Historisk sideblikk: Hvor meningsfylt er det å bruke ”borgerlige” og ”sosialister” som betegnelser på partiene som i dag tevler om velgernes gunst?
Efter hundre år med de mest grunnleggende samfunnsmessige forandringer i vår verdensdels historie, står Vest-Europa ved inngangen til det 21. århundre med politiske skillelinjer hentet fra det 19. århundre. På den venstre side sosialistene. På den høyre side de ”borgerlige” – konservative og liberale i forskjellige avskygninger. Retorikken mellom høyre og venstre henter sine figurer fra industrisamfunnets tidligste år. Skal man ta partienes advarsler mot hverandre på alvor, står Europas velgere ved hvert eneste parlamentsvalg foran avgjørelsen om dramatiske veivalg: Enten en kollektivistisk sosialistisk stat der innbyggerne blir små tannhjul i et overmektig statsstyrt maskineri, eller et samfunn hvor den enkelte blir overlatt til markedets blinde krefter, prisgitt den sterkestes rett i kampen mellom de eiendomsbesittende og de eiendomsløse.
Skal man ta partienes advarsler mot hverandre på alvor, står Europas velgere
ved hvert eneste parlamentsvalg foran avgjørelsen om dramatiske veivalg.
Realitetene står langt fra retorikken. De siste femti år har regjeringsmakten i de fleste av Vest-Europas land flere ganger skiftet mellom høyre og venstre uten brå endringer eller revolusjonære forandringer. Uansett regjeringenes partifarve står landene i dag overfor de samme utfordringer med å opprettholde sysselsetting og velferd for innbyggerne i en globalisert verden preget av hard konkurranse.
Hva velger vi?
Hva er det så de stemmeberettigede borgerne egentlig kan velge mellom ved valgene? Hvor meningsfylt er det å bruke ”borgerlige” og ”sosialister” som betegnelser på partiene som i dag tevler om velgernes gunst?
Partistrukturen har vist en nesten forbausende konstans: På venstresiden splittet mellom sosialdemokratene og forskjellige avskygninger av revolusjonære kommunister. På høyresiden et utvalg av konservative og liberale partier, agrarpartier og partier med et erklært kristeligdemokratisk grunnsyn. Med Kristdemokraternas inntreden i Riksdagen i 1991 fikk Sverige hele den borgerlige paletten på plass, fra 2006 samlet i regjeringsposisjon i alliansen under Fredrik Reinfeldts ledelse.
Den brokede partiflora på borgerlig side gjenspeiler historiske konflikter. Ved gjennombruddet for et parlamentarisk demokrati på 1800-tallet stod striden mellom en konservativ aristokratisk godseierelite på den siden, og et fremvoksende liberalt industri- og handelsborgerskap på den annen. Konfrontert med faren for kommunistisk revolusjon ble de borgerlige skremt til samhold. Konservative og liberale fant sammen i et forsvar for felles verdier. I en tid med krise for landbruksnæringen kom konflikten mellom produsent- og konsumentinteressene til å slå ut i ny splittelse og dannelse av agrarpartier. Og overfor samfunnets tiltagende sekularisering dannet det seg partier som så kampen for bevaring av kristendommens verdier som en politisk oppgave overordnet alle andre. I Tyskland og Italia kom de kristeligdemokratiske partiene til å innta en dominerende plass i efterkrigstidens politiske landskap som arvtagere efter de av mellomkrigstidens borgerlige grupperinger som hadde holdt ryggen rak mot nazismen og fascismen.
Splittelse og pragmatisme
Det har ikke vært fasttømrede borgerlige partiblokker. Agrarinteressene har vist seg pragmatiske og har lett funnet sammen med sosialdemokratiet, eksemplifisert med det norske Bondepartiets kriseforlik som bragte Arbeiderpartiet til makten i 1935, og det svenske Bondeförbundets ”kohandel” med Per Albin Hanssons sosialdemokratiske regjering i 1933. Det norske Senterpartiets inntreden i Stoltenbergs koalisjonsregjering i 2005 har forløpere i Bondeförbundets/Centerpartiets deltagelse i koalisjonsregjeringer med sosialdemokratene både på 1930- og 1950-tallet.
