Skal vi komme i mål i klimapolitikken kreves mer åpenhet om ideologiske agendaer og et mer komplekst syn på vitenskapen som ligger til grunn.
Vitenskaplig kunnskap er makt, og i klimadebatten er dette sjeldent tydelig. Viljen til å kjempe for den vitenskaplige legitimiteten til ’klimaskeptisk’ vitenskaplig kunnskap illustrerer det tydelig. Samtidig er det få som har vært så flinke til å bruke vitenskapen instrumentelt som politikere og aktører som vil utdefinere skeptikere fra den legitime samfunnsdebatten ved å vise til den ’vitenskaplige konsensus’.
Vitenskap og politikk aldri adskilt
Klimadebatten gir seg ikke, like lite som problemet med klimaendringene gjør det – selv om vi løper risikoen for at det første forsvinner før det siste. Klimadebatten er blitt en av de mer vitenskapliggjorte politiske debatter i dag; uten at den på noen måte er blitt fjernet fra politikken og tatt over til den vitenskaplige arena. Tvert i mot er tettheten i samspillet mellom politiske og vitenskaplige miljøer noe av det som gjør debatten så komplisert.
Når dette ikke matches av en mer åpen debatt om vitenskaplig status og vitenskapens rolle og funksjon, blir det vanskeligere å få gjort noe med det alvorlige klimaproblemet som med all sannsynlighet er høyst reelt og forårsaket av mennesker. Det absolutiske synet på vitenskaplig autoritet, koplet med en freding av IPCC for kritikk i deler av den politiske offentligheten gjør for eksempel deler av internett til en frisone for informerte og overbeviste klimaskeptikere i samfunnet. I dette politiske klimaet blir nødvendig utslippskutt en fjern drøm, noe den faktiske oppfølgningen av fagre politiske løfter er en ganske smertelig påminnelse om.
Mye på spill
Mer enn bare vår klodes gode helse står på spill i klimadebatten. Kunnskap legitimerer bestemte typer politiske handlinger. Politiske virkemidler knyttet til regulering av forbruk kan ha en rekke begrunnelser, men vitenskapelig belegg for at overforbruk ødelegger kloden gir en helt egen legitimitet for slike tiltak. Påvisning av antropogenisk global oppvarming gir en ny giv til anti-kapitalistiske bevegelser, som lenge forsøkt å overbevise om at profittjag leder til rovdrift på naturen. Klimaendringer vil først og fremst måtte motvirkes med reguleringer, miljøavgifter og andre former for statlig tvangsmakt, noe som skremmer mye av det etablerte næringslivet og møtes med aversjon av den politiske høyresiden. Slik blir kunnskap et verktøy for bestemte politiske og økonomiske interesser, så vel som ideologiske bevegelser.
Det synes å råde bred enighet om at det i 2007 ble etablert en sosial, vitenskaplig og politisk konsensus om at klimaendringene er et reelt problem som vi er forpliktet å gjøre noe med – IPCCslapp sin fjerde tilstandsrapport og fikk, sammen med Al Gore, Fredsprisen; medias oppmerksomhet og den folkelige bevisstheten nådde et nivå få kunne forutsett; FNs klimamøte på Bali så en tidligere uhørt konsensus om behovet for en ny klimaavtale etter Kyoto-avtalens utløp i 2012.
Miljøvernminister Erik Solheim forklarer det enkelt med at det ”fundamentalt nye det siste året er at det nå er bred vitenskaplig enighet om klimaendringene” (Bistandsaktuelt, okt. 2007). For det første er dette en manipulert fremstilling av vitenskaplig status både i dag og for ti år siden, men det er også et annet problem: Skal man få en fullgod forståelse av klimadebatten, ikke minst om man vil få et klima som tillater løsninger som monner, må man være villig til å også lete utenfor det rent vitenskaplige; det krever et kritisk blikk på dette tette samspillet mellom vitenskap, politikk og samfunn som har vært med å forme dagens ’konsensus’.
IPCC som sosialt produkt
Maktkamper, sosiale forhandlinger og konsensusbygging er et sentralt element i vitenskaplige prosesser, uansett hvor stor motviljen mot å godta dette er. Det er mange tydelige eksempler på at samfunnets aksepterte kunnskap er sterkt preget av forhold som ligger utenfor det rent vitenskaplige. Således er heller ikke FNs klimapanel upåvirket av deres bruk av klimamodeller, kravene om klare konklusjoner som politikere kan handle på bakgrunn av, og det konstante presset for å etablere konsensus.
