Høyresiden har bidratt til å skape skam og skyldfølelse hos mennesker som lever sine liv utenfor arbeidsmarkedet.
For tiden sitter jeg mer eller mindre fortapt i partienes nominasjonslister og forgapt i valgstatistikk og tall fra våre 19 valgkretser. Informasjon som jeg skal bruke til å lage forhåpentligvis noenlunde brukbare valgprognoser. Men av og til titter jeg opp fra tallene og alle de potensielle backbencherne og bruker i stedet hodet til å tenke noen frie tanker.
I det siste har jeg tenkt en del slike tanker rundt temaet livet, arbeid og lykke. Tanker som handler om at samfunnsfokuset på arbeid er altfor snevert. Noen av disse tankene ble omsatt til en kronikk som Aftenposten trykket sist søndag.
Ildsjelen Kari Eriksen
Tilbakemeldingene som jeg har fått i kjølvannet av denne kronikken, hatt gitt meg et dypere innblikk i livene utenfor arbeidsmarkedet. Tidligere helsesøster i Ullensaker, Kari Eriksen, ringte og fortalte meg hvorfor hun sa opp jobben sin for 16 år siden: Det konvensjonelle helsevesenet vårt fokuserer bare på vaksiner og kostholdsråd. Hvorfor tas det ikke skikkelig tak i selve menneskene, spurte hun. Hvorfor gjør vi ikke noe med årsakene til smertene og vondtene? Årsaker som ofte handler om ekskludering.
I det siste har jeg tenkt en del slike tanker rundt temaet livet, arbeid og lykke. Tanker som handler om at samfunnsfokuset på arbeid er altfor snevert. Noen av disse tankene ble omsatt til en kronikk som Aftenposten trykket sist søndag.
Ildsjelen Kari Eriksen
Tilbakemeldingene som jeg har fått i kjølvannet av denne kronikken, hatt gitt meg et dypere innblikk i livene utenfor arbeidsmarkedet. Tidligere helsesøster i Ullensaker, Kari Eriksen, ringte og fortalte meg hvorfor hun sa opp jobben sin for 16 år siden: Det konvensjonelle helsevesenet vårt fokuserer bare på vaksiner og kostholdsråd. Hvorfor tas det ikke skikkelig tak i selve menneskene, spurte hun. Hvorfor gjør vi ikke noe med årsakene til smertene og vondtene? Årsaker som ofte handler om ekskludering.
Nå driver hun lokalt nettverksarbeid på heltid i det lille lokalsamfunnet Borgen, med foredrag, historiekvelder, kulturuke m.m. Og med eget nettsted; Børge-borgerne. Ideen er å styrke båndene i nærmiljøet. Ildsjeler kalles slike Kari Eriksener. Ildsjeler som er uvurderlige for samfunnet vårt.
Å være mer takknemlig
”Tusen takk for en veldig god og oppbyggende kronikk i dagens Aftenposten. Jeg holder selv mye foredag hvor hovedtemaet er at både lykken i livet og basis for mestring, ligger i å slappe av litt mer og være fornøyd og takknemlig for det som er, uansett. Din kronikk er et vesentlig innspill i menneskers søken etter å føle indre ro og tilfredshet med sitt liv”, skrev klatrer og foredragsholder Kristen Reagen til meg i en mail.
Ingen medisin mot skam
På Aftenpostens debattsider deler en tidligere administrerende direktør sine opplevelser vedrørende overgangen fra ”vellykket” til ufør:
Å være mer takknemlig
”Tusen takk for en veldig god og oppbyggende kronikk i dagens Aftenposten. Jeg holder selv mye foredag hvor hovedtemaet er at både lykken i livet og basis for mestring, ligger i å slappe av litt mer og være fornøyd og takknemlig for det som er, uansett. Din kronikk er et vesentlig innspill i menneskers søken etter å føle indre ro og tilfredshet med sitt liv”, skrev klatrer og foredragsholder Kristen Reagen til meg i en mail.
