Bør de som ikke deltar i arbeidslivet skamme seg? Bare dersom de er arbeidsføre og har valgt trygd fremfor arbeid.
Svein Tore Marthinsen har i Aftenposten og i Minerva-bloggen satt spørsmålstegn ved om vi overvurderer betydningen av arbeid. I bloggposten spør Marthinsen om de som ikke arbeider bør skamme seg. La meg starte der.
- De som er arbeidsføre, men ikke gjør noen større innsats for å skaffe seg inntekt, og isteden velger å leve på trygd, bør skamme seg. Jeg har en passende betegnelse på dem – snyltere.
- De som har valgt å slutte å jobbe eller jobber deltid, men likevel lever på egne midler, har ingen grunn til å skamme seg. Selv har jeg ikke hatt fulltidsjobb på nesten ti år.
- De som er arbeidsuføre, eller midlertidig ikke har vært i stand til å skaffe seg en jobb, men fortsetter å prøve, har ingen grunn til å skamme seg.
Alt dette bygger på en sterk normativ oppfatning om selvhjulpenhet, og at ingen har en ubetinget rett til å bli forsørget av andre (omsorgsforpliktelser innen familien er en annen sak).
Dette er en annen norm enn det konservative ”arbeidet adler mannen”, eller Webers protestantiske arbeidsmoral, om man vil. Jeg er ikke i tvil om at et samfunn der den siste normen er utbredt, er et mye rikere samfunn, men jeg setter frihet foran rikdom. Det er altså helt greit å velge bort materiell velstand til fordel for mindre lønnsarbeid.
Lykke og arbeid
Blir vi lykkelige av å arbeide? Lykkeforskningen, med de usikkerheter som slik forskning har, gir oss sprikende svar. Når vi rangere aktiviteter etter hvordan vi føler oss når vi utfører dem, kommer arbeid nær bunnen. På den annen side er arbeidsledige betydelig mindre lykkelige enn de som arbeider. Det er svært liten samvariasjon i lengden på gjennomsnittelig arbeidstid i et land og lykkenivået.
Det er i tillegg mange kompliserende faktorer. Arbeid er knyttet til inntekt, og økende inntekt gir økt lykke. Dersom inntekt var frakoblet arbeid, dvs. at vi i praksis ikke fikk betalt for å arbeide, kan det hende at mange ville være lykkeligere uten arbeid fordi de selv bestemte over sin egen tid. (La oss la spørsmålet om hvordan vi skulle få gjort mange nødvendige arbeidsoppgaver uten lønnsincentiver ligge).
Jeg tror imidlertid den arbeidsfrie lykken er veldig avhengig av om vi da brukte tiden til noe som føltes meningsfylt. For de aller fleste vil det meningsfulle være å gjøre noe til nytte eller glede for andre eller en “sak”. I arbeidsmarkedet skjer dette av seg selv. Det faktum at noen er villig til å betale deg for å gjøre noe, er en sterk indikator på at det du gjør har nytte for andre.
Det virker også som om ganske mange har glede av de faste rutiner som arbeid gir. Arbeid gir orden i livet – og for mange er dette viktigere enn å kunne disponere sin tid fritt.
Mange mennesker, særlig menn, har ikke noe utviklet sosialt nettverk utenom jobben. Ja, så får de se å skaffe seg det da, kan vi moralisere, men det er lettere sagt enn gjort. Lykkeforskningen forteller oss at når noen mister arbeidet, faller lykkefølelsen mye mer enn fallet i inntekt skulle tilsi. Dessuten tror jeg det er slik at for hver pensjonist som endelig kan nyte livet etter mange år i arbeidslivet og gjøre det de alltid har hatt lyst til, finnes det en som mister livsgnisten når de slutter i jobben.
Samfunnsnormen om at vi skal arbeide er sterk, og til den hører det gjerne anerkjennelse – eller misbilligelse overfor dem som ikke gjør det. Som Marthinsen antyder kan det derfor være slik at tap av lykke ved ikke å jobbe kan være påført av disse normene – hvordan andre ser på oss. Vi har altså en kombinasjon av minst fire faktorer som virker negativt på lykkefølelsen for dem uten arbeid – tap av inntekt, tap av sosial nettverk og struktur i livet, tap av følelsen av å være til nytte og tap av anerkjennelse.
