Det er rom for vesentlige kutt i velferdsytelsene til middelklassen.
Om knappe to uker legger Regjeringen Stoltenberg II frem sitt siste budsjett. I landet med verdens største offentlige forbruk per innbygger og universelle ordninger som hadde fått Einar Gerhardsen til å måpe, kan vi være rimelig sikre på at den viktigste mediedekningen av statsbudsjettet blir:
Regjeringen kutter på X eller NN raser mot Stoltenberg-kutt. X og NN kan normalt fylles inn med ord som veier, småbarnsforeldre, sykepleiere, lærere, akademikere, eldre, forsvar, studenter, forskning, likestillingsombudet eller et av de politiske partiene.
Det er selvfølgelig greit å ønske seg mer penger til mange formål. Men det er et problem med medienes dekning – og ja, nå gir jeg meg inn på den klassiske klagingen om at mediene er venstrevridde: Dekningen umuliggjør reell politisk diskusjon om viktige sider ved velferdsstaten, og om nivået på innretningen og nivået av mange av ytelsene.
Det heter seg i politikken at det ikke finnes noe som er så vanskelig å fjerne som en velferdsordning som først er innført. Og det har normalt vært sant – i Norge. Men i mange andre land endrer man på velferdsordninger når samfunnet endrer seg, eller når det politiske flertallet endrer seg. En av grunnene til at det er ualminnelig vanskelig i Norge, er at et hvert forslag om kutt møtes ikke bare av legitime velgerbekymringer, men av en samstemt negativ mediedekning.
Poenget er ikke at vi bør kutte over alt, eller at mediene bør propagere for at vi skal kutte over alt. Men noen av disse debattene bør føres, for at velferdsstaten vår skal bli bedre. Og mediene har sin del av ansvaret for at slike debatter skal kunne føres også utover smale fora som Minervas nettsider.
Hva sikter jeg så konkret til? Hva slags kutt bør diskuteres? Der Norge særlig skiller seg ut fra mange andre land, er nivået på den såkalte middelklassevelferden – velferdsytelser som i stor eller i størst grad går til friske mennesker i jobb med relativt høy inntekt. Folk flest, med andre ord.
Det er ordninger som barnetrygd, studiestipend, fødselspermisjon, sykepenger, arbeidsløshetstrygd. De universelle middelklassevelferdsgodene har mye positivt ved seg, men nivået og innretningen på dem bør være gjenstand for diskusjon, ikke minst i et så rikt land som Norge.
Det er flere grunner til dette: Rettferdighetshensyn tilsier at det er betenkelig med ytelser som i hovedsak går til bedre stilte. Slike ytelser er en stadig større økonomisk byrde på statsbudsjettet. Og dertil har de ofte – om enn ikke alltid – uheldige incentivvirkninger, som gjør at folk jobber mindre. For liberalere er det også problematisk at staten gir ytelser til folk som ellers ville klart seg selv.
La meg derfor gi noen eksempler på forslag som burde vært en del av den norske politiske debatten – selv om jeg ikke nødvendigvis støtter alle – og jeg gir også gratis tips til medievinklinger:
1. Reduserer stipendandelen til studenter, og tilby heller mer statlig finansiert lån. Akademikere har vesentlig høyere livslønn enn ikke-akademikere, og studenter kommer i snitt fra bedrestilte hjem. Det er lite som tyder på at vår studiefinansieringsmodell fungerer spesielt godt i forhold til å jevne ut denne forskjellen. Storbritannia gikk under Labour over til et system basert på statlige lån, og Sverige har et system der lån betales tilbake avhengig av fremtidig inntekt. I Norge går 10 milliarder til dette formålet i dag. Kuttforslag: 6 mrd.
2. Reduser sykepengeutbetalingene til dem med høye inntekter. I dag får man kompensert sykepenger opp til 6G, som er 421 536 kroner. Det er en ganske høy inntekt. Poenget med sykelønn er å hindre at sykdom fører til fattigdom, ikke at du får samme lønn når du er syk som når du jobber. Det er urimelig overfor dem som jobber livet av seg for lavere lønn, og det gir dårlige incentiver. Sykefraværet i Norge er i dag rekordhøyt, til tross for rekordgod helse. Reduser taket til 4G. Innsparing – vanskelig å si, siden sykefraværet antagelig ville gå ned. Det går i dag 30 milliarder til sykepenger. Kuttforslag: 7 mrd.
3. Tilsvarende ved arbeidsløshetstrygd – igjen er det rettferdighets- og incentivgrunner til å unngå for høye utbetalinger. Kuttforslag: 4 mrd.
