John McCain går til valg på lave skatter, frihandel, markedsøkonomi og et sterkt USA som kan og vil beskytte den frie verden. Da får de heller være at han er litt for konservativ for nordmenn flest. Han har den erfaringen og evnen til å samarbeide over partigrensene som USA trenger i krisetider.
Fred gjennom styrkeJohn McCain var for Irak-krigen. Barack Obama var mot den. McCain var en pådriver for The Surge, som har vært sterkt medvirkende til at volden i Irak er kraftig redusert. Obama forsøkte å stoppe styrkeoppbyggingen, påsto at ingen eksperter mente at denne kunne virke, og ville heller akselerere tilbaketrekkingen – i realiteten akseptere nederlaget og redusere amerikanske tap i blod og penger. For mange nordmenn er deres eget ståsted i forhold til Irak-krigen nok til å avgjøre hvem de støtter. For mange amerikanere var det også tilfellet da valgkampen startet, men i mindre grad i dag, ettersom økonomien har erstattet krigen øverst på agendaen.
McCain har alltid vært tilhenger av et sterkt forsvar, og har etter hvert nærmet seg den sentrale neokonservative oppfatningen at USAs og Vestens sikkerhet ikke trygges best gjennom ”realpolitikk”, inkludert samarbeid med de til enhver tid sittende diktatorer og autokrater, men gjennom å bevege verden i demokratisk retning, om nødvendig med militære midler. Det innebærer også at USA må ha evnen og viljen til å handle alene, eller sammen med villige allierte dersom internasjonale organisasjoner som FN er handlingslammet på grunn av motstand fra land som Kina og Russland.
McCain er ikke motstander av dialog og har et godt forhold til mange av lederne i allierte land. Den dreiningen i retning samarbeid og mindre alenegang som har preget Bushs siste år, vil derfor fortsette under McCain. Lærdommen fra Irak innebærer at en ny republikansk administrasjon vil bli mer tilbakeholden med å ta i bruk militære midler, med mer vekt på hva som skjer i etterkant av militære operasjoner.
Obamas instinkter er ”europeiske”, i den forstand at han er opptatt av dialog og forankring hos sine allierte – mer myk enn hard makt. Og i tiden like etter en Obama-seier vil han utvilsomt bli møtt med mye velvilje internasjonalt. Problemet er at USA ikke er Europa. Noen må stå for den harde makten, og denne noen er USA. Dette vet Obama, og han vet også at en demokratisk president ikke kan vise svakhet i utenrikspolitikken dersom han vil bli gjenvalgt. Forskjellene mellom de to kandidatene vil trolig bli mindre i praksis enn på papiret. Obama vil forsøke å vise styrke i Afghanistan, som for han er Den Gode Krigen, og det er grenser for hvor raskt han kan forsere styrkereduksjonen i Irak.
Forskjellene mellom de to kandidatene vil trolig bli mindre i praksis enn på papiret.
McCains konfronterende språkbruk og tendens til raske beslutninger basert på eget skjønn kan utgjøre en økt konfliktfare. På den annen side kan Obamas vektlegging av dialog og enighet, og en lederstil som minner mer om et seminar, gi inntrykk av svakhet og handlingslammelse.
Det inviterer til konflikt. Dersom USAs mange fiender oppfatter Obama som en ny Jimmy Carter, vil de teste ham. Jeg har lenge hevdet dette, og forleden fikk jeg støtte i min analyse fra litt overraskende hold. Joe Biden trakk nylig parallellen til John F. Kenndy og Kubakrisen: “It will not be six months before the world tests Barack Obama like they did John Kennedy … Watch, we’re gonna have an international crisis, a generated crisis, to test the mettle of this guy”.
De som tror verden blir et fredeligere og mer stabilt sted med Obama kan komme til å få seg en overraskelse. De som tror at fred og frihet bygger på gode intensjoner og dialog bør ønske seg Obama. De som tror den bygger på styrke, bør ønske seg McCain.
