. Det er også mange forbud hos jøder og kristne som ikke finnes hos muslimer, for eksempel forbudet mot prevensjon i katolisismen. Islam er også pragmatisk i forhold til noen av stridsspørsmålene i kristendommen, for eksempel i forhold til abort og forskning på menneskefostre, der islam har unntak fra forbudene mot disse handlingene. Slike ting bør muslimer også få frem.

Når tror du vi får den første anerkjente muslimsk teologen som på teologisk grunnlag går inn for å akseptere homofil praksis? Det finnes jo allerede amerikanske muslimske teologer som har tatt opp dette.

Ikke alt kan tolkes. Noen ting er eksplisitte. Det finnes riktignok et par personer som har argumentert for dette, men det er en generell normgivende holdning at man holder seg til anerkjente lærde med utdannelse fra anerkjente universiteter. Islam er ikke i verdiliberal, fordi et viktig poeng for muslimer at mennesket skal underkaste seg Gud. Det betyr ikke at islam ikke er forenlig med en liberal statsforfatning eller demokrati, men jeg tror verdiliberalere bør komme seg ut av illusjonen om at islam skal, bør eller trenger å bli verdiliberalt.

—

Se vår temaseksjon for flere artikler om multikulturalisme og innvandring:
En kulturnøytral stat
-av Torkel Brekke
Mens multikulturalismen er under angrep har monokulturalismen fått ny aktualitet. Men begge ideologiene er forfeilede.

Den illiberale liberaler

-av Nils August Andresen
Minerva har snakket med Mohammad Usman Rana om islam og parallellsamfunn, religionens rolle i politikken og teologi, moral og politikk. “Islam er ikke verdiliberalt”, sier Rana.

Decline and fall
-av Magnus Thue
Norge er blitt et multikulturelt samfunn. Hva innebærer egentlig det?

Fri innvandring
-av Henrik Asheim
Mona Sahlin, Socialdemokratenes leder, møtte nylig lederen i Sverigedemokratene i en 15 minutters duell på direktesendt TV. Hun tapte så det sang fordi hun ikke klarte å forsvare et flerkulturelt samfunn.