John McCain kommer fra en familie av fremstående yrkesmilitære og er selv krigshelt. Barack Obama representerer en ny generasjon med større tro på dialog enn militær makt. Akademikernes skille mellom myk og hard makt blir derfor spesielt relevant i denne valgkampen.
Fredag kveld avholdes den første TV-debatten mellom John McCain og Barack Obama. Temaet er utenrikspolitikk. Kandidatenes perspektiv er veldig forskjellig, selv om den praktiske politikken kanskje ikke vil være så ulik.
Distinksjonen mellom myk og hard makt er velkjent blant dem som følger med i den utenrikspolitiske debatten, og stammer opprinnelig fra professor Joseph S. Nye ved Harvard. Nyes siste bok om emnet kom i 2004: Soft Power: The Means to Success in World Politics. Hans enkle definisjon av ”soft power” er ”evnen til å få det du vil gjennom tiltrekking snarere enn tvang eller betaling”. Du lykkes dersom du får andre til å ønske det samme som deg.
Oversatt til amerikanske forhold består den myke makten først og fremst i at USA – dets kultur, økonomi, samfunnsliv, ideer og idealer og politiske organisering – fremstår som et eksempel for resten av verden, et ideal å strekke seg etter. Mange amerikanerne mener nok at slik er det også i dag, eller ihvertfall at det burde være slik. Det er de ikke alene om – vi kan bare minne om Gro Harlem Brundtlands ”det er typisk norsk å være god”.
Frihetens siste skanse
I denne valgkampen har vi hørt Barack Obama omtale USA som ”the last great hope on earth”, en frase hentet fra Abraham Lincolns frigivelse av slavene. Ronald Reagan så på USA som ”the shining city on a hill”. Thomas Jefferson så for seg at USA skulle vokse til et svært ”empire of liberty” og Benjamin Franklin mente at ”America’s cause is the cause of all mankind”. Det har alltid vært en dominerende oppfatning i USA at det som er bra for USA er bra for menneskeheten. Obama er intet unntak.
For ikke-amerikanere kan slike fraser virke svulstige, men de er solid forankret i den amerikanske folkesjelen, og etter min mening også i historiske realiteter. Den amerikanske nasjonen var vitterlig i sin tidlige historie en pioner i utbredelse av frihet og demokrati i eget land, og derigjennom et eksempel til etterfølgelse for andre. Det er nok å minne om Alexis de Tocquevilles bok Om demokratiet i Amerika.
I de siste hundre år har USA tre ganger bidratt sterkt til å redde Europa fra kollektivistiske eksesser: Først den imperialistiske 1. verdenskrigen, så nazismen i 2. verdenskrig, og til slutt den kommunistiske trusselen under den kalde krigen. (Selvsagt er det flekker på dette rullebladet, spesielt USAs behandling av indianerne, slavetiden og en blandet historie med innblanding i Latin-Amerika).
USAs myke makt består altså i hvordan landet oppfattes i verden utenfor. Det gjelder både innenlandske forhold, landets kultureksport, men også hvordan USA opptrer i utlandet.
Økonomisk makt
I den enkleste dikotomien har den myke makten sitt motsvar i hard makt, men denne kan med fordel deles opp i to – militær og økonomisk. Tvangen er mest åpenbar i bruk eller trussel om bruk av militær makt.
Den økonomiske makten spenner fra økonomiske sanksjoner, via handel og ”bestikkelser” til bistand. Nye plasserer økonomisk makt under den ”harde” kategorien, men det er for meg ganske åpenbart at bistand ofte overlapper med den myke makten. Militær bistand til Egypt er en ting – hard makt. AIDS-prosjekter i Afrika noe ganske annet. Det er en viss sammenheng mellom Bush-administrasjonens opptrapping av bistanden til Afrika, særlig innen AIDS, og at det ikke-muslimske Afrika er blant de få regionene der synet på USA fremdeles er jevnt over positivt og ikke nevneverdig skadet av Irak-krigen, slik blant annet Pews Global Attitudes Project viser. Tilsvarende er det ikke minst bistanden som har gitt Norge såpass myk makt at vi er blitt ansett som en relevant aktør i fredsforhandlinger i mange land (uten at jeg drøfter hvor vellykket dette faktisk har vært).
Etablering av internasjonale institusjoner viser vekselvirkningen mellom myk og hard makt. Joseph Nye plasserer slike institusjoner klart innenfor den myke makten – de er en kilde til legitimitet. Like fullt er det opplagt at de viktigste av disse – FN, Verdensbanken/IMF, GATT/WTO ble formet i USAs bilde på bakgrunn av USA dominerende (militære og økonomiske) stilling etter 2. verdenskrig.
Tiltrekking via styrke
Irak-krigen har åpenbart skadet USAs image i de fleste deler av verden, og dermed landets myke makt. Dette er en naturlig, men ikke nødvendig følge av bruken av militær makt. Vellykket utøvelse av militær makt kan gjøre et land mer tiltrekkende på andre. Se hva vi får til! Se hvor mektige vi er! Det er uavvendelig at USA vil dominere verden! Nye skriver: ”Sometimes countries may be attracted to others with command power by myth of invincibility”.
På denne måten er det mulig å inkorporere de neokonservatives teori om at USA gjennom å vise styrke vil sette i gang en demokratiserings- og moderniseringsprosess i den arabiske verden. Fremtiden tilhørte den amerikanske modellen – join the winning team.