Guantanamo og tortur
McCain har i likhet med Obama lenge gått inn for å stenge Guantanamo-leiren og overføre de innsatte som ikke kan frigis til amerikanske fengsler. Det vil også fjerne dem fra den legale gråsonen og legge dem under amerikansk rett.
Torturofferet McCain har også lenge arbeidet for et forbud mot tortur. Men det er ikke opplagt hva som defineres som tortur. Da Intelligence Authorization Act ble behandlet i februar, stemte McCain for å gi CIA videre fullmakter angående forhørsmetoder enn det flertallet ville gi dem, og mente at dette ikke utgjør tortur. Andre er uenige i det.
Generelt vil McCain nok gå lenger i å beskytte amerikanske interesser og amerikanske liv enn Obama, også når det gjelder saker i skjæringspunktet mellom nasjonal sikkerhet og personvern (Patriot Act). Dette er problematisk fra et liberalkonservativt ståsted, men i praksis vil trolig forskjellen mellom de to være liten.
Velstand gjennom frihandel
John McCain er en av Kongressens fremste frihandelsforkjempere, og har alltid vært det. Det skaper velgerproblemer for ham blant annet i industristatene i rustbeltet. McCain strekker også sine prinsipper til å omfatte en liberalisering av innvandringspolitikken – enda et standpunkt som har gitt ham problemer blant velgerne. Her har han ikke flertallet i sitt parti med seg, og det er tvilsomt om flere demokrater i Kongressen vil være tilstrekkelig til å gjennomføre en liberalisering uansett hvem som vinner presidentvalget.
Tyngdepunktet i USA har flyttet seg mange hakk i proteksjonistisk retning de senere år. Alliansen mellom et flertall i det republikanske partiet og et sentrumsorientert mindretall i det demokratiske partiet, med Bill Clinton og Al Gore i spissen, er erstattet av et nesten unisont proteksjonistisk demokratisk parti, og et frafall også blant republikanerne.
Det er derfor ikke så rart at Obama i primærvalgene la seg til en proteksjonistisk retorikk. Det appellerer til hans grunnfjell. I praksis gir dette seg utslag i stopp i nye bilaterale handelsavtaler, en mindre imøtekommende holdning i WTO-forhandlingene, og tiltak mot outsourcing. Motstanden pakkes gjerne inn i hensyn til miljøstandarder, fagforeningsrettigheter og andre tilsynelatende legitime bekymringer, men resultatet er uansett det samme – stopp i handelsliberaliseringen.
Det er usikkert om Obama virkelig er så proteksjonistisk som noen av uttalelsene og forslagene kan tyde på, og hans egne rådgivere har underbygget denne tvilen. Obama ønsker ingen handelskrig, men i en situasjon der den internasjonale finanskrisen fort kan slå over i proteksjonisme, slik den gjorde med Smoot-Hawley-loven fra 1930, er jeg langt mer bekvem med en klar frihandelsmann som president enn med en som i de fleste sammenhenger taler en proteksjonistisk fagbevegelses sak.
It’s the economy, stupid
Ulikhetene i økonomisk politikk følger den normale høyre-venstre-delingen, og er nært knyttet til spørsmålet om skatt, som jeg straks kommer til.
I kjølvannet av finanskrisen har regulering igjen kommet på moten, men ser man nøyere på bakgrunnen for krisen er det ganske åpenbart at spørsmålet ikke er mer eller mindre regulering, men hva slags regulering. (Både Lars Peder Nordbakken og Marius Gustavson har skrevet godt om dette hos Minerva.)
Generelt vil demokratene og Obama helle mot regulering som er ment å tjene utvalgte klientgrupper, enten det er fagorganiserte, etniske minoriteter eller kvinner. Obama støttet i fjor et lovforslag – Fair Pay Act of 2007, som ville ha pålagt å betale samme lønn for arbeid av ”lik verdi”. Han støtter også fagbevegelsen krav om at organisering av klubber med forhandlingsrett i bedriftene ikke lenger skal være avhengig av flertall i hemmelig avstemning.