For mange som er utenfor arbeidsmarkedet over lengre tid, særlig de med fysiske handicap, er grunnen ganske åpenbar og risikoen for ubegrunnet stigmatisering liten. For en del andre kan det være vanskelig å skille mellom gode grunner og snylting. Dersom vi ikke skal tro at alle har gode grunner, og det mener jeg er naturstridig, kommer slike som meg derfor til å ta feil av noen. Faren for feil reduseres riktignok desto mer vi kjenner til vedkommende. Vi trenger sosiale normer og sosial kontroll for å oppmuntre selvhjulpenhet. Det gjelder selv om vi av og til vil anvende denne kontrollen feil.
Frivillig innsats
I frivillig sektor skjer det mye til nytte og glede for andre, slik Marthinsen er inne på når han skriver om ildsjeler. Ildsjelene er som regel drevet av egne sterke oppfatninger av moral, rettferdighet og ønsket om å hjelpe andre. Svært ofte gir omgivelsene noe tilbake i form av anerkjennelse, og det styrker motivasjonen.
Jeg tror flere ville bli lykkeligere dersom de brukte mer av sin tid til frivillig, ikke-kommersiell innsats, noe som også betyr å gi avkall på en del av inntekten. Jeg har selv valgt et slikt liv, dersom man da regner ubetalt deltakelse i samfunnsdebatten som sosialt verdifullt. Jeg er altså enig med Marthinsen i at det finnes flere veier til lykke enn lønnsarbeidet, og flere mål for verdi enn det markedet er villig til å betale. Derfor mener jeg også at det ville være bra om ikke-kommersiell aktivitet anerkjennes sterkere av samfunnet.
Men samfunnet er i denne forbindelse ikke det samme som staten, og anerkjennelse er ikke det samme som penger fra staten.
Det er her mange sosialliberalere etter min mening trår feil når de går inn for borgerlønn og lignende, slik LibLab gjorde i et notat i høst. Ideen om at staten skal gi alle en garantert minsteinntekt, uten betingelser, selges gjerne inn som en måte å oppmuntre frivillig innsats på.
Jeg kjøper ikke det argumentet, nettopp fordi kjernen i ideen er at det ikke skal stilles noen betingelser. Borgerlønna utbetales uansett om man hjelper gamle damer eller bruker sin tid på sofaen mens man drikker øl og ser på TV. Den er ikke lønn, men trygd.
Vi jobber mindre enn noen gang
Marthinsen beklager seg over at vi jobber for mye. Det varierer kraftig fra individ til individ hvor mye vi jobber, og slik bør det også være. Faktisk synes jeg at staten skal blande seg mye mindre borti dette enn det den gjør. Noen hadde sikkert hatt godt av å jobbe mindre, andre trolig mer, men det har verken jeg eller andre innsikt til å avgjøre på andres vegne.
Det vi vet er imidlertid at nordmenn av i dag i et historisk perspektiv jobber veldig lite. Det gjelder både timer pr. år, og antall år som andel av livsløpet. I tillegg har mekaniseringen av husarbeidet redusert nødvendig tid til slike formål.
I forbindelse med min gjennomgang av Richard Layards bok om lykkeforskning foretok jeg noen enkle regresjonsanalyser, og det viste seg at utviklingen i lykke de siste tredve år snarere var bedre i de landene som hadde redusert arbeidstiden minst, slik som USA, enn i land som hadde redusert den langt mer, som Japan og Tyskland.
Er så arbeidet mer intenst enn før, slik at vi blir mer slitne? Det tror jeg heller ikke, men det er vanskelig å sammenligne slike ting. (Den gjentatte påstanden om at det høye sykefraværet skyldes intensiteten i arbeidslivet skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.) Hvordan sammenligner man min fars arbeid i skogen og på jordene med min artikkelskrivning?
I møte med Marthinsens progressivisme får jeg trang til å være litt provokativ: hva er galt med litt skam i livet?
Forfatteren Rune Belsvik ga i 2008 ut en barnebok som fikk oppmerksomhet av to grunner: for det første skildret den barn som tukler med hverandre. For det andre viste den et barn som hadde skam rundt sin seksualitet. En anmelder skrev undrende om ikke den seksuelle skammen var død.