Mange tenkere på amerikansk høyreside brukte slike argumenter som delbegrunnelse for Irak-krigen. USA fremmer sine mål gjennom frykt og respekt, ikke ved å være elsket. De trekker gjerne frem en uttalelse fra en av de ledende sunnimuslimske stammelederne, som begrunnet sin overgang fra geriljakrig til å snu våpnene mot al-Qaeda med at amerikanerne, gjennom å vise vilje til å stå i Irak og øke innsatsen, hadde bevist at de var den sterkeste ”stammen” i landet.
Eller: Aggresjon skaper flere fiender
Motargumentet ligger i dagen: Gjennom å føre det mange opplevere som en aggressiv og provoserende utenrikspolitikk – og disse mange er ikke bare dem som er fiendtlige til USA i utgangspunktet, gjødsles jordsmonnet for de samme fiendene: Konkret øker støtten til al-Qaeda og lignende organisasjoner.
Kort tid etter starten av Irak-krigen ga Libya opp sitt atomvåpenprogram, helt i tråd med haukenes teorier. Senere har det skjedd lite eller ingenting av positiv bevegelse i land som skulle skremmes til tilpasning – særlig Libanon, Syria og Iran. Det er også mulig å se dette som en refleksjon av at krigen i Irak utviklet seg dårlig for amerikanerne, og dermed at trusselen om militær inngripen andre steder ble mindre påtrengende.
Utviklingen i støtten til al-Qaeda er vanskelig å måle. Vi har anslag over ”medlemmer” og nyrekruttering, men dette nettverket er så løst sammenvevd og uoversiktelig at det er vanskelig å trekke klare konklusjoner. Kontrafaktisk er dette enda vanskeligere: Hva hadde skjedd dersom USA ikke hadde gått inn i Irak? Går det an å skille effekten av krigene i Afghanistan og Irak på rekrutteringen?
Pew Global Attitudes meningsmålinger i muslimske land, for hva disse måtte være verdt, viser en kraftig nedgang i muslimske land i støtten til selvmordsbombing og Osama bin Laden fra 2002 til 2007. Men dette skyldes ikke nødvendigvis at USA oppfattes som den sterke og al-Qaeda på vikende front. Det kan like gjerne henge sammen med den barbariske måten den al-Qaeda-tilknyttede Zaraqawi-gruppen i Irak førte krigen på, særlig mot sine sjiamuslimske rivaler.
Mars og Venus
Den ledende neokonservative Robert Kagan vakte oppsikt i 2003 med sin korte bok On Paradise and Power, der hans tese var at USA og Europa hadde så ulik innfallsvinkel til bruk av makt at ikke forsto hverandre – de var som Mars og Venus. I Europa, og her er Norge et godt eksempel, legger vi veldig stor vekt på myk makt, bredt definert slik at det omfatter bistand. Våre harde makt er jo mildt sagt sterkt begrenset. Jonas Gahr Støre viser isteden hele tiden til betydningen av dialog. Hard makt er derimot nærmest noe vulgært – ”typisk amerikansk”.
Tilsvarende ser mange amerikanere med forakt på Europas manglende forsvarssatsing. I deres øyne er vi snyltere på den sikkerheten deres militære styrke gir oss alle. Utakknemlige, moralistiske posører, mens amerikanerne betaler i penger og blod.
Kagan viste til en britisk kritiker av USA, som trakk frem det gamle ordtaket ”dersom du har en hammer, begynner alle problemer å se ut som en spiker”, med henvisning til amerikanernes overveldende militære makt. Selv snudde han på det: ”Når du ikke har noen hammer, ønsker du ikke at noe skal se ut som en spiker.” USAs og Europas respektive styrke og svakhet forklarte mye av splittelsen mellom de to, og den ulike tilnærmingen til virkemidler, mente Kagan. Konklusjonen er gyldig også i dag, selv om USAs problemer i Irak har redusert viljen til bruk av militærmakt, og selv om det er tegn til at EU forsøker å bygge opp større militær slagkraft.
Europas nedtoning av militær styrke er forståelig sett i historiens lys. Kontinentet er tross alt ødelagt av krig to ganger i manns minne, mens USA må nesten 150 år tilbake til sin egen borgerkrig for å finne noe som i det hele tatt ligner.
Som den fremtredende britiske diplomaten Robert Cooper skriver i The Breaking of Nations: ”Europe may have chosen to neglect power politics because it is military weak; but it is also true that it is military weak because it has chosen to abandon power politics.”
Selve begrunnelsen for å danne det som etter hvert ble EU var å forhindre at militærmakt og trusler igjen skulle spille noen rolle på det europeiske kontinentet. Men Cooper minner også om at den europeiske orden bygger på militærmakt – men det er amerikansk militærmakt, ikke europeisk.
Verdens politimann
USA fyller rollen som verdens regjering, skrev Michael Mandelbaum i The Case for Goliath: How America Acts as the World’s Government in the 21st Century. Han trekker parallellen til nasjonalstaten som leverer viktige kollektive goder som forsvar, rettvesen, politi, grunnleggende infrastruktur og et sosialt sikkerhetsnett. Nasjonalstaten kan gjøre dette fordi den har makt til å ilegge skatter. Ingen kan være gratispassasjer.