Ingen medisin mot skam
På Aftenpostens debattsider deler en tidligere administrerende direktør sine opplevelser vedrørende overgangen fra ”vellykket” til ufør:
”Arbeidet var mitt liv, og dessverre arbeidet jeg så mye at jeg fikk for lite tid med familien min. Skammen over å bli så syk at jeg ikke kunne arbeide, var overveldende for meg selv og ikke minst for kona mi og døtrene mine. Samt at møtet med Trygdekontoret, som det het den gang, var uverdig. Der møtte jeg alle fordommene som friske folk, inkludert politikere, har. Politikere sprer disse fordommene inn i statsforvaltningen dessverre. Skam som brenner kan jeg fortelle alle som ikke selv har opplevd det, er noe av det absolutt vanskeligste å bli fri fra. Mot skam finnes ingen medisin”.
Han fortsetter slik:
”Nå har jeg vært syk i 15 år. Jeg vil si at etter jeg ble fri fra skammen, har jeg hatt et godt liv. Ikke materielt, men et godt liv med familie og gode venner. Jeg har opplevd nye og viktige ting som livet har å by på. Arbeid, som en bør ha, om en kan, er viktig, men har nok fått for stor betydning. Det er liksom et være eller ikke være for oss i steinrøysa”.
Utenforskapet
Slike tilbakemeldinger gir meg for det første en vitaminsprøyting til å stå på videre i MITT arbeid; skrivingen. Dernest gir det grobunn for flere tanker og mer refleksjon. Tanker som dreier seg om hvordan det har blitt slik at uføre og andre utenfor arbeidsmarkedet skammer seg.
Min første tanke er at fokuset på trygdemisbruk og ”utenforskap”, ikke minst fra høyresiden (og da inkluderer jeg også den i Ap), har vært for overdrevent og bidratt til å skape kalde holdninger som generer skam og skyldfølelse for mennesker som går fra å være innenfor det gode arbeidsselskap til å bli en del av ”utenforskapet”. Og skam og skyldfølelse for alle de som, av ulike årsaker, aldri opplever å være en del av ”innenforskapet”. Er det et slikt samfunn vi vil ha?
Jeg drømmer i alle fall om noe annet. Jeg drømmer om et samfunn der det er mulig å hjelpe mennesker tilbake til arbeidslivet parallelt med at vi fullt ut anerkjenner, og av og til jammen også applauderer liv som leves helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. Fordi det handler om mennesker, som Kari Eriksen, som er unike og som vi ikke klarer oss godt uten.
Til hvilken pris vant Alliansen?
I en artikkel i siste utgave av Minerva, hevder politisk redaktør i Svenska Dagbladet; PJ Anders Linder, at en av hovedårsakene til at høyresiden (Alliansen) vant valget i Sverige sist, var at de ”erobret arbeidslinjen” bl.a. ”gjennom å rette oppmerksomheten mot at mer enn en million voksne svensker stod utenfor arbeidsmarkedet, i ”utenforskap”, og utvide diskusjonen til ikke å bare handle om åpen arbeidsløshet, men også langtidssykemelding og førtidspensjonering”.
I en artikkel i siste utgave av Minerva, hevder politisk redaktør i Svenska Dagbladet; PJ Anders Linder, at en av hovedårsakene til at høyresiden (Alliansen) vant valget i Sverige sist, var at de ”erobret arbeidslinjen” bl.a. ”gjennom å rette oppmerksomheten mot at mer enn en million voksne svensker stod utenfor arbeidsmarkedet, i ”utenforskap”, og utvide diskusjonen til ikke å bare handle om åpen arbeidsløshet, men også langtidssykemelding og førtidspensjonering”.
