Finansministerens skremmebilde
Finanskrisen – norske myter, amerikanske realiteter.
Finansminister Kristin Halvorsen deltok på mandag i en debatt på Tabloid (TV2) med FrPs Siv Jensen. Utgangspunktet for debatten var Halvorsens absurde påstand om at den type hendelser vi har sett i det amerikanske finansmarkedet den siste uka også vil kunne skje i Norge som en følge av FrPs økonomiske politikk. Den eneste begrunnelsen for dette er at hun kunne lese i FrPs valgprogram at det er et “liberalistisk parti”, hvilket ut fra Halvorsens fortolkning innebærer at FrP ikke vil ha et kredittilsyn og at de er tilhengere av den type “uregulert” økonomi som Halvorsen mener man har i USA.
Halvorsen forsøker med andre ord å profitere politisk på finanskrisen og male et skremmebilde som skal jage velgerne bort fra et borgerlig regjeringsalternativ neste år. Dette vitner om desperasjon. Langt mer alvorlig er at hun kommer med en rekke påstander om årsaker til krisen i USA som mildt sagt vitner om manglende innsikt i det felt hun er satt til å styre over. Halvorsens hovedpåstand er at den type krise vi nå har sett i USA ikke kan finne sted i Norge fordi vi i Norge har nasjonale lover og statlige organer som sikrer stabilitet i finansmarkedet. Hun vektlegger spesielt kredittilsynet og bankforsikringsordninger som hun mener at man ikke har i USA. Hun påstår også at USA mangler lover på nasjonalt nivå (altså føderale lover) som regulerer finansmarkedet og banknæringen.
Amerikanske lover og reguleringer
Dette er mildt sagt absurde påstander. USA var det første landet i verden som fikk denne type lover og statlige organer for å overvåke finanssektoren – ordninger som siden har blitt vanlig i andre vestlige land, inklusiv Norge. Under og i etterkant av forrige virkelig store finanskrise i USA, krakket i 1929 og depresjonen som fulgte, vedtok kongressen en rekke lover som skulle sikre at en lignende finanskrise aldri skulle kunne skje igjen. Blant disse finner vi:
Federal Deposit Insurance, vedtatt i 1934, en bankinnskuddsforskring som skal sikre innskyterne og forhindre såkalte “bank runs” (slik vi så med Northern Rock i England i fjor). I USA har det ikke vært en eneste bankpanikk siden 1934. Problemet i den krisen vi har sett til nå er altså ikke faren for “bank runs”, slik Halvorsen synes å hevde, men et akutt likviditetsproblem i forretningsbankene og andre finansselskaper.
Securities and Exchange Act (1934) etablerte Securities and Exchange Commision. Blant SECs målsetninger finner vi:
“The laws and rules that govern the securities industry in the United States derive from a simple and straightforward concept: all investors, whether large institutions or private individuals, should have access to certain basic facts about an investment prior to buying it, and so long as they hold it. To achieve this, the SEC requires public companies to disclose meaningful financial and other information to the public.”
Banking Act (1935) sentraliserte den amerikanske pengepolitikken i ett sentralbankstyre med én styreformann, en stilling som i dag besittes av Ben Bernanke. Federal Reserve Board fastsetter styringsrenta og tilfører markedet ny kreditt til den nye rentenivået er nådd. Dette gjøres gjennom såkalte markedsoperasjoner foretatt av Federal Open Market Committee (FOMC) i New York.
Alle transaksjoner på tvers av delstatsgrensene og ut av USA er videre regulert av føderale myndigheter, førstnevnte med klausul og presedens i Interstate Commerce Act som ble vedtatt av kongressen i 1887 – altså for mer enn 100 år siden.
Norge mer liberalistisk enn USA
Hvis vi snur argumentasjonen på hodet, så vil det være mer treffende å si at Norge er sikret større stabilitet i finansmarkedet og i økonomien generelt fordi pengepolitikken vår er mer liberalistisk enn den vi finner i USA. Hvordan har dette seg? Jo, liberalister og liberale økonomer vektlegger spesielt tre ting når det gjelder statens økonomiske politikk: regelbinding, sunne penger og sunne incentiver blant innbyggerne.
Regelbinding av penge- og finanspolitikken har blitt et sentralt punkt i den makroøkonomiske tenkningen de siste tiårene. Målet med regler i den økonomiske politikken er å sikre stabilitet og langsiktighet samt skape stabile forventninger til slikt som inflasjonsraten og skattenivået. Regelbinding baserer seg også på den liberale tanken om at samfunn og stat skal være styrt av generelle regler og ikke vilkårlig myndighetsutøvelse ut fra kortsiktige hensyn slik som å kjøpe velgere eller hjelpe visse næringsinteresser. Disse tankene er for eksempel et hovedpoeng hos Hayek (”rules vs. expediency”), Milton Friedman (”rules vs. authority”) og vår egen Nobelprisvinner i økonomi Finn Kydland (”rules rather than discretion”). Tanken om regelbinding av pengepolitikken står helt sentralt i forskningslitteraturen fra 70-tallet og fram til i dag og har blitt en ledende doktrine blant pengeteoretikere og sentralbanker. Og her er et viktig poeng som vi blant annet kan finne hos Hayek: regelbinding er det motsatte av sosialisme. Regelbinding baserer seg på tanken om en rettsstat (jf Sejersted). Reglene innskrenker myndighetenes handlingsrom, noe sosialister alltid har vært i mot.
I forhold til dette spørsmålet skiller USA og Norge seg klart fra hverandre ved at Norge har bundet både finans- og pengepolitikken opp i klart definerte regler, noe man ikke har gjort i USA. I Norge har vi en handlingsregel for finanspolitikken og vi har et inflasjonsmål for pengepolitikken. I USA styrer Federal Reserve ut fra kortsiktige hensyn og ikke ut fra klart definerte regler. Dette har vi sett mange eksempler på under Greenspan-perioden, for eksempel i forbindelse med LTCM-krisen (1998), Y2K-frykten (1999-2000) og “oppryddingen” etter IT-boblen (2001-2004) – en boble som ironisk nok ble skapt av den ekspansive pengepolitikken i tilknytning til de to foregående krisene.
Det andre punktet som liberalister legger stor vekt på er behovet for “harde” eller “sunne” penger, det vil si en stram pengepolitikk som unngår kredittbobler og inflasjon. Også her ser vi at pengepolitikken både i Norge (Norges Bank) og i EU (ECB) har vært langt strammere enn den vi har sett i USA på 2000-tallet. Og her kommer vi til kjernen i det som har forårsaket dagens finanskrise. I 2002-2004 førte Federal Reserve en svært aggressiv lavrentepolitikk og tilførte markedet enorme mengder med ny kreditt. Dette satte i gang en boligboble som i sin tur endte opp i en alvorlig finanskrise og konjunkturomslag. Begrunnelsen for den løsslupne pengepolitikken var nettopp kortsiktige hensyn – noe som bryter med hovedinnsikten i all penge- og sentralbankteoretisk litteratur de siste 30 årene.