4. Reduser kompensasjonsgraden ved fødselspermisjon. Samfunnet har glede av barnefødsler. Men det har – trass mye slit og mange våkenetter – forhåpentligvis fortsatt de fleste foreldre også. Fødselspermisjon er et gode fordi det gir mulighet til å være hjemme med barn. Det gjør at valget om å få et barn ikke trenger gå på akkord med verdier som er blitt grunnleggende i vårt samfunn, som å ha arbeid og en karriere. Men igjen – hvorfor skal de rike ha så mye? De færreste land gir så mye til foreldrene. Reduser taket til 4G. Innfør samtidig individuelle kvoter for mor og far for å hindre kjønnseffekter. Kuttforslag: 3 mrd.
Medietips: Intervju en student fra et møblert hjem som mottar penger fra staten til å studere dannelsesfag, en konsulent som har blitt overarbeidet og er sykemeldt og mottar 420 000 kroner, eller to velstående foreldre som triller barn på café – og en hjelpepleier som jobber hardt for 250 000 kroner.
Det finnes argumenter mot alle kuttene over. Disse motargumentene må så veies mot verdien av at kuttene gir grunnlag for skattelette eller økt innsats på andre områder. At det er mulig å kutte 20 milliarder her uten å ramme svake grupper er svært sannsynlig. Det går an å kutte mer også på andre områder, hvis mediene tar seg bryet med å lete. Og det er før vi begynner på debatten om uføretrygd, egenandeler i helse, tidligpensjon og andre store poster.
I land det er naturlig å sammenligne oss med, er det debatter om slike ting. Hvorfor ikke i Norge?
Bra leder! Jeg forstår poenget ditt. Ikke at alle disse kuttene nødvendigvis er gode – aller ukontroversielle – men at diskusjonen alltid fokuserer på hvordan staten kan gjøre enda mer.
I USA faller jo oppslutningen om en åpen verdensøkonomi. Det kan i seg selv være et argument for middelklassevelferd. I disse tider med stadig større konkurranse fra land som India og Kina overfor høyt utdannete, så lever de høyt utdannete også mer usikkert enn før. Det har jo f.eks. vært endel snakk om at høyt utdannete som mister jobben gjerne har store problemer med å få en like god jobb igjen. Et spørsmål er jo hva som skjer den dagen noen begynner å demonisere innbyggerne i andre land? Kan man ikke hevde at indere og kinesere konkurrerer på pris fordi de har lavere moral og derfor kan utnytte de fattige mer enn middelklassen i vestlige land? Det er også middelklassens usikkerhet som var en hovedmotivator bak dens oppslutning om nazismen og fascismen i mellomkrigstiden. Jeg mener at høyresiden drar i feil retning. Det vi trenger idag er et samfunn som ikke i større grad gjør at folk oppfatter omverdenen som farlig og skremmende.
PeeWee – jeg er enig i at velferdsstaten bør bidra til at folk føler trygghet. Derfor er jeg for en velferdsstat som gir trygghet, selvfølgelig også til middelklassen. Spørsmålet er hvordan den gjør det.
Det jeg i hovedsak sier i lederen, er at det 1) er grunn til å vurdere om middelklassen skulle betale noe mer for egne profitable og forutsigbare investeringer, som studier, og at 2) er grunn til grunn til å vurdere om 6G er for høyt som grunnlag for ulike kompensasjonsordninger. Det finnes vektige innvendinger mot å kutte altfor drastisk – men det er poeng at disse godene også har en kostnadsside, for budsjettet, for arbeidsmoralen, og for konkurranseevnen.
Jeg mener det er en større trussel for velferdsstatens trygghet at den blir overlesset av “unødige” utgifter, fordi jeg tror det bidrar til at staten leverer dårligere på noen av de viktigste områdene, som skole og helse.
Jeg mener også det er en trussel mot vår konkurrasekraft at vi har så høyt sykefravær, og ikke minst en så høy andel uføretrygdede. Jeg ser at du på flere av våre kommentarsider har argumentert for at det er umulig å ha en høyere andel av befolkningen i arbeid – det er jeg uenig i, og jeg har hverken sett gode teoretiske eller empiriske argumenter for den oppfatningen.
For å unngå at frykt for global konkurranse fører til nasjonalisme og proteksjonisme må vi ha et velferdssystem som sikrer folk mot konsekvensene av arbeidsløshet og sykdom. Men vi må også ha et system som bidrar til at folk faktisk er i arbeid og ikke melder seg syke unødig.
