Iver B. Neumann skriver om hva slags betydning NATO kan ha for Norge etter den kalde krigens slutt. Han mener det er en diskusjon som allerede er sterkt forsinket, og konkluderer med at NATO har mistet det meste av sin relevans, og dertil øyensynlig at alliansen med USA er moralsk problematisk.
NATO er åpenbart noe annet for Neumann enn for meg, og derfor er hans syn på verdien av NATO for Norge også helt annerledes. Derfor bør også noen av de implisitte premissene for hans analyse diskuteres.
Kald krig og andre autoritære regimer
Det første går på NATOs eksistensberettigelse – jeg oppfatter Neumann dit at han mener det under den kalde krigen utelukkende var et ønske om å beskytte Norge territorielt mot sovjetisk militærmakt. En alternativ fortolkning er at NATO er en allianse som bidrar med militærmakt for å forsvare og fremme demokrati i møter med totalitære og autoritære regimer. For dem som utelukkende var opptatt av amerikansk forsvar av Norge i tilfellet sovjetisk aggresjon i en europeisk storkrig, er NATO åpenbart mindre relevant. For dem som mener NATO var og er noe mer, er det mindre åpenbart.
En alternativ fortolkning er at NATO er en allianse som bidrar med militærmakt for å forsvare og fremme demokrati i møter med totalitære og autoritære regimer.
Under den kalde krigen var konfrontasjonen mellom Vesten og det kommunistiske Øst-Europa den viktigste konflikten i det bildet. Det er imidlertid ikke noe ulogisk eller merkelig i å opprettholde en militærallianse med det formål også etter kommunismens fall.
I forlengelsen av dette vil jeg utfordre tanken om at fordi den kalde krigen er død, så er alle analogier eller tankesett bygget på den kalde krigen ugyldige. Neumann synes å ville tilbake til en pre-1917 forståelse av verden, med konkurrerende stormakter, men uten ideologiske motsetninger av globalt omfang.
Russland er selvfølgelig ikke Sovjetunionen, og kanskje ligner landet på noen vis mer på Russland pre-1917 i sin utenrikspolitiske tilnærming. Men Vesten har forandret seg siden 1917. Også før 1917 var militære allianser av betydning og relevans (Storbritannias implisitte garanti for Norge var for eksempel viktig for den nye norske staten). Men i dag er Vesten ikke lenger bare stormaktsrivaleri, det er også forsvar for demokrati og menneskerettigheter. For mange av oss er det da naturlig at våre sikkerhetspolitiske allianser speiler disse fundamentale politiske interessefellesskapene.
Autoritære regimer har styrket seg de siste årene, med Russland, Kina og Iran som eksempler. Disse landene har kanskje ikke den samme umiddelbare globale militære tilstedeværelsen som Sovjetunionen hadde, men det betyr ikke at en del av problemstillingene ligner på det vi opplevde den gangen. Debatten om styrkingen av autoritære regimer – og også disse regimenes appell blant mange land både i Sør-Amerika, Afrika og Asia – er viktig, og føres nå i mange fora – man kunne tenkt seg at også Neumann avleverte den en visitt.
Krig og debatt i Norge
Et annet punkt fortjener en kommentar: Neumann sier at Norge nå stadig går til krig, og uten debatt. Norge har deltatt i to kriger etter den kalde krigen (pluss noen opplæringsbidrag i Irak etter at invasjonen var over) – Kosovo og Afghanistan.
Norge har deltatt i to kriger etter den kalde krigen.
Det var debatt om begge disse krigene – men et flertall på Stortinget fant deltagelse begge steder å være i Norges sikkerhetsmessige interesse i bred forstand, av mange årsaker. I Kosovo var det en blanding av betydningen av stabilitet i Europa, kamp mot etnisk rensing, og alliansetilknytning. I Afghanistan var det en blanding av kamp mot terrorisme, kamp mot totalitære regimer og alliansetilknytning.
Det minner om den norske deltagelsen i Korea-krigen i sin tid, som heller ikke handlet først og fremst om norsk territorium.
Du er ikke bare antiamerikansk da, Neumann?