Det tredje poenget for liberalister og liberale økonomer er at myndighetene må unngå å skape “moral hazard” blant markedsaktørene. Ved at den amerikanske sentralbanken stadig griper inn og redder finansmarkedet og “bailer” ut store finansselskaper som er “too large too fail”, skaper man det som på god økonomisk fagsjargong heter “perverse incentiver”. Man oppfordrer til høy risikoeksponering, fordi hvis det går bra, sitter man igjen med profitten selv, men hvis det går dårlig, plukker staten og skattebetalerne opp regningen. Dette innebærer med andre ord å privatisere profitten og sosialisere tapene. Foruten de antisosiale incentivene dette skaper, er dette en høyst usosial form for omfordelingspolitikk: fra folk flest til en velstående elite av investorer.
Også her skiller USA seg klart fra Norge. Norges Bank og finansdepartementet er langt mer tilbakeholdne i forhold til å hjelpe finansnæringen eller å redde finansselskaper. Det meste Norges Bank har gjort i denne krisen, har vært å tilføre markedet likviditet når internbankrenta (den renta som bankene låner hverandre penger til) har ligget høyt over styringsrenta (noe som indikerer finanspanikk blant bankene og manglende vilje til å låne hverandre penger).
Feilregulert, ikke uregulert
Problemet med det amerikanske finansmarkedet og pengevesenet er altså ikke at det er uregulert, slik populistiske journalister og politikere i Norge har en tendens til å mene. Problemet er feilreguleringer (noe som for øvrig har vært et kronisk trekk ved penge- og bankvesenet i alle vestlige land i moderne tid).
For det første er pengepolitikken siktet inn mot jevn kredittekspansjon gjennom sentralbankens markedsoperasjoner (kjøp av statspapirer ved å skape ny kreditt ut av løse lufta) og manipulering av rentenivået under det den frie markedsrenta ville ha vært. Dette skjer selvsagt også i Norge, EU og de fleste andre land, men i USA har pengepolitikken på 2000-tallet vært langt mer løssluppen.
For det andre bidrar måten bankvesenet er organisert på til å skape ustabile bobler med påfølgende kriser. Dette gjelder både i forhold til “moral hazard” som oppmuntrer bankene til å ta høyere risiko og systemet av såkalt “fractional reserve banking” som fører til ytterligere kredittekspansjon i de private bankene hver gang sentralbanken tilfører dem ny kreditt. (Dette skjer gjennom den såkalte pengemultiplikatoren – for mer om dette, se en tidligere artikkel av undertegnede om finanskrisen.)
Når det gjelder de nye finansinstrumentene som har spilt en så sentral rolle i boblen og finanskrisen de siste årene, så er det verdt å merke seg at tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan tok disse instrumentene imot med åpne armer fordi han mente at de ville virke stabiliserende på finansmarkedet. De har altså vært ønsket fra myndighetenes side og har dermed vært akseptert innen det reguleringsregimet som har eksistert i denne perioden.
Greenspan og dagens sentralbanksjef Ben Bernanke var begge ivrige tilhengere av den ekspansive lavrentepolitikken som ble ført i 2002-2004. (Bernanke var på denne tiden medlem av styret til Federal Reserve.) I tillegg var som sagt Greenspan positiv til de nye finansinstrumentene som man i dag fordømmer. Til tross for dette, vil den tidligere sentralbanksjefen ikke påta seg noe av ansvaret for det som nå skjer.
Nytt pengepolitisk paradigme?
Alvorlige økonomiske kriser har en tendens til å føre til nye styringsregimer i den økonomiske politikken, foruten nye perspektiver innen den makroøkonomiske tenkningen. For eksempel kom keynesianismen som en følge av krisen på 30-tallet. Likeledes ble den tradisjonelle keynesianismen avviklet, både som teoretisk perspektiv og styringsdoktrine, med den økonomiske krisen på 70-tallet. De siste ti årene har man sett et styringsregime som i stor grad har basert seg på tanken om stabil prisvekst (inflasjonsmål), fordi man har satt likhetstegn mellom lav og stabil inflasjon og generell økonomisk stabilitet.
Det siste års hendelser vil nødvendigvis rokke ved en del av de oppfatninger dagens politikk har vært basert på. Spørsmålet er hva som skal komme isteden. Dette avhenger helt og holdent av hvordan man fortolker årsakene til dagens krise: markedssvikt eller styringssvikt – eller kanskje en blanding.
Det vil være svært uheldig om finanskrisen vi nå ser fører til en svekkelse av sentralbankens uavhengighet og en ny periode med politisering av pengepolitikken. Tidligere erfaringer har vist at dette fort leder til demokratisk press fra de folkevalgte om å føre en mer løssluppen pengepolitikk for at politikere skal kunne kjøpe seg velgere gjennom høyere sysselsetting og tilsynelatende høyere velstand i den ekspansive fasen.
Det er også nærliggende å tro at dagens krise vil føre til stadig større krav om mer detaljregulering av finanssektoren. Dette er neppe ønskelig. Det beste man kan gjøre for å sikre finansiell stabilitet vil heller være generelle kjøreregler som reduserer uheldige incentiver – med andre ord et generelt rammeverk som demper “moral hazard”, feilinvesteringer og kredittekspansjon.
Det kan jo fortsatt være på grunn av den amerikanske modellen. Det kan jo være slik at siden velferdsstaten gjør at de negative konsekvensene av økonomiske nedgangstider blir mindre for individet i Norden, så tør man slippe markedet mer løs på andre områder? I et system som det amerikanske kan jo det å miste jobben få katastrofale følger, man mister helsedekning også videre.
En stor stat gjør at de økonomiske effektene ved en krise blri værre.
Dette fordi staten forsøker å motarbeide at selskaper går konkurs hvilket som forlenger krisen
De problemene som nå bobler til overflaten kan enkelt løses ved at man avskaffer den marxistiske konstruksjonen kalt sentralbanken. Siden det er staten som skaper disse problemene i utgangspunktet er det ikke bare bakstreversk å rope på mer statlig innblanding som botemiddel. Det er direkte tilbakestående.
Det er jo bare det at finansmarkedene var enda mer ustabile før man innførte sentralbanken. Hovedårsaken til at man fikk en sentralbank var jo at finansmarkedene var så ustabile i siste halvdel av attenhundretallet.
Det stemmer faktisk ikke. Pengesystemet var mer stabilt før man innførte Federal Reserve i 1913 – altså under den klassiske gullstandarden. Dette er selv noe Milton Friedman slår fast i sin bok A Monetary History.
Federal Reserve ble innført på grunn av bankpanikken i 1907 og fordi man ville unngå den type “deflasjon” man hadde under gullstandarden. (Det at priser faller er en helt naturlig følge av at produktiviteten øker, jf. kvantitetsligningene MV=PT.)
Men det var Federal Reserve som forårsaket boblen på 20-tallet og finanskrisen i 1929. Selv Bernanke mener at the Fed skapte krisen i 1929. Håpløse bankreguleringer som gjorde at det amerikanske bankvesenet i hovedsak besto av tusener av enkeltbanker med en eneste filial (”unit banking”) som var svært sårbare ved finanskriser, førte til en kronisk bankkrise som ikke tok slutt før FDR gjennomførte store reformer i 1933-34 – blant annet Federal Deposit Insurance. (Dette var blant de få bra ting FDR gjorde. Resten var en katastrofe.)
