Andy Warhols videokunst på Astrup Fernley, og videokunstens inntog i Høstutstillingen har reaktualisert en spennende kunstform.
Andy Warhol by Andy Warhol
Astrup Fearley Museet for Moderne Kunst.
13. september – 14. desember 2008
Verkene i årets Høstutstilling står stablet på hverandre over to etasjer i Kunstnernes hus, og danner, i motsetning til de halvtomme minigalleriene spredt rundt i Oslo, et schizofrent, kakofonisk univers av ulike kunstuttrykk: malerier, små putrende roboter, streetart-installasjoner, kunstfotografi, statuer, gips, nips, honning, stoff, tøy, etc.
For å rømme fra dette uoversiktlige bombardement vil jeg anbefale de mørke salene i andre etasje, der videokunsten looper så stille for seg selv. På pressekonferansen fremhevet Pierre Lionel Matte at videokunsten var en av genrene som beveget juryen mest dette året, og som derfor hadde blitt prioritert. 20 verk er plukket ut, og er slik jeg kan se ny rekord. Dette kommer kanskje i kjølvannet av den økte satsningen på feltet, sist ved at Kulturrådet bestemte seg for å støtte planene om et nasjonalt arkiv for kunstfilm.
Nye talenter
Dette er på høy tid. Videokunst er et aktivt medium blant yngre kunstnere for tiden; for eksempel har avgangsutstillingen ved Kunsthøgskolen i Oslo vært representert med om lag 20 prosent videoarbeider de siste åra. Når man ser at film er noe Trond Giske setter øverst på sin prioriteringsplan og norsk film ser ut til å ligge i grøfta med brekt rygg, er kanskje her et sted å rekruttere nye regitalenter? David Lynch hadde kunstutdannelse. Erik Poppe burde hatt det.
Grensene mellom kortfilm og kunstfilm er mer flytende. Flere filmskapere eksperimenterer innenfor mediet, og er aktive på flere visningsarenaer. Kunstfilmen lever, selv om Tommy Olsson i essayet ”Losers in a lost land” polemisk betegner den som ”et dött medium i en död kontext”. To spennende navn er Kaja H. Leijonen og Charlotte Thiis Evensen – begge med egne signaturer og bred kunstnerisk ballast, og som på sikt kunne vært spennende å se arbeide med større prosjekter.
Jeg var vel også en av dem som digga at Daniel Krutzkoff Jacobsen fikk prøvd seg, selv om filmen blei sånn halvdårlig. Men konteksten er ikke lengre utelukkende galleriet, slik Olsson snevrer det inn til, og heller ikke kinoen, men begge. Plusser man på internettet ser man at filmmediet nå forholder seg til helt nye overbygninger, og forholder seg til i en annen verden enn den gjorde tidligere.
Å fange det flyktige.
Det pågår en interessant diskusjon av feltet mellom kunstfilm og kortfilm for tiden, sist i regi av Mediefabrikken. Også på kino har det som for ikke lenge siden ville vært betraktet som kunstfilm, blitt introdusert. Jeg tenker på for eksempel Inland Empire, av allerede nevnte Lynch. Her har klassiske fortellerstrukturer mer eller mindre brutt helt sammen. I en visuell og billedlig virkelighet har toleransen mot abstraksjon og diskontinuitet økt – en barriere malekunsten overskred for flere tiår siden.
Presset mot filmmediet er også enormt, etter at mer eller mindre alle har forstått at virkelighetsfremstillinger alltid er ideologisk tilpasset. Filmen har fra sin begynnelse vært et kontroversielt medium som har blitt (mis)brukt av tiden den tjener. Stikker man på Cinemateket for tida får man sett Leni Riefenstahls storslåtte nazifilmer. Disse hadde ikke bare til hensikt å speile Hitlers makt, men også å vise frem Nazi-Tysklands overlegenhet når det gjaldt krigsteknologi.
Filmen er det medium som har stått nærmest den historiske utviklingen, fordi den så tydelig tar opp i seg og endrer form ettersom teknologien endres – våpen og kameraer har mye av den samme konstruksjonen. Det er også det som gjør filmmediet så interessant: At den er i stadig forandring, og bortimot alltid i krise. Olsson hugger tak i tv-generasjonen fra 70- og 80-tallet, der video var det ”digitale transportmedel till självforverklingande, eller ett effektivt politisk handvapen, eller ett mystisk meditativt fanskap som stadigt refererade tilbaka till sig själv”. Jeg tenker også på David Cronebergs Videodrome (1983), og Poltergeist (1984) av Tobe Hooper, hvor denne ekstreme problematiseringen vedrørende filmen som teknologi og virkelighetsprojektorer er så tydelig aktualisert.
Iscenesettelsens mester
Går man enda litt lenger tilbake i historien møter vi Andy Warhol, som vi for tiden finner på Astrup Fearnley-museet. Han er en av de tidlige pionerene som brukte samfunnets egne uttrykksmåter – og rettet det mot samfunnet selv. Han er for meg en iscenesettelsens mester: Mobil i sitt arbeid og sin tenkning, og en nærmest utopisk kunstvideoskaper. Han mimer samtidens uttrykksmiddel, tillegger det elementer som fremmedgjør (ved å reprodusere Marilyn Monroe, som jo ble reprodusert i hjel, både kunstnerisk og menneskelig), og på den måten forsterker kraften i meningsproduksjonen.
Warhol er i så måte like mye en forgrunnsfigur for reklamen som for kunsten. Han viser at man ikke trenger legge til mye før formene vender seg mot seg selv – og har med andre ord vært med på å gjøre kunstfeltet åpnere.