Skam er en nødvendig følelse som regulerer individene og som sikrer at vi ikke glir inn i den totale sollipsisme. Mennesker som har fått en hjerneskade og ødelagt evnene til å oppleve skam, er ikke særlig godt likte av omgivelsene, med god grunn; skamløshet er ikke noe å trakte etter.
Så er jeg enig med Snoens poeng: de som kan forsørger seg, men lar være, kan godt skamme seg mer.
Men til forskjell fra Snoen, ser jeg ikke på lykke som meningen med livet, men erkjennelse, innsikt. En knarker er lykkelig når staten gir ham heroin, en overspiser er lykkelig når han får stappe seg med mat, og den gjennomsnittlige nordmann er lykkelig når han får sitte passiv og se gullrekka en fredags kveld.
Nei, lykke er ikke et godt mål for det gode liv. Selverkjennelse, derimot, er det.
Det springende puktet er at arbeid reduserer EGOsentrismen. Et menneske som jobber, må i jobbsituasjonen sette andres behov foran egne. Det er veldig sunt. I et stadig mer selvopptatt samfunn trenger vi denne tvang som ligger i lønnsarbeidet.
Det som i enda større grad enn lønnsarbeid erroderer EGOsentrismen, er det frivillige arbeid. Det mest verdifulle i det frivillige arbeid, er ikke det som mottas, men det som gis. Derfor er den som gir langt heldigere, langt modnere, langt mindre selvopptatt enn den som tar imot. Men begge trenger hverandre.
Når diverse liberalere slår et slag for borgerlønnen, opplever jeg dem som begrepsforvirret. Lønn er knyttet opp til en motytelse – et stykke arbeid utført. Lønn er et resultat av merit, mens det som gis deg (gratis), er å anse for privilegier eller veldedighet. Privilegier var noe aristokratiet nøt godt av, veldedighet ble gitt de elendige på bunnen.
Arbeidet er en nødvendig del av selverkjennelsesprosessen. Man lærer seg at det ikke finnes gratis innsikt og kunnskap, det er noe man må tilegne seg, ikke noe man kan bli gitt av en stat eller en gud.
Det ser forresten ut til at Snoen opererer med en materialistisk forståelse av frihet. Han forstår det, ser det ut til, som fravær av (ytre) begrensinger. Dette er en snever forståelse. Selv vil jeg si at frihet er mental, den angår bevissthet og dens evne til å bevege seg stadig mer uhindret av EGOets egne jerngitter.
At ulike mennesker har ulik evne til frihet, kan ses på hva man får ut av livet: mens noen mennesker er gitt sølvskje i munnen, klarer de ikke å få noe ut av privilegiene. Mens andre er født i dølgsmål, men vinner allikevel enorm suksess og forvirkeliggjør seg i stor grad. Det er graden av (selv)bevissthet som utgjør forskjellen.
PS! Borger”lønn” har visstnok vært forsøkt en gang – i USA på 60-tallet. Etter det jeg forstår var resultatene tydelig negative: de på borgerlønn klarte seg dårligere enn de på sosialstønad.
Er ikke det Bante skriver i bunn og grunn bare pisspreik fra en som har særinteresser som avviker fra særinteressene til folk flest, og derfor forsøker seg med slik tom moralisme? Det islamister, liberalister, kommunister og nazister har felles er jo at målet for livet er noe annet enn det ganske selvinnlysende “lykke”.
Jeg sier meg enig med Bante på punktet om at et godt liv dreier seg om mer enn lykke i den moderne forstand. Eksempelet med den narkomane illustrerer dette godt. Ikke dermed sagt at jeg skal fortelle deg hva meningen med livet er, men for mange er det altså mer enn lykke.
At alle de “ismene” du nevner har et mål utover lykke(”øyeblikkets nytelse?”) gjør ikke at det å ha et mål utover lykke er galt. Andre religioner og livssyn følger den samme tankegangen, også kristendommen. Å prøve å avskrive tanken ved å tillegge den nazismen er svak argumentasjon.
Dessuten burde det ikke forundre noen at Bantes særinteresse avviker fra “folk flests særinteresser” og også at særinteressene til folk flest avviker fra hverandre, hvis dette ikke hadde vært tilfelle ville de ikke vært veldig sære. Denne delen av innlegget ditt er altså bare selvmotsigende.