De matematiske klimamodellene gir nettopp den formen for konkrete scenarioer, absolutistiske konklusjoner (med usikkerhet, naturligvis, men de gir konklusjoner som er konkrete og tallfestede), som politikere er så glade i. I bruken av de matematiske klimamodellene (General Circular Models) vil også enkelte faglige disipliner som for eksempel er mer empirisk anlagt bli diskriminert, og vanskelig målbare faktorer blir ikke inkorporert på en skikkelig måte. Om modellene avviker fra empiri blir de oppdatert med nye variabler og parametre, men disse oppdateringene kan også oppfattes som en sminking av fundamentalt mangelfulle modeller. Snarere enn å predikere virkeligheten, kan de anklages for å følge etter den.
Et konkret eksempel: At det mest sannsynlige anslaget om en 1,5-4,5 graders temperaturøkning ble stående i IPCC sine Summary for Policymakers helt til deres tredje tilstandsrapport, og kun oppjustert til 2,0-4,5 i 2007 kan være tegn på at man har ”visst det lenge”. Det er likevel påfallende at dette anslaget ble stående uansett hvor mye mer raffinerte og komplekse klimamodellene ble, og faktisk ble stående i enkelte oppsummeringer til tross for at det kom andre utfall fra klimamodellene hovedrapporten bygde på. Rasjonalen var at avviket ikke var godt nok dokumentert til å endre anslaget, men den tilsvarende dokumentasjonen ble dermed ikke krevd for opprettholdelse.
Dette tvinger frem spørsmål om hvordan det kunstig stabile anslaget har blitt påvirket av IPCCs konsensusprinsipp, hvordan det har fungert for politikere som krever stabil og sikker kunnskap, og hvordan å levere stabile ’funn’ har påvirket autoriteten til forskerne i klimapanelet. Det er godt muligens forsvarlig vitenskaplig, men neppe upåvirket av politikk, institusjonell design og arbeidsform i panelet. (For mer om dette tilfellet, se Sluijs m.fl. 1997: Anchoring Devices in Science for Policy – The Case of Consensus on Climate Sensitivity)
Politisk kontroll
Klimadebatten styres og lukkes av politiske krefter, uansett hvor nærværende vitenskapen ligger. Hadde ikke forhold som lå langt utenfor forskerne selv ligget til rette for det, så hadde ikke klima kommet på dagsorden i den grad det er gjort nå. Det betyr ikke at det er politikere som har funnet på at det i stor grad er konsensus i det vitenskapelige miljøet.
Tvert imot, den vitenskapelige konsensusen var ganske godt etablert allerede før klima for alvor kom på dagsorden de siste to årene. En artikkel i det amerikanske tidsskriftet Science presenterte IPCC sin første rapport i 1990 under overskriften ”New Greenhouse Report Puts Down Dissenters”. En annen måte å si det samme på, fra motsatt leir kommer fra ev de mest respekterte klimaskeptikere, Richard Lindzen, meteorologiprofessor ved MIT, som sa at konsensusen var nådd ”before the research had even begun”.
Et sentralt element i sosiologisk vitenskapskritikk har vært behovet for en symmetrisk analyse av kunnskap; de samme forklaringsmåter skulle anvendes på både den kunnskap man oppfatter som sann og den som oppfattes som gal. Dette kan sees på som en reaksjon på at vellykket vitenskap ble forklart ganske enkelt med at den var sann. Mislykket vitenskap ble forklart med sosiale og eksterne årsaker, som ideologiske og økonomiske motiver eller en sosial setting preget av mangelfull kunnskap. I klimadebatten er dette særlig tydelig: Forskere som avviker fra konsensusen mistenkes umiddelbart for sine koplinger til oljeindustrien, mens forskere innenfor konsensusen ofte går fri fra å bli tolket i lys fra sine ekstra-vitenskaplige bånd.
Mange ”sannheter”
Politikere vitenskapliggjør debatten, og det leder til økt politisk overstyring av vitenskapen. Når en debatt mellom Erik Solheim og Anders Anundsen på Tabloid ender opp med to politiske ikke-eksperter som sitter og diskuterer vitenskap som om de er eksperter, så er det noe galt. Det gale er ikke at politikere bruker vitenskap, at de mener noe om det og ei heller at de lar sine ideologiske overbevisninger prege hvilke ’fakta’ de tror på – det siste er sikkert kritikkverdig i enkeltes øyne, men i bunn og grunn uunngåelig, så lenge den vitenskaplige corpus de velger fra tilfredsstiller noenlunde grunnleggende vitenskaplige krav. Det vil si, at den sosiale debatten om forholdet mellom vitenskap og politikk faktisk ikke blir ideologisk motivert sparring med pseudovitenskap.