Det kan godt være at Linder har et poeng, selv om jeg tror mer på forklaringen om svenske velgere rett og slett ønsket seg noe nytt etter uendelig mange år med sosialdemokrati. Men hvis Linder har rett – i så fall til hvilken pris vant Alliansen? I følge Linder kan 50 000 – 100 000 sysselsatte svensker takke den borgerlige regjeringen, gjennom sin jobbpolitikk, for at de i dag har arbeid. Det er solsiden, og den ser fin ut. Men hva med den millionen som fortsatt er en del av ”utenforskapet” da? Er de enda mer utenfor nå enn før? Bærer flere av dem på enda mer skam og skyldfølelse? Jeg håper at jeg tar feil, men jeg frykter at svaret er ja.
Høyres strategi
Høyre her hjemme tapte valget i 2005 med glans. Partiet gikk igjennom en selvransakelsesprosess og konkluderte med at man framstod som for kalde og kalkulatororienterte. Den nye Høyre-strategien skulle være ”å snakke mindre om penger og mer om personer”. Kanskje Høyre også burde snakke mer med, og til mennesker, enn om mennesker?
Høyre her hjemme tapte valget i 2005 med glans. Partiet gikk igjennom en selvransakelsesprosess og konkluderte med at man framstod som for kalde og kalkulatororienterte. Den nye Høyre-strategien skulle være ”å snakke mindre om penger og mer om personer”. Kanskje Høyre også burde snakke mer med, og til mennesker, enn om mennesker?
Et annet spørsmål er om Høyres kuldeimage virkelig kommer av pengesnakket, eller om det snarere handler om at Høyre, i alle fall implisitt, bl.a. snakker for mye om mennesker utenfor arbeidsmarkedet som et problem. Jeg tror at slik retorikk bidrar til å gjøre livene verre for mennesker, i stedet for å gjøre dem bedre.
- Svein Tore Marthinsen er statsviter og skribent.
Mange kloke tanker i denne artikkelen.
Det er ikke veldig ofte jeg er enig med Per Fugelli, men hans påpekning av de negative virkningene av uttrykket “utenforskapet” var velplassert.
Høyre har tydligvis lært – jeg kan nemlig ikke finne dette stigmatiserende uttrykket i forslaget til nytt stortingsvalgprogram.
Marthinsen, er du for borgerlønn? Eller hvordan mener du de økonomiske forholdene for dem “utenfor” skal være?
Ja, jeg synes at borgerlønn er en meget interessant og spennende ide. Dog ikke et høyt beløp, men et beløp som sikrer mennesker et eksistensminimum.
Tenk så mange ordninger (av typen sykepenger, uføretrygd, ledighetstrygd osv) vi kunne fjernet/redusert og all administrasjon vi kunne spart, ved å ersatte en rekke slike ytelser med borgerlønn. Og tenk om vi dermed i samme slengen kunne tatt bort en del av skammen og skyldfølelsen for mange borgere.
Hovedargumentet mot borgerlønn er vel at samfunnets verdiskapning vil bli mindre. Jeg er ikke så sikker på det. Økonomiske verdier – ja, kanskje (men ikke nødvendigvis…kanskje mennesker gjennom et helt livsløp ville arbeidet like mye, eller endog mer..som et produkt av den økte fleksibiliteten?). Men jeg tror at skapingen av andre, ikke-økonomiske verdier, ville bli større.
I så fall fortjener dette forslaget oppmerksomhet fra langt flere partier enn Venstre.
Jeg er nok også sympastisk innstilt til borgerlønn, med forbehold om at den ikke er for høy. 100 000 utbetalt (samtidig kan vi ha et skattesystem med minimumsfradrag på 100 000).
Problemet blir selvfølgelig et system med avkortning, f.eks hvis noen vil arbeide 50 prosent, vil de da tape penger? Skal f.eks alle få borgerlønn, og få lønn i tillegg?
The point is to get the incentives right!
Det betyr at det må koste noe å være syk og det må lønne seg å arbeide!