Neumann er åpenbart kritisk til USA, og det er det selvfølgelig gode grunner til å være. Hans artikkel etterlater ett inntrykk hos meg av at en av de fundamentale årsaker til Neumanns nylesing av det sikkerhetspolitiske bilde er en revurdering av synet på USA. Ikke alt dette synes umiddelbart relevant for spørsmålet om sikkerhetspolitisk samarbeid, men siden antiamerikanisme i både mer, men særlig mindre reflekterte former synes å utgjøre en viktig bestanddel i NATO-skepsis hos mange nordmenn, nå inkludert Neumann, bør også Neumanns påstander om USA diskuteres.
Noe av det Neumann skriver er for så vidt sikkerhetspolitisk relevant, i den forstand at det dukker opp i forbindelse med militær krigføring. Jeg har skrevet kritisk om Bush-administrasjonens neglisjering av sivile rettigheter tidligere. I den vanskelige situasjonen krigen mot terrorisme er, har USA for ofte trått feil i forhold til viktige rettigheter. For eksempel skal såkalt waterboarding ha forekommet i tre tilfeller – skjønt dette neppe kan kalles på regulær basis, slik Neumann antyder. Guantanamo er også dypt problematisk, skjønt USA sto oppe i en svært vanskelig situasjon, der man tok krigsfanger i en krig som ikke hadde noe definert sluttpunkt, og der fienden måtte antas å være like farlig også etter at de opprinnelige militæroperasjonene var over.
Det er håp om at både habeas corpus og forbudet mot tortur får en betydelig bedre skjebne under Barack Obama. Uansett er dette – dypt problematisk som det enn er – for meg ikke tungtveiende nok grunner til å forkaste NATO som et essensielt sikkerhetspolitisk fellesskap.
Dødsstraff er et litt annet spørsmål, og selv om også det er dypt problematisk, er det etter min mening mindre relevant for sikkerhetspolitisk samarbeid. Et annet moment er at det også i Europa er betydelig støtte for dødsstraff – i England et flertall, i Frankrike et knapt mindretall. I Øst-Europa er det stort sett klare flertall for dødsstraff, selv om det er avskaffet. Med slike kriterier blir det vanskelig for Norge å finne gode alliansepartnere.
Neumanns behandling av det vitner ikke om veldig stor interesse for selve fenomenet, men heller om en hang til billig antiamerikanisme.
Situasjonen til the working poor er etter mitt skjønn helt irrelevant, og Neumanns behandling av det vitner heller ikke om veldig stor interesse for selve fenomenet, men heller om en hang til billig antiamerikanisme. Det finnes selvfølgelig fattige arbeidere i USA. Men tre ting må nevnes i forhold til typisk norske oppfatninger om dette fenomenet: For det første er det langt færre som over lengre tid i voksen alder ufrivillig er working poor. Omtrent to tredjedeler av the working poor er studenter eller mennesker i frivillig deltid. For det andre har de fattige i USA det tross alt langt bedre enn det alarmistiske bilde som ofte tegnes i norske medier, noe Jan Arild Snoen har skrevet om flere ganger hos Minerva. For det tredje skyldes en stor del av fattigdommen i USA en stadig nyrekruttering til lavinntektsjobber gjennom stor (ofte ulovlig) innvandring, først og fremst meksikanere.
Som sagt mener jeg dette temaet uansett er på siden av debatten, eller burde være det. Men siden en generell antiamerikanisme synes å være et viktig innslag også i Neumanns artikkel, fortjener det et tilsvar. For å sette det på spissen: Er virkelig det at USA tillater meksikanere å jobbe for flere ganger den lønnen de får i Mexico – noe Norge, med vår svært restriktive arbeidsinnvandringspolitikk ikke tillater – et vektig argument for at vi skal avblåse vårt sikkerhetspolitiske samarbeid?
Fortsatt relevant
Etter mitt syn er verdien av norsk NATO-medlemskap for Norge bygget på de samme faktorene som tidligere, selv om vektingen av dem er forskjellig: 1) Norsk territoriell sikkerhet 2) Stabilitet i Europa og dets randsoner 3) Fremme av demokratiske verdier. Det første punktet er blitt mindre viktig, det siste mer viktige sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen.