Federal Reserve-systemet har forårsaket kronisk monetær inflasjon i snart 100 år (en 1913-dollar har fram til i dag falt med over 99 % i verdi) – og har dermed ikke stabilisert pengevesenet.
Les f.eks. Murray Rothbards What Has Government Done to Our Money og A History of Money and Banking in the United States.
Bra artikkel. Men litt usikker på hvorfor du i kommentarene mener “Federal Deposit Insurance” som FDR inførte var noe bra, det motstrider konklusjonen til resten av artikkelen. Når kunder ikke lenger frykter at en bank kan gå konkurs (pga forsikringen) så vil banken kunne bli mere hasardiøs enn den ellers ville vært.
En risikabel bank vil _sakte_ miste de mest risiko-averse kundene og måtte skjerpe seg i et fritt marked.
Federal Deposit Insurance er jo nærmest en bail-out på mindre nivå. I et fritt marked er det også frivillige forsikringer man kan tegne på pengene sine i en bank. En risikabel bank vil få et høyere forsikringspremium og være mindre interessant. Det er faktisk mulig å kjøpe slike forsikringer idag på det man har overstående det man blir bailet ut med av staten (i flere land).
I beste fall kan man kanskje kalle Federal Deposit Insurance _enda_ et onde oppå 10 lag med andre onder staten hadde gjort som hadde ødelagt tiliten til bankene, men som fikk folk til å bruke dem igjen. Å tilbakeinføre (istedenfor å forby) gull hadde vært noe man kunne kalle bra på noe annet enn pragmatisk kortsiktig vis.
Godt poeng. Bankinnskuddsforsikring skaper selvsagt moral hazard det også. Men det er uansett bedre med ordninger som sikrer innskytere og ikke aksjonærer. Det er galt å konkludere at vi ikke trenger forsikring av den grunn. All forsikring skaper moral hazard – men avhengig av hvordan forsikringene er utformet, vil ulike ordninger skape ulike grader av dette.
Poenget i kommentaren er at FDR satte en stopper for finanskrisen som da hadde pågått i 4 år. Dette var på dette tidspunktet bra. Reten av politikken til FDR derimot forlenget krisen.
Men krisen kunne ha vært unngått i utgangspunktet hvis Federal Reserve ikke hadde ført en uansvarlig ekspansiv pengepolitikk på 20-tallet for å hjelpe Strobritannia tilbake til gullet (med den urealistiske førkrigsverdien på $4,86). Konklusjonen man kan trekke fra 20-tallet er faktisk at et statlig og mer vitenskaplig “styrt pengevesen” (slik Keynes og andre tok til orde for på starten av århundret) og internajonalt “sentralbanksamarbeid” var det som forårsaket finanskrisen og depresjonen fra 1929.
Åraken til krisene før 1914 – altså under den klassiske gullstandarden, men som aldri fikk lov til å være en 100 prosent gullstandard – var også statlige inngrep i penge- og bankvesenet, altså ukloke reguleringer.
Ja, det var vel det beste man kunne gjøre (Federal Deposit Insurance) innenfor situasjonen man hadde skapt.
Det interessante i et (virkelig) privat bankmarked er om man vil velge forsikring eller rett og slett en bank med lavere avkastning men tryggere investeringer.
Men en privat forsikring er jo ikke så langt unna en bank (de er jo nærmest bare motsatte konsepter), så høy rente og forsikring blir nesten det samme som lavere rente uten forsikring.
På 1800-tallet i USA da det var private penger som drev fiat-banking med gull-inskudd og papirdokumenter på innskuddet, men som ikke hadde 100% reserve, var det egne uavhengige kontorer der man kunne veksle mellom de ulike bankers fiat-penger. Hvis man trodde banken man hadde penger i var litt ute og kjøre, og bodde langt unna banken, kunne man veksle papir-pengene sine mot 0.995 av en annen banks penger (eller gull).
På denne måten måtte bankene balansere mellom inntjening og tillit, som jo nærmest er det en bank skal være når den er fiat-basert.
Det at ens sannhetsvitner kun er folk som Murray Rothbard og Milton Friedman lover jo ikke bra. Ser man på historien, så var det haugevis av større og mindre depresjoner frem mot 1913, så det virker rart å hevde at systemet var stabilt i den perioden. Et raskt søk på Wikipedia viser at man hadde bankkriser i USA i 1819, 1825, 1837, 1847, 1857, 1866, 1873, 1884, 1890, 1893, 1896, 1907 og 1910-1911. I samme periode var det også 8 krasj i aksemarkedet.
Meget god artikkel av Marius Gustavson. Han skriver: “Og her kommer vi til kjernen i det som har forårsaket dagens finanskrise. I 2002-2004 førte Federal Reserve en svært aggressiv lavrentepolitikk og tilførte markedet enorme mengder med ny kreditt. Dette satte i gang en boligboble som i sin tur endte opp i en alvorlig finanskrise og konjunkturomslag.”
Jeg vil kommentere dette litt næremere.
Grunnen til finanskrisen er boligboblen. Boligboblen kommer først og fremst dette som kalles sub-prime loans, og som i virkeligheten er lån til lavere rente enn markedsrente til folk som har dårlig kreditturdering. Men hvor kommer så sub-prime lån fra?
Slå opp ‘Community Reinvestment Act’ (CRA) i Wikipedia, http://en.wikipedia.org/wiki/Community_Reinvestment_Act
Sitat: “The CRA was passed by the 95th United States Congress and signed into law by President Jimmy Carter in 1977 as a result of national grassroots pressure for affordable housing, and despite considerable opposition from the mainstream banking community.The CRA mandates that each banking institution be evaluated to determine if it has met the credit needs of its entire community.”
Så Community Reinvestment Act påla bankene å gi lån til vanskeligstilte. Denne loven ble kjørt gjennom til tross for omfattende motstand fra bankvesenet.
Dette startet under Carter. Men det ble først fart i sakene under Clinton. Fra samme artikkel i Wikipedia: “In early 1993 President Bill Clinton ordered new regulations for the CRA which would increase access to mortgage credit for inner city and distressed rural communities.The new rules went into effect on January 31, 1995 and featured: requiring strictly numerical assessments to get a satisfactory CRA rating; using federal home-loan data broken down by neighborhood, income group, and race; encouraging community groups to complain when banks were not loaning enough to specified neighborhood, income group, and rasce; allowing community groups that marketed loans to target to groups to collect a fee from the banks.”
Dette påla altså bankene å gi lån ikke bare etter vanlige forretningsmessige kriterier, men også etter kriterier om mangfold. Legg merke til at ‘rase’ er spesielt nevnt som et kriterium for å få lån.