Republikanerne er mer opptatt av vekstfremmende reguleringer, og vil ligge nærmere næringslivets krav.
Begge kandidaters løfte om å redusere budsjettunderskuddet
kan vi bare glemme de nærmeste årene.
I praksis tror jeg ikke den økonomiske politikken til kandidatene, bortsett fra skatt, vil være dramatisk forskjellig. Nedgangen i økonomien, som høyst sannsynlig kommer til å vare en stund, tilsier motkonjunktur-politikk. I innretningen av denne vil McCain legge vekt på ytterligere skattelettelser, mens Obama vil legge vekt på økte offentlige utgifter, både innen velferdsstaten og infrastruktur. McCain er en fiskalt konservativ, som har stemt imot flere av Bushs utgiftsøkninger. Obama ønsker å øke de offentlige utgifter på bred front. Begge kandidaters løfte om å redusere budsjettunderskuddet kan vi bare glemme de nærmeste årene.
100 fremtredende økonomer, blant dem 5 nobelprisvinnere, har undertegnet et opprop til støtte for McCain. Obama har støtte fra andre, blant annet den siste Nobelprisvinneren Paul Krugman, og kan trekke på respekterte økonomer fra Clinton-perioden, som Larry Summers og Robert Rubin. Ingen av kandiatene er eksperter på økonomisk politikk, og vil trolig knytte til seg relativt sentrumsorienterte økonomer til å styre dette.
Omfordeling eller vekstfremmende skattepolitikk
I USA går du alltid til valg på lavere skatter. Føderale myndigheters andel av BNP har vært forbløffende stabilt siden femtitallet, samtidig som skattetrykket har økt i nær sagt alle andre rike land. Dette setter klare grenser for utvidelsen av velferdsstaten.
Skatteprofilen til de to er svært forskjellig og lett gjenkjennelig fra norsk politikk. (En detaljert gjennomgang med provenyberegninger og fordelingseffekter er foretatt av sentrum-venstre-tankesmien Tax Policy Center, og en gjennomgang med forsøk på å beregne effekten på økonomisk vekst av konservative Heritage Foundation.)
Det var derfor McCain her om dagen sammenlignet Obamas ”spread the wealth around” med europeisk sosialisme. Obama satser på økt omfordeling ved å øke skattene for høye inntekter, bedrifter og kapital, delvis gjennom å reversere Bushs skattelettelser, delvis gjennom egne skjerpelser. (Han åpner riktignok for å utsette skatteskjerpelsene på grunn av nedgangskonjunkturene)
I en av debattene under primærvalgene sa Obama at han var for å heve satsen for kapitalbeskatningen selv om det ikke skulle føre til økte statlige inntekter på grunn av negative dynamiske effekter. Obama la vekt på at det var rettferdig, og derfor riktig. Dette er europeisk misunnelsespolitikk, ja regelrett ”un-American”.
Jeg har tidligere skrevet om at en uvanlig stor andel av skattene i USA betales av de rike. Dette skyldes både at inntektsforskjellene er større og utformingen av skattesystemet, med lav eller ingen inntektsskatt for lave og middels inntekter og lave forbruksskatter. Jeg ser derfor ingen god grunn til å øke omfordelingen i skattesystemet.
Obama vil gi skattelettelser til lave og midlere inntekter. Strengt tatt er dette for manges del ingen skattelettelse, siden de ikke betaler skatt på forhånd, men en nettoutbetaling som snarere bør kalles en sosial overføring.
Disse fradragene er dessuten utformet slik at de øker den effektive marginalskatten i viktige inntektsintervaller, særlig for de mange som tjener $30-50.000.