Derimot er det et annet, og mer alvorlig problem. I disse debattene skyves vitenskapen foran ideologiene; og det til et punkt der den ’objektive’ og ’verdinøytrale’ status som vitenskap tilegnes i dagens samfunn, blir noe politikere selv kjemper om å ivareta. Ideologi og maktinteresse lå tykt på alt som ble sagt i Tabloid-sendingen, men begge deltakere forsøkte desperat å utelukke dette. Slik er det ofte. Det er kun snakk om ideologi når motstanderen anklages for å, intellektuelt uredelig, plukke forskning som passer forhåndsbestemte ideologisk motiverte konklusjoner.
Kontroversen hindrer handling
Kravet om symmetrisk analyse av vitenskaplige kontroverser blir mer aktuelt enn noen gang. Vitenskapen er mer kompleks enn den har vært tidligere. Daniel Sarewitz har argumentert for at vitenskapliggjøringen av miljøkontroverser gjør de vanskeligere å løse. Det fordi det alltid vil være god nok vitenskap til å rettferdiggjøre enhver posisjon, og dette underminerer behovet for handling der problemet er reelt.[1].
Eksempelvis er mange av de politisk aktive klimaskeptikerne betydelig bedre informert om det vitenskaplige grunnlaget i klimasaken enn den stille majoriteten som er for handling. Nettopp derfor blir det så viktig å kunne gjøre en sosiologisk analyse av hvem som mener hva og hvorfor, og det på begge sider av debatten; uten å dermed falle i fellen og bruke teorier om sosial konstruksjon til å alltid forsvare den parten med svakest rent vitenskaplig basis for sine påstander. Jobber vi med dette får man en langt bedre debatt også om hvordan vi skal forholde oss til vitenskapen, oss som ikke har noen forutsetninger for å forstå alle de rent tekniske dimensjonene.
Kanskje en selvfølgelighet, men la det også legges til at det er flere ikke-vitenskaplige (hva nå ’vitenskaplig’ er i dette tilfelle) årsaker til å innta posisjoner i kontroverser, som tillit til forskere eller bare rett og slett personlig overbevisning om presenterte fakta – uten å egentlig ha kvalifikasjon til å veie mot alternative funn. Det er overhodet ikke slik at ”ideologiene” (ordet brukes løst) har fastspikrede posisjoner i enhver miljøkontrovers, for eksempel er den venstreorienterte motstanden mot atomkraft vanskelig å finne spor av i de fremstillingene av Marx’ filosofi som jeg har funnet tid til å lese.
Behov for definitiv kunnskap
Om dette ikke i seg selv er grunn til å advare politikere om å opphøye vitenskapen de bruker til noe som står over de fundamentale lovene i politikken (sammensurium av makt, stemmer, identitet, ideologi, penger, etc.), er det også en problematisk utvikling. Politikere gir seg selv et behov for praktisk nyttig, objektiv, vitenskaplig, og – viktigst av alt – definitiv kunnskap.
Det er grundig dokumentert i flere studier hvordan brukere (media, politikere, ngo’er, etc.) av forskning tolker konklusjoner langt mer absolutistisk enn dens produsenter (forskerne). Når dette koples til et system hvis spilleregler krever sikkerhet, og hvis mektige aktører også besitter en stor makt over den praktiske utviklingen og diffusjonen av vitenskaplig kunnskap, så har du et potent sprengstoff for de-vitenskapliggjøring av de såkalte vitenskaper.
Et illustrerende eksempel (uansett om man mener selve budskapet er kritikkverdig eller ikke) ga FNs spesialutsending på klimaendringer, vår egen Gro Harlem Brundland, i mai i fjor. I en tale til over 80 av verdens miljøvernministre hadde hun følgende beskjed til dem som våget å stille spørsmålstegn ved enten eksistens, årsaker eller omfang av global oppvarming: Det er i dag ”uansvarlig, uforsvarlig og høyst umoralsk å stille spørsmål ved dagens situasjon.” Så mye for akademisk uavhengighet og åpen debatt.
Fordekke unnfallenhet
Politiske aktører har sterke interesser i å “frame” kunnskapen vi har. Når det snakkes om den vitenskaplige sikkerheten som kom i 20007 er det ikke helt feil; IPCC var tross alt sikrere, så mye sikrere at man kunne si de faktisk var sikre..