Med partisplittelse og kryssende interesser har den borgerlige siden hatt en dobbelt utfordring med å sikre samholdet mellom partiene innbyrdes og med å sikre tilstrekkelig stemmetall ved valgene til å kunne sikre seg regjeringsflertall, i en periode hvor den sosiologiske utvikling ikke talte til de borgerlige interessenes gunst. Hvordan skulle flertallet lokkes til å stemme borgerlig når det samme flertallet ikke hadde eiendom, ikke kunne dra personlig fordel av næringsfrihet og i mange land heller ikke identifiserte seg med kristne verdier?
Ingen enkel sammenheng
Historien viser at det ikke er noen enkel sammenheng mellom økonomiske interesser og politiske preferanser. Katolske arbeidervelgere sikret kristeligdemokrater i Italia og Tyskland regjeringsmakten gjennom flere tiår, og i Storbritannia hadde ”Tory democracy” fortsatt tilstrekkelig styrke til at de konservative gjenvant makten i 1951 og beholdt den til 1964. De Gaulles nasjonale appell om ”meg eller kaos” sikret høyresiden makten i Frankrike i 1958 og holdt grepet på velgerne frem til 1981. Faktisk er det bare i de skandinaviske land at efterkrigstiden fremstod som et vedvarende hegemoni for de sosialdemokratiske partier, med Tage Erlanders lange statsministertid i Sverige (1946-1969), efterfulgt av Olof Palme (1969-1976), og med Gerhardsen og Torps regjeringer i Norge (1945-1965) og sosialdemokratiske statsministere i Danmark (1947-1968, med avbrudd 1950-1953).
Nord-Europas sosialdemokratiske samfunnsmodell
skilte seg mer i grad enn i prinsipp fra Sør-Europas.
I det øvrige Vest-Europa var det stort sett borgerlige regjeringer som fikk ansvaret for gjenoppbyggingen efter annen verdenskrigs ødeleggelser, for å gjenreise et samfunn basert på demokrati, likeverd og fellesskap, og for å avverge faren for kommunistisk maktovertagelse. Nord-Europas sosialdemokratiske samfunnsmodell skilte seg mer i grad enn i prinsipp fra Sør-Europas. Begge var basert på et kompromiss mellom individ og fellesskap, med en aktiv stat som garantist for økonomisk velferd og sosiale rettigheter. Det europeiske fellesmarked fra 1957 var tuftet på katolske borgerlige verdier, i forståelse med et sosialdemokrati som hadde lagt sosialismen på hyllen. Gjennom Marshallhjelpen og OEEC/OECD hadde Vest-Europa forpliktet seg på et program for fri handel og fritt marked. Gjennom NATO ble Vest-Europa knyttet til USA i en allianse for frihet og demokrati mot truselen fra Sovjet-kommunismen. Med disse rammene fastlagt, og i tredve år med økonomisk vekst og fremgang kunne det politiske liv i de enkelte land utspille seg i fredelig avveining mellom høyre- og venstrealternativer uten at landenes ytre eller indre stabilitet var truet. I Norge og Danmark ble sosialdemokratiske regjeringer avløst av borgerlige, henholdsvis i 1965 og 1969, uten at det sosiale og politiske kompromiss ble anfektet, like lite som Harold Wilsons regjering fra 1964 førte til noe brudd med de konservatives tillempede videreføring av Attlees sosiale reformer fra den tidlige efterkrigstid. I Vest-Tyskland fikk kompromisset sitt tydeligste uttrykk i den første storkoalisjon mellom CDU/CSU og SPD i 1966.
Høyrebølge
I efterkrigstidens Vest-Europa står året 1974 som et avgjørende skille. Oljeprissjokket innledet en lang periode med økonomisk stagnasjon, vedvarende arbeidsledighet og press på de offentlige velferdsordningene. Gårsdagens økonomisk-politiske virkemidler virket ikke. I land efter land vendte velgerne regjeringene ryggen og stemte for forandring. Margaret Thatcher kom til makten i Storbritannia i 1979. To år senere bar Høyrebølgen Kåre Willoch inn i statsministerkontoret i Oslo.
Mens ”Tory democracy” hadde hatt som mål å samle bred folkelig oppslutning om bevaring av det britiske samfunns verdier og sosiale struktur, gjennom appell til tradisjon og patriotisme, var målet for Thatcher en sosial og verdimessig revolusjon. I hennes øyne var det selve det sosiale og politiske kompromiss som var årsak til krisen og stagnasjonen. Dette måtte likvideres, på samme måte som ulønnsom industri måtte vekk for å rydde plass for nytt initiativ og ny vekst. Dette radikale program hentet sterk støtte fra Reagans USA og fra Chicagoskolen av økonomer som på forbausende kort tid feide Keynesianerne av banen med sine teorier om monetarisme, om det skadelige i statlig intervensjon i økonomien og om laissez-faire og fritt marked som det eneste institusjonelle arrangement som i lengden kunne sikre økonomisk vekst.