Vi er kommet langt siden 1930-tallet, og det er bra. Men vi må ikke gjøre alt akkurat slik vi gjør idag, eller med akkurat de ytelsesnivåene.
Ja, det er greit at vi kan kutte her, men jeg føler bare du går i feil ende. Saken er jo at arbeidsledighetstrygd for middelklassen betyr en stor trygghet, samtidig som medlemmer av middelklassen i de aller fleste tilfeller går på arbeidsledighetstrygd i rimelig kort tid. Det blir mer som en slags forsikringsordning heller enn velferdsordning for de gruppene. Jeg har derimot andre forslag til kutt. Jeg foretrekker heller å kutte uføretrygden noe. Uføretrygden brukes idag i praksis som en førtidspensjon, og det burde vi gjøre mindre attraktivt. Man burde rett og slett ha et tak på uføretrygden, slik at man ikke får noe særlig mer og helst ikke mer enn folk som jobber fulltid i lavtlønnete jobber. Jeg mener de svake skal ha det greit, men om man har det slik at uføre f.eks. ikke får råd til egen bil og eget hus, så blir det såpass lite attraktivt å ha det at folk i større grad forsøker andre løsninger først. Uansett er jo spørsmålet hvorfor vil skal kunne klare å ha så mange flere i jobb enn andre land? Jeg mener vi kan stramme litt inn overfor de uføre, uten at de får det ille av den grunn. Jeg tror at det forårsaker mindre negative konsekvenser enn å presse misstilpassete inn i jobb. Utgiftene går jo ned i begge tilfeller. Det samme gjelder sykelønnen, der kan man også sette et tak.
Vi er jo tross alt ganske avhengige av middelklassen. Siden vi har små forskjeller, så gir middelklassen sin sikkerhet viktige incentiver til å allikevel ta høyere utdannelse. Siden middelklassen ofrer endel i vårt system uten å klage så veldig mye, så synes jeg faktisk at de også burde få litt ut av tryggheten systemet gir. Det kan jo endog være økonomisk skadelig å ikke hjelpe middelklassen, Om en ingeniør må jobbe i kassa på REMA i tre år under en lavkonjuktur, så kan hans kompetanse råtne på rot, samtidig som ufaglærte presses ut av arbeidsmarkedet helt.
Jeg mener vi også kaster bort endel penger i forsøk på hjelpe de svake. Ganske mange vil realistisk sett ALDRI fullføre en høyere utdannelse. Det er da bare tull å bruke masse penger på å forsøke å lose dem gjennom slutten av ungdomsskolen og videregående, når man ikke oppnår annet enn at de ødelegger skolemiljøet for andre lever og lærere.
De klassebevisste står i realiteten ikke tilbake for de rasebevisste skrullingene.
Nå er det jo få som er så klassebevisste som libertarianerne.
Nils August skriver: “Reduser kompensasjonsgraden ved fødselspermisjon. Samfunnet har glede av barnefødsler. Men det har – trass mye slit og mange våkenetter – forhåpentligvis fortsatt de fleste foreldre også.”
Jeg vil anta at fleste har glede av sine barn.
MEN, de har altså ikke stor NOK grad av glede – derfor får hver kvinne kun 1,8 barn i snitt – og det er altså ikke nok til å opprettholde befolkningsgrunnlaget gjennom “organisk vekst”
Altså har foreldre ikke stor nok grensenytte ( evt grenseglede, for å bruke Andresens terminologi) til å få et barn til, og gjerne enda ett.
Og det trenger vi skal vi få alle de tjenester vi krever og den veksten i standard vi forventer. Så så lenge vi har det som forutsetning at vi ønsker høyere og ikke lavere standard, og ikke trenger MINDRE arbeidskraft, tar altså Andresen feil.
Christopher – jeg synes du hopper litt lett til konklusjonen om at jeg tar feil. To motargumenter:
Du sier at vi føder for få barn – i forhold til hvilken norm? Hvis poenget ditt er at det er for lite i den forstand at det vil bli for få i arbeidsdyktig alder i forhold til pensjonister, må man foreta en økonomisk avveiing. Jeg tror ikke det å få barn for de fleste er et i første rekke økonomisk spørsmål – det kan dermed vise seg at barneproduksjon er relativt inelastisk i forhold til kompensasjonsgrad, ikke minst i det litt høyere lønnsskiktet. Tilsvarende kan marginalkostnaden for å øke barneproduksjonen vise seg å være ganske høy – og så høy at den overstiger marginalkostnaden. Det er et empirisk spørsmål – sett som en tidsserie i Norge er det i hvert fall ikke noe som tyder på at bedre fødselspermisjonsordninger har gått hånd i hånd med høyere barnetall. Altså: Det har antageligvis en virkning på marginen i en statisk analyse – men den er sannsynligvis også marginal. Pengene som frigjøres kan antagelig brukes mer produktivt på tiltak som gjør det mer attraktivt å ha barn på andre måter, enten ved å målrette mot dem som har større økonomiske behov eller på andre måter – f.eks. ved skatteletter, som for øvrig også vil stimulere til høyere arbeidslivsdeltagelse, og dermed ha en kanskje minst like positiv effekt i forhold til forholdstallet mellom den arbeidende og den ikke arbeidende del av befolkningen.