Mitt syn er derfor at det politiske Norge snarere enn ikke å ha tatt inn over seg at verden har endret seg de siste 20 år, rett og slett har vurdert både NATO og norske interesser annerledes enn Neumann. Fordi stabilitet i Europa og fremme av demokratiske verdier fortsatt er viktige for oss – og fordi et territorialforsvar tross alt kan være greit å ha også når den utenrikspolitiske himmel synes skyfri – er NATO fortsatt relevant og viktig for Norge.
Takk til Minervas samfunnsredaktør for en fin kommentar. Samfunnsredaktøren er historiker. Det er riktig at hans argument kan belegges historisk, og argumentere fro at NATO hele tiden har vært present som og har presentert seg som sivilisasjonens arnested mot barbariet. Som en kollega og jeg har demonstrert i en fagartikkel, er det imidlertid også slik at denne retorikken tok seg vesentlig opp efter Den kalde krigen. For interesserte: Michael C. Williams og Iver B. Neumann (2000) “From Alliance to Security Community: NATO, Russia and the Power of Identity” i Millennium 29 (2): 357-387.
Neumanns behandling av det vitner ikke om veldig stor interesse for
selve fenomenet, men heller om en hang til billig antiamerikanisme.
I hodet til den forstokkede europeiske elite som knapt evner annet enn å reprodusere den amerikanske debatten som er kritisk til tungt og kostbart engasjement for beskytte internasjonale investeringer er Neumann i en særklasse.
Mens bandene til Putin-mafian bedrev etnisk rensing i Georgia, snakket Neumann om risikoen for Amerikansk forkjøpeangrep mor Kina og behovet for å vingeklippe USAs militærmakt.
Oljerørledningen fra Baku som Neumann har eierandeler i har han ingen betenkeligheter med å overføre vederlagsfritt til sine ortodoks- kristne mafiabrødre ?
Et internasjonalt regime der markedet manipuleres til fordel for parasittiske råvareeksportører ?
USA får et økonomisk tilbakeslag som gjør at den ikke lenger kan opprettholde sin enorme militære makt. Spørsmålet vi i Europa og flere andre steder i verden da bør stille oss er hva som skjer i det store globale sjakkspillet når dronningen faller. Skal EU sørge for freden? Dette er en byråkratisk supermakt uten nevneverdig militær evne og kan derfor ikke gi noen en reell beskyttelse mot mulige angrep. Europeerne som har elsket å hate USA, kan plutselig befinne seg i en situasjon der de ønsker at “Store Satan” ikke er borte. P.g.a. USA har Europa lullet seg inn i den tro at fred kan kun opprettholdes ved “dialog” og gode intensjoner. Militær makt har man foraktet og sett på som noe vulgært kun amerikanske cowboys er opptatt av. Den fisefine Europeiske eliten har forelengst forkastet enhver tanke om reell forsvarsevne til fordel for multilaterale fredsforhandlinger og aktiv ettergivenhet overfor enhver som er villig til å følge opp sine krav med vold.
Vi bør allerede nå tenke igjennom hva som kan skje dersom USAs gigantiske militærmakt vingeklippes. Sjakkspillet endres og nye aktører vil gjøre sine trekk. Mange av dem vil ganske sikkert ta i bruk vold og terror for å gjennomføre sine ønsker. Og hva kan vi gjøre? Jo, vi har satt oss nå i en slik situasjon at vi i praksis må basere oss på fiendens medfølelse og nåde.
Se også.
http://writern.blogspot.com/2008/11/analysis-why-eu-is-more-negative-to.html#4279801175543942478
Hva mener Neumann med.
“Sivilisasjonens arnested mot barbariet”
Putin praises sexual prowess of Israeli president
http://www.guardian.co.uk/world/2006/oct/20/russia.tomparfitt
Vladimir Putin threatened to oust the President of Georgia and ‘hang him by the balls’.
http://www.mailonsunday.co.uk/news/worldnews/article-1085468/Putin-planned-topple-president-Georgia-hang-b—says-Nicolas-Sarkozys-chief-adviser.html
Det er faktisk alvorlig grunn til å trekke i nødbremser for å stanse kaldkrigerne i Washington som vil gi amerikansk økonomi et oppsving gjennom å ta en ny runde med kald opprustningskrig mot Russland, som naturlig nok velger og i dag har økonomisk og teknologisk evne til å følge opp.