McCain vil videreføre Bushs lettelser, samt gi ytterligere lettelser i bedriftsbeskatningen, som er relativt høy i USA. Begrunnelsen er delvis den samme som europeiske høyrepartier bruker – dette bidrar til vekst i økonomien – men i USA er det også legitimt å bruke et rettferdighetsargument: Man skal ikke straffes for å lykkes.
Den amerikanske drømmen lever. Det er her McCains bruk av Joe the Plumber kommer inn. Det er nok mulig at Joe har misforstått når han tror at han kommer til å bli rammet av Obamas skatteøkninger, men det underliggende budskapet hans – at han er imot å straffe dem som lykkes, er gyldig.
Helse og velferd
Begge kandidatenes helsemodeller bygger videre på dagens amerikanske system, en kombinasjon av private forsikringer og offentlige ordninger. Obama ønsker ikke et ”single payer”-system, i hvert fall ikke på kort sikt, slik Hillary Clinton forsøkte å gjennomføre i 1994. Han vil heller ikke pålegge alle å tegne forsikring, slik Hillary ville i år, men nøyer seg med å kreve dekning fra alle større bedrifter og at alle barn skal være forsikret. For å få til dette bruker han en kombinasjon av gulrøtter og sanksjoner. Kostnadene for bedriftene kan imidlertid bli høye.
McCains viktigste grep er å endre skattefordelene som arbeidsgiverdekkede forsikringer har hatt, og overføre fradragsretten for helseforsikring til individet. Gjennom dette grepet, og å fjerne hindringer for å kjøpe forsikring i en annen stat, vil han skape et bedre fungerende marked.
Obamas fokus er å redusere antallet uten helsedekning, mens McCains fokus er å redusere kostnader gjennom konkurranse. Det er derfor ikke så merkelig at flere uavhengige beregninger viser at Obamas plan vil redusere antallet uforsikrede betydelig, mens antallet bare går marginalt ned under McCains plan. Noen mener til og med at det vil øke, og alle slike beregninger skal tas med en klype salt.
Mange nordmenn vil sikkert si som amerikansk venstreside – hvorfor ikke kvitte seg med den dyre amerikanske kombinasjonen av offentlig og privat, og gjøre det meste offentlig? Når Obama beveger seg et par skritt i den retningen vil han derfor ha bred støtte langt inn på norsk høyreside.
Jeg er uenig. Det store private innslaget i amerikansk helsevesen gjør det veldig nyskapende, noe vi alle nyter godt av, amerikanerne er fornøyd med kvaliteten og løsningen ligger i mer markedsorienterte reformer, ikke i å la staten overta. Se for øvrig min guide til amerikansk helsevesen.
Drill, baby, drill
Inntil finanskrisen overveldet alt, klatret energisikkerhet kraftig oppover på agendaen i valgkampen. Klimautfordringene spiller rollen som et underpunkt, og vektlegges i realiteten bare i den grad målet om uavhengighet fra import og lavere utslipp er sammenfallende. Klimapolitikken er også tonet ned som tema fordi de to kandidatene i stor grad er enige. De ønsker bindende utslippsmål og et kvotehandelssystem som virkemiddel, selv om Obama er mer ambisiøs, noe som også betyr høyere kostnader.
Mye er felles også i energipolitikken til de to kandidatene, men Obama legger mer vekt på fornybar energi og er villig til å bruke mer penger på dette enn McCain, og var motstander av liberalisering av reglene for boring etter olje helt til meningsmålingene fortalte at han var i klart mindretall. McCain fokuserer på å øke USA egen oljeutvinning, og på bygging av flere kjernekraftverk.
Begge kandidatene har satt seg urealistiske mål, og har ikke tilstrekkelige virkemidler til disposisjon. Obamas akilleshæl er at hans tiltak er kostbare, og konkurrerer med hans lange liste av andre løfter om utgiftsøkninger, skattekutt og budsjettbalanse. McCains oljeboring har et begrenset potensial, særlig på kort sikt. Satsing på kjernekraft stimuleres delvis av subsidier, og enhver diskusjon om kjernekraftens lønnsomhet henger på industriens ansvar for avfallet og hvor store kostnader det er rimelig å pålegge industrien på dette området.