Dernest er det grunn til å spørre seg om ikke selve det at man ser på spørsmålet om fødselspermisjon som et spørsmål om statens ansvar for den marginale barneproduksjon over tid er med på å endre folks normer i forhold til barn, økonomi og eget ansvar, og dermed svekke viljen til å bære økonomisk ansvar for beslutningen å få barn. Et sammenligning mellom Norge og USA vil kunne antyde en slik utvikling. Det finnes en rekke interessant forskning på hvordan ulike velferdsgoder påvirker normer, men jeg kjenner ikke til noe konkret på dette feltet.
Det er jo ganske mange sammenhenger i samfunnet vi ikke kjenner helt. Det kan se ut som om det er en tendens til at samfunn med en viss befolkningsøkning er mer vitale enn de som har stagnasjon i folketallet. Kanskje økonomien trenger en stadig strøm av ny veltilpasset arbeidskraft, kanskje blir et samfunn preget av ungdom mindre konservativt(ikke i politisk betydning
) eller noe annet?
Et annet moment er jo at et sivilisasjon hvis befolkningstall står still med nabosivilisasjoner med sterk befolkningsvekst gjerne vil få problemer etterhvert. Dette er jo ikke bare snakk om økonomi, det er også snakk om den vestlige sivilisasjon skal overleve eller ikke.
PeeWee –
1) Jeg er ikke for å ta middelklassen, men mener heller ikke at den myten om at den norske middelklassen er spesielt hardt skviset, er riktig. Fordi vi har en relativt høyt utdannet befolkning, og fordi ikke-akademikere i Norge har høy kompetanse, og fordi ikke-konkurranseutsatt sektor i et oljeland typisk har høye lønninger, er lønnsforskjellen mellom akademikere og f.eks. industriarbeidre mindre i Norge enn i andre land. Men den norske middelklassen har det etter alle målestokker bra.
Konsekvensen av de tiltakene jeg skisserer som mulig områder å diskutere vil heller ikke være å ta middelklassen. Det er mange gode grunner til å se på uføretrygd og tidligpensjon – som nevnt i artikkelen gikk jeg ikke inn på dette nå, nettopp fordi en sterk svekkelse av ytelsene her nettopp kunne føre til en type grunnleggende usikkerhet som jeg mener disse middelklassene ikke gjør.
2) Jeg tror noe høyere barnetall kunne være positivt av mange ulike grunner. Jeg tror bare ikke at full lønnskompensasjon for velstående er det mest effektive tiltaket for å øke barnetallene.
1. Jeg mente ikke at du skulle ta middelklassen. Det var rett og slett jeg som formulerte meg dårlig. Jeg tenker heller på at middelklassen føler seg skviset i noen andre land, og at man derfor burde unngå å kutte så mye av den norske middelklassen føler seg skviset på samme måte. Nå kan det jo være andre årsaker til at den norske middelklassen ikke føler seg skviset. Det kan være at en høy andel jobber i offentlig sektor, og derfor har tryggere jobber. Det kan også være at nordmenn som mister jobben i voksen alder har større sjanse for å få en tilsvarende jobb igjen. Det er mye derfor jeg ikke ønsker å svekke akkurat arbeidsledighetstrygden. Nettopp fordi de norske velferdsordningene som skal få folk i jobb faktisk ser ut til å fungere ganske greit, ihvertfall i forhold til andre land.
2. Slike tiltak kan dog føre til at det er riktige mennesker som får barn, for å si det litt stygt. Det er ikke det av de svake får for mange barn, men det er deler av middelklassen som får for få barn. Det er nok fordi det først og fremst er middelklassens om tenker økonomi før de får barn. Andre grupper får jo gjerne barn uansett.
Hei igjen Nils August,
“Du sier at vi føder for få barn – i forhold til hvilken norm?”