Verken USA eller Europa har fnugg av mulighet til å vinne det neste rustningskappløpet: Det russiske ressurspotensialet, inkludert det intellektuelle, overgår i dag Vestens mange ganger, og gapet vil aksellerere i fremtiden. Cowboyene i USA vil til sist ikke ha noe som helst å stille opp med annet enn aggresiv retorikk, selvrettferdig sutring og krig.
Det er galskap å la de folka kjøre verden i grøfta også med militære midler. Kutt de overflødige avhengighetsbåndene til USA og begynn med å organisere et selvstendig og fredelig pan-europeisk samarbeid som har fremtiden for seg.
Det er religiøst vrøvl å prøve å gjenopplive i gammelsvensk russofobi. Selv Bjørnstierne Bjørnson advarte mot den.
“I can think of at least five better ways NATO could move forward: 1) NATO could reduce its membership to those countries that are actually capable of consistently fielding overseas deployments of some meaningful size for joint NATO missions; 2) It could disband entirely as an outdated relic of the Cold War; 3) It could return to being a defensive alliance for the sake of collective European security, rather than a club for Washington-approved regimes (WARs); 4) It could spent its time building up the military capabilities of existing members before extending useless defense promises to countries we have no intention of defending against attack; 5) It could disband entirely as an outdated relic of the Cold War. Guess which one I prefer?”
http://www.amconmag.com/larison/2008/03/28/what-is-the-use/
The SS-26 does not seem to have lived up to expectations on accuracy, and even with a nuclear warhead it may not be able to guarantee the destruction of reinforced silo-based GBI interceptors in Poland. Moreover, the GBIs, if they are ever deployed in Poland, would be unlikely to threaten Russia anyway. The Kremlin’s threat to deploy Iskanders in “the Western direction” does not make much military sense either. It is clearly a political move to threaten European nations, create tension, and hopefully undermine their alliance with the United States–a traditional Russian strategy. Increased tension would also support the argument that at a time of internal and external crisis Putin must be back at the helm.
http://www.jamestown.org/publications_details.php?volume_id=427&issue_id=4681&article_id=2373529
Using its hegemony over Russian culture and information, the Kremlin has been able to infuse the national consciousness with the idea of a renewed imperial state. Maksim Kalashnikov, one of the authors of the “Russian Doctrine” project and a leading proponent of new-empire thinking, has written that nothing better reflects the aspirations of a national elite than a country’s science fiction books. “Today most of our science fiction is revanchist, imperial literature in which Russians are redeeming their shame [from the 1990s] and building up a new superpower,” he wrote.
Some clues about Putin’s intentions can be found in an 800-page manifesto issued last summer by a group of about 70 pro-Putin, national-patriotic academics under the title “Russian Doctrine.” The book is presented as a set of “guidelines” for the next administration and a kind of national, supra-party platform. It contains detailed foreign- and domestic-policy proposals, including autocratic reforms to the military, national-security system, the economy, the mass media, education, and culture.
Moreover, it was approved at the September World Congress of Russian People, an annual event sponsored by the Kremlin and the Russian Orthodox Church. Metropolitan Kirill, who handles foreign relations for the Moscow Patriarchate and is one of the leading ideologues of the Putin regime, took pains to praise it.
The “Russian Doctrine” presumes that the Russian Federation is doomed to extinction because it will be unable to cope with the looming challenges of international competition. Within the next decade, the authors claim, Russia will increasingly begin to lag behind China, India, the United States, and some Southeast Asian countries. In response, the authors propose a new state structure based on the traditions of the Russian Empire and the Soviet Union. Interestingly, they propose doing so without dissolving the Russian Federation: that is, they urge the creation of a “parallel state” initially operating unseen behind the facade of the current one. It would consist of a system of political and economic institutions accessible only to Putin and the siloviki that the authors call “the invisible, networked Russia.”