Vi har ikke noe tilsvarende mellom statene. Likevel finnes det også internasjonale kollektive goder som noen bør levere. Blant disse er et finanssystem som fungerer, sikring av internasjonal handel gjennom frihandelsavtaler og militær beskyttelse av handelsruter, sikkerhet mot vilkårlig aggresjon fra andre land og spredning av masseødeleggelsesvåpen.
USA sikret Europa mot trusselen fra Sovjet, og Asia mot trusselen fra blant annet Kina. Spredningen av masseødeleggelsesvåpen har vært beskjeden. Etter at USA oppnådde hegemoni ved Sovjetunionens fall, er antallet kriger i verden betydelig redusert. Sikkerhetsgarantien fra USA var også en forutsetning for gjenreisningen i Vest-Europa og Japan, og senere de asiatiske tigrenes økonomiske vekst.
Mens merkelappen verdensregjering passer ganske godt for USAs sikkerhetspolitiske rolle, er den etter hvert mindre dekkende på det økonomiske området.
USA har sikret disse kollektive godene først og fremst fordi det har vært i landets egen interesse. Selv om landet bare nyter godt av en brøkdel av de fordelene som skapes ved at noen fyller rollen som verdensregjering, er denne brøkdelen i USAs tilfelle stor nok til at det er verdt det.
Good cop, bad cop
I krisesituasjoner ser vi ofte en arbeidsdeling, der Europa overtaler og kommer med økonomiske gulrøtter, mens USA står bak med pisken – militærmakt. EU er ”the good cop”, USA er ”the bad cop”. Prosessen for å få Iran til å oppgi sitt atomvåpenprogram er et eksempel, selv om suksessen ikke akkurat har vært overveldende. I Nord-Korea-forhandlingene kan man se noe av samme mønster, og utfallet også her er svært uklart.
I europeiske øyne gjør dette oss uendelig mer siviliserte og raffinerte enn amerikanerne, men uten USAs militærmakt vil europeerne ofte feile. Saddam kastet ut våpeninspektørene, og det var bare amerikanske soldater oppmarsjert på grensen som fikk ham til å slippe dem inn igjen, ikke EUs og Atomenergikommisjonens bønner. De europeiske maktene manglet både vilje og evne til å gjøre noe effektivt med den etniske rensingen i det gamle Jugoslavia. Bare militær inngripen fra USA fikk slutt på krigene, selv om britiske og franske tropper også spilte en rolle. Europa ser på sin rolle som å legemliggjøre sivilisasjonen, ikke forsvare den, ifølge Mandelbaum.
Lei av kjeften
Mandelbaum peker på at demografiske endringer vil legge økonomisk press på den amerikanske velferdsstaten, og at det kan føre til at forsvaret, og særlig operasjoner langt fra USAs kyster, blir nedprioritert. Den stadige kritikken fra utlandet kan bidra til at isolasjonistiske krefter i USA vinner frem. Da kan etterkrigstidens lange frihandelsperiode bli erstattet med økende proteksjonisme.
Kanskje begynner amerikanerne også å bli lei av å være ”bad cop” – å betale for viktige fellesgoder med penger og blod, men bare få kjeft og forakt i retur. Tony Blair tok dette opp i sin tale til den amerikanske kongressen like etter Irak-krigens utbrudd. Han viste til den unge mannen fra Nevada eller Idaho som levde sitt liv i fred og passet sine egne saker, for så å bli trukket inn i den internasjonale stormen og derfor spurte: Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hvorfor Amerika? Blairs svar: ”Because destiny put you in this place in history, in this moment in time, and the task is yours to do.”
I denne konkrete saken er Obama åpenbart uenig med Blair, og det samme er et flertall i det amerikanske folk, som i mange år har ment at det var galt å starte krigen i Irak. Viljen til å ofre blod og penger er redusert, og Obama står også for nettopp den proteksjonistiske dreiningen som Mandelbaum advarte mot.
Humanitære intervensjoner
Likevel er Obama ingen isolasjonist. En nedtrapping i Irak skal føre til en opptrapping i Afghanistan. Clintons humanitære intervensjon på Balkan kan komme til å bli fulgt opp med noe lignende i Afrika. Obamas egen forbindelse med kontinentet tilsier en ytterligere opptrapping av USAs engasjement der, som også er økt under Bush.
Forskjellen er først og fremst at Obama vil engasjere USA mer i konflikter som synes mer moralsk høyverdige, og der USAs egeninteresse er mindre tydelig. Her skiller intervensjonistiske demokrater lag med de neokonservative. For de sistnevnte er det en utvidet definisjon av amerikansk egeninteresse, som også inkluderte demokratibygging, som begrunner amerikanske ofre utenlands. Mer rendyrkede humanitære intervensjoner og nasjonsbygging som bygger på ingen eller svake amerikanske interesser vil møte sterk motstand fra mesteparten av høyresiden.
Obamas tidligere rådgiver, Samantha Power, som i vår var i Norge i forbindelse med lanseringen av sin bok om Sergio de Mello, er en pådriver for humanitære intervensjoner. Her har hun en mektig alliert i den franske utenriksministeren Bernard Kouchner. Samtidig var Power, i motsetning til Kouchner, sterkt imot Irak-krigen.
Ved å sette amerikanske interesser til side kan Obama håpe på et moralsk overtak og å gjenvinne USAs positive omdømme. Problemet er imidlertid at dersom USAs egeninteresser tones ned, kan det bli enda vanskeligere på hjemmebane å forsvare ofre i blod og penger. En ting er at amerikanske liv går tapt i Irak, men i Darfur – ville det være noe bedre?