Fortsatt gjenstår det å finne en kur for Europas krisesymptomer.
Vest-Europas (og fra 1989 Øst-Europas) senere historie dreier seg om hvordan de politiske partier har forholdt seg til Thatchers og Reagans ideologiske budskap. Under presset for å gjenvinne vekst og overkomme arbeidsledigheten har både venstre- og høyresiden akseptert dereguleringer, privatisering, skattereduksjoner, redusert stillingsvern og innstramming av velferdsordninger som nødvendige politiske virkemidler. Bare i Øst-Europa har dette medført en sosial og politisk revolusjon. I Vest-Europa har tilnærmingene stort sett vært mer forsiktige. Franskmennenes mislykkede og kostbare eksperimentet med nasjonaliseringer og kostbare sosialreformer i en samlingsregjering med kommunistpartiet i Mitterrands første år som president efter 1981, satte punktum for sosialisme som farbar vei for en vest-europeisk stat. Men fortsatt gjenstår det å finne en kur for Europas krisesymptomer.
Mens USA – inntil 2008 – holdt stillingen som verdens største og mest vekstkraftige økonomi og Indias og Kinas økonomier vokste i hurtig tempo, synes Europa å henge igjen i stagnasjon, med høy arbeidsledighet og sviktende økonomisk evne til å garantere de kostbare velferdsordningene for kommende generasjoner. Økonomisk krise forplanter seg til sosial og kulturell krise, med voksende problemer blant annet knyttet til integrasjon av en fattig innvandrerbefolkning som under pressede økonomiske forhold trues med å falle helt utenfor samfunnets etablerte sikkerhetsnett. Fremmedfiendtlige grupper er i fremmarsj. Et tiltagende rop om ”ro og orden” og styrket politi over hele Europa synes å tyde på at det oppleves en sosial oppløsning med økende kriminalitet og vold.
Hva skal kreves av konformitet i adferd og i yteevne
for å kvalifisere til å nyte godt av fellesskapets goder?
Dagens Europa sliter med et identitetsproblem. De nasjonale fellesskap er presset. Når fellesskapets ressurser er knappe, hvem skal da få del i dem? Hvem er en ekte europeer, og hvem er en inntrenger som kan og bør utestenges? Hva skal kreves av konformitet i adferd og i yteevne for å kvalifisere til å nyte godt av fellesskapets goder? I vårt eget land er det påtagelig hvordan kriminalitet og angivelig trygdemisbruk påkaller en oppmerksomhet som er større enn tidligere, uavhengig av hva statistikken sier om omfanget av fenomenene. Som samfunnsproblem er dette ikke av statistisk art, men et spørsmål om verdifellesskap. Hvem er ”vi” – og hvem er de andre?
Management-kultur
I valget mellom høyre og venstre – mellom sosialdemokrater og borgerlige – hvilke verdier er det vi egentlig har å velge mellom? Efter tredve års krisehåndtering har politikken mer og mer antatt karakteren av management. Spørsmålet er hvem som styrer økonomien best. Det politiske regnskap er som et bedriftsregnskap – det måles i kroner og ører i lønningsposen og i sysselsetting og velferdskroner. Og velgerne blir som utålmodige aksjonærer. Hvert fjerde år kastes ledelsen og nye settes inn. Interessant nok gjør ikke dette at alternativene fremstår som mer forskjellige. Tvert imot. Den borgerlige alliansen kom til makten i Sverige efter at Fredrik Reinsfeldt i 2005 lanserte ”nya moderaterna” med arbeid og velferd som hovedsaker, og med en skattepolitikk for å føre sosialdemokratiets velferdsordninger videre. Nyliberalismen er lagt til side. En velkledd Reinsfeldt uttaler seg til TV som en kompetent og pragmatisk leder for AB Sverige, på samme måte som enhver VD i et svensk firma ville ønske å fremstå overfor sine aksjonærer.