Policy link skriver: “The importance of CRA lies in the fact that regulators do two sets of bank examinations: one for financial safety and soundness, and the other for community reinvestment.”
http://www.policylink.org/EDTK/CRA/Why.html
Så bankene blir ikke bare vurdert etter om lånene deres er sunne, men like mye etter om de gir lån til minoriteter. Som Policy Link skriver, så førte dette til en voldsom vekst av såkalte subprime lån: “More than $1 trillion dollars has been committed to community investments; “
http://www.policylink.org/EDTK/CRA/Why.html
City Journal skriver videre: “The Clinton administration has turned the Community Reinvestment Act, a once-obscure and lightly enforced banking regulation law, into one of the most powerful mandates shaping American cities—and, as Senate Banking Committee chairman Phil Gramm memorably put it, a vast extortion scheme against the nation’s banks. Under its provisions, U.S. banks have committed nearly $1 trillion for inner-city and low-income mortgages and real estate development projects..”
http://www.city-journal.org/html/10_1_the_trillion_dollar.html
Så bankene ble tvunget (City Journal skriver extortion; dvs. Utpressing) til å låne ut en trillion (1 000 000 000 000) dollar til dårlige betalere på grunn av Community Reinvestment Act.
Fra samme artikkel i City Journal: “Nor has the race discrimination argument for CRA held up. A September 1999 study by Freddie Mac, for instance, confirmed what previous Federal Reserve and Federal Deposit Insurance Corporation studies had found: that African-Americans have disproportionate levels of credit problems, which explains why they have a harder time qualifying for mortgage money. As Freddie Mac found, blacks with incomes of $65,000 to $75,000 a year have on average worse credit records than whites making under $25,000.”
Her kommer da raseargumentet inn. De som argumenterte for CRA påsto at det var rasisme som var grunnen til at svarte fikk lån i mye lavere grad enn hvite. Men Freddie Mac fant ut at svarte med en inntekt mellom $65,000 og $75,000 i året er dårligere betalere enn hvite med en inntekt under $25,000. Så bankene påsto at det var vanlige kredittvurderinger som gjore at svarte fikk lån i mindre grad enn hvite. Men bankene ble overkjørt av lovgiverne.
Bear Stearns var de første som gikk inn i subprime-markedet. Du husker hvordan det gikk med dem? Fannia Mae og Freddie Mac fulgte på. Les denne artikkelen i Washington Post: “Fannie’s Perilous Pursuit of Subprime Loans” http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2008/08/18/AR2008081802111.html
Sitat: “Internal documents show that even late in the housing bubble, Fannie Mae was drawn to risky loans by a variety of temptations, including the desire to increase its market share and fulfill government quotas for the support of low-income borrowers. “
Men så skjedde det som de fleste vet: Rentene steg, levekostnadene steg, og speielt minoritetene klarte ikke å betale sine lån. Interessant nok viser det seg også at det er minoritetene som taper mest på krisen. Afro-American voice skriver:
“The money-lenders have already sucked the value out of whole communities, urban and suburban. The wealth loss is staggering: People of color have collectively lost between “$164 billion to $213 billion over the past eight years,” with Latinos losing slightly more than African Americans. For the average American, wealth is passed on through the value of homes. That dream, as the report concludes, has been largely foreclosed.
Before the crisis hit, it was estimated that it would take 594 years – more than half a millennium! – for Blacks to catch up with whites in household wealth. Now, in the aftermath of the home mortgage massacre, it could take ten times as long – more than 5,000 years! – before Blacks achieve homeowner parity with whites. Looking backward, that stretches from now to when the great pyramids were built.”
http://www.blackagendareport.com/index.php?option=com_content&task=view&id=502&Itemid=1
Ironisk nok har lovene som påbød bankene å gi utlån til minoriteter (lovene ble gitt for å motvirke rasisme!), tappet minoritetene for mye større verdier enn noen rasisme – bevisst eller ubevisst – noen gang kunne ha gjort.
Så man har lånt ut en trillion dollar med avdragsfrihet og ekstremt lav rente til dårlige betalere, og senere hevet rentenivået og levekostnadene. Dette er så vanvittig at man kan lure på om de som styrer USA virkelig er så dumme. Her er det nesten så man kan lure på om dette er en konspirasjon: Var dette tilsiktet? Var det noen som ønsket denne krisen? Det som vi vet, er at etter den siste krisepakken er bankene stort sett holdt skadesløse. De fattigste (minoritetene) er flådd gjennom kollapsen i banksystemet. Nå er turen kommet til skattebetalerne, det vil si den hvite middelklassen. Foreløpig må skattebetalerne ut med 700 billioner dollar.
Jeg har en mistanke om at den samme politikken føres her i Norge, og at dersom vi får en tilsvarende krise i Norge, så skyldes det at bankene har blitt pålagt å se bort fra vanlig kredittvurdering når det gjelder minoriteter. Imidlertid kjenner jeg bankvesenet for dårlig til å si noe sikkert om dette. Kanskje Marius Gustavson kjenner norsk bankvirksomhet såpass godt at han kan bekrefte mine mistanker?
Til Peewee: til informasjon så er faktisk Milton Friedman den ledende autoriteten på amerikansk monetær historie og A Monetary History of the United States 1867-1960 skrevet sammen med Anna J. Schwartz regnes som standardverket om amerikansk monetær historie for denne perioden. Dette studiet er videre i regi av NBER (National Bureau of Economic Research), hvilket ville ha tilsvart om SSB skulle ha gitt ut et tilsvarende studie for Norge.
Når man snakker om perioden før Federal Reserve, ser man gjerne på perioden etter borgerkrigen og fram til 1913. Det er riktig at det var økonomiske kriser i denne perioden – også disse forårsaket av ukloke statlige inngrep og feilreguleringer. Men ingen av disse krisene kommer i nærheten av det som skjedde i perioden 1929-1939 eller den kredittboblen man så på 20-tallet.
Til Kalle K:
Det er riktig at den spesielle formen kredittboblen på 2000-tallet tok skyldes statlige inngrep i boligfinansieringsmarkedet. Men det som satte hele karusellen i gang var kredittekspansjonen til Federal Reserve. Det at folk med dårligere betalingsevne og entreprenører med dårligere ideer får lån i kredittbobler, skyldes jo nettopp ekspansjonen av kreditt og er noe man ser i alle bobler.
Når det gjelder årsaker til boligboblen på 2000-tallet så finner vi flere uheldige faktorer:
Community Reinvestment Act – som du skriver om
Fannie Mae og Freddie Mac – såkalte Government Sponsored Enterprises opprinnelig opprettet for å hjelpe flere mennesker til å få boliglån og med implisitt statsgaranti (Fannie Mae ble opprettet som et helstatlig utlånsinstitusjon under den store depresjonen, mens Freddie Mac ble opprettet på 60-tallet for å skape konkurranse til Fannie Mae. Begge ble senere “privatisert”, men er halvstatlige organer grunnet GSE-statusen, noe som skaper moral hazard og perverse incentiver). Disse to finansinstitusjonene har spilt en ledende rolle i boligboblen og subprimekrisen som fulgte. De har forårsaket enda lavere boligrente gjennom oppkjøp av gjeld i det såkalte sekundærmarkedet for boliglån. Så har de “pakket inn” de råtne lånene og solgt de som verdipapirer til ledende finansinstitusjoner som de siste ukene har gått overende eller blitt hjulpet.