However, on closer inspection, the model described in “Russian Doctrine” resembles neither tsarist Russia nor the Soviet Union so much as it does the sociopolitical structures of Germany, Italy, Spain, and Portugal in the 1930s
NATO er en militær allianse, ikke en demokratiklubb! Hvorfor skal våre gutter dø for å “spre demokrati” og respekt for menneskerettigheter? Pat Buchanan har som alltid noen vise ord om den NATOs farlige utvikling.
http://www.antiwar.com/pat/?articleid=13323
Had Georgia been in NATO when Mikheil Saakashvili invaded South Ossetia, we would be eyeball to eyeball with Russia, facing war in the Caucasus, where Moscow’s superiority is as great as U.S. superiority in the Caribbean during the Cuban missile crisis.
If the Russia-Georgia war proves nothing else, it is the insanity of giving erratic hotheads in volatile nations the power to drag the United States into war.
-
-
And can we not understand how a Russian patriot like Vladimir Putin would be incensed by this U.S. encirclement after Russia shed its empire and sought our friendship? How would Andy Jackson have reacted to such crowding by the British Empire?
As of 1991, the oil of Kazakhstan, Turkmenistan, and Azerbaijan belonged to Moscow. Can we not understand why Putin would smolder as avaricious Yankees built pipelines to siphon the oil and gas of the Caspian Basin through breakaway Georgia to the West?
For a dozen years, Putin & Co. watched as U.S. agents helped to dump over regimes in Ukraine and Georgia that were friendly to Moscow.
If Cold War II is coming, who started it, if not us?
Pat Buchanen og Putin-Jugend.
De rasistiske morderers våpendragere i vest ser Pat Buchanen som en av sin helter.
Nyfascistiske nasjonalister i Norge er meget begeistret for Putin-mafins morderisk behandling av den muslimske minoritet.
http://www.abcnyheter.no/node/49327
In a column sympathetic to ex-Klansman David Duke, Buchanan chided the Republican Party for overreacting to Duke and his Nazi “costume”: “Take a hard look at Duke’s portfolio of winning issues and expropriate those not in conflict with GOP principles, [such as] reverse discrimination against white folks.” (syndicated column, 2/25/89)
However, on closer inspection, the model described in “Russian Doctrine” resembles neither tsarist Russia nor the Soviet Union so much as it does the sociopolitical structures of Germany, Italy, Spain, and Portugal in the 1930s
http://www.economist.com/daily/columns/europeview/displaystory.cfm?story_id=12587764
When revanchism and financial crises meet
FOUR comforting bits of conventional wisdom are as follows:
1) Russia has no ideology;
2) if the system there features distinctive political ideas at all, they are merely the same as western ones, but tempered by pragmatism;
3) the financial crisis will accelerate normalisation, rather than entrenching eccentricities;
4) any odd-sounding notions such as “sovereign democracy” are rhetorical flourishes for domestic consumption only.
Russland er kanskje et autoritært regime, men med tanke på at folket der kan kaste sine ledere i jevnlige og hemmelige valg, og har tilgang til en stor fri presse (som i bredde ikke står tilbake for vår egen), er vel valget av “autoritært” som det ene ordet for å beskrive Russland, lite heldig.
Forslag; kall Russland “demokratisk og noe autoritært”.
Hva man kaller Putin-juntaen er uvesentlig.
Mafiabanden som kontrollerer “Russisk mediaindustri” og spyr ut revansjistisk propaganda minner mere om mellomkrigstidene diktaturer enn noe som ligner demokrati.
http://online.wsj.com/article/SB118541208507078414.html?mod=googlenews_wsj
Since the election of Putin’s protégé, Dmitry Medvedev, in March, Kasparov seems to have faded somewhat from public view, I say. What’s he been up to? “I don’t like to call it an election: that gives the wrong impression,” he quickly replies. “Barack Obama had 65 million voters. Medvedev had one.”
http://www.independent.co.uk/news/people/profiles/garry-kasparov-the-master-who-wont-be-putins-pawn-1020501.html