Obama vil utvilsomt vri fokus vekk fra militærmakt til myk makt og økonomisk bistand. Han har allerede lovet en dobling av amerikansk uhjelp. Obama har også uttalt at han vil møte lederne av verdens ”verstingnasjoner” uten forhåndsbetingelser. Etter at han fikk mye kritikk for at dette var et naivt standpunkt, har han senere presisert at det må foregå forberedende møter på lavere nivå i forkant. Det betyr at han personlig ikke vil holde møter uten betingelser. Men viljen til dialog er utvilsomt større enn den har vært under brorparten av Bushs regime.
Faren ved svakhet
Venstresiden mener at USAs aggressive utenrikspolitikk under Bush ikke bare har ført til konkrete tap av amerikanske liv og store forsvarsutgifter, men mer generelt har økt trusselen mot USA på kort og lang sikt. Motsatt hevder amerikansk høyreside at en president som oppfattes som veik og for kompromissorientert vil oppmuntre USAs fiender og dermed gjøre verden mindre stabil.
Talibans allierte i Pakistan vil ytterligere destabilisere landet. Militsgrupper og restene av al-Qaeda i Irak vil gå til ny offensiv. Iran vil trappe opp sitt atomvåpenprogram – det samme vil Nord-Korea. Hezbollah og Hamas vil gå til nye angrep på Israel og så videre.
De historiske parallellene trekkes til Carter-perioden. En veik president med økonomiske problemer på hjemmebane åpnet veien for ydmykelsene i ambassaden i Teheran og den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. Overgangen til en sterk president, Ronald Reagan, førte til øyeblikkelig frigivelse av Teheran-gislene, og over tid til Sovjet-imperiets fall. Verden høstet fruktene under Clinton i form av fred, globalisering og høy økonomisk vekst. Men samtidig ble kimen lagt for en ny trussel. USA ble oppfattet som veik, og dette oppmuntret islamistene.
Dette er selvsagt en sterk forenkling av virkeligheten. Ingen vet hva som hadde skjedd med gislene dersom Carter faktisk hadde blitt gjenvalgt. Reagans bidrag til Sovjet-unionens fall er omstridt. Hezbollah bombet amerikanske soldater i Libanon, og Reagan trakk dem ut. Islamismens fremvekst har mange og kompliserte årsaker.
Obama må vise styrke
Uansett hva som er realiteten i dette, er det et politisk faktum at demokratene har et stort behov for å unngå stemplet som veike i utenrikspolitikken. I august 2007 erklærte Obama at han ville bombe pakistansk territorium for å få has på Taliban og al-Qaeda, om nødvendig uten samtykke fra pakistanske myndigheter. Standpunktet er for så vidt ikke så oppsiktsvekkende – det er stadig episoder der amerikanerne bomber grenseområdene.
I en viktig tale til Chicago Council of Global Affairs 23. april 2007 foreslo Obama å utvide hæren med 65.000 mann og marinekorpset med 27.000. Etter denne talen fikk Obama en klam omfavnelse av Robert Kagan, som nå er utenrikspolitisk rådgiver for John McCain. Kagan mente at talen viste at Obama delte de neokonservatives offensive idealisme og ikke var noen typisk ”realist”. Kagan skrev i Washington Post 29. april 2007:
”Obama never once says that military force should be used only as a last resort. Rather, he insists that “no president should ever hesitate to use force — unilaterally if necessary,” not only “to protect ourselves . . . when we are attacked,” but also to protect “our vital interests” when they are “imminently threatened.” That’s known as preemptive military action”.
Kagan gjorde også et nummer av at Obama ikke nevnte FNs sikkerhetsråd med et ord i denne talen.
Redaktør Joseph Joffe i Die Zeit trakk i juni 2008 frem at Obama i sin bok Audacity of Hope legger vekt på USAs rolle som ”verdens politimann”, og hans vilje til å handle unilateralt og motstand mot å gi FN noen slags vetorett overfor USA. Vi kan altså ikke finne en prinsipiell endring fra Bush-administrasjonen når det gjelder viljen til ensidige militære aksjoner. Det handler mer om vektlegging av andre tiltak før dette er aktuelt, samt dreiningen bort fra amerikanske interesser, som nevnt ovenfor.
Mer blod i Afghanistan?
Demokratene har i mange år hevdet at en av grunnene til Irak-krigen er slikt et enormt feilgrep er at den hindrer fullt fokus på krigen i Afghanistan. Obama ønsker derfor å bruke en del av de frigjorte styrkene fra Irak i Afghanistan. Her vil han raskt kunne få problemer med den mer pasifistiske delen av den demokratiske koalisjonen.
De siste månedene er omtrent like mange amerikanske soldater drept i Afghanistan som i Irak, på tross av at det er omtrent fire ganger så mange av dem i Irak. Hvis dette mønsteret holder seg, har Obama et problem. Hans kanskje viktigste appell har vært til dem som er lei amerikanske kriger i utlandet og soldater som vender hjem i kiste. Hvordan vil han begrunne overfor dem å sende flere soldater til et land med betydelig større risiko for å bli drept enn i Irak? Er det nok at Afghanistan-krigen i de fleste amerikaneres øyne er en rettferdig krig, mens de er langt mer usikre på om det gjelder Irak? Er det nok at krigen i Afghanistan har bredere internasjonal støtte?