Credit rating-byråer har gitt tommelen opp til disse nye finansinstrumentene (salg av gjeld i pakker), fordi de mente det ville stabilisere finansmarkedet ved å spre risikoen. Resultatet ble det motsatte: å trekke alle stor aktører ned i dragsuget.
Når det gjelder spørsmålet ditt på slutten: Det at myndighetenes ofte velmenende politikk for å hjelpe svake grupper slår helt feil, er svært vanlig og er noe “østerrikerne” skriver mye om ved deres vektlegging av manglende kunnskap hos myndighetene (Hayek) og utilsiktede virkninger (Mises).
Så vidt jeg vet er ikke norske utlånsinstitusjoner, verken private eller statlige, pålagt å se bort fra vanlig kredittvurdering når det gjelder utlån. Her igjen ser vi at deler av norsk økonomi er langt mindre regulert enn i USA.
Jeg synes i bunn og grunn forsøkene på å tilskrive alle problemer i økonomien til “statlige reguleringer” blir litt vel søkt. I bunn og grunn er jo eiendomsretten i seg selv en statlig regulering, så slik sett er jo alt statlige reguleringer sin feil…
Det er jo mulig å hevde at dette er en avgjørende svakhet med liberalismen. At hvis det frie marked er så ekstremt sårbart for selv den minste regulering, så er det i seg selv et argument mot liberalisme, fordi man i et demokrati aldri vil være helt fri for statlige reguleringer. Det er vel derfor mange libertarianere helt åpent er antidemokrater.
Problemene i tiden etter første verdenskrig kan nok i stor grad skyldes på den første verdenskrig. Det har vel vist seg at et for fritt marked like etter en så stor krig ikke er en spesielt god ide. Det er uansett helt vanlig at nye institusjoner skaper problemer når de er nye. Børsen i seg selv skapte jo totalt kaos når man innførte den tidlig på syttenhundretallet. Hele opplegget ble et kaos av svindel og urealistiske forventninger, men over tid lærte man seg å kontrollere, forstå og bruke institusjonen konstruktivt. Kaoset ble faktisk så stort at man i Frankrike la ned børsen, noe som utover hundreåret bidro til England sitt økonomiske overtak over Frankrike. Det er jo mulig at det samme gjelder sentralbanken. At det som skjedde tidlig i dens historie rett og slett var en form for barnesykdommer. For etter den andre verdenskrig har de vestlige markedene tross alt vært mer stabile enn de var tidligere.
Dette med at alle reguleringer for å hjelpe de svake skaper mer problemer er jo også en religiøs tro. Alt i alt, så finnes det ikke mye empiri som understøtter det, om man ikke seriøst mener at det er bedre for fattige å jobbe for 20 kroner timen enn å gå på trygd, noe ingen med normal intelligens uten alvorlige sinnslidelser faktisk tror på selv.
Oi, her var det mye rart og mange omtrentlige forestillinger om historiske fakta, foruten merkelig argumentasjon uten referanse til teori eller forskningslitteratur (Peewees kommentar)…
Mississippi- og Sørhavsboblen i henholdsvis Frankrike og England på 1710-tallet er klassiske eksempler på hvor galt det kan gå av sted når myndighetene tuller med finansmarkedet og pengevesenet. Begge episodene hadde sitt opphav i behovet for statsfinanser etter en lang og kostbar krig mellom de to landene. I Frankrike førte dette eksperimentet med papirpenger og statsgaranterte verdipapirer til at man var motstandere av en nasjonalbank i lang tid. (John Law ble gitt monopolprivilegier og opprettet det som ble de facto fransk nasjonalbank. Denne gikk overende da boblen brast.) Det var først under den franske revolusjonen at myndighetene på nytt satte i gang et eksperiment med papirpenger, noe som førte til en inflasjon som løp løpsk – og som er en viktig, men ofte oversett del av dynamikken i den franske revolusjonens hendelsforløp.
I England førte Sørhavsboblen til at parlamentet vedtok den såkalte ”Bubble Act” som la klare begrensninger på det britiske aksjemarkedet i lang tid (loven bla avskaffet i 1825). Det var altså i England, og ikke i Frankrike slik du sier, at denne boblen la begrensninger på aksjemarkedet. (Videre oppsto børsen som institusjon i middelalderen og ble ikke ”innført” på 1700tallet.) Det som var Englands store fordel i tidlig nytid, var derimot at de hadde en nasjonalbank som sikret langt bedre statsfinanser enn i Frankrike. Dette førte til at britene kunne mobilisere mer penger og dermed mer ressurser i de fransk-britiske krigene fra slutten av 1700-tallet og fram til britene gikk seirende ut av Napoleonskrigene (1814/1815).
Når det gjelder eiendomsretten, så er ikke det en ”statlig regulering” med mindre man griper inn i eiendomsretten. Eiendomsretten er derimot en kodifisering av noe som har vokst opp spontant nedenfra i alle menneskelige samfunn – selv om den har hatt ulik utforming gjennom historien grunnet ulike ”stadier” av sosial og økonomisk utvikling og derav ulikt behov for organisering av eiendomsretten.
Man må klare å skille konseptuelt mellom generelle lover som gjelder alle innbyggerne i et samfunn (for eksempel generell eiendoms- og kontraktsrett og kriminallovgivning) og statlige reguleringer som tar sikte på for eksempel å endre produksjonsvilkår og fordeling av goder på vegne av bestemte grupper i samfunnet.
Et klassisk eksempel på regulering er prisregulering – for eksempel regulering av prisen på kreditt. Dette gjøres ut fra kortsiktige ”styringsbehov” for at sentralbanken skal nå visse mål hva gjelder prisnivå og sysselsetting – eller ut fra frykten om deflasjon og at finanskriser skal slå over i realøkonomien, hvilket har vært fremtredende motiver for Greenspan og Bernanke på 2000-tallet. Med denne prisreguleringen på kreditt og tilførselen av enorme mengder med ny kreditt til markedet, har myndighetenes inngrep satt i gang en voldsom boble.
Du skriver: ”Det er jo mulig å hevde at dette er en avgjørende svakhet med liberalismen. At hvis det frie marked er så ekstremt sårbart for selv den minste regulering…”
Kraftig reduksjon av realrente og tilførsel av enorme mengder av kreditt kan neppe karakteriseres som ”den minste regulering”. Dette er en form for prisregulering som påvirker alle andre priser i samfunnet, all økonomisk kalkulering, hele produksjonsstrukturen, incentiver til å spare eller å ta høy risiko etc. Med andre ord påvirker dette alt annet som skjer i økonomien.
Og videre: ”Det er vel derfor mange libertarianere helt åpent er antidemokrater.”