Samtidig som management er de etablerte politiske elitenes svar på utfordringen med å legitimere sin posisjon og sikre seg gjenvalg, trues hele systemet de beveger seg innenfor av ulike grupperinger som forkaster systemet. Mens den autoritære venstresiden har forsvunnet – i hvert fall midlertidig – vokste det på 1980-tallet frem i Europa en autoritær høyreside av en størrelse man ikke har sett siden mellomkrigstiden. I den grad for eksempel Le Pens Front National kan rubriseres som ”høyre”. Utfordringen fra ytterste høyre har hatt innvirkning på de etablerte borgerlige partier. I Italia er forandringen mest dramatisk. Berlusconis Forza Italia med klare autoritære trekk slukte de skandaliserte borgerlige partiene. I Frankrike har Sarkozy utmanøvrert Le Pen ved å adoptere en passende del av hans program, tilstrekkelig til ikke å frastøte hans velgere. ”Nya moderaterna” stilte ”nolltolerans mot brott” opp som den tredje pilar i sitt program i 2005, og vårt hjemlige Høyre synes å satse på ”mer politi” som en sikker velgermagnet foran stortingsvalget neste år. Gjør dette Moderaterne og Høyre til autoritære partier? Slett ikke. Men det understreker en økende vilje til å anvende fysisk makt til å slå ned på uønsket adferd. Det er en politikk for større bruk av fysisk makt for å forsvare det som oppfattes som samfunnets sentrale verdier, og for å nøytralisere og eliminere dem som lever på en måte som ikke støtter opp om disse verdiene.
“De” og “vi”
Også denne politikk kan søke støtte i ideologisk inspirasjon fra USA, – fra republikanernes høyreside og president George W. Bush. Forsvaret for ”Freedom” betyr ikke forsvar for den enkeltes firhet. De som ikke lever efter ”American values”, har ingen rett til å nyte godt av rettighetene i det amerikanske samfunn. Retten til å gripe til makt mot utenlandske statsborgere som mistenkes for å true ”American values”, anses som udiskutabel, og disse har ingen rettigheter. De er ikke ”vi”. De er ”de andre”.
Fogh Rasmussens regjeringstid har vært preget av uforsonlige
konfrontasjoner mellom det ”danske” og det ”ikke-danske
Den sosialdemokratiske samfunnsmodell har fått sin største utfordring i Danmark, med Anders Fogh Rasmussens borgerlige samlingsregjering fra 2001, med støtte fra det ytterliggående høyrepartiet Dansk Folkeparti. Rasmussens opprinnelige program ligger i titelen på hans bok fra 1993: Fra socialstat til minimalstat. Danmarks vei til ny vekst lå i en radikal reduksjon av statens rolle i det økonomiske og sosiale liv, og gjennom hardhendte reformer av statlig og lokal forvaltning. I regjeringsprogrammet lå også en hard og kompromissløs linje overfor kriminalitet, og under presset fra høyresiden en ytterst restriktiv innvandringspolitikk. Mens Rasmussen senere har modifisert sin tilslutning til liberalismen, har hans regjeringstid vært preget av uforsonlige konfrontasjoner mellom det ”danske” og det ”ikke-danske”. Støtten fra Dansk Folkeparti har vært gjengjeldt med noe så vidt overraskende som økt støtte fra regjeringen til humanistisk forskning: Her gjelder det å etablere en ”dansk kanon” – hva er det som representerer den egentlige danske kultur, i dansk litteratur, kunst og historie? Forskningsprogrammet er ikke satt i gang for kunnskapens egen skyld. Det skal brukes til noe. Det skal brukes til å definere noe som innenfor og noe annet som utenfor det danske fellesskap.
Verdier?
I Anders Fogh Rasmussens program som bragte ham til makten, lå en rekke forslag til løsninger på et økonomisk problem. På samme måte som det EU Rasmussen i dag visstnok aspirerer til å bli leder av, i stigende grad fremstår som en samling av tekniske løsninger. Det verdigrunnlag som det europeiske fellesskapet i sin tid ble stiftet på, kan det være vanskelig å få øye på. Løsningene blir målet. Hvis det lykkes med å få fart på økonomien, er alt bra.
Hva skjer hvis det ikke lykkes? Hvis de europeiske statene faktisk må foreta vanskelige valg fordi ressursene ikke strekke til? I det danske tilfelle kan det se ut som den borgerlige regjering har valgt en ”outsourcing” av verdipolitikken til det ytterste høyre. Der avgjøres hvem som faller utenfor og hvem som faller innenfor fellesskapet. Hvem som er ”de” og hvem som er ”vi”.