Dersom Obama virkelig satser i Afghanistan setter han også europeiske allierte i klemme. Det er ikke så vanskelig for dem å si nei til større innsats når anmodningen kommer fra Bush. Men dersom den kommer fra en nyvalgt president Obama, som i hvert fall i starten vil være enormt populær i Europa? Da vil det bli enda tydeligere at europeerne både mangler evne og vilje til å ofre noe annet enn småpenger.
”Seier” i Irak?
Amerikanerne vil gjerne ha soldatene hjem, men de vil ikke etterlate et Irak i kaos. For mange, men kanskje ikke et flertall, er det også viktig å vinne i Irak, hvordan man nå definerer seier. McCain har alltid stått for denne ”seierslinjen”. Den er bare politisk salgbar dersom kostnadene i form av amerikanske liv ikke er for høy. Derfor holdt hans Irak-standpunkt på å koste ham nominasjonen, men han ble reddet av at ”the Surge” etter hvert har gitt resultater. Nå viser de fleste meningsmålinger at amerikanske velgere har større tillit til McCain enn Obama når det gjelder å håndtere Irak-krigen. Det gjelder selv om Obama har et flertall med seg i sak – ønsket om å trekke soldatene ut innen et år eller to.
Obamas sterkeste støttespillere på den demokratiske grasrota – i organisasjoner som MoveOn og nettsteder som Daily Kos og Huffington Post er ikke opptatt av ”seier”, men ønsker betingelsesløs tilbaketrekking. Det er farlig for Obama å bli for nært knyttet til dem. Dersom det demokratiske partiet blir assosiert med militært nederlag gir det dem store problemer med velgerne i et USA der patriotismen fremdeles er levende. Republikanerne har et eget nidord for dem – ”defeatocrats”.
Skyggene fra Vietnam
I 2004 forsøkte John Kerry å gjøre et nummer av sin bakgrunn som krigsveteran, men dette slo tilbake på ham selv. Ikke så mye fordi swiftboat-veteranene klarte å skape tvil om hvor heroisk han egentlig hadde opptrådt, men fordi amerikanere ble minnet om at Kerry i manges øyne hadde vært på feil side i Vietnam-krigen. Hans mest fremtredende innsats var da han etter å ha blitt dimittert arbeidet for å få slutt på krigen, og ved noen anledninger fremstilte sine medsoldater som krigsforbrytere.
Soldatene som kom hjem fra Vietnam opplevde ofte å bli uglesett. Krigen hadde mistet moralsk legitimitet og førte til en periode med usikkerhet om USAs moralske styrke. Var nå landet virkelig frihetens og rettferdighetens forkjemper? Dessuten hadde de tapt.
Slik er det i langt mindre grad denne gangen. Det er få anti-krigsdemonstrasjoner, og de er begrenset til utgrupper uten gjennomslag blant den jevne amerikaner. Selv om et flertall av amerikanerne mener at det var feil å starte Irak-krigen, har ikke kritikken de samme moralske overtoner. Krigsveteranene mottas med varme. Også veteranene fra Vietnam-krigen er nå allment vel ansett.
Jagerflygeren John McCain satt ikke bare nesten seks år i vietnamesisk krigsfangenskap etter å ha blitt skutt ned for n’te gang. Han ble også torturert. Hans far var sjef for den amerikanske flåten i Stillehavet, så vietnameserne ville gjerne frigi ham som et PR-stunt. Det faktum at han sa nei til dette fordi hans kamerater ikke kunne bli med ham, gir ham en moralsk autoritet av en helt annen kaliber enn tidligere kandidater med krigserfaring.
Et viktig vendepunkt i primærvalgkampen kom under en debattmøte før den første avstemningen i Iowa. McCain viste til Hillary Clintons forslag om å gi en million dollar av skattebetalernes penger til et museum til minne om Woodstock-festivalen: ”I wasn’t there. I’m sure it was a cultural and pharmaceutical event. I was tied up at the time”.
Woodstockerne, som McCain ser som Obamas forløpere, ruset seg og dro USA ned i søla samtidig som McCain ble slått og sparket av vietnameserne i fangeleiren ”Hanoi Hilton”. At Obama har erkjent bruk av dop, inkludert kokain, passer fint inn i bildet. Det samme gjør hans mangeårige forbindelser til Weather Underground-terroristen Bill Ayers, og Michelle Obamas uttalelse om at mannens kandidatur gjorde at hun for første gang var stolt over å være amerikaner.
New York Times satte i juni søkelyset på hvordan McCain et år etter sin frigivelse forklarte hvorfor en del av hans medfanger hadde valgt å samarbeide med vietnameserne. Han mente det delvis skyldtes at de var påvirket av anti-krigsbevegelsen hjemme, og derfor ikke var overbevist om at det de kjempet for var rettferdig. Det er bakgrunnen når McCain langer ut mot dem han mener undergraver amerikanske soldaters stilling i Irak, inkludert Obama.
Senere irriterte McCain den næringsliberalistiske delen av sitt parti ved å understreke at han ”ledet for patriotisme, ikke for profitt”, et dårlig skjult spark til hovedrivalen Mitt Romney, som har gjort seg rik i næringslivet, mens McCain klarte seg på soldatlønn inntil han ble yrkespolitiker. (McCain er riktignok svært godt gift). Dette er typisk for McCain. Hans patriotisme får av og til utslag som ligner statsdyrking og en viss forakt for ”pengefolka”, og konkurrerer i hans hode med statsskepsisen til hans helt Ronald Reagan.