Liberalister er ikke antidemokrater, men de er motstandere av det Hayek kaller ”totalitært” eller ubegrenset demokrati – det vil si et demokrati uten regelbinding (altså uten en rettsstat). Det man er tilhenger av er et begrenset demokrati, det vil si et demokratisk system der statens handlingsrom er bundet av visse grunnregler – altså en konstitusjon. De fleste land befinner seg midt i mellom disse to ytterpunktene – altså en viss grad av rettsstat, men samtidig stort rom for diskresjonær myndighetsutøvelse fra myndighetenes side.
Du skriver: ”Problemene i tiden etter første verdenskrig kan nok i stor grad skyldes på den første verdenskrig.”
Ja, selvfølgelig. Og grunnen til at Federal Reserve førte en lavrentepolitikk med kraftig kredittekspansjon på 1920-tallet var for å hjelpe den britiske sentralbanken tilbake til gullstandarden med den urealistiske førkrigskursen på $ 4,86. Krisen fra 1929 kunne med andre ord ha vært unngått hvis britene hadde devaluert i 1919/1920 ut fra den nye reelle kursen på pundet (ut fra at krigsinflasjonen hadde vannet ut verdien på pundet). Dermed hadde britene også unngått kronisk høy arbeidsledighet og fall i produksjonen i eksportsektoren gjennom hele 1920-tallet.
Du skriver: ”Det har vel vist seg at et for fritt marked like etter en så stor krig ikke er en spesielt god ide.”
Og hva begrunner du dette med???
I 1945 erklærte Harry Truman at alle av krigstidens reguleringer i USA skulle oppheves så fort om mulig og markedsøkonomien gjenopprettes. Alle keynesianere spådde en krise av enorme dimensjoner med massiv arbeidsledighet og fall i produksjonen. Det motsatte skjedde: kraftig økonomisk vekst og høy sysselsetting. Og det til tross for at rundt 10 millioner soldater skulle føres tilbake til arbeidslivet.
Du skriver: ”For etter den andre verdenskrig har de vestlige markedene tross alt vært mer stabile enn de var tidligere.”
Bretton Woods-systemet var høyst ustabilt og gikk overende på slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet. (For Europa sin del begynte ikke dette systemet å operere før i 1958. Det varte dermed ikke i stort mer enn 10 år.) Systemet sørget for at USA kunne inflatere pengevesenet for en viss tid, fordi andre lands valutaer kunne inflatere på toppen av dollar som var den felles valutareserven. Til slutt gikk amerikanerne for langt grunnet velferdsprogrammet til Lyndon B Johnson og krigen i Vietnam som førte til eksplosiv vekst i statsutgiftene. Dette førte i sin tur til den økonomiske krisen på 70-tallet. Etter dette eksperimenterte man med ulike internasjonale og nasjonale pengesystemer, før man endte opp med inflasjonsmål og flytende kurser på 90-tallet.
Du skriver: ”Dette med at alle reguleringer for å hjelpe de svake skaper mer problemer er jo også en religiøs tro. Alt i alt, så finnes det ikke mye empiri som understøtter det…”
Jo, det gjør det. Tonnevis. Faktisk så mye at selv demokratenes egen president Bill Clinton erklært i sin første presidentperiode at han ville for all tid endre ”welfare as we know it”, hvorpå han iverksatte store reformer av den amerikanske velferdsstaten – og disse reformene har gitt gode resultater fordi de har endret folks incentiver.
Når det gjelder alle former for prisreguleringer for å hjelpe visse grupper, så er økonomer nesten universelt enig om at dette er svært skadelig for økonomien og noe staten for all del må unngå. Dette gjelder også minstelønn, som de fleste økonomer er enige om at kun fører til økt arbidsledighet blant svake grupper (folk med lav utdanning, lite jobberfaringer og visse minoritetsgrupper slik som unge afroamerikanere – eller for den saks skyld unge mennesker med innvandrerbakgrunn i Frankrike, jf opptøyene et par år tilbake). Selv den kjente sosialistiske økonomen Gunnar Myrdal mener at New Deal-politikkens inngrep i arbeidsmarkedet på 30-tallet med innførsel av minstelønn mer enn noe annet skadet den svarte befolkningen i sørstatene.
Her satses det først og fremst på å skrive så mye som mulig ser jeg…
Clinton gjennomførte ikke velferdsreformen for å hjelpe de svake, men fordi middelklassen var egosentriske og ikke ønsket å betale for å gjøre livet bedre for de svake lenger. USA har en ganske stor underbetalt underklassens om jobber i yrker som knapt noen jobber i i Norge lenger. En jobb er jo ikke ukvalifisert et gode. Om en jobb har for lav status, for lav lønn, er for ensformig, for enkel eller har for dårlige arbeidsforhold så kan en jobb være skadelig heller enn oppbyggelig. Det skal jo nevnes at for folk født i USA er den sosiale mobiliteten betydelig lavere enn for folk født i de nordiske land. Det er kun fattighatere som mener de “reformene” har gitt gode resultater. For de fleste andre, så skiller USA seg klart ut som et land hvor de lavtlønnete har det langt dårligere enn i andre vestlige land. Bedre blir det ikke om de mister de støtteordninger de faktisk har tilgang til. Blir jo ikke lett for noen å betale skikkelig helseforsikring på en slik lønn. Mange av de fattigste kommer ikke videre i arbeidslivet, fordi de ikke er istand til å yte hundre prosent, og derfor blir fast i lavstatusjobber. Det er ikke politikk for å hjelpe de svake, men politikk for å gi middelklassen lavere skatt og billigere tjenester. Andelen som jobber i USA er forresten ikke høyre enn andelen som jobber i Norge, men USA har over ti ganger så står andel av sin befolkning i fengsel som Norge.
For veldig mange av de svake er ikke en jobb et gode, fordi mange av dem uansett vil være fast på bunnen av samfunnet. Underklassen i USA er jo blant de største i den vestlige verden, selv om de har flere av dem i jobb. Akkurat som de ikke har noen høyere sosial mobilitet. Jeg mener også at konsekvensene av lav arbeidsledighet for integreringen er sterkt overvurdert. De fattige svarte og lationene i USA er i stor grad ekskludert fra samfunnet selv om de jobber. Du ser også ut til å glemme at USA hadde sine egne opptøyer på starten av nittitallet. Det ble drept betydelig flere i disse opptøyene enn det ble i de franske opptøyene. Grunnen til at det er færre opptøyer i USA akkurat nå kan rett og slett være at USA slår hardere ned på det. Frankrike brukte politiet mot opprørerne mens USA sendte inn nasjonalgarden. Når man vet at militær makt blir brukt om man starter opptøyer, så skaper det i ditt språk negative incentiver mot å starte opptøyer. Det finnes jo ingen statistikk utenom selve arbeidsledighetsstatistikken som viser at de fattige i USA har det bedre enn de fattige i Norden.
Når det gjelder det første avsnittet, så var svarer du jo ikke på eksempelet på den måten jeg brukte det. Jeg brukte det bare for å vise at noe som skaper kaos tidlig kan gå seg til over tid. Etthvert instrument trenger at folk lærer seg hvordan det fungerer før det kan fungere tilnærmet optimalt. Derfor er ikke argumenter som springer ut i de første årene med sentralbank særlig overbevisende, fordi det er urealistisk å tro at en ny institusjon skal fungere perfekt helt fra starten av.