- I forhold til å opprettholde folketallet
” Hvis poenget ditt er at det er for lite i den forstand at det vil bli for få i arbeidsdyktig alder i forhold til pensjonister, må man foreta en økonomisk avveiing. Jeg tror ikke det å få barn for de fleste er et i første rekke økonomisk spørsmål – det kan dermed vise seg at barneproduksjon er relativt inelastisk i forhold til kompensasjonsgrad, ikke minst i det litt høyere lønnsskiktet.”
- Se på de andre, sekulariserte demokratiene i Europa med lav kompensasjonsgrad, så får du svaret på det. At det mer religiøse USA har høyere fødselsrate selv med lavere kompensasjonsgrad er således heller ikke overraskende. Spørsmålet er jo da, hvis man er enig i at det er ønskelig å opprettholde folketallet uten å transformere samfunnet med stor grad av innvandring, er jo om det er enklere, si mulig, å re-kristne landets befolkning (Evt gjøre det muslimsk) for en rimeligere penge enn økonomisk understøttelse av fødselspermisjon.
“Tilsvarende kan marginalkostnaden for å øke barneproduksjonen vise seg å være ganske høy – og så høy at den overstiger marginalkostnaden.”
- Her mener du kanskje marginalinntekten?
“Det er et empirisk spørsmål – sett som en tidsserie i Norge er det i hvert fall ikke noe som tyder på at bedre fødselspermisjonsordninger har gått hånd i hånd med høyere barnetall. Altså: Det har antageligvis en virkning på marginen i en statisk analyse – men den er sannsynligvis også marginal.”
– Det kan være, men igjen sammenlign Norge med Europa. Jeg vil påstå at både Spania og Italia er langt mer religiøse/tradisjonelle enn Norge, men det har svake fødselspermisjoneordninger, og svært lav fruktbarhet (1,2-1,3)
“Pengene som frigjøres kan antagelig brukes mer produktivt på tiltak som gjør det mer attraktivt å ha barn på andre måter, enten ved å målrette mot dem som har større økonomiske behov eller på andre måter – f.eks. ved skatteletter, som for øvrig også vil stimulere til høyere arbeidslivsdeltagelse, og dermed ha en kanskje minst like positiv effekt i forhold til forholdstallet mellom den arbeidende og den ikke arbeidende del av befolkningen.”
- Ja, men det nevnte du ikke i artikkelen din. Som mange fler leser enn disse kommentarene.
“Dernest er det grunn til å spørre seg om ikke selve det at man ser på spørsmålet om fødselspermisjon som et spørsmål om statens ansvar for den marginale barneproduksjon over tid er med på å endre folks normer i forhold til barn, økonomi og eget ansvar, og dermed svekke viljen til å bære økonomisk ansvar for beslutningen å få barn.”
- Ja, men skatteletteelser knyttet til barnefødsel og oppdragelse vil antagelig reduserer dette mer enn ren støtte, og samtidig bidra med stimulans. Og som sagt, så lenge man ser på det som et samfunnsmessig mål at befolkningstallet opprettholdes for å sikre økonomien og velferden, uten å ha en stor grad av innvandring, så mener jeg det er åpenbart gjennom å se på våre europeiske naboer, at så må gjøres.
Statistikker er ikke noe for pyser…middelklassen, spesielt i USA er IKKE skviset, de blir stadig rikerre, arbeiderklassen blir stadig rikere. Skvisen finnes ikke.
Christopher -
for meg virker det som du fremstiller dette som jeg har gått inn for å avvikle fødselspermisjonene. Det har jeg ikke – det eneste jeg sier bør vurderes, er at kompensasjonsordningene for relativt høytlønnede gjøres noe mindre gunstige. Mange ordninger kan ha en positiv incentiveffekt på marginen, uten dermed å være samfunnsøkonomisk lønnsome. Sammenligningen med land der det er nesten umulig for mødre – særlig dårligere stilte – å kombinere jobb og barn, bommer etter min mening dermed nesten fullstendig. Sammenligner du for eksempel med Sverige, har de lavere kompensasjonsgrad enn Norge, og tilnærmet lik fertilitet. Derfor mener jeg slike ordninger i hvert fall bør diskuteres skikkelig, snarere enn bare å fastslå – empirisk ufundert – at ordningene må være presis som de er – eller bedre – for å bevare folketallet.
[...] sykefravær og høyere produksjon – og vil ikke være noen urimelig svekkelse av velferden. Fødselspermisjon og studentvelferd er også områder som med fordel kan strammes inn uten å svekke innbyggernes velferd på noen [...]