Hva mener Obama egentlig
Obamas problem er at mange oppfatter hans dialoglinje som det han egentlig mener, mens hans mer ”haukete” uttalelser er et resultat av en politisk kalkyle. Reaksjonene da krigen i Georgia nylig brøt ut er illustrerende. Akkurat som hos Jonas Gahr Støre var Obamas umiddelbare reaksjon å appellere til begge parter om tilbakeholdenhet og drøftelser, og han tok ikke klart stilling for den ene part. Det gjorde derimot John McCain, som i løpet av noen timer tvang Obama til å skjerpe tonen og plassere skylden entydig hos Russland.
Her møttes Woodstock og Hanoi Hilton, og Woodstock kapitulerte raskt. Obamas instinktive prioritering av dialog, som gjør han svak i velgernes øyne, måtte vike for politiske realiteter – behovet for å ta klar stilling.
Dersom McCain skulle vinne til slutt kan Georgia-krigen, sammen med valget av Sarah Palin som visepresidentkandidat, ha vært vendepunktet i valgkampen. Også amerikanerne skulle gjerne ønske at myk makt var nok, men når det kommer til stykke, innser de at det er en illusjon.
- En kortversjon av denne artikkelen er tidligere publisert som kronikk i Bergens Tidende.
McCain III er totalt off-balance, trigger happy, har Post Traumatic Stress Disorder og har ikke engang lärt av Vietnam. Det siste burde han hvertfall klart å ta til seg iom kompisen Chuck Hagel. McCain III er et residu av McCain I og McCain II som var middelmådige admiraler. Til forskjell fra Abrams og tom Kerry som innså det nyttelöse i overfor en uovervinnelig fiende å bombe et land til steinalder, fortsetter idioten McCain III å tro at en seier i Vietnam var mulig.
McCain har ingen command presence som Powell eller militär karriere å skryte av og dessuten så gav han etter for tortur. Han giftet seg opputunistisk rik, solgte seg til Keating for ene neve dollar og kommer senere å gjör krav på at han skal respekeres for honour.
Han siste uslåelige var å drive på Saakashvili DAGLIG under augustkrigen, Hang in There Son. Nå venter forhåpentligvis the judgement day etter oppvasken på Wall Street. McCain er et gjennomkomplett null som Mona Sahlin. Tom de dumme amerikanerne kommer tross alt til å gjennomskue denne klovnen.
Meget god artikkel Jan Arild. Selv er jeg svært imponert over revitaliseringen av partiet under McCain/Palin. Det betyr mye for velgerne at disse to overtar lederskapet efter Bush/Cheney.
Det kan nesten virke som om Reagan-koalisjonen har regruppert seg bak McCain/Palin.
Men dette er selvsagt ting du vet fra før.
En av de viktigste årsakene for at jeg ønsker å se McCain vinne er hans utenrikspolitiske kompetanse. Et trygt par hender ved roret.
Det hjelper selvsagt også at partiet til DailyKos, Huffington Post og MoveOn.org går på sitt 3.valgnederlag, og Obama går inn i den lange rekken av tapere, sammen med Gore, Kerry, Dukakis, Mondale og McGovern.
McCain vil fortsette W. Bush’s politikk. Det er helt klart at han ikke er noe forskjelling fra Bush, og det sier sitt.
Iraq har vaert en fiasko, hadde ingenting aa gjoere med 9/11 og var ingen trussel til USA. En maa vaere passe dum hvis en fortsatt tror at det var en smart avgjoerelse. McCain synes Iraq krigen har vaert bra og han ville innvadert landet selv om han hadde den kunnskapen vi har naa. Det sier sitt om hvordan han skjoenner verden.
Hva kan en si om Palin. Fikk pass i 2007, tror at Gud bestemmer om det blir oljeledninger i Alaska, er ekstrem i nesten alle former osv osv. Heldigvis har valget av en Bush med leppestift IKKE vaert til noe hjelp med aa faa flere kvinner over til McCain. Naa som oekonomien er i dass kan valget bli en belastning.
Jeg har selv sett hvordan repubikkanerene har gjoert dette landet i groeft de siste aarene. Obama er ikke en sosialist eller en kandidat paa venstresiden. Han er langt, langt, langt til hoeyre for noe konservativt parti i Europa. Men han er smartere enn McCain og det er det USA trenger naa.
Igjen en bra artikkel fra Snoen, men hvorfor nevne denne Cooper når vi har Paul Johnsons sønn, Daniel, eller også de britiske nykonservatives talsmann, Ian Murray?
Kommentaren fra ED av 24.sept.hører antagelig mer hjemme hos DailyKos, men hvis man først ER i replikksonen hos Minerva, er det kanskje mulig å få impulser til annen tenkning??
PS. Mona Sahlin er neppe et ‘komplett null’, men bare ute av stand til å tenke selv. Årene med Gøran Persson satte sine spor på både henne og Margot Walstrøm!
Ideen om at Obama ligger til høyre for nesten alt av europeiske høyrepartier er basert på en misforståelse. At fordi tyngdepunktet i amerikansk politikk er flere steg til høyre for europeisk, så må alt i amerikansk politikk være til høyre for politikken i Europa.
Barack Obama er omtrent så langt til venstre som det er mulig å være i amerikansk politikk.
I abortspørsmålet har han inntatt standpunkter som regnes som ekstreme selv av normale pro-choice liberalere.