Min første tanke er at borgerlønn, på f.eks. 150 000, bør gis vilkårsløst til alle, uavhengig om man har lønnet arbeid eller ei. Dermed vil det også gis et arbeidsincentiv ved at evt. arbeidsinntekt kommer på toppen. Dette vil spare en rekke trygdemottakere for en masse fornedrelse og ydmykelse, og bidra til å løfte mange mennesker ut av fattigdom.
Selv er jeg i tillegg tilhenger av (over tid) å fjerne all skatt på arbeid og i stedet flytte mye mer av den offentlige finansieringen over på avgifter, gjerne grønne sådanne.
Jeg tror uansett at tiden er overmoden for å tenke nytt rundt det systemet vi i dag har (nå er vel strengt tatt ikke tanken om borgerlønn helt ny, men her i landet har vi tenkt altfor lite på dette punkt).
Er det flere av Minervas lesere som har tenkt tanker rundt dette?
Hovedgrunnen til at borgerlønn ikke blir tatt alvorlig er at tilhengerne ikke kommer seg forbi det mest basale konseptstadiet, f.eks. ved å presentere et regnestykke som henger noenlunde på greip.
Ordningen vil omfatte omkring et par millioner mennesker som i dag ikke får trygd, altså koste i størrelsesorden 300 milliarder kroner ekstra. Det er omtrent like mye som dagens samlede forbruksavgifter, der momsen er størst.
Svein Tore drømmer i tillegg om å erstatte all skatt på arbeid (ca 300 milliarder + snaue 250 milliarder i trygdeavgifter).
Hvor høy moms og bensinavgift tenker du deg?
Det ligger betydelige administrative effektiviseringsgevinster ved å erstatte/redusere mange av dagens velferdytelser med borgerlønn. I tillegg må man trekke fra kronebeløpene som disse ytelsene i dag i sum utgjør og som borgerlønnen kommer i stedet for.
Jeg har foreløpig kun tenkt noen tanker, ikke regnet… Men ser at det er dem som har regnet på det, og definitvt mener at dette går i hop. Kanskje vi burde gjort noen forsøk med borgerlønn i et par kommuner først?
Når det gjelder skatt, så tror jeg fullt og fast på at veien å gå er å vri fra røde skatter til grønne og andre avgifter. Det vil gi mennesker mer frihet og forebygge miljøskader.
Bensinavgiften er definitvt en av de avgifter som bør opp. Alokohol er en annen. Tobakk en tredje. Sukker en fjerde. Og nye avgifter bør innføres; rushtidsavgift er et utmerket eksempel på en.
En slik vridning må foregå i etapper og gradivs. Etter mitt skjønn bør vi bare delvis kompensere statens inntektsbortfall med økte avgifter, for dermed også å få en noe mindre stat.
Den fremste fordelen med borgerlønn slik jeg ser det, er at man som potensiell mottager vet hva man får. Ut ifra mine erfaringer med foreldrepenger, klarer ikke engang Nav å finne frem i regelverksjungelen. Jeg antar mottagere av andre typer trygdeytelser har lignende erfaringer.
Når det gjelder avgiftsøkninger, vil jeg nok hevet avgiftene på en del kunstige søtningsstoffer før sukker, og på palmeolje før alkohol. Bromerte flammehemmere, triclosan… mye å ta tak i.
En mindre stat- som altså gir borgerlønn til alle borgere? – og dertil legger seg vesentlig mer opp i hva de spiser, drikker og inhalerer enn i dag?
Jeg var tidlig sympatisk innstilt til ideen om borgerlønn, og ser at det finnes frigjørende elementer i konseptet – men har aldri klart å bli overbevist om at ikke de negative aspektene ved borgerlønnen langt overskrider de positive. Jeg er fortsatt ikke overbevist.