Man tjener likevel samtidig en klar politisk agenda: Ved å markere 2007 som et vendepunkt forsvarer man radikal politikk nå, samtidig som man fritar seg selv og alle oss andre for ansvaret for å ikke ha gjort noe tidligere. Før var vi tross alt usikre. Politikere som omfavner IPCC fritar seg selv for ansvaret for den fullstendig manglende evnen deres til å nå målene om utslippskutt og miljøforbedringer siden Kyoto-protokollen først ble signert. Politikerne gir seg selv en forklaring og unnskyldning for å ikke ha villet gjøre noe før.
Mangfoldig forskning
Ser man på forskningen klimaskeptikere både i og utenfor vitenskapen (uten at den grensen er noe lett å definere) brukerfor å belegge sine standpunkt, så er det ingen automatisk sannhet at dette er manipulert bestillingsforskning. At mange såkalte klimaskeptikere har bånd til oljebransjen, eller petroleumsindustrien, kan si vel så mye om oljebransjens evne til å nå ut til de som bygger opp under deres sak.
Det tradisjonelle synet på vitenskap forkludrer vitenskaplige debatter, snarere enn å forenkle dem. Det åpner opp for å stemple ethvert fravik fra normen som enten ”galt” eller ideologisk motivert. Før man har større innsikt i den komplekse konstruksjonen av vitenskaplig kunnskap knyttet til klima, vil man fortsette å ha en polarisert debatt mellom ”konsensusen” og den demoniserte ”klimaskeptikeren”.
Felles spilleregler
IPCC er med all sannsynlighet det beste vi har, men det er ikke det eneste vi har. Målet bør være en åpen debatt om IPCC som gjør det mulig for også de mer skeptiske å lene seg på deres konklusjoner, i visshet om at kritiske stemmer ikke blir kvalt av politiske maktpersoners anklager om uansvarlighet,uforsvarlighet og grov umoral.
En kritikk av absolutismen i tolkningen av IPCC vil tvert imot gi et bedre grunnlag for debatt mellom panelets kritikere. Debatten har behov for at motstanderne møtes med et felles bilde av spillereglene og et mer åpent syn på hva vitenskap er. Om ikke vil fortsatt de som er skeptiske til IPCC med gode argumenter vinne bred støtte for motstand mot de politiske tiltak som vil være nødvendige for å stoppe klimaendringene på et håndterbart nivå.
For å låne fra en formulering av Foucault: I stedet for å diskutere hva som er sannhet og hva som ikke er det, bør vi snarere ta en dypere diskusjon om hvordan vi kan forholde oss til sannhet. Det er mer ubehagelig kanskje, men desto mer fruktbart. Alternativet er dagens debatt, der politikere kan ta ethvert avvikende vitenskaplig resultat enten avfeies eller brukes som endelig bevis for konsensusens feil.
Slik det er blitt i dag kan det synes som om folk utenfor tradisjonelle vitenskaplige miljøer og ekspertise (enten det er grasrota på internett eller politikere fra Fremskrittspartiets Stortingsgruppe) som er i opposisjon til den absolutte autoriteten enkelte gir IPCC ser seg nødt til å automatisk adoptere de kritiske posisjonene i debatten. Det er en lite konstruktiv strategi. I stedet for en politisk debatt om hvordan en skal forholde seg til klimaforskningen og dens forskjellige produsenter og mottakere, blir det derimot en tåpelig debatt om selve vitenskapen – der den virkelige uenigheten kommer i skyggen.
- Fredrik Gierløff (f. 1984) er mastergradsstudent ved Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur, UiO.
[1] Her kan det selvfølgelig bemerkes at om det er vitenskaplig belegg for å si at vi ikke har et problem, så er det vel like greit å ikke sette i gang noen mottiltak (mot hva?); kritikken bommer, fordi hans tese er at selv der det virkelig er problemer, så vil det alltid være tunge økonomiske og ideologiske interesser som kan bruke god nok vitenskap til å gi et ’objektivt’ forsvar for ikke-handling. Skjemaet er generaliserbart, og gjør dermed smertefulle tiltak unngåelige for ansvarshavende.
http://danne-nordling.blogspot.com/2008/08/en-vetenskpsman-som-vergav-vxthusteorin.html
Kommentarer overflödige
[...] vil anbefale en artikkel som Fredrik Gierløff skrev om forholdet mellom vitenskap og politikk hos Minerva for over ett år siden. Som han skriver i den innsiktsfulle artikkelen: “Skal vi komme i mål [...]