Jeg har ingen klar favoritt i energipolitikken, men heller mot McCain.
Hvor liberal?
McCain er verdikonservativ, men med visse unntak. Han er blant annet for offentlig finansiering av stamcelle-forskning, og vil ikke anvende noen ”lakmustest” som begrenser ham til å utnevne Høyesterettsdommere som vil omstøte abortloven (Roe v Wade). Slike dommere vil han uansett ikke kunne utnevne med mindre republikanerne gjenvinner et flertall i senatet mens han er president. Obama vil på sin side bruke en slik lakmustest, og han står på den liberale venstresiden i USA i verdispørsmål.
McCain er blant annet for offentlig finansiering av stamcelle-forskning
Amerikanernes rett til fri abort er ikke særlig truet av en McCain-seier. Selv dersom Roe v Wade skulle bli omstøtt og saken overlatt til delstatene har jeg vanskeligheter med å se at et forbud i enkeltstater kan bli effektivt i praksis. Derimot kan en Obama-seier gjøre en av verdens mest liberale abortlover enda mer liberal. Obama vil blant annet ta vekk forbudet mot ekstremt sene aborter og fjerne delstaters lover som gir mindreåriges foreldre rett til å informeres eller gi sitt samtykke før et abortinngrep.
I de fleste verdispørsmålene står Obama nærmere meg og norske liberalkonservative enn McCain, selv om han går vel langt i abortspørsmålet.
Erfaring teller
I primærvalgkampen gjorde McCain et innslag på Saturday Night Live der han innledet en liksom-appell til det amerikanske folk med at han var sikker på at det amerikanerne nå trengte var ”someone very, very, very old”.
McCain er en erfaren politiker. Det betyr ikke at han er like kunnskapsrik på alle områder. Økonomien er for eksempel et vanskelig felt for ham, der han veksler mellom sine markedsorienterte instinkter og populisme som retter seg mot storkapitalen. Han har også problemer med størrelsesforholdene i økonomien, for eksempel når han tilsynelatende tror at å fjerne øremerkingssystemet vil finansiere det meste.
Men hans erfaring gir ham to store fordeler. Det gir ham trygghet til å foreta beslutninger når slike må fattes, mens Obama kan mistenkes for å nedsette en arbeidsgruppe. McCain kan nok være impulsiv og teatralsk, og hans første reaksjon da finanskrisen sprakk var ikke overbevisende. Men selv under dette lavpunktet for McCains lederskap kjempet han tross alt både for å endre den første krisepakken slik at den kunne godtas av et flertall, og ringte rundt for å sanke stemmer, mens Obama trakk seg tilbake og ikke forsøkte å overtale en eneste av sine skeptiske partifeller.
Den andre store fordelen er at han kan samarbeide på tvers av partigrensene, noe han gjentatte ganger har gjort i viktige saker. Det blir ikke minst viktig fordi han kommer til å møte et solid demokratisk flertall i Kongressen, i hvert fall de to første årene, og trolig lenger. Obamas samarbeid over partigrensene er svært begrenset. Tvert imot er hans karriere, med noen få unntak, preget av at han følger partilinjen.
Så kan man si at Obama ikke trenger republikanerne, og vi kan glemme hans retorikk om å ”samle nasjonen”, men jeg er rimelig sikker på at han ikke får åtte år med et filibustersikkert demokratisk flertall på 60 i senatet.
Obamas mangel på ledererfaring og korte politiske karriere er påfallende og unik i nyere amerikansk historie. Han har skrevet to selvbiografier. Ellers er CV’en tynn. Han ledet en skolesatsing i Chicago – Chicago Annenberg Challenge (der Bill Ayers var tungt involvert) som på tross av store utlegg ikke ga noen målbar effekt. Dessuten hadde han den prestisjefylte redaktørjobben i Harvard Law Review.