Et par utfordringer på rappen:
1) Hvis du skal trekke fra dagens ytelser og kutte administrasjon, betyr det i så fall at ingen får mer enn de 150000? Hva med arbeidsløse og uføretrygdede som tidligere har hatt høyere inntekt? Gjennomsnittsbeløpet som mottas av trygdemottagere er over 150000, og dette punktet har gjort at tidligere varianter av borgerlønn har strandet i utredningsfasen. Jeg kan være enig i at dagens utbetalinger i mange tilfeller kan ha et for høyt tak, men 150000 er for lavt til å gi trygghet mot sykdom, uførhet og arbeidsløshet.
2) Hvis du erstatte inntektsskatten med stadig nye avgifter på alt du ikke liker – sukker, alkohol, tobakk (kaffe? tein? fett? salt? matglede?) – er du da med på at du vil legge om til et mindre liberalt system med mer direkte, diskresjonær inngripen i stedet for en regelbundet og lik inngripen?
3) Hvis trygdemottagere skal få mindre enn idag – og selv om de ikke skal det, så lenge moms og andre avgifter skal gå dramatisk opp – vil det føre til en vesentlig skjevere inntektsfordeling enn i dag, en regressiv beskatning, og betydelig redusert kjøpekraft for de fattigste. Er det klokt?
4)Du kaller betgnelsen “utenforskapet” stigmatiserende. Det er litt som debatten om ordet “neger” – er det virkeligheten eller orde som skaper fordommer eller problemer? Mange av oss vil mene at “utenforskapet” innebærer reelle problemer, fordi mennesker mister arbeidsfellesskap, rutiner, evnen til å finne mening i hverdagen og følelsen av å være selvhjulpen. Noen av disse normene, rutinene og vanene kan kanskje endres – skjønt alle neppe bør – men det vil ikke skje som en konsekvens av borgerlønn. Borgerlønn kan derfor øke problemene knyttet til utenforskapet, enten man bruker ordet eller ikke.
Interessante utfordringer!
Og åpenbart vektige innvendinger. Jeg skal forsøke å besvare dem i tur og orden:
1. Jeg foreslår at vi begynner å hver ende av livsløpet etter vgs:
a) Studenter. Her burde 150 være nok. Det betyr at vi kan kvitte oss med Lånekassen og all adm. knyttet til denne.
b) Pensjonister. 150 flatt til alle burde også være greit. De som vil ha mer, får spare selv. Det betyr at vi kan kvitte oss med et overbyråkratisk og innfløkt system som knapt noen forstår.
c) Når det gjelder de i mellom der, så er jeg enig i at 150 kan bli for lavt for mange. Kanskje bør det være mulig å få til noen mellomløsninger her, f.eks. redusert ledighetstrygd eller uføretrygd som i noen grad kompenserer for inntektsbortfallet?
2. Alkohol, tobakk, sukker, bensin osv har ingen ting å gjøre med hva JEG ikke liker. (jeg er f.eks altfor glad i både sjokolade og brus..)Det har å gjøre med hvilke varer som åpenbart gir oss samfunnsproblemer. Jeg mener at vi bør lage et avgiftssystem som minsker problemene, i stedet for å øke dem. Jeg kan ikke se at økte avgfiter på en del varer og tjenester, i kombinasjon med null skatt på arbeid, skulle være noe mindre liberalt enn det systemet vi har i dag. Tvert i mot, tror jeg det gir mer frihet for den enktelte – man kan bestemme mer over sin egen inntekt i et samfunn med mindre kreft, vold og miljøproblemer.
3. Jeg tror ikke at fattige vil få mindre kjøpekraft ved en borgerlønn på 150 000. Fattige (sosialhjelpsmottakere, minstepensjonister, studenter) vil snarere få en del mer. Jeg vil generelt ikke ha avgiftsøkninger på nødvendighetsgoder og mener at inntektsfordelingen heller vil bli noe jevnere enn skjevere.