Eiendomsretten er slettes ikke spontan, det å tro det er direkte religiøst. I primtive stammesamfunn finnes det ingen eiendomsrett(siden privat eiendeler er ukontroversielt, har de blitt ekskludert fra debatten om eiendomsrett). I Russland var det ikke vanlig at bønder hadde individuell eiendomsrett før slutten av attenhundretallet. Det er ikke slik at dette og andre former for fordeling er helt ulikt. Det å innføre eiendomsrett er i jo seg selv en form for fordeling, da den fører til betydelig større forskjeller. Eiendomsretten kan jo også sies å fordele til noen grupper fremfor andre, da eiendomsretten tillater noen grupper å eie mer i praksis enn andre grupper. Omfordeling er også universell, i og med at loven er lik for alle. Skulle Røkke miste alle sine penger og ikke få noen jobb, så får Røkke også sosialtrygd. Hvis det er slik at omfordeling betyr at rikdom fordeles fra noen bestemt grupper til andre, så betyr det at man kan forutsi hvem som blir rike og hvem som blir fattige i et samfunn. Man kan forutsi det, så betyr det at også eiendomsretten i seg selv fordeler fra noen grupper til andre. Når du viser til eiendomrett så forutsetter du at de rike og fattige er flytende grupper, men når du viser til omfordeling viser du til de fattige og rike som statiske grupper, og det er inkonsekvent.
Selv om reguleringer fra krigen ble fjernet etter krigen, så var fortsatt økonomien friere på tyvetallet enn etter krigen, fordi økonomien generelt sett hadde blitt mer regulert og skattlagt siden New Deal sammenlignet med økonomien like etter første verdenskrig.
Saken er fortsatt den at hvis en libertariansk eiendomsrett er satt ned i grunnloven, så har man i praksis forbudt all politikk utenom libertarianske partier. Det er i seg selv ikke demokratisk. Den libertarianske forståelsen for eiendomrett og demokrati er ikke forenlig.
Utenom dette fremstår du vel i stor grad som en parodi på det ekstreme “kalkulatorhøyre”.
oi oi oi, her var det mye frustrasjon. – og du velger å gå over til personangrep. ja, det var voksent. tror vi setter strek for debatten her, ja.
marius
“Kalkulatorhøyre” var ikke et personangrep, bare en kommmentar
Det er ikke noe være å være kalkulator enn hasjrøykende svamp. Måtte dog kommentere siden du passer den stereotypien så perfekt. Uansett, så sier min erfaring at å peke på en “artig” kommentar i et langt innlegg er en grei måte å slippe å svare på noe 
Det er greit ok at reguleringer i markedet på mange måter kan være skadelig, og jeg synes selv at markedet på mange måter skal være fritt. Det er derimot det med de svake som jeg synes blir for søkt. På en måte er de radiake liberalister over tid kapitalismens værste fiender. Kapitalismen er kun truet hvis liberalismen blir gjennomført. Ren kapitalismen strider jo mot den menneskelige natur på visse punkter. Det kanskje viktigste er graden av risiko aversjon. Liberalister har rett og slett ikke hensyn til at individet ikke setter pris på for stor individuell risiko. I primitive samfunn hvor menneskets gener har formet seg så møter mennesket risiko som kollektiv, ikke som individ. Selv om liberalismen skulle ha skapt mer vekst, så mer enn kompenseres det av den store usikkerheten. Mennesker har også et ønske å om bli behandlet rettferdig som i rimelighet. Om man føler at man er et offer for krefter utenfor seg selv som globaliseringen, markedet, masseoppsigelser og lignende skaper dette også frustrasjon. Det er også slik at liberalister ser bort fra menneskelig lykke. En økning i materiell velstand skaper jo mer nytte om den går til de som har minst fra før av. Hvilke arbeidsoppgaver man utfører er også minst like viktig for ens lykke som ens inntekt. Dette er et faktum liberalister også ser bort ifra. Mange av lavstatusjobbene i USA er av en slik natur at det å utføre dem ikke produserer stort annet enn elendighet for dem som utfører dem. De yrkene er jo uansett ikke noe spesielt produktive.
Kjempespennende innlegg fra Gustavson.
Er det noe som irriterer, så er det synsing fra, ofte, journalister, som bramfritt slår fast at “dette viser hva en lite regulert økonomi kan føre til”. Så sent som på Uriks i går hørt man NrKs Bjørn Hansen slå fast nettopp dette (med dårlig skjult sosialdemokratisk skadefryd).
I det han sa så, slo det meg: “Hva vet egentlig Hansen om amerikansk økonomi? Eller økonomi overhode?” Men iveren etter å score politiske poeng (glem politisk nøytralitet, med andre ord) overgår lysten til å presentere et nyansert bilde av virkeligheten.
For de med minner tilbake til 80-tallet, husker NrKs meget partiske innlegg om Thatchers styre (som var FORFERDELIG, mente man på Marienlyst).
Til Bante:
Ja, helt enig. Det at USA har et “helt fritt marked” er et mantra man hører hver gang TV2s nyhetskorrespondent i USA uttaler seg på TV2-nyhetene eller andre nyhetsmedier, Arbeiderpartiet eller SV uttaler seg om det som skjer – noe som er ganske virkelighetsfjernt for en som studerer økonomisk historie (slik jeg gjør).
Og som du sier: “Hva vet egentlig Hansen om amerikansk økonomi? Eller økonomi overhode?”
Niks og ingenting, vil jeg anta. Det slår meg hvor lavt kunnskapsnivået er i Norge om disse tingene blant de som er meningsdannende i offentligheten (journalister, kommentatorer og politikere). Og hvor annerledes ting ser ut hvis man skrur av NRK og TV2 og ser på BBC World eller CNN eller leser Economist eller andre seriøse engelskspråklige aviser og tidsskrifter. For ikke å snakke om hva pengeteoretiske og pengehistoriske forskere mener.
I Norge har man en tendens til å overforenkle og overgeneralisere – slik f.eks. Bjørn Hansen gjør. Man tenker at alt som har med penger og finans å gjøre – det må jo være “kapitalisme” eller “liberalisme” eller “et helt fritt marked”, mens man ikke er klar over at liberalister har kjempet mot den type politikk og reguleringer som man ser i finanssektoren og pengevesenet helt siden midten av 1700-tallet. Liberalister kaller det “merkantilisme” eller “crony capitalism” eller “political capitalism” eller “statskapitalisme” eller “blandingsøkonomi” – eller hva du måtte ønske å kalle det som impliserer tilsausing mellom stat og marked. Liberalister er tilhengere av generelle lover og rammevilkår, ikke “diskresjonær styring” ut fra kortsiktige hensyn eller for å gavne visse grupper i samfunnet.
