Politikerne bør fokusere på hvilke muligheter oljeformuen gir oss.
I spørsmålet om forvaltningen av vår oljeformue er det et betydelig tankekors at våre politikere så vel som mange av våre sosialøkonomer ikke synes å se skogen for bare trær, for å bruke en metafor. Istedenfor i større grad å fokusere på mulighetene som vår fantastiske oljeformue gir oss, er man mest opptatt av problemene, hvordan oljeformuen kan ”skade” oss, les: øke inflasjonen.
Denne ”frykten” synes å ha forhindret den proaktive debatten omkring den historiske muligheten til å ta nye viktige investerings grep, både for oss selv og for omverden. Isteden har man landet på en passiv løsning i form av en utenlandsk verdipapirportefølje og en fire prosents ”handlingsregel”. Utenlandsporteføljen har i år falt betydelig i verdi pga internasjonale makroøkonomiske forhold. Hvorvidt man skal bruke penger fra handlingsregelen til forbruk/konsum og/eller investeringer, er ikke klargjort. Isteden anvendes pengene i form en retningsløs lapskaus av begge deler. (Forbruk/konsum: kort tidshorisont; investering: lang tidshorisont)
Først i det siste er det kommet innspill fra faglig hold i pressen som bekrefter at økte investeringer innenlands ikke behøver å føre til økt inflasjon. Ved å anvende utenlandske entreprenører til totalentreprisen for så vel veiutbygging/vedlikehold og/eller jernbane utbygging/vedlikehold, så vil det ikke oppstå kjøpspress som merkes. De kan ta med seg eget utstyr, bobrakker oa. På denne måten vil vi kunne få utført store arbeider i et helt annet tempo enn om vi til enhver tid skal være avhengig av en presset innenlandsk industri. Bortsett fra at det vil gi betydelige gevinster for innenlandsk transport og utkant Norge, vil det redusere ulykker og gi store miljøgevinster. Kronglete veier og køer gir langt større miljøskader enn jevn og kontinuerlig fart på kortest mulig avstand mellom A og B.
En annen spennende anvendelse av vår statlige rikdom som vil kunne ha stor fremtidig betydning, er å se på hele avgifts- og tollregimet vårt i et langsiktig kostnadsperspektiv. Fiskalargumentet gjelder jo ikke lenger. Det er det aller første man må forstå. Avgiftene er ikke lenger viktig for velferdsmodellen vår. Vi har nok penger, langt mer enn nok. Vi har derfor en historisk mulighet til å bruke avgiftsregimet til å skape konkurranse dyktige norske arbeidsplasser. Til å få ned lønns- og kostnadsnivået. Ved å senke/fjerne avgifter vil varepriser gå ned og den enkeltes kjøpekraft stige. Norsk arbeidskraft vil i løpet av relativt kort tid faktisk kunne bli konkurransedyktig på pris, i hvert fall vis a vis søta bror!
Ok, så er noen redde for at staten skal få nok til å klare fremtidige pensjonsutbetalinger. Dette er også feil og er basert på utillatelig statisk tenkning. Dynamikken som ligger i en økende arbeidsinvandring og at disse også hver måned betaler folketrygdavgift, er ikke hensyntatt. Dette forhold er blitt påpekt av anerkjente aktuarer, men synes oversett i de kommentarene omkring dette temaet. Andre land klarer dessuten å betale pensjonsforpliktelsene, selv uten at de har det sorte gullet i nordsjøen.
Det er Sponheim og de andre partiene som er uansvarlig når de unngår den proaktive og strategiske debatten om alternativ forvaltning. Romernes investeringer i et fantastisk veinett står som et gigantisk monument over å være både modig og langsiktig.
- Tore K. Staubo er siviløkonom
Jeg tror at Kydland har rett: Overlat milliardene til eierne.