4. Ja, jeg innser at “utenforskapet” vil kunne innebærer reelle problemer for mange mennesker. Men jeg ser også at en del mennesker (som stadig kontakter meg nå), som går fra å være “innenfor” til å være “utenfor”, opplever å få nye fellesskap, nye rutiner og ny mening i hverdagen. Jeg frykter at jo mer vi fokuserer på alle problemene knyttet til “utenforskap” og jo flere ganger vi stempler folk som snyltere og unnasluntrere, jo mer fratar vi mennesker som av ulike, og noen ganger helt nødvendige årsaker, lever i “utenforskap” den livsgleden de har. Da bidrar vi i så fall til å gjøre “utenforskap” til et utenforskap. Uten hermetegn.
Beklager at jeg plager deg med disse tallene, men jeg forstår ikke hvordan du klarer å finne flere hundre milliarder kroner ved å øke avgiftene på det som ikke er nødvendighetsgoder. Dobler du bensinavgiften, sukkeravgiften, alkohol- og tobakksavgiftene har du bare funnet snaue 40 milliarder (og lykke til med det politiske gjennomslaget her, for ikke å snakke om smugling, handelslekkasje og svart økonomi).
Rushtidsavgift kan innføres. Bilavgift økes, strømavgift økes, CO2-utslipp, NOX-utslipp bør avgiftsbelegges hardere osv. Vi bør nok også gjøre noe med momsen, men jeg vil som sagt søke å skjerme mat og annen nødvendighet fra økninger.
Vi har også over 2 000 mrd i oljefond som der vi kan bruke et par av dem til å iverksette prøveordninger med borgerlønn i noen utvalgte kommuner.
Poenget er å få vridd den offentlige finansieringen. Hvis man virkelig ønsker dra dette over fra dagens altfor kraftige skattlegging av lønn og over på forbruksavgifter, så får man det til. Selvsagt ikke over natten, men over tid og gjennom målbevisste skritt.
Jeg tror dette er framtiden, og Norge er i en unik posisjon til å gå foran. Det er en sjanse vi ikke bør skusle bort!
Hvordan vil du finansiere dine skattekutt da, Jan Arild? Utelukkende via kutt i offentlige utgifter?
Du forsøker å skifte tema, Svein Tore, istedenfor å sannsynliggjøre hvordan du finansierer ditt borgerlønnsforslag. Jeg er for å redusere skattenivået ved å redusere skatt på inntekt. Hvordan jeg vil redusere offentlige utgifter får vi diskutere enn annen gang, men en ting vi er enige om er flate trygdeytelser.
Forskjellen mellom oss er at jeg ikke vil gi trygd til alle og enhver og dermed øke de offentlige utgiftene med 300 milliarder. Det betyr også at jeg ikke behøver å ty til massive og helt urealistiske avgiftsøkninger.
Ser fram til den diskusjonen!
Det kan godt være at 150 000 kr i borgerlønn ikke er det beste løsningsforslaget. Og at finansieringen av det vil være utfordrende.
Men jeg tror kanskje at vi først bør diskutere ideene, før vi henter fram kalkulatoren for eventuelt å slakte dem.
Etter mitt skjønn er ideen og tanken om en flat, garantert minsteinntekt for å erstatte det på mange måter uverdige systemet vi har i dag, noe vi bør ta vare på å og jobbe for mer tilslutning for. Synes at denne økonomiprofessor Rolf Lunheim i så måte bringer noen interessante tanker til torgs:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2139181.ece
På samme måte som jeg tror at ideen om nedbygging av skatt på arbeid i kombinasjon med moderat eller stert økt, grønn avgiftslegging er god. Både av miljøhensyn og av av hensyn til menneskers frihet.
Jeg tror tiden nå jobber sterkt for at begge disse ideene får økt tilslutning, og i så fall er det bare et spørsmål om tid før man også etterhvert finner de praktiske løsningene på å realisere dem.