Finanssektoren generelt og bankvesenet og pengepolitikken spesifikt har alltid vært gjenstand for privilegier, perverse incentiver og merkelige rammevilkår helt siden bankvesenet oppsto i sin moderne form på midten av 1700-tallet. Det er tragisk at David Ricardos og “Currency-skolens” ellers så sunne pengeteori og pengepolitiske anbefalinger ikke så for seg framveksten av et bankvesen der bankinnskudd (”demand deposits”) ville utgjøre hoveddelen av pengemengden og at denne også måtte begrenses enten gjennom 100 prosent reservekrav eller gjennom et bankvesen utsatt for markedets generelle regler. Dermed ville kredittekspansjon og usunne bobler forbli et vedvarende trekk ved penge- og kredittvesenet.
Det er også verdt å merke seg at kredittilsynet (som Halvorsen og Stoltenberg av en eller annen grunn vektlegger som en særmorsk institusjon opprettet av venstresiden?!?) ble opprettet på midten av 80-tallet som ledd i liberaliseringen av kredittmarkedet i Norge – og har dermed lite med sosialistisk eller tradisjonell sosialdemokratisk politikk å gjøre. For å skjønne dette er det nok å se på den norske kredittpolitikken fra 1945 til midten av 1980-tallet.
Videre er den pengepolitiske styringen, både i USA og Norge (og de fleste land) en form for planøkonomisk styring av penge- og kredittvesenet. De fleste økonomer og politikere i de vestlige landene i dag mener at planøkonomi er en dårlig ide – men ikke når det gjelder penge- og kredittvesenet. Her er styringsoptimismen fortsatt stor. Men det er vanskelig for myndighetene å ha nok kunnskap (jf Hayek) om økonomiske forhold til å kunne styre friksjonsfritt og etter intensjonene. Og de pengepolitiske/ makroøkonomiske doktriner man styrer etter og de økonomiske indikatorer (KPI og produksjonsgap) man tar i bruk er mildt sagt grove. Dermed kan man fort havne i uføret og den politikken som føres kan skape svært uheldige utilsiktede virkninger.
Derfor der det på tide å revurdere de pengepolitiske doktrinene, bruken av de økonomiske indikatorene og det makroøkonomiske fundamentet som doktrinene og indikatorene hviler på.
Gustavson,
prøver du å få luftet tankene dine i fora som når flere? Aviser feks?
Til stadighet intervjues “sjefsøkonomer” om USA-krisa, men aldri kan jeg huske at de har inntatt ditt perspektiv.
Hvor utbredt er din holdning i fagmiljøet av økonomer?
Bante,
har sendt inn et par artikler (blant de jeg har publisert på Minerva) tidligere til dagsavisene, men disse har ikke blitt trykket. Så lenge man ikke tilhører et politisk parti eller en annen kjent organisasjon, og man har meninger som går på tvers av vanlige oppfatninger, er det nok lite sannsynlig å få ting på trykk – dessverre.
“Sjefsøkonomer” er ofte sivil- eller bedriftsøkonomer som ikke har spesielt inngående kjennskap til verken pengeteori, økonomisk historie eller sentralbanklitteratur.
Når det gjelder fagmiljøet i Norge for økonomisk historie, så er det veldig lite. Man har et par flinke folk på historisk institutt på Blindern, et par stykker på BI og noen på NHH i Bergen. Disse uttaler seg sjelden i mediene. Den eneste jeg har registrert er Ola Grytten fra NHH. I tillegg er fagmiljøet nok mest interessert i norsk økonomisk historie (av naturlige grunner – det er et skrikende behov for mer forskning på norsk økonomisk historie, ikke minst penge- og finanshistorie) – og har ofte ikke så mye detaljkunnskap om USA (er mitt inntrykk).
Norske økonomiske historikere er samstemte i at den norske bankkrisen på 80-tallet var forårsaket av myndighetene ved at de fjernet mengdereguleringene på kreditt, men uten samtidig å fjerne den lave politisk styrte renta. I tillegg hadde man store avdrag på selvangivelsen for lånekostnader. På 80-tallet fikk man dermed en kraftig kredittekspansjon med sin eiendomsboble og jappetid, fulgt av nedgang og bankkrise.
La meg se om jeg har forstått din posisjon:
I en velfungerende marked må det være en avstemthet mellom tilbud og etterspørsel. I kredittmarkedet er det rentene som angir prisen. Når etterspørselen etter varen penger er stor, bør prisen (rentene) være relativt høyere enn når etterspørselen er lav.
I USA de siste årene har prisen vært kunstig lav, med en effekt at for mange har lånt for mye, som igjen blåser eiendomsprisene opp, og vi får bobler.
Det er Greenspan og Fed sin skyld at prisen har vært for lav. De er de som setter prisen.
Er det slik?
Videre, hvordan skulle det vært i ditt system hvis det ikke var nasjonenes nasjonalbanker som satte prisen på kreditt?
På en måte er det likevekt i forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter kreditt. Sentralbanken sørger for å tilføre markedet nok kreditt til den ønskede renta oppnås (USA) eller setter styringsrenta og tilfører kreditt (Norge). Men det er ubalanse i forholdet mellom sparing og investeringer. Når renta settes under likevektsnivået i det såkalte markedet for låndmider (der sparing = tilbud og investeringer = etterspørsel), blir det for lite sparing og for mye investeringer. Dette gapet fylles med ny kreditt fra sentralbanken og videre ekspansjon i de private bankene i henhold til det reservekravet sentralbanken har satt (jf pengemultiplikatoren).
Renta gir også et galt prissignal om mengden med tilgjengelige realressurser for investeringer. Dette misforholdet avdekkes i bust-fasen og mange investeringer som tilsynelatende var lønnsomme når renta var kunstig lav, viser seg nå at det ikke være grunnlag for. Dusse feilinvesteringene må dermed likvideres.
Når boligkjøpere som egentlig ikke skulle kunne ha kjøpt bolig hvis rrealrenta ikke hadde blitt holdt lav, klarer nå ikke lenger å betjene lånene sine. Likeledes med de investeringer som har gått til virksomheter som nå viser seg å egentlig ikke være lønnsomme. Dermed forfaller mange lån og bankene får et likviditetsproblem. Det at lånene forfaller, innebærer samtidig at den kunstige kreditten som ble skapt ut av løse lufte, nå forsvinner ut i løse lufta igjen og pengemengden synker. Når pengemengden synker blir det mindre penger til investeringer samtidig som reallønnen stiger. Økende reallønnskostnader og økende rentekostnader på lån til investeringer, fører til redusert og ofte negativ inntjening. Dermed må bedriftene innskrenke og si opp folk. Da er vi inne i en realøkonomisk nedgangskonjunktur.
Oi, mange skrivefeil. Det heter markedet for lånmidler og kan illustreres ved å sette opp en graf over markedskrysset der realrenta utgjør vertikalaksen og mengden med lånmidler horisontalaksen. Likevekten er der sparing (tilbud av lånmidler) krysser investeringer (etterspørsel etter lånmidler). Når renta settes under likevektsnivået oppstår det et gap mellom sparing og investeringer. Man får dermed for lite sparing (slik vi har sett i USA), for mye investeringer (for eksempel i bolig) og for høyt konsum. Denne tilstanden kan ikke pågå over lang tid, men må rettes opp.