Måten han kom seg opp i Illinois-politikken, nært knyttet til den halvkorrupte Daley-maskinen er ikke tillitsvekkede. (Et par eksempler på Obamas forbindelser med denne klikken finnes her og her.)
Heller ikke den lange listen av tvilsomme forbindelser i fortiden taler for Obamas sunne skjønn. Den rabiate pastor Wright er det nærmeste og mest langvarige forholdet, mens den korrupsjonsdømte Tony Rezko, bombemannen William Ayers, valgsvindeletterforskede ACORN (se også her) og forbindelsen med det venstreorienterte New Party heller kan betegnes som episoder.
Jeg tror ikke Obama vil innføre sosialisme i USA, snarere føre USA et par hakk i sosialdemokratisk retning.
Men jeg er enig med McCain: Obama’s not ready. McCain er derimot klar til å bli USAs neste president.
- Jan Arild Snoen er skribent for Minerva, kommentator og USA-ekspert.
McCains valg av Palin som visepresidentkandidat, og hva det sier om McCain, er ikke nevnt med at ord. Har du skrevet denne i juli eller? Nei, det har du ikke siden du faktisk velger å nevne Obamas visepresidentkandidat Biden. De fleste konservative i USA som har valgt å støtte Obama nevner McCain bla. valg av visepresidentkandidat som en grunn.
Hei, har forsøkt meg på et lite svar, men det ble så langt at jeg ikke skal forsøple hele kommentarfeltet med det. Hvis noe er interessert: http://henrikakselsen.blogspot.com/2008/10/case-against-case-for-mccain.html
Jeg har ikke fulgt mye med på dette valget jeg ikke kan stemme i, og hvis utfall vel ikke betyr mye for Norge, men hva er egentlig problemet med Palin? At hun er like uerfaren som Obama?
McCain går til valg på…markedsøkonomi? Du tuller? Dette er langt ifra virkeligheten.
“The Surge, som har vært sterkt medvirkende til at volden i Irak er kraftig redusert.”
Det er mulig det er sant, men onde tunger vil hevde at grunnen til at volden er redusert ikke er “The Surge”, men rett og slett den at irakerne gjorde seg ferdige med den etniske rensningen. De potensielle ofrene er enten døde eller har flyktet/flyttet fra de (tidligere) blandede områdene.
“Dersom USAs mange fiender oppfatter Obama som en ny Jimmy Carter, vil de teste ham.”
McCain derimot:
“I’m gonna test them. They’re not gonna test me.”
Flott. Fyren garanterer altså nærmest at han vil forære verden en splitterny internasjonal krise dersom han blir valgt.
En mann som velger Sarah Palin som sin “running mate” har åpenbart ikke et brukbart gangsyn eller god dømmekraft. McCain maser til stadighet om sin erfaring, men hva er nå egentlig hans erfaring? Han har vært krigsfange og senator. Great. Greit. Han er gammel og har vært tilstedeværende under forhandlinger i Senatet. Han reist rundt omkring. Men dette er da ikke nok. Politikk handler da om prinsipper og verdisyn. Hva har han stemt for gjennom hele sin lange karriere? Skatteletter for de priviligerte og oversjøiske eventyr. Ikke helt det USA trenger nå.
TG,
En vesentlig forskjell på Obama og Palin er at selv om Obama ikke er så erfaren så er han interessert i verden utenfor USA, og kan noe om den, noe som er en forutsetning i verdens viktigste jobb. Palin nærmest skryter av at hun ikke har peiling. En periode med en som heller ikke var så interessert før han måtte er nå i ferd med å gå mot slutten, vi så hvor bra det gikk.
Obama har ikke mer utenrikspolitisk erfaring enn Palin. Media i Norge er ekstremt venstrevridd og fremstiller Palin som en komplett idiot… Desverre….
La oss håpe McCain vinner på tirsdag!