I hans tid i Chicago-maskinen pleiet han omgang med folk som Reverend Wright og William Ayers. Den ene er en tilhenger av en radikal form for svart nasjonalisme, og den andre var en venstresideterrorist på 70-tallet.
National Journal kåret ham som senatets mest venstrevridde medlem, altså til venstre for Ted Kennedy.
Obama og hans resirkulerte ideer fra 70-tallet er antagelig det aller siste USA trenger.
Hvis amerikansk politikk er til hoeyre for europeisk, da maa jo Obama vaere til hoeyre for det som regnes konservativt i europa. McCain ligger ekstremt til hoeyre i forhold til europa. I tillegg er McCain en populist, noe som gjoer han farlig.
Det er kanskje ikke det beste aa komme trekkende med Obama’s pastor. Palin’s relgioese leder er redd for hekser http://www.msnbc.msn.com/id/3036677/#26877217
Det er ogsaa litt artig at du bruker FoxNews agrumentet at National Journal har koret han til den mest liberale. Hva betyr det? Hvilke kriterier brukes? Etter det som har skjedd her i USA siden W. Bush overtok saa tror jeg at alt som gaar i motsatt retning vil vaere bra.
Ved aa velge Palin saa viste McCain at han mangler doemmekraft. Her er dagens fantastiske svar hun gave naar det gjelder Russland og Alaska
http://www.huffingtonpost.com/2008/09/25/palin-talks-russia-with-k_n_129318.html
Hennes svar er godt nok for republikanerene og det sier jo sitt.
Til Snoen
Bare en kommentar til din overskrift. Obama er foedt i 1961 og kunne ikke delta paa Woodstock. Det stemmer at McCain har nevnt Woodstock i en debatt, det var en kommentar beregnet paa Hillary. Hvis jeg ikke tar helt feil saa gjalt det en bevilgning til et Woodstock museum i New York State, den staten Hillary er senator for.
Om noen fortsatt er i tvil om McCain etter nattas suppeteater….
Halvard: Woodstock henspeiler på at Obama, i hvert fall slik McCain ser det, ligger nær verdiene til Woodstock-generasjonen og dens barn, som har klare forbindelser til ”soft power”. Jeg håpet dette fremkom av artikkelen.
Og til Mats sin henvisning til National Journal, som Halvard av en eller annen grunn knytter til Fox News. Deres rangering brukes av alle, og jeg har i en tidligere artikkel drøftet hvor representativ den er. http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3017&id=1906200807402315517&magasin=ja
” Hvis amerikansk politikk er til hoeyre for europeisk, da maa jo Obama vaere til hoeyre for det som regnes konservativt i europa.”
Det ville vært riktig dersom Barack Obama var en moderat Demokrat, som Joe Lieberman eller Bill Clinton, men Barack Obama tilhører ytre venstre i det Demokratiske partiet, og ligger dermed et stykke til venstre selv efter europeiske standarder.
” Det er kanskje ikke det beste aa komme trekkende med Obama’s pastor.”
Jo, i og med at Barack Obama tilhørte kirken i 20 år og hadde angivelig ingen motforestillinger mot ekstremismen til Pastor Wright. Han brøt først kontakten da det var opplagt at Wright ville være en akilleshæl for ham i valget.
” Det er ogsaa litt artig at du bruker FoxNews agrumentet at National Journal har koret han til den mest liberale. Hva betyr det? Hvilke kriterier brukes?”
Jeg viser til svaret til Jan Arild Snoen.
”Ved aa velge Palin saa viste McCain at han mangler doemmekraft.”
Jeg vil heller si valget av Palin viste det briljante ved McCain. Valget revitaliserte basen og bragte frem det aller verste av arroganse og overlegenhet i det Demokratiske partiet. Hun har vel så mye erfaring som Barack Obama, og Barack Obama skal faktisk sitte i førersete, hvilket Palin antagelig ikke skal.
Jeg ville dessuten vært forsiktig med å bruke Huffingtonpost som kilde. Huffingtonpost er omtrent like nøytral som DailyKos eller Ann Coulter.
Her er det siste intervjuet av Sarah Palin. Jeg vil anbefale alle aa hoere paa hva hun har aa si…..
http://www.youtube.com/watch?v=cP12aNzocSc&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=_WkCZV83Cp8&feature=related
Valget av Palin har ikke foert til noe stort tilsig av kvinner til McCain. Her er resultatet av fredagens meningsmaalinger
http://www.fivethirtyeight.com/2008/09/todays-polls-926.html
For de som vil vite litt mer om Palin og hennes kirke ta en titt paa disse
http://www.youtube.com/watch?v=RXp02R_9bvE
http://www.youtube.com/watch?v=i2ypVSYoEKA&feature=related
http://www.msnbc.msn.com/id/3036677/#26798219
Og naa maa jeg betale tilbake $700 milliarder paa grunn av W.Bush. Jeg har ikke raad til fire nye aar med en republikaner som president.
Det er i beste fall misvisende. Republikanerne har verken flertall i senatet eller i house of representatives. George Bush behøver støtten til en hel del Demokrater for å få gjennom de 700 milliardene. Det Demokratiske lederskapet i kongressen (Harry Reid og Nancy Pelopsi) støtter redningspakken.
http://online.wsj.com/article/SB122252502326482359.html
Hvis du skal klandre noen får du klandre Demokratene like meget som George Bush.