”Vi är tillfälldigtvis i en tid när video är ett så forbaskad svårt medium. Antagligen det svåraste”, fortsetter Tommy i sitt essay. Og det er nettopp det: Et Warholsk formeeksperiment er ikke lengre mulig, for inflasjonen pågår på alle kanter. Reklamen skaper, fordøyer og spytter ut formene, og lar dem bli hengende igjen som tomme skall. Musikkvideoene er sexistiske og kontroversielle så det holder. Og trash har jackassbølgen for lengst gjort til mainstream. Synligheten er på sitt maksimale: Virkeligheten er spist opp av bildet.
Det er derfor konteksten må omdefineres, og det er det som holder på å skje.
Shooting an Elephant
Juryleder Ingrid Toogood Hovland skriver i sin katalogtekst at årets høstutstilling ”viser tilstedeværelse, inderlighet og humanitet i mange av arbeidene. De mellommenneskelige forhold og eksistensielle tema uttrykkes uten snev av ironi”. I forhold til fjorårets politisk eksplisitte vinkling, er det i år blomstret opp nye og ”mykere” temakretser: Dyr, mytologi, relasjonell lengsel, langsomhet, åndelighet og fellesskap. Hovland spekulerer: ”Kanskje er dette kunstnernes svar på et samfunn som beveger seg i en mer og mer kynisk og kjølig retning”. Her er noen eksempler:
Debutant Siri Ekker Svendsen dokumenterer en elefant idet den spyles i Malmös dyrepark. Filmens insistering på langsomheten griper tak i tilskueren. Filmen er et bilde med små bevegelser. Elefanten som objekt sender assosiasjonene til en grå statue av leire, og på nært hold til den abstrakte kroppskunsten. Den ligner en våt klump som ligger på dreiebenken, noe som dobbelteksponeres i elefanten i fangenskap: dreid og dressert. Den har menneskelige egenskaper i en stor, fremmed kropp. Men er det fortrolighet mellom dem eller er forholdet bygd på manipulasjon?
I Oda Brocks Harder better faster stronger, blir vi med på en scanning av kroppens indre formasjoner – som til tid tider ligner celledelingen sett under et stetoskop. Dette suffleres av en mannsstemme som mekanisk forklarer hva som skjer når en kule borrer seg inn i kroppen. Filmen viser parallelliteten mellom det harde og det myke, og skaper en intensitet mellom både liv og død, menneske og teknologi. Det er noe avhumanisert og distansert over mannsstemmen, ikke ulikt Colin Powells plansjebevis i tiden før Irak-invasjonen: jorden sett fra satellitter ser ubebodd ut
Glansbildeestetikk
Lydskygger av Julie Engaas er en animert dokumentar om hvordan Hege, en blind kvinne, sanser og opplever verden. Filmen er vakker og tegningene elegante, og sammen skaper de en rustikk glansbildeestetikk. Den skiller seg ut ved å være en relativt klassisk kunstanimasjon, og ble for første gang vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad tidligere i år.
I disse arbeidene ser man en inderlighet og tilbaketrekning gå parallelt med hardheten, fangenskapet, blindheten og utsattheten. De nevnte filmene appellerer til betrakterens følelser, og stagnerer ikke i et hermetisk overteoretisert felt. Denne inkluderingen er noe jeg også opplever i Linda Saveholt og Karima Risks videoinstallasjon Song for a tree. Den består av to projeksjoner stilt overfor hverandre på hver sin vegg. På den ene siden ser vi en balkansk kvinne sittende foran et hus, med en tordnende himmel over seg, og på den andre et tre som bruser i vinden. Den gir følelsen av å gå inn i noe pågående, der både blikket og kroppen blir aktører i persepsjonen, der naturens og menneskets stemme på mange måter går inn i hverandre. Songs for a tree blir flerdimensjonal der mange av de andre filmene for bli for endimensjonale.
Hvis dette er tverrsnittet av videokunsten per i dag kan man si at den holder på å trekke seg tilbake fra frontlinjen. Det vil si, i en hypervisuell virkelighet trekker kunsten seg tilbake fra kampen om blikket, og henvender seg til følelsen og intellektet.
Kunsten i verden
Den kommersielle filmen gjør, slik jeg ser det, det motsatte. Den øker nå kompleksiteten i fortellerstruktur og formspråk, som om den plutselig innså et politisk ansvar. Det beste eksemplet er Christopher Nolans dekonstruksjon av superheltsstereotypien i The Dark Knight, der det er terroristen som skaper dramaturgien. Jokeren ligger hele tiden foran Batman, og derfor også foran betrakteren som er vant til å stå på seierherrens side. Vi er overgitt et anarki uten humanitet, og uten håp. Nolan dekonstruerer den klassiske Hollywood-historien (som Lynch lenge har gjort i andre genre), der verden ikke lengre spinner rundt en varm kjerne.
Man skal være forsiktig med å avlese kulturen som et termometer for historiske bevegelser. Verden går sin gang. Men det er interessant å se på kunsten – og da spesielt på videokunsten og den narrative filmen, siden de er så nært knyttet opp til samfunnets språk – og forsøke å lese konjunkturer og tendenser. Videokunsten og den narrative filmen bearbeider samme problem, men med ulike midler: Amerika er ikke uskylig, derfor er filmspråket heller ikke uskyldig. Alt inngår i den samme manipulative diskursen, makt gjennom bildet.
Derfor sager Hollywood opp sine fortellerstrukturer, og videokunsten trekker seg tilbake og tier.
- Eivind Evjemo har Bachelorgrad i litteraturstudier fra Universitetet i Oslo.
