”Da jeg gikk på skolen”, begynner man. ”Slik var det.”
Ja? Farmor kan snakke slik som dette; allerede på utpusten før hun begynner å snakke, vet vi at det dreier seg om krigen – gjerne skolen under krigen. I en alder av 23 år har jeg også kommet dit: Jeg vil snakke om skolen – i min tid.
De første seks årene var i grunnen ikke så interessante. Kanskje brukte vi uforholdsmessig mye tid på å skyggelegge fargerike overskrifter? Jeg tenkte ikke så mye på det da. Det var temmelig morsomt å spisse fargeblyantene til stikkvåpen. Dessuten var vi vel mest opptatt av metningen i tegningene våre og av å dytte knappenåler inn i permanenten til håndarbeidslærerinnen.
Problemet var, og er, at slik fortsatte det på ungdomsskolen. Det het som regel ”prosjekt”. Det var visst også tverrfaglig. Det vil med andre ord si at norsk, engelsk, matematikk og naturfag gikk med til ett og samme prosjekt-”arbeid”. På en annen måte kan det sies som at vi ikke lærte noe på tre uker i noen av disse fagene.
Vi skulle skrive om narkotika for eksempel. Vi laget en veggavis. Igjen skyggela vi fargerike overskrifter: Kokain. Så limte vi opp en tekst vi hadde klippet og sydd sammen ved hjelp av ulike internettkilder (kildehenvisning: internett, ev. google.no), og så steppet den beste tegneren på gruppa frem for å bruke fem timer på å tegne kokabladene skikkelig nøye. Mens resten av prosjektgruppa brukte resterende prosjekttid til å mette kokabladenes grønnfarge tilstrekkelig. Det vi lærte var at narkotika er dumt og farlig og at man blir skikkelig ”kjip” av å bruke det. Men det visste vi jo fra før.
Etter hvert ble prosjekt synonymt med ”femten morgener vi kan ligge under dyna til klokka tolv, for så å ta t-banen opp i skibakken; og så schmækker vi sammen en veggavis de siste tre dagene før innlevering, dere (Husk fargerike overskrifter!)”.
Det var én lærer som sjekket leksene våre, så bortsett fra til hans timer, gjorde vi ikke lekser. I skoletimene bråkte guttene (sic) slik at vikarene først fikk svettetrøbbel og afasi og deretter sluttet. I løpet av ungdomsskolens tre år hadde vi mer av vikarer og fritimer enn faste lærere og faste timer. Jeg spurte fransklæreren min om hvorfor det aldri dukket opp noen i fransktimene. Hun sukket og skrev dette på tavlen: ”AFEL”. Dessuten talte ikke karakteren i det faget.
Jeg hadde eventyrlige drømmer om at jeg hadde krysset av for ”tysk valgfag” og ikke fransk. Tysklæreren var veldig streng. Alle tyskelevene gjorde leksene sine. Det var gloseprøver og smell fra kateteret. Elevene måtte rekke opp hånden før de åpnet munnen. Til slutt var tyskelevene ganske flinke i tysk. Jeg kunne ikke engang telle til hundre på fransk.
Kodenavn ”AFEL” var ”Ansvar for egen læring”. Det kan man jo forsøke å fortelle en energisk fjortenåring som tror konsekvenser er det som skjer i går/ i dag/ i morgen, og ikke det som skjer når Veterinærhøyskolen stenger porten fordi du ikke tok ansvar for egen læring.
Så hvem tar egentlig ansvar for vår læring?
- Karianne F. Aa. Lundgaard er utdannet journalist fra Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Hun er styremedlem i DKSF, aktiv i studentpolitikken og går på 3. avdeling ved Det juridiske fakultet ved UiO.