Du skrev:
Hvis du skal klandre noen får du klandre Demokratene like meget som George Bush.
Hvem er det som er president? Hvem er det som hadde kontroll over begge hus og hadde presidenten i 6 aar?
Dagens oekonomi er et resultat av Bush og hans republikanske venner, McCain er en av dem. Republikanerene har vist en total mangel paa oekonomisk forstaaelse, median inntekten har vaert flat, flere har blitt fattige, flere er uten helseforsikring osv. Paa lang sikt vil denne politikken koste USA og skattebetalene utrolig mye.
Demokratene vant valget i 2006, men flertallet de har er ikke stort nok til aa motstaa et veto fra presidenten. Det betyr at det er Bush som har makten og at dagens politikk er et resultat av Bush og republikanerene.
Hvem var den siste republikanske presidenten som klare aa balansere budsjettet? Jeg tror vi maa tilbake til 60 tallet, og det sier sitt.
Jeg viste ikke til økonomien i sin helhet, men snarere de 700 milliardene du feilaktig tilskriver George Bush alene.
Dagens økonomiske krise ble ikke skapt av årene 2000-2006, selv om store feil ble gjort på den tiden. Det største problemet slik jeg ser var at man lot statens utgifter øke å så meget som man gjorde.
Bill Clinton gjorde ikke noe som helst med måten Wall Street er organisert da han var president og hadde et demokratisk flertall i Kongressen, og efter at Demokratene tok Kongressen tilbake i 2006 har heller ikke de forsøkt å gjøre noe med det. Det er selvsagt hjulpet hen av at Harry Reid og Nancy Pelopsi er svært middelmådige.
Det er feilaktig å si at Republikanerne bestemmer fordi Presidenten er republikansk. I beste fall har man misforstått systemet med checks-and-balances. Presidenten utgjør den utøvende makten, og Kongressen er den lovgivende. Presidenten kan riktignok legge ned veto mot forslag fra Kongressen et visst antall ganger, men han kan ikke kjøre sin egen agenda gjennom Kongressen. Makten er altså delt mellom Demokratene og Republikanerne.
Mats: Hvor er belegget for at Obama er så langt til venstre som du hevder? At noen amerikanske pundits ønsker å karakterisere ham slik av politiske grunner, er ikke belegg i seg selv.
Rangeringen du viser til er svært vilkårlig – selv om den ofte brukes – men viktigere i vår sammenheng er den i en sammenligning med norsk politikk tildels svært misvisende, fordi skillelinjene ikke alltid er de samme. At Obama ikke vil forby same sex-marriage, gjør ham neppe til sosialist i en norsk kontekst. At han er skeptisk til å oppheve habeas corpus, kan neppe heller gjøre ham til stalinist?
For meg er det også uklart hvorfor det er et betydningsfullt arguyment at Obama av og til har “pleiet omgang” med folk med ulike meninger. Det burde være unødig å påpeke at Obama har et annet syn på rasepolitikk enn Wright, og et annet syn på terrorisme enn Ayers (dertil kan det legges til at Wright antagelig har et annet syn på rasepolitikk, og Ayers antagelig et annet syn på terrorisme enn det du tillegger dem). Du skal ikke ha vært lenge i politikk eller samfunnsliv i Norge før du har pleiet en del omgang med tidligere Akp-ere. Og ja – ofte over mange år, og ja, ofte uten at man finner det nødvendig å måtte bryte med alle og en hver som ikke mener det samme som en selv.
Jeg er også uenig i Jan Arilds karakteristikk av Woodstock-generasjonen. For meg kommuniserer ikke Obama den ånden eller de verdiene. Obama hadde et annet syn på Irak og mener amerikansk diplomati ikke har vært utnyttet til fulle under Bush – men er ingen soft power-naivist.
Den beste måten å plassere noen på politisk etter et norsk landskap er etter mitt skjønn å se på hva de mener, og samholde det med norsk politisk tankegang. Her er etter mitt skjønn Obama relativt moderat. Eksempler:
Helsesektoren, hvor han går inn for et system som ligger noe til høyre for det norske systemet (siden han er imot obligatorisk helseforsikring).
Trygdesystemet (uføretrygd, sykepenger etc.) – lite som tyder på at Obama på noen som helst tenkelig måte kan sies å være til venstre for Høyre i disse spørsmålene. Verdimessig fokuserer han på betydningen av at det skal være mulig å oppnå suksess “for dem som vil jobbe”, ikke at “uføretrygd er velferdsstatens adelsmerke”, som SVs Karin Andersen har uttalt.
Skolepolitikk – Obama er til høyre for sentrum av demokratene, og er tilhenger både av Charter schools og merit pay for lærere. God Høyre-politikk, med andre ord.
Utenrikspolitikken, hvor han støtter maktbruk, unilateralt om nødvendig, fokuserer mer på Afghanistan, men er mer skeptisk til bruk av preemptive strike – men av andre grunner enn den norske venstreside.
Man kan selvsagt hevde at konservatisme må være nasjonalt basert, og at norske konservative hadde ment andre ting om de bodde i USA. Det kan delvis være riktig – men det er verdt å huske på at norske konservative – og liberale – har vært bidragsytere til å bygge opp deler av den norske velferdsstaten, hvor tanken er å gi en viss sikkerhet i forhold plutselig inntektsbortfall, og å gi alle grunnleggende muligheter gjennom utdanning.