Fint å se at ikke alle i Høyre er håpløse moralister da
Jeg tror mye av skepsisen skyldes at de fleste rett og slett har en moral om at alle skal arbeide. Diskuterte forslaget med noen LO folk engang, og de var ekstremt avvisende. Uansett, så har jo noen av motargumentene noe for seg. Noe jeg har diskuert med har påpekt at å innføre borgerlønn er en veldig stor risiko, siden man aldri kan foruti helt hvordan en slik politikk som ikke har vært prøvd ut før vil slå ut.
Det er dog et element jeg synes Svein Tore ikke har tatt med. Når man har borgerlønn så må man strengt tatt ikke jobbe bare for å leve, og da får også arbeidstakerne en slags beskyttelse mot arbeidsgiver, i og med at arbeidsgiver må tilby forhold på et visst nivå for at folk skal gidde å jobbe der. Da man kan spørre seg om andre beskyttelser slik som fagforeninger, arbeidsmiljøvernlov og videre virkelig er nødvendig? En fordel med borgerlønn få nevner er at den vil gjøre mye annen offentlig intervensjon mer eller mindre overflødig og det må man også tenke på.
Begrepet “Borgerlønn” har mye for seg og bør med fordel erstatte begrepet “Trygd”.
Jeg tenker da særlig på grupper som ikke vil kunne vende tilbake til et yrkesliv.
For andre grupper er en slik uforpliktende lønn problematisk, særlig hvis det ikke ligger gode incentiver for å søke arbeid. På den andre siden har vi i dag et sosialt sikkerhetsnett som i praksis vil gi tilnærmet samme ytelser, men avhengig av store utgifter til saksbehandling og administrasjon. Ofte kan det også være konflikt mellom kommunenes økonomi og sosialhjelpsbudsjettene. En enkel borgerlønn over statlige budsjetter ville fjerne dagens forskjellsbehandling og vil kunne rasjonalisere NAV-systemet. Utfordringen er å ha systemer som sikrer at de klientene som trenger tettere oppfølging blir ivaretatt.
Borgerlønn til studenter ville i tilfelle være verdens beste studiefinansiering – noe selv olje-Norge ikke har råd til. En mer realistisk mellomløsning kunne ha vært at studenter som oppnår gode resultater innenfor normert studietid kunne ha fått deler av lånet omgjort til stipend.
Mange interessante synspunkter her.
En Borgerlønn på 150 000 vil neppe verken fjerne mitt behov eller ønske om å jobbe, da det vil utgjøre et betydelig inntektsbortfall og stille meg uten evne til å betjene mine økonomiske forpliktelser. Heller ei redusere behovet for overordnede strukturer rundt arbeidsmarkedet, som arbeidsmiljølov eller fagforeninger, nettopp fordi tapet ved å miste jobben allikevel vil bety en god del økonomisk for de fleste som er i jobb.
Jeg også usikker på om en borgerlønn på 150 000 vil medføre at man unngår den forutsatte “stigmatisering” av de som ikke jobber – faktisk tror jeg det skal mye til å gjøre det like stuerent å leve av offentlige bidrag som det å jobbe, og jeg tror dette er en fornuftig holdning.
Nettopp derfor er det viktig at man lager ordninger som gir både arbeidsgivere og arbeidstagere incitamenter for å få folk i arbeid, også dem med redusert arbeidsevne pga. fysiske og psykiske utfordringer. Som arbeidsgiver opplever jeg ofte at det offentlige gjennom Nav mangler denne evnen og viljen til å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet, selv om både jeg og arbeidstager ønsker å få til noe. Her tror jeg at selvadministrerte løsninger, hvor arbeidsgiver f.eks. kan få fradrag for utgifter ved tiltak som skal få folk tilbake i jobb, ville være mere effektive. Det vil i neste omgang kunne slanke staten gjennom redusert behov for saksbehandling i NAV. I tillegg vil det sikre at alle involverte i prosessen er motiverte for å få best mulig resultat – noe som altså ikke er tilfelle i dagens ordninger.