Finanskrisen gir Labour et påskudd å gå inn for høyere skatter for de rike. Obama velger av samme grunn å vente.
Helt siden det britiske arbeiderpartiet gikk til valg i 1997 på å ikke øke skattene for høye inntekter, har dette vært en bærebjelke i partiets appell til middelklassen og et viktig symbol på at partiet ligger i sentrum. Etter Blairs avgang har venstrefløyen i partiet ivret for å legge politikken over mot venstre. De vil i praksis ta bort “New” i New Labour. Finanskrisen har gitt dem den åpningen som trengtes.
For det første er det en allmenn oppfatning på venstresiden i mange land at finanskrisen skaper et politisk klima som gir rom for en generell venstredreining – mer regulering, mer stat, mer omfordeling. Vi får se om det stemmer. Jeg sier som Dirty Harry: Go ahead, make my day!
For det andre er det bred politisk enighet i mange land om å stimulere etterspørselen gjennom skattelettelser på forbruk og/eller lavere inntekter. Det viktigste grepet i Storbritannia er en midlertidig nedsettelse av momsen fra 17,5 til 15 prosent. Men skal noe av dette kompenseres gjennom å øke skattene for andre? Som et ledd i en motkonjunkturpolitikk gir det ingen mening, men slike mer langsiktige omlegninger kan være fristende under skjul av krisen og det i denne sammenhengen falske argumentet om at skattelettelsene må betales.
Britene har valgt å annonsere at marginalskatten skal øke fra 40 til 45 prosent – men først etter neste valg, altså fra 2011. Såpass legger de vekt på sine egne løfter at de gir velgerne mulighet til å ta stilling til dette. Den politiske logikken er den samme som jeg beskrev i min artikkel hos E24 forleden – at det store flertall får skattelettelser, mens et politisk maktsløs mindretall, i dette tilfellet 800.000 briter i henhold til Daily Telegraph, må betale en del av regningen.
Barack Obama ser ut til å velge stikk motsatt fremgangsmåte. Han gikk til valg på økte skatter for høye inntekter, men ifølge nære medarbeidere vil han utsette innføringen av disse til 2010 eller 2011 på grunn av finanskrisen. Det har vært en mulighet hele tiden, siden det da bare blir snakk om å la Bushs skattelettelser bortfalle slik det formelt sett er vedtatt at de skal, ikke gjøre et aktivt vedtak om å heve skattene.
En slik utsettelse av denne skatteøkningen er samfunnsøkonomisk logisk dersom man skal drive motkonjunkturpolitikk, men reflekterer også en annen vurdering av hvordan høyere skatter for de med høye inntekter vil bli mottatt i opinionen. Britiske Labour er nok rimelig sikre på at misunnelsen står sterkere i Storbritannia enn Obama tror den gjør i USA.
En fordel med Browns politikkomlegging er at det garanterer at det neste valget i Storbritannia, som trolig kommer våren 2010, vil handle om skattepolitikk. Det vil også tvinge frem en klarere høyreprofil hos de britiske toryene enn Camerons ulne suppe i sentrum. (Les mer om Camerons toryer i en artikkel av Sverre Ole Drønen i Minervas nye papirutgave i morgen).
I min spalte i Dagsavisen har jeg tidligere slått fast at dersom Stoltenberg-regjeringen velger å gå til valg på økte skatter, kommer den til å tape. Jeg håper regjeringen lar seg inspirerer av Gordon Brown og fremmer forslag om en klekkelig økning i toppskatten. Det vil gjøre frontene klarere foran Stortingsvalget neste år.