Konsumentsamfunnet vi lever i kan ses som et samfunn uten noe egentlig mål, ut over å tilfredsstille konsumentens ønsker. Suksess måles enkelt i penger – for den enkelte som for den samlede økonomi. Hvis dette svikter, hva har vi å falle tilbake på? Den internasjonale finanskrisen har gitt spørsmålet ubehagelig aktualitet. Ett av våre nærmeste naboland, Island, er truet av konkurs. Islendingene reagerte med å vende seg til sine venner for å få hjelp. Både gamle venner og nye venner.
Når et helt land kan være prisgitt venners hjelp, må noen hver føle trang til å telle sine venner. Hvis vennskap er det eneste vi til slutt kan stole på, er det ikke anonyme økonomiske transaksjoner som er samfunnets byggestener. Da kan det bli blodig alvor hvem som er ”vi” og hvem som ikke er det.
- John Peter Collett er professor ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo.
Det blir vel galt å fremheve kristeligdemokrater og gaulister som eksempler på at arbeidere ikke fokuserte på egne interesser, da de to bevegelsene, særlig kristelidemokratene, er relativt sentrumsorienterte borgerlige partier. Kristeligdemokratiske partier kan man endog hevde ligger nærmere sosialdemokrater enn liberalister.
Det blir vel også galt å kalle Dansk Folkeparti et ytre høyre parti. Partiet er heller rimelig sentrumsorientert på økonomisk politikk, og har endog blokkert forslag om å øke kravene til sosialklientene. DF er nok langt til venstre for norske Frp på alt utenom innvandring.
Forfatteren har mye rett i at den reelle forskjellen mellom en borgerlig regjering med støtte mot sentrum og et moderat vestkant-Ap kan synes noe liten. De prosentvise utslagene i budsjettet vil antakelig bli små. Allikevel bør man identifisere forskjeller i RETNING for politikken, kanskje særlig forholdet mellom individ og fellesskap.
Uttalelsen: “En velkledd Reinsfeldt uttaler seg til TV som en kompetent og pragmatisk leder for AB Sverige, på samme måte som enhver VD i et svensk firma ville ønske å fremstå overfor sine aksjonærer.” forundrer meg noe. Hva mener han egentlig med “velkledd” ? Eller er dette rett og slett en flåsete bemerkning ?
Interessant artikkel!
Jeg deler dog ikke synspunket om at Bondepartiet/Senterpartiet
“lett har funnet sammen med sosialdemokratiet, eksemplifisert med det norske Bondepartiets kriseforlik som bragte Arbeiderpartiet til makten i 1935″.
Eksempelet fra 30-tallet viser jo tvert i mot at det måtte en meget dyp krise til før de to partiene kunne finne sammen – for en tidsbegrenset periode og da slett ikke i samme regjering. Nøysomme og til dels borgerlig orienterte bønder og bondeinteresser har tvert i mot tradisjonelt vært i klar opposisjon til Ap og bl.a. sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk. At Høyre og Bp/Sp stilte felles valglister i flere fylker ved stortingsvalgene 1949-57, at Høyre mye heller foretrakk Senterpartiets statsministerkandidat (Borten) enn Venstres under regjeringsforhandlingene i 1965, at Sp har sittet i flere regjeringer med H, viser også at forholdet mellom H og Sp tradisjonelt har vært vesentlig nærere enn mellom Sp og Ap.
Vendepunktet kom i 1990 da Sp trakk seg ut av Syse-regjeringen og heller valgte å støtte en Ap-regjering. Venstredreiningen er for det meste ledelsesintiert – og her har nok Anne Enger spilt en nøkkelrolle.
“Den sosialdemokratiske samfunnsmodell har fått sin største utfordring i Danmark, med Anders Fogh Rasmussens borgerlige samlingsregjering fra 2001, med støtte fra det ytterliggående høyrepartiet Dansk Folkeparti”
Men er egentlig Fogh Rasmussens Danmark så annerledes enn de andre nordiske landene?
Fogh Rasmussen har ikke brutt med velferdsstaten og sosialdemokratiet, selv om det kanskje har vært enkelte kutt i statens utgifter og en del skatteletter. Sosialdemokratiets velferdsordninger er stort sett meget populære.
Fogh Rasmussens regjering har vært relativt moderat. Det er antagelig litt av årsaken for at regjeringen har vært såpass vellykket og stabil.
Den mest radikale endringen ligger antagelig i innstramnningene i flyktning- og asylpolitikken. Men disse er også svært populære i velgerkorpset, selv utenfor den borgerlige blokken.